Dag Øistein Endsjø

Alder:
  RSS

Om Dag Øistein

Følgere

Hvordan ønsker dere å bli husket?

Publisert nesten 4 år siden

Valget 2017 vil bli husket. Men hvordan vil dere politikere bli husket? Hvordan ønsker dere å bli husket?

Vil dere at deres oldebarn skal tenke tilbake på dere med sorg? Der de lever med sin overopphetede klode, ødelagte natur, livløse hav. For hvis det er slik det blir, vil de vite at alt dette kunne ha vært forhindret. De vil vite at dere kunne ha forhindret det.


Dere vet bedre. Det er kort tid siden valget i 2013, men samtidig en evighet. Klimaendringer og miljøødeleggelser handler ikke lenger om teorier og antagelser. Katastrofen er allerede i full gang. Nå.

Halvparten av verdens ville dyr er borte, skogene brenner, ekstremvær er hverdagen, isbreene smelter, jordbruksområder forsvinner, havet er i krise.

Ønsker dere å bli husket som de som visste bedre, men likevel ikke gjorde noe som virkelig monnet?

For selv om dere ikke er klimafornektere, åpner dere opp stadig nye oljefelt som klimaet absolutt ikke tåler, subsidierer dere oljeleting med 78 prosent, unnlater dere å legge skatter og avgifter om i virkelig grønn retning.

Selv om dere vet at verdens natur er under den verste trussel noensinne, gjør dere ikke det dere kan for å bevare biomangfoldet som gjør naturen robust og bedre skikket til å møte klimaendringene, lar utrydningstruede dyr slaktes ned, svekker vernet av naturen mot inngrep.

Selv om dere vet at kjøttindustrien skader planeten vår kolossalt med sine direkte naturødeleggelser, enorme vann- og arealbruk og gigantiske CO2-utslipp, gjør dere ingenting for å få ned det enorme kjøttforbruket, men fortsetter å subsidiere det og importere kraftfôr fra områder der regnskog og urørte sletter pløyes ned til skade både for dyr, natur og klima.


Ikke forbilde? Ønsker dere virkelig å bli husket for at dere ikke ville gjøre verdens rikeste land til et forbilde, men i stedet til et eksempel på de som ikke ville ofre noe for å redde kloden? For å spille på alle våre dårligste sider, på vår grådighet, kortsynthet, egoisme og vår mest primitive forakt for andre levende skapninger?

Ønsker dere å bli husket for hvordan dere konkurrerte med hverandre i å fallby kortsiktige goder som ødela vår verden enda mer, som flere arbeidsplasser i oljeindustrien, subsidiert kjøtt i butikkene, billige flybilletter, jakt på ethvert dyr som forstyrrer oss, nedbygging av stadig mer natur og enda større motorveier inn til byene?

Ønsker dere virkelig å bli husket for deres unnlatelser. For hva dere lukket øynene for? For hva dere nektet å ta inn over dere?


Vi vil alle være skyldige. Vi bør kanskje alle tenke på hvordan vi vil bli husket av våre oldebarn. For vi vil alle være skyldige. Vi reiser for mye. Vi forbruker for mye. Vi spiser for mye kjøtt. Vi bryr oss ikke om at vi stadig fortrenger dyrene rundt oss og ødelegger naturen som er deres hjem og selve det som gjør jorden til en levende planet.

Ønsker vi å bli husket som de som stemte på partiene til dere, dagens politikere som ikke tar konsekvensen av at miljø og klima er det viktigste av alt, selve fremtiden, selve livet?

Ønsker vi å bli husket for bare å bry oss om oss selv – ikke om våre etterkommere, ikke om alle de andre vesenene vi deler jorden med, ikke om jorden selv?

Dere vil bli husket. Vi vil alle bli husket. Men når våre barnebarn og deres barn tenker tilbake på oss med fortvilelse, vel, da er det for sent. Hvis vi vil bli husket annerledes, er det nå vi må gjøre noe med det.

Gå til innlegget

Det absolutte påskemysteriet: Kroppen

Publisert over 5 år siden

Det virkelige påskemysteriet handler ikke om krimgåter, men om hvordan millioner i antikken kunne bli overbevist om at Jesus gjenoppsto med «kjøtt og bein», som det står i evangeliene.

Etter Jesus’ oppstandelse første påskedag, er det et par ting som er faktum. Jo mer de kristne insisterte på oppstandelsens fysiske dimensjon, desto flere grekere ble kristne. Jo flere grekere som ble kristne, desto mer insisterte kristendommen på at oppstandelsen inkluderte både kjøtt og bein.

De fleste ordinære historie-
bøker gjør det ikke enkelt å forstå hvorfor det er slik. Tvert imot. Ifølge de vanligste fremstillingene­ av antikkens historie, var grekerne – som jo dominerte hele det østlige Middelhavet og var de som først omfavnet kristendommen – svært negative til kroppen. De trodde på sjelens udødelighet, kan man som regel lese.

I Paulus’ første brev til korinterne spør han disse grekerne: «Men når det blir forkynt at Kristus er stått opp fra de døde, hvordan kan noen blant dere da si at det ikke finnes­ noen oppstandelse fra de døde?» Dette blir gjerne brukt som et eksempel på den angivelige generelle­ greske skepsisen til oppstandelsen. Men det som egentlig er tilfelle her, er at disse grekerne ikke har noen problemer med å godta at Jesus hadde­ stått opp fra de døde. Det er den lovede oppstandelsen til alle døde, de ikke tror på.

Hvis man lar historiebøkenes­ tradisjonelle fremstillinger ligge­ og i stedet går til kildene for hva antikkens grekere trodde på, finner­ man at denne tvetydige holdningen til oppstandelsen faktisk speiler forestillingene blant grekere flest.

Man skal ikke lete lenge i gre-ske tekster for å oppdage at det faktisk var en nokså utbredt forestilling at gudene gjorde ulike­ menn og kvinner fysisk udødelige. Etter at Akilles ble drept, ble han fraktet til verdens ende der han gjenoppsto udødelig.

Herakles’ mor forsvant fra sin egen begravelse for så å bli fraktet med kropp og sjel til himmelen. Asklepios ble drept av lynet for deretter å gjenoppstå som en av de viktigste greske­ gudene. Etter at vismannen Aristeas døde på 600-tallet før Kristus, gjenoppsto han udødelig etter­ at liket hadde forsvunnet fra et lukket rom. Enda flere ble fysisk udødelige uten å dø først, slik som Herkules, Romulus, Ino og angivelig hele generasjonen av krigere som overlevde krigene rundt Theben og Troja. Så at Jesus skulle ha gjenoppstått og blitt fysisk udødelig var altså ikke noe revolusjonerende nytt, spesielt for grekerne.

Det var den greske filosofiske­ eliten, ikke vanlige grekere, som insisterte på at kroppen ikke var av verdi. Grekere flest hyllet kroppen gjennom sine idrettsleker, sin kunst og gjennom sine bønner. For når de henvendte seg til sine guder, var det først og fremst for å be om god helse. For den alminnelige greker var fysisk udødelighet den ultimate tilstanden. Sjelen uten kroppen var ganske enkelt bare å forstå som død, selv om den fortsatte­ sin eksistens i det generelt­ så deprimerende­ dødsriket. Filosofer­ som Platon og Plutark hadde­ dermed god grunn til å klage over hvordan massene trodde på kroppens verdi og det at gudene­ kunne gi noen fysisk udødelighet.

Men om Jesus’ oppstandelse var gammelt­ nytt, hvorfor var grekerne så skeptiske til løftet om en fremtidig oppstandelse for alle som trodde på Jesus? Svaret­ finner vi i de gamle tekstene. Grekerne­ mente nemlig at selv ikke gudene­ kunne gjenskape kjøttet hvis det først var råtnet, brent eller­ fortært. Da gudene­ skulle la unggutten­ Pelops gjenoppstå, hadde­ dessverre gudinnen­ Demeter­ allerede­ spist skulderen hans. Dermed måtte Pelops i stedet­ gjenoppstå med en protese­, som gudene laget av elfenben.

For grekerne var også ens individuelle­ identitet uløselig forbundet med både kropp og sjel. Om man skulle bli udødelig, måtte man følgelig beholde den samme kroppen man har som levende. Hvis sjelen skulle gjenoppstå med en ny kropp, ville man ganske enkelt ikke lenger være seg selv.

En fremtidig oppstandelse var følgelig umulig ifølge gresk tenkning, når kjøttet for lengst var blitt oppløst. Å overbevise­ grekerne om at den lovede oppstandelsen­ var mulig, var slik en av de største utfordringene for den nye kristne troen. Tidlige kirkefedre klarte likevel dette, ved å insistere at uansett hva som skjedde med kjøttet ble det aldri tilintetgjort­, bare oppløst i de aller­ minste­ biter. Det var dermed en enkel sak for Gud i sin allmektighet å samle sammen alt som en gang hadde vært et menneskes­ kjøtt og la det gjenoppstå.

Ifølge tradisjonell gresk religion var fysisk udødelighet det fremste du kunne oppnå. Samtidig lot gudene nesten alle råtne bort i stedet, slik at udødelighet ble en absolutt umulighet. Budskapet til de greske gudene var slik langt på vei et fortvilelsens evangelium.

De kristne presenterte derimot ikke bare et løfte om at alle som trodde på Jesus skulle bli fysisk udødelig, men viste også hvordan dette var mulig ifølge grekernes egen logikk. Det blir dermed ikke lenger så underlig at grekere flest vendte seg til kristendommen i hele det østlige middelhavet, lenge før den romerske­ keisermakten tvang alle til å bli kristne. Grekerne ble ikke kristne på tross av det kristne løftet om kjøttets oppstandelse, men på grunn av det.

Først publisert i Vårt Land 22.3.2016

Gå til innlegget

Artisten som dveler ved døden

Publisert nesten 7 år siden

Kate Bush berører døden igjen og igjen. Nå slår hun fast at livet ikke alltid er ditt.

I begynnelsen var døden. I den aller første sangen Kate Bush noensinne ga ut er hun den døde Cathy fra Wuthering Heights, Emily Brontës gotiske roman. Fortvilet forsøker hun å komme inn igjen i huset der hun tror hennes elskede fremdeles befinner seg: «Heathcliff, det er meg, Cathy. Jeg er kommet hjem. Jeg fryser sånn. La meg komme inn vinduet ditt.» 

Det var beretningen til denne døde kvinnen som gjorde at den 19 år gamle Kate debuterte helt på toppen av de britiske singellistene. Siden denne dystre og dramatiske debuten, har døden aldri forsvunnet fra hennes repertoar. Det er i det hele tatt få, om noen, som i så høy grad har tatt med seg døden inn i hitlistene, som en stadig påminnelse om hvor nær døden alltid er i livet. 

Musikken som dreper. Vemodig synger hun om dødens unødvendighet i forbindelse med krig og konflikt. I Breathing har radioaktiviteten etter en atomkatastrofe gjort at det å puste, det mest livsnødvendige av alt, er noe man dør av. I Army dreamers sørger hun over sin unge sønn som blir båret hjem av fire menn i uniform, fordi uten utdannelse eller penger var soldat alt han kunne bli. I Oh England, my Lionheart blir det å dø en meditasjon. Her er hun flyveren under første verdenskrig som faller sakte mot bakken, mot døden, fra sitt spitfirefly, mens hun tenker på alt det som gjør England så underlig, så unikt. Og mens krigen er over, soldatene glemmer sin strid og landskapet igjen blir grønt, ligger hun død i Englands hage og råtner sakte i dets favntak av jord. 

Kate Bush har likevel ikke noe enkelt svar på liv og død. Hun er også soldaten som gjenkjenner seg selv i fiendenes øyne når hun kommer ansikt til ansikt med ham i Pull out the pin. Men her står det mellom henne og ham: «Og jeg elsker livet» erklærer hun, så hun dreper ham.

Scenariet i Experiment IV viser hvordan alt kan misbrukes på det mest uhyrlige. Den mest avanserte kunnskapen om å skape toner så vidunderlige at de kan vekke de inderligste følelser, blir utgangspunktet for en lyd som kan drepe på store avstander. Kate synger om hvordan hun selv var med på dette dystre eksperimentet, beordret av militæret. Men lyden som dreper kommer ut av kontroll og tar livet av alle innen rekkevidde, selv de som opprinnelig laget lyden. Det er den døde Kate som synger, drept av sin egen musikk. Alt hun kan gjøre er å håpe at noen vil klare å skru av bryteren.

Vender tilbake. Men døden er altså ikke alltid slutten i Kate Bushs univers. Det er ikke bare Cathy som vender tilbake. Igjen og igjen dveler de døde fremdeles rundt henne. Utbrytermesteren Houdini unnslipper selv dødens makt i sangen av samme navn. Elvis vender tilbake i King of the mountain. I Blow away dedikert til lysteknikeren Bill Duffield som ble drept i en ulykke på scenen rett før premieren på hennes konserttur i 1979, synger hun om et rom full av avdøde artister, klare til å holde konsert igjen. 

I Moments of pleasure gjør Kates døde venner hva de alltid pleide å gjøre når de var i live. Bubba danser nedover midtgangen på flyet. Michael snurrer rundt i stolen i studioet som så ofte før. «Hei der, Bill. Kunne du skru opp lysene litt?»

Gjennom Kates over 35 år lange karriere har mange dødd rundt henne. Familiemedlemmer, venner, nære medarbeidere. Hennes fortsatte kommunikasjon med disse i musikken sin er kanskje bare symbolsk. Det kan også være et håp, noe hun faktisk tror på. Hun har aldri vært klar på det. 

Ikke ditt liv! Verket der Kate utforsker døden mest grundig, er The ninth wave. Det 26 minutter lange eposet ble først utgitt som baksiden på LP-en Hounds of love i 1985. I år utgjør dette den viktigste delen i rekken av konserter, der alle billettene ble revet bort i løpet av et kvarter. Og nå følger vi henne ikke bare i sangen. Hun gjenskaper hele dramaet på scenen. 

Kate er alene ute i det kalde vannet, forlist, i ferd med å drukne. Halvveis bevisstløs flyter hun under isen. Alt er så hvitt, så vakkert. Hvorfor vende tilbake?

Hun blir reddet opp av vannet, men hører knapt hvordan venner og familie ber henne om å våkne opp. Mindre fintfølende helsepersonalet beordrer henne. Men Kate er knapt der. Hun er et helt annet sted og må gjøre rede for sitt liv. Hun svever ute av kroppen sin og ser sine kjære uten seg selv. 

Men så møter hun seg selv. Sitt fremtidige jeg. Og dét jeg-et er ikke usikker i valget mellom liv og død: «Aldri, aldri si farvel til min del av ditt liv.» «Dette øyeblikket tilhører ikke deg. Det tilhører meg, og din lille gutt og din lille jente.» 

Når valget står mellom liv og død, skal man vite at livet du lever ikke er ditt liv, men livet til ditt fremtidige jeg – og til alle dem du vil berøre i fremtiden. 

Når den 56 år gamle Kate fremfører The ninth wave i dag, får eposet en helt ny dimensjon. Nå er hun blitt den eldre kvinnen som synger tilbake til sitt 27 år gamle jeg som en gang laget denne musikken: «La meg leve. Kom og la meg leve, unge kvinne». Og nettopp det har hun gjort.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN «HELLIGHET OG HVERDAG» I VÅRT LAND 21.10.2014

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere