Erik Lunde

Alder: 42
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

Rens klimamonstrene!

Publisert over 9 år siden

Sør-Afrika står for 40 prosent av hele Afrikas klimagassutslipp, og har verdens største enkeltutslipp av CO2. Det er på tide å diskutere hvordan karbonfangst og -lagring kan bidra for å kutte utslipp i vekstøkonomier.

Hver dag føres omlag 120.000 tonn kull ned transportbåndet i industrikomplekset Secunda. Her varmes kull opp til mer enn 2000 grader og resultatet er om lag 160.000 fat olje om dagen. Prosessen er både ekstremt kostbar og er fullstendig galskap for miljø og klima, men det holder Sør-Afrikas økonomi godt i gang. Secunda slipper alene ut mer CO2 enn de samlede norske utslippene av klimagasser. 

Nordøst i Sør-Afrika i den mineralrike provinsen Limpopo, er byggingen av verdens nest største kullkraftverket, Medupi godt i gang. Kraftverket er ment å bidra til å løse Sør-Afrikas kroniske kraftunderskudd. Operatør er det statseide energiselskapet Eskom. Prosjektet ble realisert ved hjelp av internasjonale lån. Norske myndigheter er en av lånegiverne. På om lag 48000 MW installert kapasitet, vil Medupi være et absolutt klimamonster og angivelig det fjerde største kullkraftanlegget i verden. Utslippet fra Medupi er i overkant av 26 millioner tonn CO2 i året. Dette er om lag halvparten av Norges totale utslipp årlig. Sammen med Secunda, er det et absolutt klimamonster. 

Lærdommen fra Medupi 

Selv om Norge avholdt fra å stemme, forsvarte norske myndigheter, med miljø- og uviklingsminister Erik Solheim i spissen, Verdensbankens støtte til utbyggingen av kullkraftverket Medupi. Hovedargumentet var at Sør-Afrika hadde et desperat energibehov. Behovet er særlig prekært for den eksportrettede industrien som holder den sørafrikanske økonomien gående. Forkjemperne for utbyggingen av Medupi har trolig rett i at kraftverket vil bidra til å stabilisere energietterspørselen i eksportindustrien. Men argumentet fra de samme aktørene om at utbyggingen vil gi økt energitilgang for de 30 prosent av den sørafrikanske befolkningen som ikke har tilgang på moderne energitjenester, er svakere. For disse menneskene vil antakeligvis andre energiløsninger fungert bedre. 

Debatten omkring Medupi-saken avdekket en rekke uenigheter mellom ulike aktører, og gikk til kjernen i dilemmaer knyttet til klima og fattigdom: Bør vi medvirke til at utviklingsbankene finansierer skitten kullkraft som øker de globale utslippene? Har vi på den annen side rett til å nekte utviklingslandene tiltrengt energi og økonomisk vekst? 

Vi i ZERO har ikke et fullgodt svar på disse spørsmålene, men vi ønsker å bidra til at løsninger skal kommer på plass. En sentral lærdom fra Medupi-saken er at å argumentere mot utbyggingen av et kullkraftverk uten CCS, på klimagrunnlag alene, beviselig ikke er nok. Skal vi få noe til å skje i klimapolitikken så må vi fremme tiltak som er bra for samfunn og økonomien i tillegg til klimagevinsten 

FN-sporet ikke nok 

Ingen forventer at det skal komme på plass en global klimaavtale som effektivt kan få ned industriutslippene fra Secunda og Medupi i Sør Afrika – verken i år, eller til neste år, eller året etter det. Derfor er det mange av oss som har arbeidet for supplerende tiltak og virkemidler utover en global klimaavtale i kampen for å begrense skadene fra global oppvarming. 

CCS har nå blitt del av det internasjonale kvotehandelssystemet under Kyoto-protokollen. Det er imidlertid svært lite trolig at dette løser veldig mye av problemene knyttet til klimabombene i Sør-Afrika. Kostnadene ved rensing er fortsatt betydelige, og med en lav pris på CO2 og manglende internasjonale avtaler er det få som tør å ta investeringen. 

Det er helt klart at uten økonomisk støtte fra rike land vil ikke utviklingsland som Sør-Afrika få på plass fangst og – lagring av CO2. Norge bør ta initiativ for å etablere en multilateral arbeidsgruppe som har som mål å gjennomføre CCS i utviklingsland og kan stille kompetanse og midler til rådighet. 

Upopulært, men nødvendig 

CCS er ikke et spesielt populært klimatiltak. Det er dyrt og kontroversielt, og en rekke aktører frykter at arbeidet for en kommersialisering og utbredelse av CCS-teknologi kan bremse utvikling og spredning av fornybare energiløsninger. CCS er imidlertid et helt nødvendig tiltak dersom vi skal løse klimaproblemet. 

Det viktig å gjøre to ting veldig klart: Det å bygge nye kullfyrte kraftverk uten karbonfangst og - lagring er klimamessig svært uklokt. Klarer ikke verden å få til karbonfangst og - lagring, klarer vi ikke å redusere klimagassutslippene raskt nok. 

Sør-Afrika står overfor en rekke av de samme utfordringene som andre utviklingsland i vekst, og sjonglerer balansen mellom økonomisk utvikling basert på fossile brensler, fattigdomsreduksjon og allerede opplevde negative effekter fra klimaendringene. 

Myndighetene i Sør-Afrika har inntatt en positiv holdning til CCS, og har åpnet for et økt fokus på CCS som et tiltak for å få ned klimagassutslippene. De har også satt i gang flere forskningsprosjekter rundt lagringspotensial, og har planer om bygging av demonstrasjonsanlegg.

Det internasjonale energibyrået (IEA) har slått fast at 100 punktkilder må være renset innen 2020 for å nå togradersmålet. Sør-Afrikas utslippskilder bør være aktuelle kandidater. CCS-teknologien er på plass. Det som står igjen er finansieringen og rammevilkårene for å få satt den ut i livet. Her bør Norge vise internasjonalt lederskap.

Erik Lunde,

Politisk rådgiver (internasjonal klimapolitikk) i miljøstiftelsen Zero

Les mer om klima og energi i Sør på erik.zero.no

Gå til innlegget

En kveld på T-banen lærte meg at ikke alle i Oslo møtes med respekt, og at vi sammen må arbeide mot fordommer og for at alle mennesker i byen skal erfare verdighet.

Da jeg en kveld i januar tok banen hjem, satte det seg noen representanter fra romfolket satte seg rundt meg. De hadde vært ute på gata og tigget penger, og så slitne og kalde ut. Ut av det blå begynte en mann å skjelle dem ut. ”Kom dere hjem”, ”Ta pengene deres og forsvinn”, ropte han aggressivt og truende.

Mitt stopp kom, og da jeg akkurat hadde gått av vogna, kjente jeg en arm på skuldra. En av tiggerne hadde sett meg legge de gode, varme skinnhanskene mine igjen i setet og ville gi meg dem. Selv hadde han bare noen kalde, strikkede vanter.

For meg ble dette en viktig påminnelse om at det finnes en gruppe i Oslo som alt for ofte møtes uten respekt – og at vi sammen må arbeide mot fordommer og for at alle mennesker i Oslo skal erfare verdighet.

”Rotter og skadedyr”

Sjikaneringen på t-banen denne kvelden er dessverre ikke enestående. Romfolket er den etniske minoriteten i Europa som i størst grad blir utsatt for diskriminering. I land som Ungarn, Bulgaria, Tsjekkia og Romania er de utsatt for regelrett forfølgelse. Land som Frankrike og Italia har også gått spesielt hardt frem mot romfolket. Tidligere statsminister Silvio Berlusconi kalte dem ”ondskapens hær” og hans regjeringspartner Lega Nord lovet å jage romfolket ut av Italia, om nødvendig med våpen. I Sverige har det blitt avdekket at romfolk møter betydelig diskriminering på restauranter og i supermarkeder, opplever forskjellsbehandling på skolen og i arbeidslivet og har vanskelig med å få leid en leilighet. Stockholm-politiet kastet 26 romfolk ulovlig ut av Sverige fordi de hadde spilt gatemusikk og tigget penger. I Danmark har myndighetene nektet organisasjoner som får statsstøtte å gi hjelp til romfolk eller andre hjemløse øst-europeere, ifølge Aftenposten.

Også i Norge møtes romfolket med stor fremmedfrykt. Et kjapt søk på sosiale medier som Facebook og Twitter viser at sterkt negative holdninger til romfolket er utbredt. Eksempelvis fikk Facebook-gruppa ”Få tiggerne ut av Kristiansand”, som i stor grad var rettet mot romfolket, svært mange tilhengere – deriblant profilerte lokalpolitikere. På gruppas diskusjonsforum ble tiggerne omtalt som ”rotter og skadedyr” og det ble oppfordret til å skyte dem.

Trenger kunnskap

Kunnskapsmangel og seiglivede, negative myter bidrar til denne fremmedfrykten: Romfolket stjeler, lyver og er ikke til å stole på, sier fordommene. Skal vi lykkes bedre med integreringen av romfolket, trenger mer kunnskap og knuse flere myter. Skolen har en nøkkelrolle i så måte. Media en annen. Lokalavisen DittOslo bidro til å spre fordommer om da de i fjor skrev at romfolket ”spiser hunder og bæsjer i buskene”. Heldigvis bidro flere medier til at artikkelen ble grundig plukket fra hverandre og avkledd.

Uten at vi kommer fordommene til livs og skaffer oss mer kunnskap, er det vanskelig å ta tak i de reelle utfordringene som knytter seg til romfolket. For det er viktig at romfolk kommer i arbeid, får seg tak over hodet og at flere barna får skolegang.

I Spania eier om lag halvparten av landets rombefolkning egen bolig, tre av fire er i fast arbeid og så å si alle barna går på skolen. En av årsakene til suksessen, er at spanske myndigheter hjulpet unge og arbeidsledige romfolk til å få utdanning og utplassering i arbeidslivet. Dette viser at det er mulig å ta tak i de sosiale utfordringene som rom-miljøet har strevet med.

”Vi oppfatter ikke de som kommer hit som kriminelle, men som tiggere og arbeidssøkere”, sa kaptein i Frelsesarmeen, Knut Haugsvær, da de i fjor lanserte tiltak for romfolket, blant annet tilbud om overnatting vinterstid og egne kontaktsentre som gir råd og veiledning. Det er inspirerende å se hvordanideelle organisasjoner på gata i Oslo, slik som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, evner det som vi alle burde ha som mål: Å vise medmenneskelighet overfor mennesker som ofte har kommet hit for å slippe unna diskriminering, forfølgelse og dyp fattigdom i sine hjemland.

Vårt møte med romfolket, både som enkeltmennesker og som samfunn, er en test for hvor humane, tolerante og siviliserte vi egentlig er.

Erik Lunde, leder i Oslo KrFs bystyregruppe

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Skolen svikter på sosial utjevning

Publisert over 9 år siden

SV-skolen favoriserer de flinke elevene med de mest ressurssterke foreldrene.

Når norske barn hver høst møter til første skoledag, kommer de med svært ulike utgangspunkt. Noen har foreldre som følger barnas skolegang tett, mens andre har en familiesituasjon der foreldrene av ulike grunner ikke evner å følge opp barnas utdanning i like høy grad.  De fleste elevene har gode norskkunnskaper, men en betydelig andel starter påskolenmed mangelfulle språkferdigheter. Det siste er ikke minst tilfellet i Oslo.

I dag avgjør den sosiale bakgrunnen i alt for stor grad hva slags muligheter man har til å lykkes i samfunnet og leve et selvstendig liv. Skal vi nå målene om å bekjempe fattigdom, redusere sosiale forskjeller og integrere bedre, er skolen et helt avgjørende instrument. Skolen kan ikke alene kompensere for sosial ulikhet, men er en av de absolutt viktigste arenaene for sosial mobilitet.

En rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) viser imidlertid at norsk skole sliter med å utligne forskjellene i elevenes utgangspunkt. Studien bekrefter at elevenes skoleprestasjoner blir bedre jo høyere utdanning foreldrene har, og betydningen av foreldrenes utdanningsnivå blir sterkere jo lenger ut i utdanningsløpet elevene kommer.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen burde være bekymret over at skolepolitikken hennes ikke bidrar til å bekjempe fattigdom og redusere sosiale forskjeller. Etter over seks år med SV-styring av skolen, er det de skoleflinke elevene og barna til de mest ressurssterke foreldrene som får den beste faglig utvikling. Det bør være et tankekors.

Selv om man heller ikke i Oslo har kommet langt nok, er det interessant at forskerne bak NIFU-studien trekker fram at Oslo-skolen lykkes noe bedre i å kompensere for ulik bakgrunn enn skoler andre steder i landet. Det er nærliggende å tro at dette har sammenheng med Oslo kommunes systematiske arbeid for å heve kvaliteten i undervisningen, tilpasse undervisningen til den enkelte elev og forsterke opplæringen i basisfagene. Det er de elevene som har det dårligste utgangspunktet som har størst utbytte av mer undervisning i språk og matematikk. Uten de grunnleggende ferdighetene på plass, er det ikke lett å komme seg videre i andre fag.

Vi vet at elever som starter skolen med dårligere norskkunnskaper, vil slite med dette gjennom hele skoleløpet. For å lykkes med å lukke gapet mellom sterke og svake elever, bør det vurderes om man allerede i barnehagen bør tilby språkundervisning til elever med dårlige forutsetninger i norsk. Ved å kartlegge ferdighetene og gå inn med tiltak på et tidligere tidspunkt enn man gjør i dag, vil man kunne gi mange elever bedre forutsetninger for faglig utvikling og kvalifisering for videre studier og arbeid.

Erfaringen viser nemlig at mange elever som går ut av grunnskolen under nødvendige ferdigheter i basisfagene, vil slite med å fullføre videregående opplæring. Frafallet fra den videregående skolen er svært høyt, og elever som dropper ut vil ofte ha problemer med å takle hverdagen og livet som følger etterpå. Kunnskapsministeren har et mål om at 75 prosent av elevene skal fullføre den videregående opplæringen, men dette langt fra ambisiøst nok. I Oslo er målet 90 prosent. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å redusere sosial ulikhet, er å forsterke innsatsen mot frafall i den videregående skolen.

Samtidig er det et åpenbart behov for å styrke samarbeidet mellom hjem og skole. Flere undersøkelser har vist at det har en svært positiv effekt på elevenes læring dersom skolen lykkes i å involvere foreldrene mer og bedre. På skoler som erfarer at foreldrene i for liten grad engasjerer seg i barnas undervisning, bør det vurderes å ansette hjem/skole-koordinatorer.

Vi trenger å utvikle en skole som både utdanner og danner, som gir kunnskap og skaper trivsel og som evner til å gi alle elevene samme mulighet til faglig utvikling. Først kan skolen bli det instrumentet for sosial mobilitet som vi så sårt trenger.

Erik Lunde, leder i Oslo KrFs bystyregruppe

Gå til innlegget

Obama og klimaet

Publisert nesten 10 år siden

Husker president Obama fra klimaløftene fra valgkampen i 2008?

I natt holdt USAs president Barack Obama sin State of the Union-tale. De kritiserte Obama Kongressen for manglende handling i klimapolitikken.

State of the Union-talen bærer ikke bud om noen stor kursendring i USAs klimapolitikk, men det er likevel interessant at Obama tar opp klima i talen. Forsker i amerikansk politikk ved University of Bristol, Matthew Hope, har hevdet at president Obama gir mindre oppmerksomhet til klimaendringer enn noen annen amerikansk president de siste 20 årene.

Hope har analysert State of the Union-talene til Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama, og funnet at sistnevnte bruker ord som ”climate change”, ”global warming” og ”environment” i mindre grad enn de tre sistnevnte. Også i forkant av nattens tale, var Obamas folk avvisende til å bruke State of the Union-talen til å reise en klimaagenda. ”De har tydeligvis bestemt seg for at klima er et område de ikke skal bevege seg inn på”, sa  Hope til The Guardins miljøkorrespondent i US, Suzanne Goldenberg i fjor.

Les hele saken i The Guardian her: http://bit.ly/fh64b9

Betyr det at Barack Obama har glemt klima? Nei, i nattens tale snakket han politiske tiltak som vil kutte klimagassutslippene. Men han satte det inn i en næringspolitisk kontekst. Presidenten og gjentok løftet om å kutte ut subsidiene til lønnsom fossil energi og i stedet satse fornybar energi. Obama talte varmt om mulighetene som ligger i sol- og vindindustrien.

Når Obama likevel ikke bruker nøkkelbegrep fra klimadebatten i sin taler, kan det synes som han har lyttet til dem som mener at amerikanerne kun kan overbevises til å klimahandling dersom omleggingen av energisystemet begrunnes nærings- og sikkerhetspolitisk. Flere arbeidsplasser eller uavhengighet av tvilsomme olje-produserende regimer, er akseptable grunner til omstilling. Klimatrusselen er ikke salgbar.

Flere peker imidlertid på at dette er en tvilsom strategi. Robert Brulle, som er professor i sosiologi og miljø ved Drexel University, peker i The Guardian på at utslipp av klimagasser er den eneste egentlige grunnen til å omlegge energisystemet, og at argumentene for å forandring er tynne dersom man unngår å anerkjenne trusselen fra global oppvarming.

Jeg tviler på at ordtelling i State of Union-taler er den beste måten å vurdere en amerikansk president klima-engasjement på. At Bush kommer bedre ut på statistikken, taler vel for seg. Men i USA har stadig flere bekymrt  seg for at Obama er i ferd med å gi opp kampen for klimaet. Nattens tale er kanskje tegnet på det motsatte.

Presidenten har problemer med opinionen i klimaspørsmålet og Kongressen gir heller ingen hjelp. Og med en tøff presidentvalgkamp i vente, der den republikanske kandidaten trolig vil bruke alle muligheter til å angripe en hver antydning til radikalitet i Obama-administrasjonens miljø- og klimapolitikk, vil det være krevende for Obama-administrasjonen å klima vil stå høyt på Obama-administrasjonen det nærmeste året. La oss håpe presidenten ikke glemmer sin agenda fra 2008.

Gå til innlegget

En dag uten krig

Publisert nesten 10 år siden

”Ethvert Menneske har en iboende Ret til liv”. Slik vil en av Grunnlovens paragrafer lyde dersom Stortinget velger å lytte til anbefalingene fra et enstemmig Menneskerettighetsutvalg.

Det bredt sammensatte utvalget, som har arbeidet med å innarbeide menneskerettighetene i grunnlovsteksten, understreker at retten til liv danner utgangspunktet for de øvrige rettighetene et menneske har.

VG, 8. januar: En studie utført ved Rikshospitalet tyder på at det foretas kjønnsselektiv abort blant enkelte foreldre med indisk opprinnelse. Indisk-norske vinner føder unormalt mange guttebarn, kunne avisen melde. Før ultralyd ble tilgjengelig, ble det født 108 jenter per 100 fødte gutter hos indisk-norske mødre. Etter 1987 er det bare født 65 jenter per 100 fødte gutter, viser undersøkelsen. Et samlet politisk Norge uttrykte bekymring for tallene Rikshospitalet. Helseminister Anne-Grete Strøm Erichsen slo fast at ”kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt” og varslet tiltak for snu utviklingen.

Menneskerettighetsutvalgets enstemmige anbefaling om å grunnlovfeste retten til liv og den unisone fordømmelsen av kjønnsselektiv abort er løfterike signaler, fordi det viser at det norske samfunnet ønsker reise noen barrierer mot gradering av menneskeverdet. Samtidig skjuler enigheten noen dype kløfter i norsk politikk. For selv om det er enighet om at retten til liv er grunnleggende, er det stor uenighet om når livet begynner og på hvilket tidspunkt retten til liv inntreffer. Og selv om et samlet politisk miljø reagerer mot kjønnsselektiv abort, vil mange av de samme politikerne i disse dager åpne for en ultralydpraksis som vil føre til flere selektive aborter.

Når er seleksjon greit?

”Å ta bort et friskt barn (min kursiv), fordi det har feil kjønn, det er sånn at en nesten ikke kan tro det”, sa Anne-Grete Strøm Erichsen til VG da studien om indisk-norske mødre ble kjent. Uttalelsen er paradoksal på flere måter, men først og fremst fordi helseministeren nå vil at helsetjenesten skal bruke store ressurser på å lete systematisk etter egenskaper ved fostre som erfaringsmessig fører til at flere tar selektiv abort. Helseministeren reagerer når friske barn utsettes for dette, men er det virkelig uproblematisk hvis normalen blir å ta bort et barn utelukkende fordi det har egenskaper som storsamfunnet ikke betrakter som forenlig med et fullverdig liv, slik som for eksempel Downs eller ryggmargsbrokk?

Den medisinske utviklingen som gjør det mulig å selektere menneskeliv, men vi kan velge å lage et lovverk som hindrer at selektive aborter visker ut samfunnets mangfold. Det debatten om tidlig ultralyd dreier seg om, er om enda en maske i sikkerhetsnettet mot sorteringssamfunnet skal fjernes. Stoltenberg-regjeringen har med stor iver innført lovgivning som gjør det lettere å sortere liv, med solid backing fra Fremskrittspartiet i Stortinget. Viktigst er den nye bioteknologiloven, som blant annet åpner for å sykdomsteste befruktede egg slik at egg med uønskede egenskaper kan velges bort. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilke former for selektering en slik praksis kan åpne for.

Behov for en ny debatt

Menneskerettighetsutvalget gir likevel håp om en bedre samtale om sortering i den norske offentligheten. Debatten har alt for lenge vært preget av frontene fra 1970-årenes tøffe abortdebatt. Når abort, bioteknologi og tidlig ultralyd diskuteres, legger debattantene seg raskt i skyttergraven med hver sin retoriske mitraljøse. Unødvendig skarpt skyts fra begge sider har vanskeliggjort en konstruktiv dialog om hvordan vi, på tvers av uenighetene, kan arbeide for å begrense antallet svangerskapsavbrudd og hindre et sorteringssamfunn.

Filmen ”En dag uten krig” viser hva som skjedde julaften 1914, da franske, tyske og skotske soldater la ned våpnene, kom opp av skyttergravene og feiret jul sammen ved fronten under første verdenskrig. Vi trenger ”en dag uten krig” i den norske abortdebatten. Grunnlovsfestingen av retten til liv er en glimrende anledning til å komme opp av skyttergravene og åpne en samtale hva en slik rettighetsfesting skal innebære. Da kan vi få konstruktive diskusjoner om noen av norsk politikks mest betente spørsmål. Hvordan kan vi bruke de fantastiske mulighetene den medisinske forskningen gir oss, uten at det går på bekostning av samfunnets mangfold? På hvilken måte kan vi, innenfor rammen av en lov om selvbestemt abort, redusere aborttallene og gjøre det enklere å få et barn også når omstendighetene er krevende? Vi trenger en tverrpolitisk diskusjon om hvor vi skal sette grensestolpene i dette krevende landskapet.

Menneskerettighetsutvalgets innstilling viser at det er mulig å bli enige om mye dersom debattens aktører er villig til å bevege seg ut i ingenmannsland og starte en dialog. Det ville vært befriende og gitt håp, etter flere tiår uten særlig nytt fra denne fronten.

Erik Lunde

Nestleder i Oslo KrF/Leder i Oslo KrFs bystyregruppe

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere