Erik Lunde

Alder: 42
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

Follow the money

Publisert nesten 10 år siden

Sterke strategiske interesser hos land med store reserver av kull, olje og gass gjør det vanskelig å få til en ambisiøs internasjonal klimaavtale.

I de internasjonale klimaforhandlingene er noen land pådrivere for en global avtale som reduserer utslipp og faren for katastrofale klimaendringer, mens andre er bremseklosser. Under FNs klimatoppmøte i Durban i desember ble det åpenbart for all verden: En allianse bestående av de minst utviklede landene, småøystater og EU pushet på for en ambisiøs klimaavtale, mens USA, Canada, Saudi-Arabia, India og Kina holdt igjen og blokkerte for et mer positivt utfall av forhandlingene.

Bakgrunnen for landenes posisjoner i de internasjonale klimaforhandlingene er sammensatte, men som i mange andre tilfeller er ledetråden ”follow the money” et godt sted å starte. Det er naturlig å anta at de landene med de største reservene av olje, gass og kull har største interesse av at det ikke blir noe av en ambisiøs, global klimaavtale. En avtale som legger begrensninger på bruken av fossil energi vil ha betydelige konsekvenser for disse landenes økonomi.

Bremseklossene har de fossile reservene

Den britiske miljøjournalisten Duncan Clark har i The Guardian pekt på sammenhengen mellom landenes posisjon i klimaforhandlingene, og deres reserverer av olje, kull og gass. De store bremseklossene USA, Canada, Saudi-Arabia, Kina og India har nesten 60 prosent av framtidens potensielle CO2-utslipp fra fossile reserver. Til sammenligning har den mest progressive alliansen av de minst utviklede landene, små øystater og EU bare rundt 10 prosent. Regner man med progressive land i den såkalte Cartagena-dialogen, deriblant Norge, kan man litt forenklet si at de landene som er pådrivere for en internasjonal klimaavtale har 14 prosent av det potensielle klimautslippet fra fossile reserver. De mest progressive landene har reserver som tilsvarer et potensielt utslipp på 265 tonn CO2 per innbygger, mens det tilsvarende tallet for bremseklossene er 568 tonn CO2.

Det er nok ikke tilfeldig at Venezuela, i motsetning til nesten alle andre latinamerikanske land, inntok en destruktiv rolle under avslutningen av Durban-forhandlingene. Venezuela har verdens nest største oljereserve og et stort belte av tjæresand.

Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at Canadas obstruerende rolle henger sammen med deres store reserver av tjæresand, eller at Saudi-Arabia bremser for å slippe å stenge oljebrønnene sine. Men det er en viktig påminnelse om at klimaforhandlinger er maktkamp. I det internasjonale systemet forfølger stater først og fremst sine egne interesser. For de med store strategiske og økonomiske interesser i fossil energi, blir klimautfordringen underordnet. For små øystater, hvis eksistens er direkte truet av klimaendringene, er en global klimaavtale derimot avgjørende for å sikre egen overlevelse.

Norge unntak?

Norge synes å være et unntak fra denne regelen. Som olje- og gassnasjon spiller Norge en konstruktiv rolle i de internasjonale klimaforhandlingene, og er i aller høyeste grad en pådriver for en forpliktende avtale. Dette kan skyldes at norske myndigheter har definert kamp mot fattigdom og klimaendringer som en del av Norges egeninteresse. ”Norske, realpolitiske interesser er utvidet som følge av globaliseringen. Norsk engasjementspolitikk (…) er etisk begrunnet men i tillegg i Norges interesse”, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre da han la fram stortingsmeldingen om hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk i 2009.

Norge er imidlertid ingen foregangsnasjon på hjemlige klimakutt og beskytter sine egne næringer mot nødvendige klimatiltak. Norge har 0,2 prosent det potensielle CO2-utslippet fra fossile reserver, men målt i potensielt utslipp per innbygger ligger vi høyt på 1256 tonn CO2.

Unngå allmuens tragedie

Den realistiske skolen innen internasjonal politikk sier at det globale systemet er et anarki og statenes eneste avgjørende mål er overlevelse. Klimatoppmøtet i Durban viser at statene følger sine egeninteresser i møte med klimautfordringen. Det kan være rasjonelt for det enkelte land, men resultatet blir det som i spillteorien kalles allmuens tragedie. Summen av mange stater som følger sine egeninteresser er stø kurs mot katastrofale klimaendringer.

Nettopp derfor er det så viktig at FN nå starter en ny runde med klimaforhandlinger basert på den såkalte Durban-plattformen. Realpolitikken viser oss at en internasjonal klimaavtale som omfatter alle land og som er juridisk bindende, er nødvendig for å løse klimakrisen.


Erik Lunde, internasjonal rådgiver i Zero

Gå til innlegget

Et slikt land vil vi ikke være

Publisert nesten 10 år siden

Vi kan ikke være bekjent av Norges behandling av asylbarna.

Dagbladet skriver i kveld at ni år gamle Verona, født og oppvokst i Norge, og resten av familien Delic, bestående av pappa Damir, mamma Ana og fem uker gamle Aurora, klokken åtte i dag ble hentet på Rjukan og transportert til Trandum. I morgen skal de fly videre til Bosnia. Mor og far kom til landet for 11 år siden.

Regjeringens knallharde politikk overfor asylbarna er opprørende. Statsministeren gjemmer seg bak firkantede juridiske vurderinger, men underkommuniserer at det er fullt mulig å ta menneskelige hensyn. I Stortinget har Venstre og KrF foreslått oppmykninger i praksisen for å større hensyn til barna. I SV er det også et sterkt engasjement for dette. Men flertallet på Stortinget vil ha de 450 asylbarna det gjelder ut av landet så fort som mulig. 

I alle de fleste hvor sårbare barn er involvert, går vi som samfunn forsiktig fram. Når barn som er født og oppvokst i Norge skal tvangsreturneres til et land de aldri har bodd i, kommer politiet om morgenen, uten forvarsel. Ingen forberedelser, ingen tid til å si farvel til vennene. Det er en skam. Et slikt land vil vi ikke være. 

Erik Lunde, leder i Oslo KrF 

 

Gå til innlegget

Bør barnetrygden omfordeles?

Publisert nesten 10 år siden

De fleste familier ikke avhengige av barnetrygden. Vi bør derfor vurdere å bruke den på å redusere barnefattigdom og sikre alle barn like muligheter.

I 2005 sa SV-leder Kristin Halvorsen at avskaffelse av fattigdom i Norge utelukkende var et spørsmål om politisk vilje. Etter seks og et halvt år i regjering har hun erfart at verden ikke er så enkel. Det har ikke blitt færre fattige etter at SV kom i regjering. Mens andelen fattige i befolkningen er forholdsvis stabil, har antallet barn som lever i fattigdom doblet seg de ti siste årene. Utviklingen representerer noe helt nytt i Norge, som tidligere har utmerket seg med en langt lavere barnefattigdom enn generell fattigdom.

Med tanke på all den politiske oppmerksomheten barn som lever i lavinntektsfamilier har fått, har kampen mot barnefattigdommen vært oppsiktsvekkende mislykket. Ingen kan heller fraskrive seg ansvaret for denne falliten: Samtlige partier på Stortinget har vært med på å lage statsbudsjett de siste ti årene. 

Barnefattigdom betyr at ikke alle norske barn har samme muligheter.Studier viser at barn som vokser opp i fattige familier, har dårligere livssjanser på sikt. Mange blir selv fattige i voksen alder. Det er grundig dokumentert at fattigdommen påvirker barnas helse, og at barn med fattige foreldre sjeldnere deltar i fritidsaktiviteter eller reiser på ferie enn andre. I verste fall kan fattigdommen føre til at titusener frarøves muligheten til å leve selvstendige liv som voksne. 

Det er en fare for at trenden med økende barnefattigdom forsterkes når regjeringen fjerner kontantstøtten for to-åringer. Man kan mene hva man vil om kontantstøtten, men den hadde en utjevnende effekt. Spesielt vil mange innvandrerfamilier, som er sterkt overrepresentert i fattigdomsstatistikken, merke at denne inntekten forsvinner. Så langt har den rødgrønne regjeringen ikke fulgt opp med noen tiltak som kan kompensere for dette inntektsbortfallet, og dermed risikerer vi at antallet fattige barn vil fortsette å øke i årene som kommer. 

Et effektivt virkemiddel for å redusere barnefattigdom ville være å øke barnetrygden kraftig - slik blant annet professor Knut Halvorsen påpeker i Vårt Land 15. mars. Siden 1995 har nivået på barnetrygden nærmest stått stille og på langt nær fulgt vanlig prisstigning. Tross fagre løfter om å bekjempe fattigdom i barnefamilier, har barnetrygden blitt systematisk nedprioritert. Under Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2012 var det ingen partier som foreslo å bruke mer penger på barnetrygden. 

Barnetrygden er et universelt velferdsgode som omfatter alle barnefamilier, uansett inntektsnivå for øvrig. Jeg har stor sympati med de som mener det fortsatt skal være slik. Men så lenge det ikke finnes politisk vilje til å øke eller i det minste indeksregulere barnetrygden, er det nødvendig å se på om barnetrygden i større grad må målrettes mot lavinntektsfamilier. Det blir lite på hver når 15 milliarder kroner skal smøres tynt utover alle barnefamilier, men brukes disse midlene mer målrettet for bekjempe barnefattigdom, vil det kunne utgjøre en stor forskjell. Den månedlige barnetrygden på 970 kroner er en grei ekstrainntekt for en gjennomsnittsfamilie, men en kraftig økning i barnetrygden til en lavinntektsfamilie vil kunne ha avgjørende betydning for barnas framtidsutsikter. I tillegg vil tilleggene for enslige forsørgere kunne økes betydelig. 

Hvis festtalene om barnefattigdom skal omsettes til konkrete resultater, må det omfordeles. Behovsprøving av barnetrygden er kontroversielt, men hvis vi må velge mellom et skikkelig løft for lavinntektsfamilier eller en universell velferdsordning som stadig mister betydning, bør valget være enkelt.

Erik Lunde, leder i Oslo KrFs bystyregruppe 

Gå til innlegget

Stø kurs mot farlige klimaendringer

Publisert nesten 10 år siden

Klimatoppmøtet i Durban lukket ikke det enorme gapet mellom lovede klimakutt og det som trengs for å unngå katastrofale klimaendringer.

Da FNs klimaforhandlinger i Durban ble avsluttet i desember, var miljøbevegelsen verden over i villrede om resultatet, den såkalte Durban-pakken, representerte et framskritt eller en fiasko i kampen for å unngå farlige klimaendringer. Noen hevdet at Durban-pakken gir grunn til optimisme. Andre legger mer vekt på at vedtaket i Durban er for uambisiøst, er svakt på innhold og svekker muligheten for å kutte utslipp i tide.

En viktig diskusjon under internasjonale klimaforhandlinger, er hva slags ambisjoner for klimakutt verden skal samles om. Under klimatoppmøtet i Cancun ble landene enige om et langsiktig mål om å holde den globale oppvarmingen under 2°C. Klimatoppmøtet i Durban klarte verken å bli enige om når utslippskurven må begynne å gå ned eller om hvor ambisiøs de langsiktige, globale utslippsmålene skal være. Siden den nye, internasjonale klimaavtalen ikke skal tre i kraft før i 2020, frykter mange at Durban representerer en farlig hvileskjær i kampen mot klimaendringer.

Stø kurs mot farlig oppvarming

For å klare en stabilisering på mellom 2,0 og 2,4°C, mener IPCC at de globale klimagassutslippene må reduseres med mellom50 - 85 % fra 2000-nivå innen 2050.Det er hellerikke likegyldig når utslippsreduksjonene gjøres: Veksten i klimagassutslippene må ha stoppet og utslippskurven begynt å peke nedover en gang rundt 2020. Industrilandene må redusere sine utslipp med 25-40 % i 2020 og 80-95 % i 2050 fra 1990-nivå.Det betyr at rike land i praksis må planlegge for et nullutslippssamfunn i løpet av rundt 40 år.Utviklingslandene må ha et ”vesentlig avvik" fra en "business-as-usual"-referansebane i alle regioner unntatt Afrika og Sør-Asia (inkludert India) innen 2020, og i absolutt alle regioner innen 2050.

Gapet mellom de løftene som i dag er gitt om utslippsreduksjoner og det som trengs for å nå mot 2°C-målet, er på mellom 6 og 11 gigatonn CO2-ekvivalenter. Vi holder med andre ord stø kurs mot en global oppvarming med svært alvorlig følger for verdens økosystemer.

Veien videre

Det er imidlertid ingenting i veien for at enkeltland selv øker sitt ambisjonsnivå. Både Cancun og Durban har oppfordret industrilandene om å øke ambisjonene for utslippskuttene, mens utviklingslandene har blitt bedt om å melde inn klimatiltak. Etter sterkt press fra alliansen av små øystater, de minst utviklede landene og EU, ble man dessuten enige om en arbeidsplan en ”forbedret ambisjon” for reduksjon i klimautslippene.

En arbeidsgruppe skal nå følge opp Durban-plattformen og en ny avtale skal etter planen vedtas i 2015 og implementeres i 2020. Arbeidsgruppen vil fokusere på enkeltlands og det globale samfunnets ambisjoner etter 2020. Foreløpig vet vi lite om innholdet i forpliktelsene, som vil være gjenstand for intense forhandlinger på toppmøtene mellom 2012 og 2015. Det gjenstår å se om landene vil bli enige om et globalt mål, og deretter fordele byrden mellom landene etter prinsippet om felles, men ulikt ansvar. Et alternativ kan være at utslippsmålene blir til nedenfra, ved at vært enkelt land melder inn sine ambisjoner. Dette var tilfellet med de løftene som ble gitt om utslippsreduksjoner innen 2020.

Byrdefordeling mellom fattig og rik

Hvordan utslippskuttene skal fordeles er naturligvis et av de mest betente spørsmålene i klimaforhandlingene. Myndigheter, forskningsmiljøer og internasjonale organisasjoner har lagt fram en rekke forslag til hvordan innsatsen kan deles mellom de ulike landene. Utslippene må kuttes parallelt med at vi blir stadig flere mennesker og milliarder skal løftes ut av fattigdom, og mellominntekts- og utviklingslandene krever at en klimaavtale ikke skal gå ut over deres rett til velferdsutvikling og vekst. I Durban ble det, etter forslag fra India, enighet om å arrangere en workshop i 2012 om dette sentrale spørsmålet.

Det er hevet over en hver tvil at Durban-vedtakene er utilstrekkelige for å møte klimakrisen. Ambisjonsnivået er fortsatt alt for lavt. Målt mot forventningene i forkant av Durban og alternativene som forelå da man nærmet seg avslutningen av toppmøtet, var imidlertid resultatet bedre en suksess. Durban-plattformen anerkjenner at ambisjonsnivået må økes, bekrefter det langsiktige 2°C-målet, den gjenskaper troen på multilateralt klimasamarbeid og gir oss et veikart mot en framtidig avtale som inkluderer alle og som på en eller annen måte er juridisk bindende. Slik sett kan det argumenteres for at Durban er et skritt i riktig retning – men bare dersom vedtakene blir fulgt opp de nærmeste årene.


Erik Lunde

Internasjonal rådgiver i miljøstiftelsen ZERO - erik.zero.no

Gå til innlegget

Sats på Bergensbanen

Publisert nesten 10 år siden

Det er bedre å ruste opp Bergensbanen enn å bygge høyhastighetstog på denne strekningen.

Transportsektoren er den største kilden til klimagassutslipp i Norge. Det er et politisk mål at mer av både person- og godstransporten skal over på bane. Strekningen Bergen – Oslo er en av Europas mest trafikkerte med fly. Dette skyldes blant annet at reisetiden med buss og tog er svært lang.

Oslo KrFs årsmøte oppfordret nylig Stortinget til å vedta den såkalte Bergensbanepakken, som er et samlet sett av tiltak som vil bidra til at reisetiden med tog mellom Oslo og Bergen blir redusert til om lag fire timer. Bergensbanepakken bør realiseres innen 2020, da målene i Stortingets klimaforlik skal være nådd. Dette må prioriteres foran høyhastighetstog på denne strekningen.

Det ingen motsetning mellom utvikling av Bergensbanen og en fremtidig høyhastighetsløsning mellom enkelte byer i Sør-Norge, i det sentrale Østlandsområdet og mellom Oslo og Göteborg. Den offentlige høyhastighetsutredningen viser at store deler av landet kan få nytte av tognett dimensjonert for høy hastighet.Mye taler likevel for at en oppgradering av den eksisterende Bergensbanen er et mer samfunnsøkonomisk prosjekt, med langt mindre naturinngrep og miljøkostnader, enn høyhastighetstog mellom Oslo og Bergen. Bergensbanepakken er dessuten et prosjekt som kan igangsettes fra i morgen om det finnes politisk vilje. 

Ringeriksbanen er kostnadsmessig det største prosjektet i Bergensbanepakken, og vil alene redusere reisetiden mellom Bergen og Oslo med omlag en time. Stortinget har skjøvet dette prosjektet foran seg siden tidlig på 90-tallet. Det kan være all grunn til å minne om at Stortinget allerede 18. juni 1992 vedtok at Ringeriksbanen skulle bygges.

Andre viktige tiltak i Bergensbanepakken er blant annet gjennomgående oppdatering og forbedring, samt økt prioritering av godstransporten. Samlet er disse tiltakene beregnet til ca 20 milliarder kroner, hvorav Ringeriksbanen utgjør ca halvparten av kostnadene.

Bergensbanepakken vil være et godt klimatiltak og bidra til bedre kommunikasjonsløsninger for befolkning og næringsliv langs hele Bergensbanen.  

Erik Lunde

Leder i Oslo KrF 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere