Erik Lunde

Alder: 42
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

Om friheten og Rotevatns liberalisme

Publisert over 9 år siden

Både Venstre og KrF bygger sin ideologi på liberale ideologier, men menneskesynet er ulikt. Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatns sterke individualisme fører til et for snevert syn på hva som skader medmennesker og samfunn.

Unge Venstres leder, Sveinung Rotevatn, har tatt opp hansken etter mitt innlegg om hans liberalistiske agenda, der han blant annet vil kaste den restriktive norske ruspolitikken på båten, tillate bruk av surrogatmødre og tillate aktiv dødshjelp. Rotevatn kontrer med at det er typisk Oslo KrF å betrakte disse liberaliseringsforslagene som ekstreme, og utfordrer meg til å komme med ei liste over hva Oslo KrF vil tillate. Han frykter at lista blir kort.

LES MITT FØRSTE INNLEGG: Politiker uten grenser

LES SVEINUNG ROTEVATNS SVAR: Må vi forby alt vi mislikar?

La meg først si at både Venstre og Kristelig Folkeparti bygger sin politikk på liberale politiske ideologier. Liberalismen og kristendemokratiet har det til felles at de ønsker at menneske selv skal bestemme over egne liv, samfunn skal bygges nedenfra og små fellesskap skal beskyttes mot statens og markedets makt. Begge partiene ønsker, i motsetning til mange sosialister og sosialdemokrater, å tillate meninger vi ikke liker. Derfor ønsker vi større frihet for organisasjoner og trossamfunn, og vi hilser velkommen et mangfold i skoletilbudet. Vi forenes også av et ønske om å spre makt, mellom stat og marked og mellom fellesskap og individer. Venstre og KrF står derfor sammen om livskraftige lokalsamfunn, et sterkt sivilsamfunn og et selvstendig næringsliv. På denne måten har vi en felles liberal agenda, og nettopp derfor vil listen over handlinger og meninger som Oslo KrF lengre enn Rotevatn frykter. Jeg syns tross alt det er enda mer problematisk med rødgrønne politikere som ikke ser grenser for politikk og alltid er ute med en regulerende hånd, enn liberalistiske Unge Venstre-ledere som ikke synes å ville å sette noen grenser i det hele tatt.

I kristendemokratisk ideologi er det såkalte subsidiaritetsprinsippet som legger grunnlaget for en liberal politikk. Det innebærer at beslutninger skal tas så nær dem de gjelder som mulig. Valg som bare har betydning for det enkelte menneske, skal tas av enkeltmennesket selv. På samme måten skal familien ha full valgfrihet til å ta beslutninger som bare angår familien. Og slik kan man gå videre til organisasjoner, trossamfunn, bedrifter og lokalsamfunn. Subsidiaritetsprinsippet ble utviklet på 1930-tallet, som en reaksjon på de totalitære ideologiene kommunisme, fascisme og nazisme. Formålet var å beskytte de små og sårbare fellesskapene mot maktovergrep fra staten, og sikre at ikke for mye makt samles på få hender. Staten er et subsidium og som bare skal tre støttende til når de små fellesskapene ikke fungerer.

Forståelsen av mennesket, og menneskets relasjon til fellesskapet, er imidlertid ulik i de to ideologiene. Kristendemokratiet har et personalistisk menneskesyn, som skiller seg fra liberalismens individualisme og sosialismens kollektivisme. Et personalistisk menneskesyn anerkjenner både menneskets absolutte verdi og autonomi, samtidig som den aksepterer at mennesket alltid lever i relasjon til andre mennesker. Mennesket får ikke verdi fordi det er del av et kollektiv, men systemet og strukturen i samfunnet er til for mennesket. Samtidig er mennesket et samfunnsvesen. Kristendemokratiet tar dermed like sterkt avstand fra en individualisme som ikke tillegger fellesskapet og samfunnet mellom mennesker noen verdi. Mitt ankepunkt mot Sveinung Rotevatns liberaliseringsprosjekt, er at det forutsetter en sterk individualisme, som i liten grad anerkjenner at menneskets handlinger alltid har innvirkning på dets omgivelser. Min frihet slutter der andres starter, og derfor mener jeg vi må akseptere begrensninger på vår egen frihet for å sikre andres. Det var for eksempel en viktig begrunnelse for at Bondevik II-regjeringen (der Venstre deltok) gikk inn for røykeloven. Hensynet til servitørenes arbeidsmiljø gikk foran friheten til røykerne. 

Det er befriende med politikere som tør å tenke ideologisk og prinsipielt. Sveinung Rotevatn er så definitivt blant dem. Men jeg mener fremdeles at han underkommuniserer John Stuart Mills skadeprinsipp. I boken ”Om friheten” skriver Mill, enkelt sagt, at man skal få gjøre hva man vil så lenge man ikke skader eller utøver tvang mot andre. Min oppfatning er at Rotevatn individualisme og nedtoning av mennesket som et samfunnsvesen, fører til et for snevert syn på hva som skader medmennesker og samfunn. Legalisering av surrogati vil føre til at enkeltmennesker får realisert sin høyst forståelige drøm om å bli foreldre, men det vil også føre til potensiell tvang mot fattige kvinner og skape et marked for handel med barn. Ja til aktiv dødshjelp vil gi individer mulighet til å styre sin egen død, men vil øke presset på menneskeverdet til andre syke og døende personer.

Jeg mener også det er behov for å lese ”Om friheten” kontekstuelt, slik man leser andre eldre tekster. I den over 150 år gamle boken tar Mill, som Rotevatn helt riktig påpeker, sterkt avstand fra alkoholforbud (som for øvrig ingen tar til orde for i norsk politikk). Betyr dette at en restriktiv alkoholpolitikk må forkastes? Javisst var Mill en fremragende tenker, men han satt ikke med all den kunnskapen vi i dag har om rus- og spilleavhengighet og hvordan personer med avhengighet påvirker mennesker rundt seg. Jeg har diskutert rusforskning med Rotevatn før, og dette er vi ikke enige om, men forskningen er forholdsvis entydig på at økt tilgjengelighet fører til økt bruk. Og økt bruk fører til økt avhengighet, omsorgssvikt, vold og kriminalitet. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor Mills skadeprinsipp ikke skal kunne benyttes for å tillate restriksjoner på alkohol, narkotika og gambling – når vi vet at disse restriksjonene fører til tryggere oppvekst for tusenvis av barn, mindre vold og overgrep og færre ødelagte familier og brutte relasjoner. 

Jeg kan berolige Rotevatn med at jeg ikke ønsker å forby alt jeg misliker. Snarere tvert imot. I et liberalt demokrati skal vi tåle mye. Vi skal tillate annerledeshet og verne om dem som står utenfor den kompakte majoritet. Folk skal ha stor valgfrihet, også til å foreta valg som for flertallet fremstår som dårlige. Men vi må aldri løpe fra det ansvaret vi har som fellesskap til å beskytte mennesker som får sin frihet truet av andre menneskers handlinger, enten det er barnet som vokser opp med rusavhengighet, den fattige indiske surrogatmora eller alle som trues av sortering som følge av økt relativisering av menneskelivet. 

Erik Lunde, leder i Oslo KrF

 

 

Gå til innlegget

Politiker uten grenser

Publisert over 9 år siden

Fri og bevare meg fra politikere som ikke våger å sette noen grenser.

Sveinung Rotevatn er navnet på en ung og ambisiøs mann. Som leder i Unge Venstre har han, gjennom briljante retoriske evner og usedvanlig velutviklet politisk teft, klart å gjøre ungdomspartiet til en markant aktør i norsk politisk debatt.

LES SVEINUNG ROTEVATNS SVAR: Må vi forby alt vi mislikar?

LES ERIK LUNDES OPPFØLGER: Om friheten og Rotevatns liberalisme

Sveinung Rotevatn er liberal. Eller en liberalist. Eller en ekstrem liberalist, vil noen kanskje si. Han liker ikke forbud, og i Dagens Næringsliv 27. juni presenterer han en liste over alt det han mener burde vært tillatt. Listen er på 21 punkter, men er, som Rotevatn presiserer, ikke uttømmende.

Sveinung Rotevatn er opptatt av at folk skal få lov til å ruse seg. Han vil ikke ha skjenkestopp klokken tre og han vil ha happy hour. På søndag vil han kunne kjøpe seg en flaske vin i butikken. Og er folket virkelig fritt dersom det fremdeles skal være forbudt å bruke cannabis? 

Sveinung Rotevatn viser liberal slagkraft ved å ta til orde for å tillate poker som pengespill og åpne for proffboksing i Norge. Og han har sett seg lei på forbudet mot salg av seksuelle tjenester. Hvis Rotevatn får bestemme, vil folket bli like frie som innbyggerne i Las Vegas!

Sveinung Rotevatn vil at folk skal kunne få barn når de vil, hvor de vil og med hvem de vil. Han sier et rungende ja til eggdonasjon og surrogati. Og når livet går mot slutten, møter Unge Venstre igjen folk med frihetens evangelium: Det er på tide å legalisere aktiv dødshjelp!

Sveinung Rotevatn har den engelske filosofen John Stuart Mill som et av sine ideologiske forbilder. Som Rotevatn mente Mill at individer er rasjonelle nok til selv å ta beslutninger om hva som er ens eget beste. I motsetning til Rotevatn – kan det se ut som – mente Mill at staten og samfunnet kunne intervenere i folks frihet for å beskytte samfunnet. Mill mente at staten ikke har noen legitim grunn til å gripe inn overfor individet dersom formålet er å hindre individet å skade seg selv. Bare dersom individets adferd er en trussel mot andre mennesker eller samfunnet, kan staten gripe inn og begrense individets frihet. Rotevatn ser ikke ut til å ha fått med seg denne nyansen i Mills filosofi.

Sveinung Rotevatn overser nemlig glatt at personers bruk av alkohol- og narkotika ikke bare kan være ødeleggende for individet selv, men også dets omgivelser. Titusener av barn opplever å vokse opp med voksenpersoner som drikker for mye. Mange av dem blir skadet for livet. Hvert år utsettes tusenvis av personer for vold eller ulykker som skyldes andres drikking – i hjemmet, utelivet og trafikken. Alkohol og narkotika er skyld i talløse brutte relasjoner. På grunn av dette har Norge hatt en restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk, som har ført til at rusbruken er lavere enn i andre europeiske land. Med gambling er det på samme måte: Vi vet tilstrekkelig om hvilke tragedier spillegalskap medfører. Ytterligere gamblingmuligheter vil ha store konsekvenser for mange familier. Majoriteten har akseptert restriksjoner for å redusere sosiale og helsemessige problemer knyttet til rusbruk og gambling. Denne politikken beskrives med et fremmedord Rotevatn åpenbart ikke er trygg på: Solidaritet.

Sveinung Rotevatn tror tydeligvis at voksnes høyst forståelige ønske om barn, kun handler om disses frihet. Den fattige surrogatmora i India er selvsagt helt fri. Hun bestemmer helt og utelukkende selv, uten press fra omgivelser eller økonomiske omstendigheter, å låne bort kroppen sin til rike, vestlige par og enkeltpersoner på jakt etter å realisere drømmen om å få barn. Rotevatn bryr seg heller ikke om hva slags konsekvenser det kan få på sikt dersom markedet for anskaffelse av barn utvidets ytterligere: Hva med framtidige personers rett til å kjenne sitt biologiske opphav?

Sveinung Rotevatn kjemper for individets rett til å gå til grunne. Aktiv dødshjelp er derfor en liberal rettighet, ifølge Unge Venstre-lederen. Men innføring av aktiv dødshjelp vil ikke bare hver enkelt en mulighet til å krenke sitt eget menneskeverd, det vil også være en ordning som forringer menneskeverdet til alle innbyggerne i et samfunn. Konsekvensen av at enkeltindivider får tilgang på aktiv dødshjelp, vil føre til et press på andre syke og døende personer.

Sveinung Rotevatn har kanskje sett Filmen “About a Boy”, men i så fall ikke lært så mye av filmens hovedpoeng. Hovedpersonen, den 38 år gamle rike, single og barnløse playboyen Will fra London, fyller ikke dagene med annet enn å være kul, unngå forpliktelser og date kvinner. Men Will tar til slutt et oppgjør med sin egen livsfilosofi og slår fast at ”no man is an island”. Vi lever for og er avhengige av andre mennesker.

Sveinung Rotevatn underkjenner derfor noe vesentlig ved menneskenaturen: Et menneske lever aldri bare for seg selv. Det inngår i et fellesskap med andre, og i dette fellesskapet blir vi hele mennesker. Uansett hvor individualistiske vi måtte være. Våre egne handlinger påvirker og rammer alltid andre. Politikkens dilemma vil alltid være å sikre alle innbyggere både frihet og trygghet. Noen ganger er det derfor nødvendig å sette grenser.

Sveinung Rotevatns ideologiske og grenseløse prinsipprytteri fremstår derfor som forholdsvis naivt og virkelighetsfjernt.

Erik Lunde, leder i Oslo KrF

Gå til innlegget

Skandaløs energimangel i Afrika

Publisert over 9 år siden

Afrika mangler ikke energiressurser. Derfor er Afrikas energimangel skandaløs.

FN generalsekretær, Ban Ki-moon, har gjort ”Energy for all” til et hovedtema for 2012. Ingen er i tvil om at tilgangen til energi er avgjørende for å skape utvikling. 1,3 milliarder mennesker er fortsatt uten tilgang på elektrisitet. 2,7 milliarder er avhengig av å lage mat over bål, noe som skaper store helseproblemer.

Mange sivilsamfunnsorganisasjoner frykter imidlertid at FNs initiativ ikke vil komme de fattigste til gode. 100 organisasjoner har levert en uttalelse til FN-toppmøtet i Rio, der de uttrykker bekymring for at det ikke vil gi energitilgang i rurale områder i utviklingsland og kritiserer ”Energy for all” for være for business-rettet. Selv om organisasjonene støtter generalsekretærens initiativ, er det bekymring for at det ikke legges inn incentiver som sikrer energitilgang til de minst lønnsomme energikundene i utviklingsland.

Dette er utvilsomt en begrunnet frykt. Selv om energiressursene i utviklingsland er fenomenale, har ikke disse tiltrukket nødvendige investeringer og kapital. Årsakene til dette er sammensatte. Svake styresett er et viktig element. Men det er også slik at investeringer kommer der kjøpekraften er sterkest. Et for næringsrettet energiiniativ vil kunne få en slagside og ytterligere marginalisere de aller fattigste.

Samtidig er det nok utopisk å få til en omfattende satsing på energi uten samarbeid med privat sektor. Alle som har fulgt FNs klimaforhandlinger, vet hvor vanskelig det er å få finansiering av klimatiltak på plass. I årene som kommer vil det være enorme behov for finansering av tiltak på klima, tilpasning til klimaendringer og utbygging av energi. Statlige bidrag vil ikke kunne levere dette alene. Men det er avgjørende at det utarbeides mekanismer som sikrer at en slik måte å finansiere klimatiltak på også kommer de minst kjøpesterke til gode.

Slik sett har det norske energiiniativet, ”Energy+”, kommet lenger. Her stilles det tydelige krav til resultater for de fattigste.

”Mangelen på energi i Afrika er en skandale”, sa Alison Doig fra Christian på en side event på Rio+20 i dag. I Afrika sør for Sahara lever 500 millioner mennesker uten elektrisitet og 80 prosent må lage maten sin over åpen flamme. Skandalen blir ikke mindre når man vet hvilket potensial Afrika har for fornybar energi. Solenergi, vindkraft, bioenergi, vannkraft og geotermisk energi gir mer enn nok ressurser for å dekke Afrikas behov for energi. I stedet holdes Afrika i grep av dyr og forurensende fossil energi. 

Erik Lunde, internasjonal rådgiver i miljøstiftelsen Zero - blogg fra Rio+20 

Gå til innlegget

Rio+20 må bidra til energirevolusjon

Publisert over 9 år siden

Det er ikke mulig å bekjempe fattigdom og redde klimaet uten en energirevolusjon.

I neste uke vil tusenvis av deltakere fra myndigheter, privat sector og sivilsamfunn motes på FNs konferanse for bærekraftig utvikling – Rio+20 – i brasilianske Rio de Janeiro. Zero er en av organisasjonene som er representert på konferansen. I morgen tidlig setter jeg meg på flyet, med nøkterne forventninger til utfallet av konferansen.

Rio+20 markerer at det er 20 år siden den forrige FN-konferansen om bærekraftig utvikling i Rio. Den gangen hadde en internasjonal kommisjon, ledet av vår egen statsminister Gro Harlem Brundtland, lagt fram en rapport som viste at rovdriften på kloden og dens ressurser ikke er bærekraftig. Da Earth Summit i 1992 var stemningen optimistisk. Mange av deltakerne opplevde at man hadde beveget verden i riktig retning og at verdens ledere nå var klare til en banebrytende innsats for en mer bærekraftig utvikling. Spesielt viktig, mente mange, var at man ble enige om å lage en klimakonvensjon og starte forhandlinger om å redusere klimagassutslipp.

20 år etter vet vi at utviklingen har gått i negativ retning på de fleste områder. Hele vårt økologiske system er i krise, og klimagassutslippene har bare fortsatt å vokse. De internasjonale klimaforhandlingene har ikke vært i nærheten av å gi oss en avtale som sikrer oss mot katastrofale klimaendringer.

Rio+20 finner sted samtidig som mange av de store aktørene i internasjonal politikk befinner seg i en omstillingsfase. I USA, Frankrike og Russland har det enten vært eller skal være presidentvalg i 2012. Kina skal også skifte lederskap. Samtidig preges Europa av en økonomisk krise, som tar det meste av fokuset til lederne i de store EU-landene. Flere har pekt på at det kan bli vanskelig å få til betydningsfulle skritt i riktig retning av mer bærekraftig utvikling i en slik situasjon. Det er som regel de mest akutte krisene som får mest oppmerksomhet, og regjeringer som skal gjenvelges vil være forsiktige med å gjøre grep som irriterer velgerne.

Jeg håper at verdens ledere likevel klarer å se litt lenger. For det handler om vår felles framtid og framtidige generasjoners eksistensgrunnlag.

I Rio vil Norge være en pådriver for mer progressive løsninger for klima, miljø og utvikling. Norge har i oppkjøringen til Rio+20 hatt et særlig fokus på å sikre alle mennesker tilgang til bærekraftig energi – gjennom det såkalte Energy+-initiativet.Om lag 1,4 milliarder mennesker mangler i dag tilgang til elektrisitet. 3 milliarder er avhengig biomasse eller kull for å dekke sine grunnleggende energibehov – noe som medfører store miljø- og helseproblemer. Tilgang til energi er nøkkelen til fattigdomsbekjempelse.

Skal vi klare å gi en voksende befolkning tilgang på energi – og samtidig redusere klimagassutslippene, sier det seg selv at energien må være fornybar uten utslipp. Energy+ er et program for fornybar energi – og er derfor enda mer fremtidsrettet enn FNs generalsekretær, Ban Ki-Moons, energiinitiativ, som også impliserer bruk av fossil energi. Heldigvis har utviklingslandene rikelig tilgang på fornybar energi, i form av sol, vind, vann, bio og geotermisk energi. Fossil energi er egentlig overflødig. Utfordringer er bare å få kapital til å investere, senke kostnadene ved fornybarteknologi og skape mer stabile forutsetninger, blant annet i form av godt styresett, i utviklingslandene. Dette vil Energy+ være et viktig bidrag til.

Så selv om optimismen kanskje ikke er all verden før Rio+20, så er det grunn til å minne om at det ikke er de store ord og løfter som bringer verden videre, men det konkrete skrittene vi tar i riktig retning. Det har ikke minst de siste 20 årene vært et bevis på. Energy+ er et slikt skritt i riktig retning – som bidrar til konkret forandring på bakken. Når vi vet at verdens befolkning skal øke med 50 % innen 2050, og verdens klimagassutslipp må ned med opptil 85 % - så er ikke en bærekraftig utvikling mulig uten en energirevolusjon.

Erik Lunde, internasjonal rådgiver i miljøstiftelsen Zero

Gå til innlegget

Når en bønn om hjelp blir kriminell

Publisert over 9 år siden

Ønsker vi oss et samfunn der en bønn om hjelp blir kriminalisert?

Høyres landsmøte vedtok i helgen å arbeide for å forby tigging. Det tjener Erna Solberg og resten av Høyre-ledelsen til ære at de stemte mot dette forslaget. Et forbud vil verken hjelpe rusavhengige og fattige mennesker eller bidra til en tryggere by. Det eneste forslaget vil føre til, er at nøden blir mindre synlig for folk flest.

LES OGSÅ MITT INNLEGG: Romfolket – sjikane, seiglivede myter og toleranse

Den økende tiggingen i Oslo og andre norske byer er først og fremst et uttrykk for voksende sosial nød. For noen rusavhengige er tigging alternativet til vinningskriminalitet, mens dyp fattigdom i hjemlandet får utenlandske tiggere til å be om penger. Tigging løser ingen sosiale problemer, men det er en siste utvei for mennesker med store sosiale utfordringer. Jeg forstår ikke hvordan et samfunn som vil være humant og liberalt kan nekte folk å ta i bruk dette siste, desperate virkemiddelet.

 

Det må arbeides bredt for å redusere årsakene til og behovet for tigging – men kriminalisering av tigging er ikke veien å gå.

Kriminalitets- og ordensutfordringer knyttet til tigging må løses ved hjelp av andre virkemidler enn å forby selve tigge-handlingen. Vi har allerede et lovverk som skal bekjempe eventuell menneskehandel, utnytting og kriminalitet knyttet til tiggingen. Politiet har anledning til å reagere mot personer som opptrer pågående eller aggressivt i gatebildet.

Tilstrømmingen av tiggere fra Øst-Europa, i hovedsak romfolk, skyldes stor fattigdom og i noen tilfeller regelrett forfølgelse i hjemlandene. Nedgangstidene i Europa fører til at enda flere kommer hit til oss. Europeiske land må samarbeide for å styrke rettighetene til romfolk i flere østeuropeiske land og sette i verk tiltak som gjør at flere får arbeid, bolig og utdannelse.

I Spania eier om lag halvparten av landets rombefolkning egen bolig, tre av fire er i fast arbeid og så å si alle barna går på skolen. En av årsakene til suksessen, er at spanske myndigheter hjulpet unge og arbeidsledige romfolk til å få utdanning og utplassering i arbeidslivet. Dette viser at det er mulig å ta tak i de sosiale utfordringene som rom-miljøet har strevet med.

Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at det også ligger en liten porsjon fordommer bak ønsket om å forby tigging. Romfolket har alltid blitt møtt med skepsis i Europa. Dette gjelder også Norge: Facebook-gruppa ”Få tiggerne ut av Kristiansand”, som i stor grad var rettet mot romfolket, fikk for en tid tilbake svært mange tilhengere – deriblant profilerte lokalpolitikere. På gruppas diskusjonsforum ble tiggerne omtalt som ”rotter og skadedyr” og det ble oppfordret til å skyte dem.

Kunnskapsmangel og seiglivede, negative myter bidrar til denne fremmedfrykten: Romfolket stjeler, lyver og er ikke til å stole på, sier fordommene. Uten at vi kommer fordommene til livs og skaffer oss mer kunnskap, er det vanskelig å ta tak i de reelle utfordringene som knytter seg til romfolket.

Høyres forslag - som ligner på et forslag Fremskrittspartiet har fremmet både på Stortinget og i Oslo bystyre - er ment å skape trygghet, men dersom tigging forbys, vil mange rusavhengige måtte finne andre inntektskilder for å samle nok penger til dagens brukerdose. Alternativet vil ofte være vinningskriminalitet. Paradoksalt nok kan tiggeforbudet føre til flere tyverier og innbrudd – og mindre trygge byer.

For meg er dette en viktig verdisak. Jeg ønsker meg ikke en by der det er forbudt for mennesker i nød å strekke ut en hånd og be om penger, mat eller andre varer som er nødvendige for å komme gjennom dagen. Jeg tror dessuten at folk i overflodssamfunnet Norge har godt av å se at noen mennesker faller utenfor og ikke får være med på festen. 

Erik Lunde

Leder i Oslo KrF

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere