Erik Lunde

Alder: 42
  RSS

Om Erik

Leder i Oslo KrFs bystyregruppe og leder i styringsgruppen for Kristendemokratisk Forum. Er utdannet teolog, med tilleggstudier i statsvitenskap, historie og nordisk.

Følgere

Makten og ytringsfriheten

Publisert over 8 år siden

Bør makten mene noe om hvordan Fritt Ord arbeider for ytringsfrihet?

AUF-leder Eskil Pedersen raser. Kulturminister Hadia Tajik støtter. Fritt Ords tildeling av 75 000 kroner til Peder Nøstvold Jensens, alias Fjordmans, bokprosjekt har skapt debatt. Forståelig nok. Nøstvold Jensen er en hatefull, høyreekstrem blogger som sprer frykt og har inspirert mannen bak den verste terrorhandlingen på norsk jord.

Men er det egentlig legitimt at en representant fra regjeringen mener noe om hvordan en privat stiftelse som Fritt Ord ønsker å hegne om ytringsfriheten?

Fritt Ord vil verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Ytringsfriheten er en grunnpilar i vårt liberale demokrati og skal sikre at alle borgere kan gi uttrykk for de de mener, uavhengig av hvem som sitter med makten. 

Derfor skurrer det når kulturminister Hadia Tajik, på kronikkplass i VG 25. juni, går offentlig ut med støtte til Fritt Ords pengestøtte til Fjordman. For hva om kulturministeren hadde vært av motsatt oppfatning – at støtten til Fjordman var ”forkastelig”, slik hennes partifelle Eskil Pedersen mener? Hadde det da vært i orden at landets kulturminister hadde kastet seg ut i det offentlige ordskiftet om Fritt Ords tildeling?

Jeg håper svaret er nei. Ytringsfriheten har noen lovfestede begrensninger (som forbud mot diskriminerende og hatefulle utsagn) – men innenfor lovens rammer er det ikke politikernes oppgave å vurdere hvordan en privat stiftelse arbeider for å sikre ytringsfriheten og det frie ord.

Vi kan like eller ikke like Fritt Ords tildelinger, men det er problematisk dersom vi som politikerne forsøker å påvirke stiftelsens vurderinger. Fritt Ord bør ha full frihet til å gjøre disse vurderingene selv.

Ytringsfriheten er en demokratisk ventil som skal sikre retten til å ytre seg og mene på tvers av den kompakte majoritet. Representanter for makten og majoriteten bør avstå fra å kommentere hva som er nødvendig for å sikre denne rettigheten. 

Erik Lunde,

leder i Oslo KrF 

Gå til innlegget

Produsenter eller mennesker?

Publisert over 8 år siden

Sliter du med å finne meningen med livet? LO-lederen og statsministeren har svaret.

LO-leder Gerd Kristiansen havnet i realt ruskevær da hun kritiserte norske kvinner for å bruke morsrollen som en unnskyldning for å jobbe deltid og ikke bidra med full kraft i arbeidslivet.

”Samfunnet er tilrettelagt for at hele den voksne befolkning skal være i arbeid full tid (…) Det er en årsak til det: Nemlig behovet for arbeidskraft”, sa Kristiansen til Aftenposten. 

LO-lederen fortjener ros for å stå på barrikadene mot ufrivillig deltid og strukturer i familie- og arbeidslivet som fører til at kvinner jobber mer deltid enn menn.

Men Kristiansens argumentasjon er samtidig et urovekkende eksempel på hva slags perspektiv vårt sosialdemokratiske samfunn har på menneskelivet og hva som gir det verdi: Meningen med livene er å være produsenter og bidra til forbedret samfunnsøkonomi.

Alle til pumpene!

I LO-lederens og statsminister Jens Stoltenbergs hoder må alle mann (og kvinner) til pumpene for at den sosialdemokratiske drømmen skal oppfylles. For disse to er vekst i bruttonasjonalinntekten er det fremste målet for om samfunnet beveger seg i riktig retning.

De som gjør andre valg – for eksempel å gå litt ned i stilling mens barna er små eller når gamle foreldrene begynner å skrante – svikter sin plikt som produsenter av velferd. De er velferdsstatens gratispassasjerer. Derfor møtes de stadig oftere med en moraliserende pekefinger fra samfunnseliten.

Det finnes også dem som retter en pekefinger mot norske kvinner fra en litt annen kant. Selv om Norge ligger på Europa-toppen i antall barnefødsler og befolkningen vokser raskt, har et lite fall i fødselsratene ført til rop om tiltak for å få norske kvinner til å føde flere barn.

Bak kravet om flere barnefødsler ligger ofte den samme, urovekkende mentaliteten som hos LO-leder Kristiansen: Vi trenger flere barn for å sikre fremtidens velferd. Vi trenger flere produsenter.

Barnet blir, for samfunnet, ikke lenger et mål seg selv – men et middel for å oppnå velferd.

Jakten på den perfekte produsenten?

Samtidig er det enkelte barn samfunnet ikke ønsker skal bli født. Et flertall på Stortinget ønsker å innføre tidlig ultralyd  og sykdomstesting for å sortere bort spirende menneskeliv med egenskaper som samfunnet mener er uforenlig med et verdig liv.

Den danske avisen Politiken skrev i 2003 at kommunene København og Fredriksberg ville kunne spare to millioner danske kroner i året dersom man innførte tidlig ultralyd for gravide. ”Det forventes at screeningen vil kunne redusere antallet barn født med Downs syndrom fra 12 til 2 i året. Beregninger viser, at et menneske med Downs syndrom, som i gjennomsnitt har en levetid på 55 år, koster samfunnet 100 millioner kroner,” skrev avisen.

I den norske debatten har vi ikke sett mange uttrykk for denne typen kynisme. Heldigvis.

Samtidig bør tankegodset fra Danmark være en tankevekker i vår egen debatt. Vi må våge å stille oss selv ubehagelige spørsmål. Også norsk lovgivning og helsepolitikk sender et signal om at ikke alle barn er like velkomne. Hva er den egentlige grunnen til at vi som samfunn velger å si at et liv med Downs syndrom ikke er like meningsfylt som andre liv?  

De som bygget landet

”Dette har de eldre fortjent. Vi må ikke glemme at det var de som bygget landet”.

Utsagnet har blitt en standardfrase i valgkampdebatter om eldreomsorgen. Det er nok godt ment, men den illustrerer også godt hvordan vi lar materielle kriterier bli den grunnleggende målestokken for menneskelivet. 

De eldre fortjener ikke god omsorg fra fellesskapet fordi de har bygget landet, men fordi de er mennesker. Vi skal ikke ha god eldreomsorg som en slags takk for innsatsen som produsenter for velferdsstaten, men fordi alle mennesker fortjener å erfare verdighet – uavhengig av yteevne i livet.

Eldre er blant de som rammes hardest av samfunnets rangering av mennesker ut fra deres produksjonsevne. Vi ser det for eksempel i hvordan seniorer skyves ut av og diskrimineres på arbeidsmarkedet.

Mens andre kulturer verdsetter de eldres erfaring – ser vi vestlige samfunn på eldre som en byrde. Vi finner ingen plass til dem når de har mistet sin fysiske produksjonskraft. Vi dyrker det unge, det pene, det sterke – men overser visdommen i det skrøpelige.

Det er neppe tilfeldig at det bare er i vestlige land at man på alvor diskuterer aktiv dødshjelp som en løsning for eldre og alvorlig syke.

Fra produsenter til mennesker

LO-leder Kristiansens kritikk av småbarnsforeldre som arbeider deltid, er altså bare ett av mange eksempler på hvordan våre liv og valg måles mot vårt bidrag som produsenter. Verdier som er viktige for oss, men som ikke kan måles i kroner og øre, undervurderes systematisk av de som lager politikken.

Dette paradigmet må utfordres. Politikken må slutte å behandle folk som produsenter og starte å behandle oss som mennesker igjen.


Erik Lunde, leder i Oslo KrF

 

 

 

Gå til innlegget

Vi er alle parasitter

Publisert over 8 år siden

Ingen er tjent med at livssynssamfunnene roper på hverandres avskjedskonserter.

Vårt Land har de siste dagene rettet søkelyset mot Human-Etisk Forbund (HEF), både på kommentatorplass og i sitt redaksjonelle stoff.

Religionshistoriker Torkel Brekkes utspill om at HEF lever av å kritisere kirken og ikke bidrar konstruktivt i samfunnsdebatten fikk stor oppmerksomhet.

Heller ikke Vårt Lands kommentator, Olav Egil Aune, er nådig: ”I bunn og grunn opplever jeg at HEFs liv og levnet er inspirert av tørr moralisme” skriver han og omtaler HEF som en parentes ”med sin vel 50 års tilværelse bak seg”.

Arrogant kritikk

Det er fristende å godte seg over kritikken. Jeg er dypt uenig med HEF i mange spørsmål. Noen ganger stiller de, som minoritet, urimelige krav til hvordan andre skal tilpasse seg.

Likevel opplever jeg kritikken som reises mot HEF i Vårt Land som urimelig og urettferdig. Ja, den grenser til å være litt arrogant når den kommer fra representanter for majoritetsreligionen i Norge.

Vårt Lands kommentator skriver: ”Nå skal en huske på at Human-Etisk forbund er en beskjeden gruppe (…) Kanskje Human-Etisk forbund i sin nåværende form har hatt sin tid, det er over. Oppdrag utført”.

Hvilken annen tros- eller livssynsgruppe ville Vårt Land omtalt på denne måten? Går ikke Vårt Land her i akkurat den samme fella som avisen anklager HEF for å gå i?

En ting er i alle fall sikkert: Skal vi klare å leve sammen i et samfunn som preges av større religiøst og livssynsmessig mangfold, kan vi ikke fortelle hverandre at vi har gått ut på dato.

Samfunnsdebatten

For en som er uenig i mange av HEFs standpunkter, er det selvsagt lett å nikke til Torkel Brekkes påstand om at humanetikerne ikke bidrar med noe konstruktivt i samfunnsdebatten.

HEFs rolle i samfunnsdebatten kan imidlertid ikke vurderes ut fra om man er enig med standpunktene deres eller ei. Selv om HEF ikke representerer noen majoritet, er de en viktig stemme for en stor gruppe mennesker i vårt samfunn. Jeg hører til dem som mener det er ekstra viktig å gi rom til stemmer som utfordrer den kompakte majoritet. Som det heter: ”Der alle tenker likt, tenker ingen særlig meget”.

Selv om HEF noen ganger strekker prinsippene vel langt og glemmer at de ikke forvaltes i et vakuum – har de også bidratt med nødvendige korrektiver for å sikre livssynsfrihet. Det er for eksempel få i dag som mener at den offentlige skolen skal være forkynnende. HEF har også argumentert prinsipielt for Den norske kirkes rett til å være et trossamfunn, med frihet til å selv å bestemme lære og utnevne ledere.

”Parasittisk” organisasjon

Torkel Brekke sier til Vårt Land at HEF har ”parasittisk måte å drive livssyn på”.  Forskeren mener med dette at HEFs berettigelse hviler på eksistensen av andre trossamfunn. Eller sagt på en annen måte: Uten en kirke å kritisere, intet stort Human-Etisk Forbund.

Brekke har unektelig et poeng. En viktig grunn til at HEF har vokst seg store, skyldes at de kontrasterer seg fra kristendom i sin alminnelighet og Den norske kirke i særdeleshet.

Noen ganger oppleves det som om det er vel så viktig for HEF å fortelle hva de ikke er, som å fortelle hva slags livssyn de selv representerer. Som medlem i Den norske kirke, er det naturlig for meg å reagere negativt når HEF anbefaler utmelding fra den samme kirken gjennom avisannonser. Det provoserer.

Men er det unikt?

Olav Egil Aune skriver selv at HEF er en ung bevegelse i Norge. Vi vet fra religionssosiologien at nye religiøse grupper ofte har et ekstra stort behov for en ideologi som legitimerer separasjon fra majoriteten. Det var ikke minst tilfelle for de første kristne menighetene, som brukte avstandtagen, oss/dem-holdninger og nytolkning av religiøse tradisjoner for å legitimere sin separasjon fra det jødiske samfunnet.

Hvis en sosial organisasjon skal overleve, må den avgrense seg fra andre og utvikle en unik kultur. Er det mulig å forstå HEFs kommunikasjon på denne bakgrunnen? Og er det i så fall grunn til å smøre seg med litt dose tålmodighet?

HEF er heller ikke de eneste i det norske livssynslandskapet som forsøker å konsolidere seg ved å synliggjøre forskjelligheten fra andre. For å omskrive Einar Førde: "Vi er alle parasitter!".

Mer respekt, takk!

Human-Etisk Forbund er en 14 medlemmer i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Der arbeider de sammen med kristne, mormoner, holister, muslimer, sikher, hinduer, bahaier, buddhister og jøder for å fremme gjensidig respekt og forståelse mellom tros- og livssynssamfunn i Norge.

Dette arbeidet har ikke blitt mindre viktig etter de siste dagers HEF-debatt. Ingen er tjent med at livssynssamfunnene mistenkeliggjør hverandre og annonserer hverandres avskjedskonserter.

Bortsett fra de som mener livssyn bør bort fra det offentlig rom, selvfølgelig.

Gå til innlegget

Møtet med nøden

Publisert over 8 år siden

Møtet med den internasjonale nøden vi nå ser et uttrykk for i Oslos gater, setter oss på prøve som lokalsamfunn.

Utenfor Kiwi der jeg bor, sitter det hver eneste dag en eldre kvinne og tigger. I all slags vær ber hun om penger. Hun gir ekskluderingen og nøden et ansikt. Ifølge EUs byrå for grunnleggende menneskerettigheter representerer kvinnen den minoriteten i Europa som utsettes for sterkest diskriminering og sosial ekskludering: Romfolket.

Møtet med nøden kan være ubehagelig. I vårt samfunn er sosial nød nærmest et tabu. Vi er rike og mette – og det ødelegger idyllen å se tegn på Europas økonomiske krise på dørstokken vår. Men selv om tiggingen ikke er noen langsiktig løsning på sosiale problemer, tror jeg vi har godt av å se. Vi trenger en vekker, en påminnelse om den utstrakte nøden som finnes i våre naboland. Vi har ikke godt av å leve i en velstandsboble i en verden der nøden er en realitet. 

Tiggeforbud

Møtet med nøden setter også oss politikere på prøve. Vi har et sterkt ansvar for å sikre at alle mennesker erfarer verdighet i vår by. Samtidig er vår oppgave å sørge for at det er ordnede forhold i det offentlige rom.

KrF støtter ikke regjeringens forslag om tids- og områdebegrenset forbud mot tigging. Vi er svært overrasket og skuffet over at SV har vært med på å fremme dette forslaget i regjering. Etter vår mening bærer forslaget preg av en renovasjonstankegang i møte med tiggeproblematikken. Tids- og områdebegrenset tiggeforbud har ikke noen annen funksjon enn å få tiggingen ut av å syne for folk flest. Heldigvis fikk ikke Arbeiderpartiet flertall for sitt ønske om å forby all tigging innenfor ring 2 – da dette ble behandlet i Oslo bystyre 15. mai. Vi deler heller ikke vår byrådspartner Høyres ønske om totalforbud. Det kan ikke være kriminelt å be sine medmennesker om en hjelpende hånd når nøden er størst.

Soveforbud?

Oslo bystyres presisering av politivedtektene har fått stor oppmerksomhet de siste dagene. Det har blitt fremstilt som om det nå er innført et nytt “soveforbud” i Oslo. Jeg oppfatter det ikke slik. Oslo-politiet ba i utgangspunktet om en sterk innstramming av politivedtektene, som ville gjort det nærmest umulig å sove utendørs i Oslo. Dette ble kontant avvist av politikerne, og det er jeg glad for.

I stedet samlet et stort bystyreflertall seg om å presisere dagens regler. I motsetning til hva mange synes å tro, er det ikke noe nytt i at det er ulovlig å overnatte i Oslos parker. Slik har det vært i mange tiår. Den eneste endringen er at "parker, grøntområder og friområder" i dagens forskrift får følge av "veier og plasser" i den nye. Så vidt jeg vet, er det ingen som har foreslått å oppheve de gamle politivedtektene. Jeg tror de fleste er enige om at vi trenger noen felles kjøreregler for overnatting i det offentlige rom. 

KrF har ikke noe ønske om at presiseringen skal føre til en ny og tøffere praksis fra politiets side. Det kommer vi til å gi uttrykk for i kommunens samarbeidsorgan med Oslo-politiet, politiutvalget. Det er mitt håp at Oslo-politiet vil bruke klokskap i håndteringen av reglene, slik at sårbare mennesker ikke rammes på en unødvendig måte. Jaging av mennesker i nød har ingen hensikt. Etter min mening vil det være fullstendig gal bruk av politiets ressurser, dersom man nå skal begynne å gripe inn mot personer som hviler på en benk eller sover under ei bru. Og all for form diskriminering i praktisering av politivedtektene er selvsagt totalt uakseptabelt.

Oslo kommunes politivedtekter burde dessuten få bystyret til å kjenne et ekstra stort ansvar for å sikre at alle mennesker har tilgang på overnattingstilbud i vår by. Vi må ta grep for å unngå diskriminering ved campingplasser og styrke de frivillige organisasjonene som tilbyr en seng for natten og enkle sanitærtilbud.

Det store hjertet?

Oslo skal være byen med det store hjertet. I disse dager kan det være vanskelig å høre hjertebankene. Hard i klypa-alliansen i Oslo bystyre, bestående av Høyre, Ap og Frp, har stort sett en løsning i møte sesongbostedsløse og tiggere: Forbud.

Jeg liker ikke den debatten vi har fått om sesongbostedsløse og tiggere i Oslo. Vi er i ferd med å få en uverdig valgkampkonkurranse om hvem som er hardest i klypa eller innehar mest nestekjærlighet. Dette bidrar til å overforenkle debatten og gjør det vanskeligere å få til gode og konstruktive løsninger. Men hvis en presisering av politivedtektene og et forbud mot tigging er det eneste som står igjen etter vårens runder i bystyret – ja, da har vi ikke bestått prøven som lokalsamfunn. Det vil være et stort nederlag for Oslo som by.

Erik Lunde, leder i Oslo KrF 

Gå til innlegget

Kirkens Arbeiderparti-dag?

Publisert over 8 år siden

Det er flott at Den norske kirke arrangerer solidaritetsgudstjenester på 1. mai. Men hvorfor reserverer kirken dagen for Arbeiderpartiet?

1. mai er en viktig dag for mange mennesker. En dag for solidaritet med marginaliserte, både her hjemme og ute i verden. I mange år hadde kirken et anstrengt forhold til arbeiderbevegelsen – og gjorde lite for å rette opp undertrykkelsen og urettferdigheten som rammet arbeiderne. Den norske kirkes markering av 1. mai er viktig for å vise at kirken står på ”jordens bundne trellers” side og for å gjøre bot for sin historiske unnfallenhet.

Det er imidlertid problematisk at Den norske kirke har valgt å gi Arbeiderpartiet eksklusivitet til sine 1. mai-arrangement. I flere år har jeg stusset over at det er sentrale Arbeiderparti-politikere som dominerer talerlistene på 1. mai-gudstjenestene i Oslo. Årets 1. mai er intet unntak.

Ifølge gudstjenestelisten skal det i år være seks 1. mai-gudstjenester i Oslo. På fire av dem er det invitert eksterne talere. Alle disse har tilknytning til Arbeiderpartiet.

I Oslo domkirke skal stortingsrepresentant og leder i Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, tale. På solidaritetsgudstjenesten i Gamle Oslo (felles for Grønland, Vålerenga, Gamle Oslo og Kampen) skal Bettina Thorvik holde appell. Hun er bystyremedlem for Arbeiderpartiet. I Bekkelaget kirke er det Marianne Uri Øverland som taler. Hun er medlem av sentralstyret i Kristne Arbeidere, som er tilknyttet Arbeiderpartiet. På Falkberget-gudstjenesten i Ellingsrud er det Sturle Kojen som får ordet. Han er en Falkberget-kjenner og naturlig å invitere til en slik messe – men han er også tidligere lokalpolitiker for Arbeiderpartiet.

La meg understreke at det selvsagt ikke er noe galt i invitere talere med tilknytning til Arbeiderpartiet. Alle de nevnte talerne flotte på hver sin måte. Det betenkelige er at det ser ut som om man må være Ap-medlem for å slippe til på talerstolen 1. mai.

1. mai er arbeidernes dag – ikke Arbeiderpartiets dag. I våre dager blir dagen markert av en rekke politiske partier og organisasjoner. Vi er mange som mener dagen fortsatt er viktig for å markere nestekjærlighet og solidaritet. Jeg håper Den norske kirke i framtida vil forsøke å lage 1. mai-arrangementer som inkluderer alle oss som ikke har partiboka på Youngstorget i orden. 

Erik Lunde, teologistudent og kristendemokrat 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere