Erik Lunde

Alder: 42
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

Går toget for offshore vindkraft?

Publisert over 10 år siden

Offshore vindkraft kan gi oss ren energi og viktige arbeidsplasser – hvis politikerne våger å satse.

Norge har et betydelig vindkraftpotensial, og ressursene på land og til havs er blant de beste i Europa. Vi trenger den fornybare energien som vindkraften kan gi oss, slik at vi kan bytte ut fossil kilder. Fortsatt er over halvparten av Norges energibruk fossil og dette gir store klimautslipp.

Likevel har utbyggingen av vindkraft i Norge vært forholdsvis beskjeden. Svake rammevilkår må ta hovedskylden for dette. Fra neste år vil imidlertid produsenter av fornybar energi  få inntekter fra grønne elsertifikater. Da blir det lønnsomt å bygge ut vindkraft på land. Det er ventet en markant vekst i vindkraftproduksjonen fram mot 2020.

Grønne elsertifikater vil imidlertid ikke være tilstrekkelig for å sikre lønnsomhet for vindkraftprosjekter til havs. Offshore vindkraft faller heller ikke inn under Enovas støtteordning til demonstrasjonsprosjekter – og faller dermed mellom to stoler. Skal Norge ta i bruk vindressursen som finnes i havområdene rundt oss, trengs det derfor et eget støtteregime for offshore vindkraft.

Olje- og energiminister Ola Borten Moe har så langt helt kaldt vann i blodet på dem som ønsker seg statsbudsjett-penger til havvind. Statsråden har pekt på at det ubenyttede potensialet for vindkraft på land fortsatt er svært stort og at det er fornuftig å først bygge ut der det er mest lønnsomt. Begge deler er i og for seg riktig – men dersom Norge ikke samtidig evner å utvike vindkraft til havs, risikerer vi å bli akterutseilt som industri- og energinasjon

La meg ta et eksempel: De neste årene skal europeiske selskaper kjempe om kontrakter innen fornybarteknologi på nærmere 1000 milliarder kroner. Norsk leverandørindustri, med sin unike kompetanse på offshoreteknologi, burde være kapable til å dra i land flere av disse kontraktene. Erfaringene viser erfaringene imidlertid at dette er vanskelig uten et hjemmemarked. Vi gir dermed utenlandske selskaper et konkurransefortrinn dersom vi ikke bygger offshore vindkraft i Norge.

Når norske selskaper er verdensledende å utvikling av flytende vindmøller, slik som Hywind og Sway, bør det eksistere en mulighet for å kunne ta i bruk denne teknologien i Norge. Det er et paradoks at Statoil må til Storbritannia for å kunne bygge ut offshore vind.

De landene som har vært tidlig ute med å satse på fornybar energi, har opplevd store, positive ringvirkninger av dette. Over 150.000 personer er i dag sysselsatt i den europeiske vindkraftindustrien. 80 prosent av de direkte arbeidsplassene finner vi i Spania, Tyskland og Danmark, som lenge har satset på vindkraft. Den danske vindmølleindustrien eksporterte i 2009 for nesten 42 milliarder danske kroner og sysselsatte 24.700 personer.

Olje- og energidepartementet bør derfor etablere et eget støtteregime for offshore vindkraft. Denne ordningen kan administreres av Enova. Skal Norge oppleve et lignende industrieventyr knyttet til offshore vindkraft – kan vi ikke vente med å bygge opp et hjemmemarked til 2030. Da har toget gått.

Gå til innlegget

KrF tok et modig valg

Publisert over 10 år siden

KrFs landsmøte tok et modig og klokt valg fredag kveld.

Etter at Kristelig Folkeparti hadde blitt stiftet og etablert seg på Vestlandet, var utfordringen å bygge broer til nye miljøer – slik at partiet kunne bevege fra å være et vestlandsparti til å bli et landsparti.

KrFs første stortingsrepresentant, Nils Lavik, hadde både klokskapen og motet til å få dette til.

Lavik kom i dialog med den såkalte Oxford-bevegelsen der Ronald Fangen, Erling Wikborg og Petter Koren var sentrale skikkelser.

I kultur var det en avgrunn mellom kretsen rundt Lavik og medlemmene i Oxford-bevegelsen. De hadde en mer urban, intellektuell og kulturåpen livsstil enn det Lavik var vant med. Ronald Fangen ønsket seg egentlig et stort, samlende folkeparti på kristen-humanistisk grunnlag – uten ”kristelig” i partinavnet. Erling Wikborg var ikke avholdsmann – i motsetning til de aller, aller fleste av KrFerne på den tida. Petter Koren sa at det var ”et under” at vestlendingene og Oxford-bevegelsen ble samlet i samme parti”.

Nils Lavik fikk sterke advarsler: En rekke misjonsledere på Vestlandet advarte mot å ha noe som helst med Oxford-bevegelsen å gjøre. I Oslo sa professor Ole Hallesby at gruppa representerte en ”læreløs og korsløs kristendom”. Det var mange av KrFs støttespillere som fryktet at partiets profil skulle bli utvannet ved å bygge en bro mot Oxford-bevegelsen.

Men Nils Lavik trosset advarslene. Han forstod at KrF trengte nye allianser for å bli et landsdekkende parti. Det var mye takket være hans åpne holdning at Oxfordbevegelsen valgte KrF. Og denne alliansen var en viktig årsak til KrFs suksess etter krigen.

Landsmøtet i KrF har nå samlet seg om et godt forslag til en ny lojalitetsparagraf – som sikrer at KrF fortsatt vil være det viktigste redskapet for alle som ønsker å bygge et varmere samfunn med kristne verdier.

Samtidig gir det partiet en mulighet til å skape nye allianser mot grupper som liker politikken vår, men som ikke i dag ikke kjenner seg velkomne.

Akkurat som på Laviks tid, trenger KrF sårt å strekke ut en hånd til nye miljøer. Miljøene som KrF tradisjonelt har rekruttert fra, har blitt svekket eller forandret. Skal KrF spille en viktig rolle også i morgendagens samfunn, har partiet ikke råd til å avse en eneste person som ønsker å legge ned innsats å realisere partiets gode politikk. Og jeg tror det er vanskelig å bygge varige bånd til velgere som vi ikke ønsker som tillitsvalgte.

KrF har potensial til å samle flere kristne til aktiv samfunnsinnsats – men KrF kan også engasjere mennesker som ikke deler kristen tro, til politisk innsats for et godt samfunn bygget på menneskeverd og nestekjærlighet.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Etter oljen

Publisert over 10 år siden

Vi trenger noe å leve av etter oljen. Hvorfor ikke satse på noe som redder verden? Fornybar energi kan sikre verdiskaping og velferd i framtida.

Norge har noen av Europas beste forutsetninger for å øke bruken og produksjonen av fornybar energi. Vannkraften har allerede gitt oss tilgang på store mengder billig og ren kraft – og det finnes fortsatt et potensial for å øke produksjonen av vannkraft, blant annet gjennom opprusting av eksisterende anlegg og utbygging av småkraft. Vindkraftressursene våre er blant de beste i Europa, både til lands og til havs. Vi kan har rikelig tilgang på biomasse og kan på den måten enkelt konvertere fossil energi i transportsektoren, varmesektoren og
industrien ved hjelp av fornybar bioenergi. Og våre havområder ligger det et enormt energipotensial som kan utnyttes gjennom salt-, bølge- og tidevannskraft.

”Når forandringens vind blåser, er det noen som søker skjul, mens andre bygger vindmøller”, sier kineseren i et ordtak. Global oppvarming krever forandring. Et flertall på Stortinget har understreket at ”de menneskeskapte klimaendringene er den største utfordringen menneskeheten står overfor”. Heldigvis står vi ikke uten løsninger i møte med disse utfordringene. Og fornybar energi er et hovedsvar.

På verdensbasis stammer nesten 70 prosent av klimagassutslippene fra bruk av fossile energikilder. Selv i vannkraftnasjonen Norge er over 50 prosent av energibruken fossil.
Dette viser med tydelighet at det nødvendig å redusere og konvertere bruken av fossil energi dersom verden skal unngå farlige klimaendringer. Det internasjonale energibyrået IEA sier at ”verden trenger en energirevolusjon”. Forsterket satsing på fornybar energiproduksjon være et av Norges hovedbidrag i klimakampen.

Dette krever at politikerne er villige til å ta i bruk virkemidler for å sikre overgangen fra et fossilt til et fornybart samfunn. Ordningen med grønne sertifikater, som forhåpentligvis kommer på plass fra 2012, og en ambisiøs implementering av EUs fornybardirektiv er eksempler på svært viktige tiltak. Det er også bedre støtteordninger for utvikling og innfasing av umodne fornybarteknologier.

Den virkelig gode nyheten er at en slik satsing også vil gi verdiskaping, industrivekst og grønne arbeidsplasser, ikke minst i deler av landet der en slik utvikling er sårt tiltrengt. Nå  gjelderdet å ikke nøle, men å griper sjansen og utnytter de fortrinnene og den kompetansen Norge allerede har når det gjelder energi. Da kan ren og klimavennlig energi bli Norges neste industrieventyr og gi oss et nytt næringsgrunnlag når olje- og gasseventyret går mot slutten.

De landene som har vært tidlig ute med å satse på fornybar energi, har opplevd store, positive ringvirkninger av dette. Over 150 000 personer er i dag sysselsatt i den europeiske vindkraftindustrien. 80 prosent av de direkte arbeidsplassene finner vi i Spania, Tyskland og Danmark, som lenge har satset på vindkraft. Den danske vindmølleindustrien eksporterte i 2009 for nesten 42 milliarder dansker kroner og sysselsatte 24 700 personer. Hvilke muligheter må ikke vindkraften gi Norge, som har langt bedre vindforhold enn vårt naboland i sør?

I debatten om olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge, er det påfallende hvor lite fokus som rettes mot de enorme mulighetene denne landsdelen har til å utvikle en næring basert på fornybare energikilder. I ZERO-rapporten ”Vindkraft i Nord-Norge”, som vi ga ut i fjor, viser vi blant annet at 70 prosent av Norges vindkraftpotensial finnes i Finnmark.

Norge kan få en større og sterkere grønn leverandørindustri, basert på den kompetansen vi besitter innen vannkraft, sjøfart og petroleumsvirksomhet. De nærmeste årene skal det i Europa kjempes om kontrakter for 1 000 milliarder kroner innen fornybar energi. Her må norske bedrifter delta og være konkurransedyktige. Men vi trenger også et hjemmemarked for å sikre innovasjon og utvikling av arbeidsplasser.

Norge bør også øke sin kraftproduksjon og eksportere ren energi til Europa. I mange tiår har vi forsynt verden med fossil energi. Gjennom eksport av kraft, kan vi nabolandene våre mulighet til å erstatte fossile energikilder med fornybar energi. Norge kan fungere som ”Europas batteri” ved å sikre land som Tyskland, Nederland, Danmark og Storbritannia ren kraft når deres vindparker ikke produserer nok. Slik kan disse landene unngå å sette inn gass- eller kullkraft når vindmøllene står.

Sammenlignet med Sverige, er Norge nærmest et u-land på å utnytte biomasse til energiformål. I 2010 var det 19 biodieselpumper i Norge, mens det tilsvarende tallet i Sverige var 1 574. Norske skogressurser kan erstatte store mengder fossil energi. Anslag viser at økt biosatsing kan gi 10 000 nye arbeidsplasser.

Gå til innlegget

Sniker Norge seg unna?

Publisert nesten 11 år siden

EU har invitert til klimadugnad for å få mer ren energi. Sniker Norge seg unna?

EU har satt seg store mål i kampen for å redde klimaet. I det såkalte fornybardirektivet er målet at 20 prosent av energiforbruket skal komme fra fornybare kilder innen 2020. Målsettingen er et viktig ledd i kampen mot farlige klimaendringer – og innebærer at fornybarandelen skal mer enn dobles i medlemslandene. Direktivet skal implementeres EØS-landene og dermed også i Norge.

EUs fornybardirektiv kan hjelpe Norge å konvertere vårt høye forbruk av fossil energi – som i dag gjør at de norske utslippene av klimagasser er omtrent tre ganger høyere enn gjennomsnittet på verdensbasis. Ved for eksempel å bruke økt tilgang på fornybar strøm til å elektrifisere sokkelen eller transportsektoren, kan man oppnå store reduksjoner i klimagassutslippene. ZERO anslår at fornybardirektivet kan bidra til at Norges utslipp av CO2 reduseres med om lag 10 millioner tonn, som tilsvarer utslippene fra ca. 4 millioner biler. Det innebærer i så fall at vi når målene i Stortingets klimaforlik.

Norge har spesielt gode forutsetninger for å øke produksjonen og bruk av fornybar energi. Vannkraften har allerede gitt oss en relativt høy fornybarandel – og potensialet er betydelig innenfor blant annet vindkraft og bioenergi. Vi har mye vind spredt over store arealer og rikelig tilgang på plantemateriale fra landbruk og skog. Forholdene ligger også godt til rette for å utvinne energi fra bølger, tidevann og saltkraft. Fornybardirektivet omhandler dessuten ikke bare strømproduksjon – men også transport og varme og kjøling.

Norge har i dag en fornybarandel på 58,2 prosent. Inkluderer man offshoresektoren i dette regnestykket, blir fornybarandelen om lag 10 prosentpoeng lavere. Dersom Norge skal få utregnet sin fornybarandel på samme måte som EU-landene, vil det si at vår fornybarandel må opp til mellom 72,4 til 73,6 prosent. ZERO har utarbeidet en enkel plan som viser at dette er en realistisk målsetting.

I tillegg til å være bra for miljøet, er fornybardirektivet bra for norsk økonomi: Energi Norge har nylig fått utarbeidet en rapport som viser at den grønne verdiskapingen i Norge i 2020 kan komme opp i 5 prosent av BNP. Svært mye av denne verdiskapingen vil skje der fornybar energi kan produseres, nemlig i Distrikts-Norge.

Derfor er det overraskende at norske myndigheter ser ut til å ville forhandle ned Norges forpliktelse. Selv om intensjonen i fornybardirektivet er at alle land skal bidra og de rike landene skal bidra mest, ser det ut til at regjeringens representanter i Brussel argumenterer for at Norge skal slippe billigere unna. Statssekretærer i Olje- og energidepartementet, Sigrid Hjørnegård, hevdet på Statnetts høstkonferanse 12. oktober at Norge er ”i en helt annen verden” enn landene rundt oss og at Norge dermed må få beregnet sitt mål på en annen måte enn resten av EU.

Intensjonen i fornybardirektivet er at alle land må bidra mye, uavhengig av tidligere fornybarandel. Norges situasjon med mye gammel vannkraft som allerede har gitt og fremdeles gir oss store fordeler i form av billig energi, er ikke et argument for å at Norge skal slippe unna ansvaret for å øke andelen av fornybar energi i dag. Norsk energibruk er dessuten langt fra så miljøvennlig som vi liker å fremstille det som: Over halvparten av vår energibruk fossil. Norge er slett ikke ”en helt annen verden” – vi har, i likhet med resten av Europa, et skrikende behov for å konvertere energibruken fra fossilt til fornybart.

ZERO mener Norge må ta på seg ambisiøs forpliktelse ved implementeringen av EUs fornybardirektiv. Vi trenger sårt å sette fart på tiltakene for å redusere klimagassutslippene. Med en høy norsk fornybarmålsetting vil fornybarandelen i Europa øke – og en slik forpliktelse bør vi som et ressurssterkt land absolutt påta oss. Norge har ingen grunn til å skulke unna den europeiske fornybardugnaden.

Gå til innlegget

Kaldt som is, hardt som snø

Publisert rundt 11 år siden

”Christenfolkets Hjerter skulde være varme Julebrød, Honningfulde, nok til hele Verdens Nød”, skrev Henrik Wergeland i 1844 – før han i fortvilelse over samtidas forherdelse blant kristne la til: ”Iis der ere, Klumper Sne”.

 Hadde Wergeland fått oppleve hvordan kristne kirker, organisasjoner og enkeltpersoner på veien mot det moderne Norge har tatt et avgjørende ansvar for å gi verdighet til fattige og forfulgte, ensomme og fremmede, utstøtte og rusavhengige – hadde nok dikteren måttet medgi at dette er historien om engasjementet til mange brennende hjerter. Tusenvis har forstått Jesu budskap som et kall til tjeneste for andre – til å gi omsorg og bidra til inkludering.

 Nettopp av den grunn er det trist å være vitne til den økende fremmed- og islamfrykten som nå brer seg blant kristne. I Vårt Land 8. september forteller Bernt Aardal at en del av KrFs velgere har blitt mer langt mer kritiske til innvandring – og man trenger ikke besøke så mange kristne debattsider på nett for å forstå at det har skjedd et stemningsskifte. Ordene som faller der er ofte harde som is og kalde som snø.

 Islamkritiske bøker, som boken til Mark Gabriel, blir bestselgere og islamkritiske videoer med tvilsomt innhold blir spredt via Facebook. Jeg har selv mottatt e-poster fra kristne meningsmotstandere med vanvittige konspirasjonsteorier om hvordan muslimer planlegger overtakelse av verdensherredømmet. Vi vet alle når slike metoder sist ble tatt i bruk mot en gruppe mennesker.

 En god del kristne omfavner Fremskrittspartiets innvandringspolitkk og tar til orde for å bruke politisk makt for å demme opp mot ”trusselen fra islam”. KrFs stortingskandidat i Buskerud, Eva Høili, fortalte etter fjorårets valgkamp om fremmedfrykten hun møtte hos en del kristne velgere: ”Jeg har møtt noen holdninger i kristne miljøer om våre nye landsmenn som jeg ikke trodde fantes”, sa hun til NRK, og sa at enkelte kom med sterke, rasistiske meninger om at innvandrere er ”late og lager unger for å få kontantstøtte” og at ”muslimene bare vil overta landet vårt”.

 Enkelte mener at dette stemningsskiftet må få konsekvenser for KrFs innvandrings- og integreringspolitikk. Vi skal lytte til folks erfaringer og diskutere hvordan man kan integrere bedre. Men det ville vært ryggradløst svik mot vårt verdigrunnlag å endre politikken i retning av det for eksempel Ole Jørgen Anfindsen står for. Ved valget i 2001 var 40 prosent av KrFs velgere uenige i partiets syn på abortlovgivningen, men man endret ikke politikken av den grunn. Like lite kan økende fremmed- og islamfrykt rokke ved det som har vært bærebjelken for KrFs politikk på dette området, nemlig respekten for alle menneskers likeverd og grenseløs nestekjærlighet.

 KrF må aldri bli et redskap for dem som vil stenge grensene for av fremmede og forfulgte – eller være en arena for religionssjåvinisme og konspirasjonsteorier mot våre muslimske naboer. KrFs ansvar må være å bekjempe fremmedfrykt og legge til rette for økt samhold i mangfoldet. Dette ansvaret burde forresten også ledere i kristne trossamfunn og organisasjoner ta langt mer alvorlig.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere