Erik Lunde

Alder: 42
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

Dobbel barnetrygd mot barnefattigdom

Publisert over 8 år siden

Kampen mot barnefattigdom er ikke enkel – men den blir ikke enklere av at vi lar være å gjøre det som virker.

Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier har ikke samme muligheter enn andre barn. De har større sjanse for selv å bli fattige som voksne, de får oftere helseproblemer og de ekskluderes fra aktiviteter som andre barn deltar på. Barnefattigdom er sorteringssamfunnet i praksis.

Daværende SV-leder Kristin Halvorsen undervurderte kompleksiteten i fattigdomsproblemene da hun i valgkampen hevdet at barnefattigdommen i Norge kunne fjernes med en pennestrøk og at det kun var et spørsmål om politisk vilje. Årsakene til fattigdom i Norge er sammensatte og noen av de tiltakene som virker best mot fattigdom og sosial eksklusjon – for eksempel bredere inkludering i arbeidslivet og en skole som bedre utjevner forskjeller i barnas utgangspunkt – leveres ikke over natta.

Likevel må det være lov å stille spørsmål ved om det egentlig finnes politisk vilje til å hjelpe barn som lever i familier med lav inntekt. Barnefattigdom har vært et hovedtema i flere valgkamper på rad og da skulle man tro at det fantes vilje til faktisk å gjøre noe for å løfte flere barn ut av fattigdom. Det er i alle fall et stort paradoks nivået på barnetrygden – som er den velferdsordningen som virker best mot fattigdom i familier – har vært uendret de siste 16 årene. En rapport fra Høgskolen i Oslo og Akershus har dokumentert at den manglende reguleringen av barnetrygden alene har ført til 15 000 til 20 000 flere fattige barn i Norge.

På landsmøtet i KrF som pågår i Trondheim denne helgen – kjemper jeg for at barnetrygden til lavinntektsfamilier skal dobles. Vi vet at dette vil løfte tusenvis av barn ut av fattigdom, gi dem et bedre liv nå og bedre deres livsmuligheter på sikt. En dobling av barnetrygden for barn i lavinntektsfamilier er dessuten ikke spesielt dyrt. Kostnaden beregnes til i underkant av en milliard kroner. Det er ikke en stor andel av et statsbudsjett som i 2013 er på over 1050 milliarder.

Så hvis det virkelig finnes vilje til å bekjempe fattigdom blant barn – er tiden være overmoden for prioritere dobling av barnetrygden for lavinntektsfamilier. 

Gå til innlegget

Diktaturet i paradis

Publisert over 8 år siden

Cuba er omspunnet av myter og romantikk. Er det derfor vi tåler så inderlig vel den urett som rammer øyas opposisjonelle?

Cuba er det eneste landet i Latin-Amerika som undertrykker alle former for politisk opposisjon, ifølge Human Rights Watch menneskerettighetsrapport for 2013. Raúl Castros regime fortsetter den politiske ensrettingen gjennom fengslinger, vold, reiserestriksjoner og tvunget eksil for opposisjonelle. Dissidenter sendes i fengsel i lukkede, summariske rettsaker og flere holdes arrestert i lengre perioder uten tiltale. Vilkårlige og kortvarige pågripelser brukes som et effektivt middel for å nekte kritikere deres grunnleggende rettigheter. Har man et annet politisk syn enn regimet, kan man ikke samles med meningsfeller eller bevege seg fritt.

Kubanske myndigheter anerkjenner ikke overvåking av menneskerettighetene som en legitim aktivitet og trakasserer og fengsler menneskerettighetsforkjempere som forsøker å dokumentere overgrep. I ukene før pave Benedikts XVIs besøk på Cuba i fjor, ble en rekke menneskerettighetsaktivister arrestert, slått og truet.

I januar 2012 døde 31-årgamle Wilman Villar Mendoza etter en 50-dagers sultestreik i fengsel. Han protesterte dels mot de umenneskelige fengselsforholdene i landet, som fører til utstrakte helseproblemer og feilernæring hos de mer enn 57 000 kubanerne som er sperret inne i fengsler og arbeidsleire. Dels protesterte Mendoza mot den urettferdige rettsaken mot ham. Han ble arrestert i november 2011 etter å ha deltatt i en fredelig demonstrasjon, og i en summarisk rettsak, der han ikke fikk noen advokat, ble han dømt til fire års fengsel for ”forakt”. Da han begynte sin sultestreik, ble han fratatt klærne og plassert naken i en kald enecelle. Kubanske fanger som kommer med kritikk av regimet eller sultestreiker blir ofte satt i enecelle, slått og nektet helsehjelp. Mendoza ble overført til sykehus bare få dager før han døde.

Noen av disse modige, kubanske dissidentene er mine venner. En av dem, Oswaldo Payá, døde i fjor da bilen han satt i kjørte av veien. Omstendighetene rundt dødsfallet er fortsatt uklare – og en av de overlevende, spanjolen Ángel Carromero, som selv ble anklaget og fengslet for å ha forårsaket ulykken, har gitt opplysninger som peker i retning av at bilen ble presset av veien av kubansk sikkerhetspoliti. Nå etterlyses det en internasjonal gransking av dødsfallet.

Oswaldo Payá var ingen hvem som helst. I 2003 ble han internasjonalt kjent som leder for Varela-prosjektet, der det ble samlet underskrifter for et krav om folkeavstemning om innføring av grunnleggende menneskerettigheter. Prosjektet var det foreløpig største, ikke-voldelige initiativet for forandring av det regimet Fidel Castro etablerte etter revolusjonen i 1959. For dette ble han tildelt Sakharov-prisen og nominert til Nobels fredpris av Václav Havel.

Kondolansene strømmet inn fra en hel verden da Payá døde. Obama-administrasjonen roste ham som ”en utrøttelig kjempe for større sivile og menneskelige rettigheter på Cuba… som ga tiår av sitt liv til den ikke-voldelige kampen for frihet og demokratiske reformer”.

Oswaldo Payá var en åpenbar kandidat til fredsprisen. Men nobelkomiteen har aldri gitt prisen til noen som har arbeidet for demokrati på Cuba. Det er vanskelig å se hvordan komiteen skal kunne samle seg om en slik tildeling så lenge SV er medlem der. Norsk venstreside har alltid valgt å bagatellisere menneskerettighetsbruddene på Cuba. For dem var Castro den sosialistiske David som slo den kapitalistiske Goliat. Etter mange års Cuba-hyllest på venstresiden, er det liten vilje til å erkjenne at det sosialistiske fyrtårnet har stygge skyggesider. Et av de mest bisarre utslagene av denne beundringen, er stortingsrepresentant Hallgeir Langelands nominasjoner av Fidel Castro til fredsprisen. Det kan virke som om deler av norsk venstreside tåler så inderlig vel den urett som rammer Cubas opposisjonelle. 

Vi ser aldri paroler til støtte for Cubas menneskerettighetsforkjempere i norske 1. mai-tog – men vi ser stadig folk gå med t-skjorter som hyller det kubanske regimets fremste varemerke, Che Guevara. Selv om Guevara var en sammensatt person, var han også en brutal undertrykker, kaldblodig morder og ideologisk fanatiker. Og myten om Che brukes rått for å legitimere regimet. For mine venner er det naturligvis ubeskrivelig sårende at det er politisk korrekt å ha denne mannen som idol i Norge.

Nordmenn elsker å reise på ferie til Cuba. I 2012 klatret Cuba fra 12. til 8. plass på listen over nordmenns mest populære ferieland på vinterstid. Et solfylt sydhavsparadis med kritthvite strender. Det er ikke galt å reise på ferie til Cuba, men tenker vi over at landet vi besøker er et diktatur som undertrykker sin egen befolkning? 

En lang rekke offentlige institusjoner i Norge har et utstrakt samarbeid med Cuba. I 2010 undertegnet Norges daværende utviklingsminister, Erik Solheim, to avtaler med Cuba som styrket samarbeidet mellom de to landene. Satsingsområdene var fiskeri og petroleum.  I nyhetssaken som ble laget på regjeringen.no i den anledning - "Norge vil styrke dialogen med Cuba" - står det ingenting om at norske myndigheter kritisererte menneskerettighetsbruddene på øya. 

Dette er påfallende. Norge er raske til å kritisere menneskerettighetsbrudd rundt om i verden. Det er bra. Alle mennesker har rett til å få oppfylt sine sivile, politiske og sosiale rettigheter. Men nettopp derfor er det desto mer merkelig at kritikken mot Cubas forfølgelse av dissidenter ikke er sterkere enn den er. Vi har tydeligvis en annen standard overfor Cuba, enn overfor andre regimer med tilsvarende dårlig menneskerettighetssituasjon. 

Oswaldo Payás datter, Rosa Maria Payá, besøkte nylig Norge for å fortelle om situasjonen i hjemlandet og be om at regjeringen støtter kravet om internasjonal gransking av farens dødsfall. Hun reiser til Europa med risiko for at hun ikke slipper inn til Cuba igjen. KrFs nestleder, Dagrun Eriksen, har nominert henne og bevegelsen MCL til Nobels fredspris for 2013. Det er på høy tid at nobelkomiteen sender et signal til kubanske myndigheter om at tiden er overmoden for menneskerettigheter og demokrati på øya. 

Erik Lunde, leder i Oslo KrF 

Gå til innlegget

Kamp mot sortering = likestillingskamp

Publisert over 8 år siden

Kampen mot sortering av mennesker med Downs er også et likestillingsspørsmål.

VG, 8. januar 2012: En studie utført ved Rikshospitalet tyder på at det foretas kjønnsselektiv abort blant enkelte foreldre med indisk opprinnelse. Indisk-norske vinner føder unormalt mange guttebarn, kunne avisen melde. Før ultralyd ble tilgjengelig, ble det født 108 jenter per 100 fødte gutter hos indisk-norske mødre. Etter 1987 er det bare født 65 jenter per 100 fødte gutter, viser undersøkelsen.

Et samlet politisk Norge uttrykte bekymring for tallene Rikshospitalet. Helseminister Anne-Grete Strøm Erichsen slo fast at ”kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt” og varslet tiltak for snu utviklingen. ”Å ta bort et friskt barn (min kursiv), fordi det har feil kjønn, det er sånn at man nesten ikke kan tro det”, sa Anne-Grete Strøm Erichsen.

Når Erna Solberg på kvinnedagen mener at Downs eller ryggmargsbrokk ikke skal være et selvstendig grunnlag for å ta abort, blir det imidlertid ramaskrik. Høyre-kvinnene raser mot ”innskrenking” av abortloven, og Eskil Pedersen mener utspillet er et tilbakeskritt i kampen for likestilling.

I praksis vil ikke forslaget innebære noen innskrenking av kvinners mulighet til abort. Akkurat som tidligere helseminister Anne Grethe Strøm Erichsen indignasjon ikke kan hindre noen i å velge abort fordi de venter et jentebarn, kan ikke Erna Solbergs forslag hindre noen å ta abort hvis de venter barn med ryggmargsbrokk eller Downs. Men både Strøm Erichsens og Solbergs formidler viktige verdistandpunkt: Vi ønsker ikke et samfunn der foreldre velger bort jenter og vi ønsker ikke et samfunn uten plass for mennesker med Downs.

Jeg tror verken Høyre-kvinnene eller Eskil Pedersen forstår dybden i det signalet samfunnet sender til mange mennesker gjennom bestemmelsen om eugenisk indikasjon i abortloven. Hvem av oss ville likt en lov som forteller at det livet vi lever ikke er verdig? Hvem av oss ville ikke blitt krenket dersom våre menneskelige egenskaper hadde vært et selvstendig grunnlag for abort?

Vi reagerer når friske barn utsettes for seletiv abort, men er det virkelig uproblematisk at normalen blir å ta bort et barn utelukkende fordi det har egenskaper som storsamfunnet ikke betrakter som forenlig med et verdig liv?

Vi burde applaudere Erna Solbergs forslag til endring av abortloven. Det er et viktig likestillings-initiativ. Hennes kamp mot sortering av mennesker med alvorlig sykdom, styrker også kampen mot sortering av barn basert på kjønn. Vi må kjempe mot sortering av mennesker med sykdom og funksjonshemming. Og vi kan aldri akseptere at jenter velges bort fordi foreldrene helst vil ha en gutt. 

Gå til innlegget

Hvis jeg fikk tale på Oslo Symposium

Publisert over 8 år siden

Heller ikke i år er jeg invitert til å tale på Oslo Symposium. Her er talen jeg hadde tenkt å holde dersom invitasjonen kom.

Kjære alle sammen,

Det er flott å se at så mange engasjerte mennesker har kommet sammen for å mobilisere for det man tror på. Slike mønstringer burde man hatt flere av, i et land som i stadig større grad preges av en søvndyssende offentlig samtale, blodfattige politiske diskusjoner og synkende valgdeltakelse. Det er all grunn til å gratulere med et vellykket arrangement, stor deltakelse og bred omtale i media.

Dere er samlet fordi dere er bekymret for landet vårt. ”Det fundamentet Norge har vært bygget på og de verdiene som har bevart oss som nasjon blir utfordret hver dag”, står i det i invitasjonen til denne konferansen. Men dere ser positivt på framtiden: ”Vi tror 2013 blir et jubelår – en ny begynnelse”, skriver arrangøren i innbydelsen. Den nye begynnelsen består av en ny regjering etter valget, med Høyre og Frp i førersetet. Håpet er mørkeblått.

Jeg deler deres engasjement for de verdiene som våre liberale demokratier og menneskerettigheter er bygget på. Uten skikkelig rotfeste står vi mindre robuste i møte med fremtidens utfordringer.

På denne konferansen savner jeg imidlertid oppmerksomhet rundt noen aktuelle spørsmål som berører grunnleggende verdier i kristendommen. Jeg kan ikke se at Oslo Symposium tar kampen for de milliarder av mennesker som er lenket til bunnløs fattigdom – selv om dette er den største trusselen mot menneskeverdet vi ser i dagens verden. Jeg undres over at en så stor forsamling av engasjerte, kristne mennesker ikke i nestekjærlighetens ånd tar et oppgjør med den skamløse behandling av asylbarna. Heller ikke klimatrusselen, som Stortinget kaller ”vår tids største utfordring”, er løftet høyt på agendaen – selv om kristendommens forvalteransvar var ledestjerne for en av Oslo Symposiums store helter, Hans Nielsen Hauge. Men la gå; man får ikke tid til å snakke om alt hele tiden. Det kommer nye sjanser.

Noen av oss synes det er litt rart dere løfter fram Fremskrittspartiet som verdienes redningsmenn. Våre mørkeblå venner ønsker jo større samfunnsomveltninger enn noen av de andre etablerte partiene. Deres liberalistiske samfunnssyn vil kollidere nokså kraftig med den norske samfunnsmodellen, som blant annet er et resultat av den sterke fellesskapstanken i haugianismen og lekmannsbevegelsen. Økt makt til markedet vil ikke bare bety fri flyt av alkohol, grovporno på flatskjermen i stua og søndagsåpne butikker. Mer alvorlig er det at enkeltmennesker og små fellesskap blir mer sårbare for markedets maktovergrep. Etter å ha kjempet i flere tiår mot kommunismens totalitarisme og gitt deler av æren for Berlinmurens og Østblokkens fall, advarte pave Johannes Paul II sine kristne søstre og brødre om at markedsfundamentalismen var en like stor trussel mot enkeltmenneskers frihet og verdighet.

Noe av det mest revolusjonerende med kristendommens inntog i Norge for 1000 år siden, var at det skjedde et paradigmeskiftet i synet på verdien av et menneskeliv. En helt konkret konsekvens var det ble forbudt ved lov å sette ut i barn i skogen for å dø. Det var imot kristen etikk å kvitte seg med et sårbart barn bare fordi det var uønsket eller hadde en sykdom.

Denne respekten for menneskeliv har vært det viktigste fundamentet for vårt samfunn. Den legger grunnlaget for den viktigste menneskerettigheten av dem alle – retten til liv. Vi skal beskytte menneskelivet og motarbeide alle former for sortering basert på menneskets egenskaper.

Jeg vet at også dere urolige for at respekten for menneskeverdet utvannes i vårt samfunn. Mange av dere gikk i tog under parolen ”Ja til livet!” under abortdebattene på 1970- og 80-tallet. Siden den gangen har vi fått en av Europas mest liberale bioteknologilover. Denne gir større muligheter til å sortere menneskeliv enn noen gang tidligere. Nå diskuteres det utvidelse av abortgrensen og systematisk screening for å finne barn med Downs syndrom.  

Jeg er enig med dere at denne utviklingen rokker ved fundamentet i samfunnet vårt. Konsekvensene av å svekke vernet om menneskelivets ukrenkelighet vil være alvorlige. Historien har vist oss at en relativisering av menneskeverdet i ytterste konsekvens kan få groteske resultater. Men de som står og røsker hardest i fundamentene, er Fremskrittspartiet.

I sitt prinsipprogram åpner Fremskrittspartiet for aktiv dødshjelp. Frp var, sammen med Ap, den fremste pådriveren for at Stortinget skulle vedta en bioteknologilov som åpner for å skape ufødt menneskeliv kun i den hensikt å forske på det. Den samme loven åpner for å sykdomsteste befruktede egg for å sortere bort spirende menneskeliv med egenskaper som samfunnet ikke finner forenlig med et verdig liv – som for eksempel ryggmargsbrokk.

Siv Jensen har høytidelig invitert Arbeiderpartiet til et samarbeid for å få vedtatt tidlig ultralyd for alle kvinner. Frp-lederen kan ikke ha unngått å få med seg hva som skjedde da Danmarkda man innførte ordningen med tidlig ultralyd der. Da ble antallet barn født med Downs syndrom nesten halvert på et år. Nå fødes det i underkant av 30 barn med Downs syndrom i Danmark hvert eneste år, mot 90 barn før årtusenskiftet. Danske helsemyndigheters målrettede jakt på fostre med Downs har gitt skremmende resultater.

Den danske avisen Politiken skrev i 2003 at kommunene København og Frederiksberg ville kunne spare to millioner danske kroner i året dersom man innførte tidlig ultralyd for gravide. ”Det forventes at screeningen vil kunne redusere antallet av barn født med Downs syndrom fra 12 til 2 om året. Beregninger viser, at et menneske med Downs syndrom, som i gjennomsnitt har en levetid på 55 år, koster samfunnet 100 millioner kroner”, skrev avisen.

Kjære oslosymposiumister! Jeg ønsker dere lykke til med engasjementet og to dagers spennende diskusjoner. Men dere skylder meg en forklaring på hvorfor ”Norges viktigste verdimønstring” – som arrangøren kaller Oslo Symposium – ser det som sin oppgave å heie fram et parti som utfordrer grunnleggende verdier fra vår kristne og humanistiske tradisjon til duell på åpen gate. For det kan vel umulig være slik at kristenfolket har begynt å kjempe for større politisk innflytelse til de som vil svekke vernet om menneskelivet?

Takk for oppmerksomheten! 

Gå til innlegget

Gypsies, get off please!

Publisert nesten 9 år siden

Vårt møte med romfolket, både som enkeltmennesker og som samfunn, er en test på hvor humane, tolerante og siviliserte vi egentlig er. Foreløpig står vi til stryk.

”I don’t want any gypsies on board.Get off please!” Denne meldingen lød over høytaleranlegget på t-banen i Oslo en grå februardag ifølge Østlandssendingen. Sjokkerte passasjerer trodde ikke sine egne ører.

Vi må håpe at episoden ikke er typisk for Oslos t-baneførere. T-banens informasjonsavdeling var raskt på pletten og understreket at denne typen utsagn selvsagt er helt uakseptable.

Europas uønskede folk

Romfolk er Europas største minoritet, bestående av 10 – 12 millioner mennesker. En rapport fra EUs byrå for grunnleggende menneskerettigheter, FRA, avdekker at romfolk fortsatt er den minoriteten som blir utsatt for sterkest diskriminering og sosial ekskludering.

Rundt halvparten av romfolk sier at de har vært utsatt for diskriminering det siste året på grunn av sin etnisitet. I Sentral- og Øst-Europa er de utsatt for regelrett forfølgelse. Som en følge av vold og overgrep har tusenvis av romfamilier flyktet fra Europa til USA og Canada. Land som Frankrike og Italia har også gått spesielt hardt frem mot romfolket. Tidligere statsminister Silvio Berlusconi kalte dem ”ondskapens hær” og hans regjeringspartner Lega Nord lovet å jage romfolket ut av Italia, om nødvendig med våpen.

I Sverige har det blitt avdekket at romfolk møter betydelig diskriminering på restauranter og i supermarkeder, opplever forskjellsbehandling på skolen og i arbeidslivet og har vanskelig med å få leid en leilighet. I Danmark har myndighetene nektet organisasjoner som får statsstøtte å gi hjelp til romfolk eller andre hjemløse østeuropeere.

Skremmende holdninger i Norge

Også i Norge møtes romfolket med stor fremmedfrykt. En rapport fra HL-senteret i mai 2012 viser at romfolk er den minoriteten som nordmenn er mest negative til. Over halvparten ønsker dem ikke som naboer og over 6 av 10 ville mislike om en person med rom-opprinnelse ble giftet inn i familien. Nesten fire av ti ville ikke like at en rom kom inn i vennekretsen.

Et kjapt søk på sosiale medier som Facebook og Twitter bekrefter dette bildet. Eksempelvis fikk Facebook-gruppa ”Få tiggerne ut av Kristiansand”, som i stor grad var rettet mot romfolket, svært mange tilhengere – deriblant profilerte lokalpolitikere. På gruppas diskusjonsforum ble tiggerne omtalt som ”rotter og skadedyr” og det ble oppfordret til å skyte dem.

I fjor sommer tilsendt skjermdumpen av en Facebook-status der folk hetset romfolk. "Skremmende hvis ikke det blir satt en effektiv stopper at alskens parasitter skal komme her og forlange", skrev en. En annen gikk enda lenger: "Kan jo gi Breivik'n et lite kvarter inni leiren (på Årvoll). Så hadde me vore kvitt det helvetes greiene". Sistnevnte fikk flere "likes".

Hvor er engasjementet?

Jeg savner et større engasjement fra norske myndigheter for å stanse diskrimineringen av romfolk. Det er selvsagt at hets mot jøder og muslimer tas på det største alvor. Heldigvis. Men hvorfor finnes det ikke noe systematisk arbeid mot antisiganisme, som er hatet mot og diskrimineringen av romfolk?

Kan en del av forklaringen være at de negative holdningene finnes langt inn i vår nasjonalforsamling og regjering? Det er i alle fall et paradoks at så få politikere har satt diskriminering av rom på dagsordenen.

Helt inn i Oslos bystyresal har jeg hørt uakseptable og fordommsfulle utsagn som bidrar til å hisse opp stemningen mot romfolk.

Handlingsplan mot romhets

Vi trenger en nasjonal handlingsplan mot diskriminering av romfolk. Skolene bør ha en nøkkelrolle i en slik plan. Antisiganisme må være en like naturlig del av pensumet som antisemittisme og islamofobi. For det er kunnskapsmangel og seiglivede myter som bidrar til fremmedfrykten og diskrimineringen: Romfolket stjeler, lyver og er ikke til å stole på, sier fordommene. Alle som har arbeidet tett med rom, vet at dette er en karikert stereotypi. 

Skal vi lykkes bedre med integreringen av romfolket, trenger vi å knuse disse mytene. Uten at vi kommer fordommene til livs og skaffer oss mer kunnskap, kommer vi ikke ut av den vonde spiralen som gjør det vanskelig å ta tak i de reelle utfordringene som knytter seg til romfolket. For det er viktig at romfolk kommer i arbeid, får seg tak over hodet og at flere barn får skolegang.

En kveld på t-banen

Som jeg også tidligere har fortalt med Verdidebatt, har jeg personlig  hatt stor glede og hjelp av å ha romfolk som medpassasjerer på t-banen.

Da jeg en vinterkveld tok t-banen hjem, satte det seg noen representanter fra romfolket satte seg rundt meg. De hadde vært ute på gata og tigget penger, og så slitne og kalde ut. Ut av det blå begynte en mann, som selv var innvandrer, å skjelle dem ut. ”Kom dere hjem”, ”Ta pengene deres og forsvinn”, ropte han aggressivt og truende. 

Mitt stopp kom, og da jeg akkurat hadde gått av vogna, kjente jeg en arm på skuldra. En av tiggerne hadde sett meg legge de gode, varme skinnhanskene mine igjen i setet og ville gi meg dem. Selv hadde han bare noen kalde, strikkede vanter.

For meg ble det en påminnelse om at det finnes mange mennesker i Oslo som møter mye kulde, men likevel gir byen varme tilbake. Javisst er det utfordringer knyttet til at så mange romfolk kommer til Oslo - og de må vi løse med kloke hoder og varme hjerter.

Dette handler ikke om å rosemale romfolkets situasjon eller underslå utfordringer. Det handler om å se hvert enkelt menneske og ikke behandle folk som en gruppe. Og jeg blir inn til hjerterota opprørt over at disse flotte menneskene jeg møtte på t-banen blir møtt med hetsende ord og hatefulle blikk i hverdagen.

 

Erik Lunde,

Leder i Oslo KrF og bystyrerepresentant

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere