Endre Stene

Alder:
  RSS

Om Endre

Lærer på Fjellheim Bibelskole i Tromsø. Redaktør i nettportalen foross.no.

Følgere

Fra farfars kommunisme til meg

Publisert rundt 4 år siden

Min farfar og far hadde ulike politiske preferanser fordi utfordringene i deres samtid var så forskjellig. Men hva skjer med min politiske orientering?

Min farfar var en konservativ bedehusmann. Einar var også selvstendig næringsdrivende. Men han opplevde overklassens utnyttelse av arbeiderne. I solidaritet med dem, og i samsvar med sin kristne overbevisning, ble han sosialist.

Min far var en ekte proletar – elektriker og fengselsbetjent. Likevel gikk Peter i stikk motsatt retning: Han erfarte at arbeiderrørsla og lekmannsbevegelsen skilte lag i de store verdiorienterte spørsmål i etterkrigstidens Norge. ”Sosialistene avkristner landet.” Etter hvert ble han ganske blå.

Min farfar og far hadde ulike politiske preferanser fordi utfordringene i deres samtid var så forskjellig. Som mitt opphav, definerer jeg meg også som bibel- og verdikonservativ kristen. Men hva skjer med min politiske orientering?

Siden 1800 tallet har politikken vært preget av en høyre – venstre akse. Denne måten å fortolke politikken på oppleves stadig oftere foreldet. Andre akser er vel så relevante. Det er på mange måter kort avstand mellom Ap og Frp – partier som vektlegger makt, instrumentell styring og pengebruk som løsningen på samfunnets utfordringer. Mens partier som i større grad vektlegger etisk tenkning og verdier vil være Krf, De Grønne og Rødt.

Verdikonservative kristne har de siste 50 år holdt seg til ”høyre”. ”Sosialistene” opplevdes som pådrivere for lover i strid med kristen etikk. Men de store politiske debattene om for eksempel abort og homofilt samliv er stort sett over. I dag er det minimal forskjell på ”høyre” og ”venstre” i disse spørsmålene. Nå er andre kristne verdispørsmål under press. Og dette presset kommer vel så mye fra høyresiden som fra venstre. Ett eksempel er aktiv dødshjelp. Et annet er bioteknologi: Det bør i kommende Stortingsperiode være det viktigste spørsmålet for verdikonservative. På lik linje med abortspørsmålet handler dette om vern om livet. Og enten vi liker det eller ikke: her finner vi lettere sammen med SV enn Frp.

Samfunnsdebatten blir stadig mer polarisert. Populisme og nasjonalisme preger i økende grad ordskiftet. Den følges gjerne av en retorikk som skaper splid, en tenkning som utdefinerer store menneskemengder som vår ”neste”. Hva er grunnen til at verdikonservative kristne så tydelig kritiserer venstresiden når denne fremsetter holdninger som kommer i konflikt med kristen tenkning, men ikke når det populistiske høyre gjør det samme?

Vi er kalt til å ta til motmæle mot alt som reiser seg mot Guds Ord. Dersom vi tier i møte med det som trenger å tas oppgjør med i én ”fløy”, står vi i fare for å miste troverdighet og integritet. Da blir vi også identifisert med - og preget av - verdier som kristendom vanskelig kan forenes med.

 

Gå til innlegget

Kan vi ha tillit til barnevernet?

Publisert over 5 år siden

For barnas skyld haster det med et grunnleggende kritisk søkelys på hvordan barnevernet arbeider.

Barnevernstjenesten er av de institusjoner­ i Norge som er gitt mest makt: Retten til å skille barn fra foreldre. En så sterk inngripen i menneskers liv må utøves sammen med stor skjønnsomhet og sensitivitet. Hvis ikke er faren for maktmisbruk stor.

Mange barn opplever alvorlig omsorgssvikt­. Vi trenger å ha en grunnleggende tillit til barnevernet. Men det ansvaret ligger hos dem. Tillit kan ikke kreves. Den må fortjenes.

Mangler. Kritikken mot barnevernet er stigende­, parallelt med økt bruk av akuttplassering. I møte med nyhetsoppslag om slike saker, har jeg før hatt tillit. Men stilt overfor fullt innsyn i én konkret sak, ble jeg skremt. Jeg oppdaget at her:

Mangler evnen til sensitiv lytting. I stedet møtes foreldre med en tilsyne-
latende forhåndsprogrammert mistenksomhet. Da kan dramatiske irreversible beslutninger tas på feil grunnlag.

• Velger en konflikt i stedet for dialog. Barnevernet er pålagt å gi hjelpetiltak. Tvang er siste alternativ. Men når samarbeid ikke velges, og foreldre ikke ivaretas, ødelegges muligheten for at foreldre dyktiggjøres.

• Forstås ikke barns opplevelse av prosessen. Vedtak gjøres mot barns uttrykkelige­ ønsker og følelser. Da velger barnevernet å rive barn også fra viktige og trygge nettverk i slekt og venner og akuttplassere dem hos fremmede i lang tid, før kontroll blir tatt av om vilkårene er oppfylt. Arresterte kriminelle har større rettsvern.

• Forstår en ikke at selv barn som opplever omsorgssvikt, bør bygge bro til sitt biologiske opphav. Alternativet kan bli identitets- og rotløse barn.

• Bryter en regelverk, men samtidig er svært nøye på at andre opptrer korrekt. Viljen til å innrømme­ feil synes borte, og det går prestisje i saker.

• Mangler en fremmedkulturell kompetanse­. Foreldres oppførsel kan vanskelig forstås ensidig fra norsk ståsted. Også ved oppdragervold. Ledende­ psykologer argumenterer sterkt for dialog med etniske minoritetsforeldre i stedet for konflikt.

Barnevernet avfeier normalt kritiske­ spørsmål med at deres vedtak er «til barnas beste». Dette bør det stilles spørsmål ved. For ett år siden gikk 150 fagpersoner innen jus, psykiatri, helse og barnevern ut med en bekymring om barnevernet. Barnevernet viste liten vilje til å lytte. Det er et demokratisk problem når den offentlige institusjonen som har makt til å gjøre størst inngrep i menneskers liv, og som samtidig har minst innsyn, viser liten vilje til selvkritikk.

Prøve saker. Fylkesnemndene skal prøve saker som gjelder omsorgs-
overtakelse. Men disse er forvaltningsorgan underlagt staten og gir som oftest­ barnevernet medhold. Det kan gå nærmere ett år før akuttvedtak prøves av en uavhengig domstol. Da kan barne-
vernets håndtering av prosessen føre til at utfallet i endelig dom blir i barnevernets­ «favør».
Som oftest er det ressurssvake familier­ som er i barnevernets søkelys. De er sjelden i stand til å «kjempe» sin sak. Media bør ikke omtale konkrete saker. Likevel har de et ansvar for kritisk å belyse institusjoner som misbruker sin posisjon.

Det eksisterende barnevern bør vurderes­ byttet ut med et familievern, der barnas beste ikke kun er basert på barnevernspedagogenes skjønn og holdninger, men der barnet fullt ut blir hørt og alle ledd i barneverns-
kjeden gjennomgår jevnlige kvalitetskontroller.

Barnevernets ansatte bør ikke mistenkes for å ville noen vondt. Her arbeider­ selvsagt mange som er dyktige­ og samvittighetsfulle. Men som lege og professor Eivind Meland viser­ i en kronikk («Stort omfang av tvang i barnevernet uroer», Vårt Land 8. januar), må det likevel stilles grunnleggende kritisk­ søkelys på hvordan barnevernet arbeider­. Dette haster – for barnas skyld!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.5.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere