Ellen Hageman

Alder: 50
  RSS

Om Ellen

4-barnsmamma og teolog. Bidrar ikke til BNP, men kaller meg feminist læll. fruhageman@gmail.com Instagram: @fruhageman

Følgere

Den individualistiske folkekirken

Publisert rundt 7 år siden

Folkekirken er mest av alt en ide – og ikke en særlig god ide. Ideen om majoritetskirken kan bare holdes sammen av byråkrater og ansatte som yter service.

I Den norske kirke er vi flinke til å snakke om fellesskap. Vi snakker om åpenhet og inkludering. Hos oss skal det være høyt under taket og lav terskel. Men jeg tør likevel påstå at vi ikke er like flinke til å være fellesskap, som vi er til å snakke om det. Om vi tenker at kirka er identisk med alle sine medlemmer, så er det ikke mye kirkelig fellesskap å spore blant dem annet enn et usynlig bånd tilbake til kirkas utallige døpefonter.

Problemet er imidlertid ikke at det ikke finnes fellesskap i Den norske kirke. For det gjør det mange steder. Problemet er at vi ikke identifiserer kirka med disse fellesskapene. Isteden tviholder etablissementet i Den norske kirke på en selvforståelse der kirken er det samme som det flertallet av befolkningen som utgjør kirkas medlemsmasse. Mens medlemmene selv for det meste identifiserer kirken med presten eller andre ansatte som de treffer en gang i året eller i forbindelse med dåp, bryllup eller begravelser.

Topptungt. Samtidig som båndene til staten har løsnet, har kirken bygget et topptungt hierarki og byråkrati. På et vis har kirken overtatt det menneskesynet og den fellesskapstanken som vi kan kalle statsindividualisme. Den kirkelige øvrigheten kan, på linje med den norske stat, garantere enkeltmedlemmene tjenester og frihet: frihet fra hverandre. Men det som kan fungere bra i staten, for det gjør det jo på mange måter i den skandinaviske modellen vi her snakker om, det er neppe tjenlig for kirken. Faktisk undergraver det hele den fellesskapstanken som gjør en kirke til en kirke. La meg vise det med noen eksempler:

Tidligere i sommer hadde lederen for Jølstad begravelsesbyrå, Jan Willy Løken, en kronikk i denne avisa der han oppfordret kirken til å legge til rette for ulike musikkinnslag og andre former for pårørendes påvirkning av kirkas begravelsesritual. Bjarne Kjeldsen i KA fulgte opp og beskrev Den norske kirke som en seremonitilbyder og synes kirken bør etterkomme begravelsesagentens ønsker som et ledd i å bevare folkekirken som institusjon.

Det kan være mange gode grunner til å endre kirkas begravelsesritual. Men dersom vi gjør det for å opprettholde folkekirkas kontaktflate, bekrefter vi bare en ting: kirkas status som service-insitusjon.

Forbrukersamfunnet. For mange prester er nettopp møtene med pårørende i forbindelse med begravelser noe av det som gjør jobbhverdagen mest meningsfull. Når færre døper ungene sine og færre går på gudstjeneste, når pengesekken skrumper og reformer og omorganisering er blitt hverdagen, da er det nettopp i møtene med enkeltmennesker som trenger omsorg at kirka (for)blir en viktig samfunnsinstitusjon. Og på mange måter er jo dette flott. Problemet er bare at kirken da er og blir en institusjon som i første rekke forholder seg til enkeltmennesker hver for seg. Og ikke holdes oppe av et fellesskap.

Under Euro Pride-festivalen i Oslo i juni hadde Den norske kirke både stand og gudstjenester. Det er bra. Men det var også et debattmøte på Pride-festivalen med en talende overskrift: «Kirka – What’s in it for me?» Dette spørsmålet er ikke uttrykk for noens offisielle kirkesyn, men jeg tror likevel det ligger nært opp til hvordan de fleste medlemmene forholder seg til Den norske kirke.

Det rimer også godt med service-kirkas selvforståelse. Det er hva som lønner seg for enkeltmennesket, hva hver og en av oss som individer kan få ut av kirkas tilbud, som litt for lett kommer i fokus dersom kirka ikke er et synlig fellesskap av levende mennesker. «What’s in it for me?» er forbrukersamfunnet og rettighetssamfunnets spørsmål, denne gang i kirkelig innpakning.

Gjennomtrekk. Men om man kommer til kirka med spørsmålet «whats in it for me?», vil man aldri finne noen kirke. Det eneste man vi finne er et kirkerom med fullt gjennomtrekk, der de som orker å bli værende er de som får betalt for det. Det er rett og slett feil spørsmål. Det sentrale spørsmålet i kirka er: Hvem er min neste? Og i forlengelsen av dettet: Hvordan kan vi skape fellesskap der nestekjærligheten står i sentrum, og der vi kan hjelpe hverandre til å følge Jesus med de utfordringene dette innebærer i dagens samfunn? 

Skal kirken være levende fellesskap, er det ikke likegyldig hvordan vi organisere den. Jeg tror det er på tide å slippe taket i statsmakten: Si nei takk til statlige overføringer, la kirken sørge for egen økonomi, la menighetsrådene ansette sine egne prester, og i det hele tatt la de eksisterende fellesskapene være kirkas bærebjelke. Så får det heller vise seg om vi er mange eller få. Men som Arnfinn Haram flere ganger påpekte: Det er sannsynligvis mer naturlig for kirken å være i minoritet enn å representere flertallet i et samfunn. Og vi har Jesu ord på at det holder å være to eller tre samlet i hans navn for at Han skal være midt iblant oss

Ikke råd. En slik kirke vil sannsynligvis se annerledes ut enn den institusjonen vi i dag kaller folkekirken. Vi kommer ikke til å ha råd til å beholde på langt enn er så mange kirkebygg som i dag, men gudstjenester og nattverd er tross alt ikke avhengig av kirkebygg. Færre kirkebygg i drift i kombinasjon med trangere økonomi vil også tvinge frem en debatt om hvordan vi som kirke forholder oss til begravelser og vigsel av mennesker utenfor de kirkelige fellesskapene.

Men her må også samfunnet generelt ta del i debatten: Vi har en statlig løsning med borgerlig vigsel. Men hva med begravelser? I dag har Den norske kirke nærmest monopol på begravelser i store deler av distrikts-Norge, og uten gode alternativ tvinges kirken inn i en service-posisjon. Her bør kirken selv ønske andre løsninger velkommen.

Motkultur. Det er bare et synlig fellesskap av levende mennesker som kan gjøre kirken mer tydelig og synlig i en tid da Den norske kirkes utfoldelsesmulighet stadig krymper. Det er bare mennesker som kan skape en motkultur mot dagens individualistiske samfunn. Vi kan gjerne åpne opp for flere typer fellesskap ikke alt trenger å se og høres likt ut overalt. Derimot må kirkelige felleskap kunne gå på tvers av generasjoner, seksuell legning, sosial status, kjønn, etnisitet og andre skillelinjer som samfunnet vårt skaper. Det er nattverdsbordet som er kirkas synlige fellesskap, der både venner og fiender benker seg side om side. 

Folkekirken er mest av alt en idé. Og attpåtil er det ikke en særlig god ide. Ideen om majoritetskirken kan bare holdes sammen av byråkrater og ansatte som yter service til enkeltmennesker. Men en sånn ide løsner båndene mellom mennesker i stedet for å knytte oss sammen. Dermed står vi i fare for å overse det viktigste:

En kirke er ikke kirke før den er et synlig fellesskap av feilbarlige mennesker.

Gå til innlegget

Prosentregning eller nytenkning?

Publisert rundt 7 år siden

Pappapermisjon blir fort feministisk symbolpolitikk som tar oppmerksomhet fra saker som likelønn og maktfordeling.

Anne-Helene Ose-Johansen skriver i om pappapermisjon innlegget «Pappa er mors assistent» (Vårt Land 4. juli). Hun føyer seg inn i rekken av dem som setter sin lit til at store øremerkede kvoter av den eksisterende foreldrepermisjonen for far skal redde det norske likestillingsprosjektet. Dette er jeg kritisk til. Imidlertid setter hun søkelys på noe viktig: at pappapermisjonen ikke alltid fungerer etter hensikten.

I mange familier tar mor ut ubetalt permisjon eller ferie mens far tar ut pappaperm. Ose-Johansen mener dette gjør far til mors assistent. Jeg tror hun snur problemet på hodet. Sannsynligvis fungerer pappapermisjonen best i de familier som allerede er godt likestilte. I familier der likestillingen ikke er reell, er mor nødt til å ta ansvaret også i pappapermisjonen. Når vi ser at mødre vegrer å gå tilbake i jobb i pappapermisjonsperioden, kan dette være et tegn på at ordningen ikke fungerer etter hensikten. Kvinner som ikke har mulighet for å ta fri fra lønnet arbeid i fars øremerkede uker, kan ende som dobbeltarbeidende. I tillegg til at kvinner både er gravide, føder og ammer! Med såpass lite dokumentert effekt av pappapermisjonen, kan det være vi i stedet skulle tenke annerledes.

Kjempet fram. I praksis er øremerkede uker av fødselspermisjonen til far det samme som å ta et velferdsgode fra kvinner og gi til menn. Fødselspermisjonen er et velferdsgode som kvinnebevegelsen har kjempet fram til kvinner og barns beste. Øremerkede uker for far burde derfor komme i tillegg til den eksisterende permisjonsperioden.

Men så til det viktigste: Pappapermisjon blir fort feministisk symbolpolitikk som tar oppmerksomhet fra saker som likelønn og maktfordeling. For hvem tror egentlig at likelønn mellom menn og kvinner er mulig innenfor en kapitalistisk forbruksøkonomi? Men nettopp i fødselspermisjonen har vi en gylden sjanse til å innføre likelønn for alle!

Bedre betalt. Slik det fungerer nå, får fedre i gjennomsnitt bedre betalt for å passe barnet sitt i fødselspermisjonen enn kvinner gjør, fordi stønaden baserer seg på individuell inntekt. Enda planen altså var at de skulle gjøre samme jobb, nemlig å passe sitt eget barn og sitt eget hjem. En kvinne med god jobb får godt betalt for å passe sitt eget barn, og en kvinne som står utenfor arbeidslivet blir avspist med engangsstønad. 

I stedet bør vi gi samme lønn til alle uavhengig av arbeidslinja, etter prinsippet lik lønn for likt arbeid. Da er vi et skritt nærmere likelønn og rettferdig fordeling mellom kjønnene og mellom foreldres ulike inntekt. Med tanke på at økonomi ofte oppgis som årsak i forbindelse med abort og at en slik ordning vil være gunstig for yngre foreldre, vil dette også kunne være med å få ned aborttallene og gi kvinner bedre mulighet til å bli mødre tidligere i livet.

Og ikke minst: Lik lønn for alle i fødselspermisjonen vil være et tydelig signal om at omsorgsarbeid er arbeid og at det blir verdsatt uavhengig av om det er kvinner eller menn som utfører det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9. JULI 2014

Gå til innlegget

Med forkle blant feminister

Publisert over 7 år siden

Velferdssystemet er ikke tilpasset kvinner som ikke klarer å leve opp til statsfeminismens likestillingsideal. Arbeidslinja gjør omsorg til profesjon og økt forbruk til til oppfyllelse av samfunnskontrakten.

- Har du valgt det selv eller er du undertrykt?

Spørsmålet kommer kjapt fra den kjente svenske programlederen som er ordstyrer i paneldebatten om feministisk økonomi. Jeg er på Nordisk Forum, en 4-dagers konferanse som i midten av juni samlet over 10 000 feminister fra de nordiske landene i Malmö. Når arbeidslinja nok en gang kjøres fram som det eneste saliggjørende og innvandrerkvinner blir fremstilt som et integreringsproblem, har jeg reist meg og sagt det høyt og tydlig: Jag är hemmafru.

Det er da spørsmålet kommer. Og jeg blir både overrumplet og satt ut. Men jeg svarer. Og jeg klarer å samle meg såpass at jeg også får sagt det jeg hadde planlagt å si: At så lenge vi har et pensjonssystem som følger arbeidslinja, så vil kvinner komme tapende ut. Og hvorfor ikke innføre en flat pensjon? Når man likevel ikke er i arbeidslivet lenger, hvorfor holde fast ved urettferdige lønnsforskjeller helt inn på sykehjemmet? Hvorfor ikke gi borgerlønn til alle fra fylte 67 eller 70? Da kan vi stå sammen og sloss for en pensjon å leve av.

Margunn Bjørnholt, mannsforsker og leder for Norsk kvinnesaksforening, sitter i panelet. Hun er en av de får stemmene som snakker om et økonomisk system som kan endres. Økonomien er innenfor det samfunnssystemet som vi har makt til å gjøre noe med. Økonomi er ikke religion, selv om både politikere og økonomer ofte fremstiller det økonomiske systemet som noe vi mennesker må underordne oss i stedet for å ta makt over.

Margunn Bjørnholts stemme får gjenklang hos Miljøpartiets representant i panelet. Men ellers er det lite grunnleggende systemkritikk å spore på Nordisk Forum. Jo da, Magnhild Folkvord og Gudrun Schyman snakker om kortere normalarbeidsdag. Jeg går fra seminar til seminar og hører om den svenske skattereformen som truer velferdsstaten og øker lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. Jeg hører om nødvendigheten av å synliggjøre kjønnsperspektivet i den kommunale forvaltningen og en foreldrepermisjon som bør deles likt mellom mor og far. Men fremdeles er det 50-tallshusmora som er det levende fiendebildet, ikke det økonomiske systemet. Tellekanter, hyllepapir og blonder vekker latter når Gertrud Åström, selve initiativtakeren bak Nordisk Forum, fnisende forteller om hva kvinner drev på med for 60 år siden.

Det kan virke som store deler av feminismen har strandet i en menneskelig rettighetstenkning innenfor det kapitalistiske forbruksøkonomien. Staten skal være garantist for at individet får det det har krav på. Problemet med en slik rettighetstenkning er at det blir rettferdigheten i seg selv som blir målet, og ikke hvordan mennesker har det. I paneldebatten som Feministisk opprop mot surrogati arrangerer, blir dette tydelig. Når homofile menn gjør kvinner til varer i rettferdighetens navn, da må feminister ty til ord som følelser, makt og sårbarhet for å forklare hvorfor surrogati er etisk uakseptabelt. Hvordan forholder vi oss for eksempel til en surrogatmors følelser for det barnet hun har i magen? Skal vi avskrive dem, eller skal vi lytte?

Det siste seminaret som jeg rekker å få med meg, finner sted i et lite, overfylt seminarrom på Malmö arena klokken ni søndag morgen. Det handler om motherhood. Og det er det eneste seminaret blant hundrevis av seminarer og debatter på Nordisk Forum som tar opp dette temaet. Å snakke om en surrogatmors føleleser kan det være rom for. Men morsfølelser kan det virke som om er tabu i skandinavisk feminisme anno 2014. På norsk har vi ikke en gang et egnet ord for motherhood lenger. Farskap – det er et ord vi bruker. Men morskap? Det høres jo mest lattervekkende ut. Men seminaret er langt fra lattervekkende. Det er derimot like befriende som en god latter kan være.

I et overfylt lite seminarrom på Malmö arena er det endelig lov å si høyt at lengselen etter barn og livet med barn ikke bare handler om norsk tidsklemme eller svensk livspuslespill. Derimot handler det om sterke emosjonelle bånd som også kan forandre oss foreldre til bedre mennesker. Og på denne måten gjøre verden til en bedre verden.

Lengselen etter og livet med barn viser at vi mennesker med åpne øyne går inn i relasjoner der vi ikke på forhånd vet hva vi kommer til å få igjen. Å være mor har ingenting med den økonomiske modellmannens cost-and-benefit-analyser å gjøre. Å være foreldre er ikke noe regnestykke. Det er ikke noe som går i pluss eller minus. Det handler ikke om rettferdighet. Alle undersøkelser som viser at voksne uten barn er de lykkeligste, endrer ikke det faktum at de fleste voksne mennesker ønsker seg barn. For det ligger i oss: muligheten for og trangen til å gi omsorg er dypt menneskelig.

Tilbake til den feministiske økonomien: Feministisk økonomi handler ikke bare om en lønn å leve av eller muligheten til økonomisk uavhengighet. Det handler like mye om å skape en annen økonomisk modell enn den økonomiske mannen som utelukkende er opptatt av mest mulig utbytte for minst mulig innsats. Feministisk økonomi tar med i beregningen at mennesker står i relasjoner der omsorg er viktigere enn fortjeneste. Mennesker er minst like omsorgsfulle som kalkulerende, og dette bør et økonomisk system avspeile.

Så hva svarte jeg på spørsmålet om jeg har valgt min hemmafru-tilværelse eller om jeg er undertrykt? Jeg svarte at det ikke er alt i livet man kan velge. At en del bare blir sånn. At jeg ikke klarte kombinasjonen arbeid og fire unger. Men undertrykt? Velferdssystemet er ikke tilpasset kvinner som ikke klarer å leve opp til statsfeminismens likestillingsideal. Det er skapt for å dytte oss i en retning en del av oss verken vil eller kan gå: Arbeidslinja gjør omsorg til profesjon og økt forbruk til oppfyllelse av samfunnskontrakten i et økonomisk system jeg mener vi bør forandre.

Jeg setter meg igjen og stikker hånden i lomma på mitt røde forkle. Jeg knytter neven rundt brødsmuler og blomsterfrø og håper noen neste gang skal spørre om jeg trives med livet mitt som hjemmemamma.

Men det virker det som få feminister vil vite noe om.

 

KRONIKK I VÅRT LAND 20.06.14

 

 

 

 

Gå til innlegget

Snu speilet!

Publisert over 7 år siden

Det er bikinisesong.

 

Det er sommer i nord. Når vi kler av oss klærne og trekker i bikinien, skal vi samtidig huske på å snu speilet. For det er ikke våre ærlige kropper som trenger å avsløres. Det er drittdrømmeprodusentene i glanset innpakning vi skal avkle.

 

Jeg kjøper ikke dameblader, og jeg leser dem heller sjelden. Men i det siste nummeret av Kamille står et intervju med forklefeministen, så jeg kjøpte bladet for å se hvordan det ble. Og jo da, intervjuet var greit nok det. Intervjuene med de andre feministene også. Selv om Kamille selvfølgelig måtte introdusere feminisme som et trendy begrep, og på den måten gjøre feminisme til noe ufarlig og uforpliktende som er umoderne neste sesong.

 

Nei, jeg pleier ikke lese dameblader. Og med et eksemplar av Kamille i hendene skjønner jeg at det sparer selvfølelsen min for massive angrep og bekymringssenteret i hjernen min for en masse unødig tankespinn. Bladet Kamille vil fortelle meg noe jeg ikke vil vite. De vil jeg skal speile kroppen min i et retusjert ideal og være misfornøyd med den jeg er. De vil tjene penger på skammen min, og gjøre drømmene mine om til drittdrømmer.

 

Glansede magasiner selger. Og det de selger er det den svenske feministen Nina Björk så treffende kaller drittdrømmer. En drittdrøm er en drøm som har gått gjennom forbrukersamfunnets tankekvern. Som mennesker har vi drømmer, om kjærlighet og nærhet blant annet. Det er flott, og det er dypt menneskelig. Men forbrukerkulturen gjør at vi erstatter disse drømmene med drømmer om ting som kan kjøpes. Blader som Kamille lever av å lyve og fordreie blikket og drømmene våre. Vi drømmer om kjærlighet, men streber etter en perfekt kropp. Vi drømmer om nærhet, og kjøper en bikini.

 

Damemagasinene er glansede utgaver av beinhard kapitalisme. De er forbrukerkultur i smekker innpakning, og det nytter ikke be dem skjerpe seg. Kamille og andre glansede magasiner og hele reklamebransjen lever av at vi ikke er fornøyde. Det er misfornøydheten, det er den som driver oss til hele tiden å hige etter noe nytt. Vi er ikke bra nok, og vi er lurt opp til å tro at vi kan kjøpe oss ut av misfornøydheten. Men det vi kjøper er en drittdrøm, den er varig og hul som en såpeboble. Fascinerende, men tom. Det eneste drittdrømmen bærer med seg, er begjæret etter en ny. Og det er det som er hele poenget, at vi stadig begjærer noe nytt, kjøper noe nytt. At bikinien vi kjøpte i fjor er avleggs. Det er det det er penger i. Det er det som holder hjula i gang i en kapitalistisk forbruksøkonomi.

 

Avisa du holder i hånda er også avhengig av reklamebransjen. Alt vi kjøper er det. Så hvorfor henger jeg meg opp i de glansede magasinene? Er de verre enn andre? Ja, de er det. Fordi de ikke tilbyr noe annet. De lever i symbiose med reklamebransjen. Det er nesten umulig å se forskjell på annonser og reportasjer. Glansede magasiner tilbyr ingenting utover drittdrømmer. En bikini er tross alt en bikini. Den kan være umoderne, men den er fremdeles en bikini. Sånn er det med kjøkkeninnredning også. Og aviser. Men de glansede magasinene er så å si selve innbegrepet av forbrukersamfunnet. De selger først og fremst hule drømmer.

Når vi ser oss selv i speilet, tror vi kanskje at vi ser sannheten. Vi tror vi ser kroppen vår som den er. Det er feil. Vi gjør ikke det. Det vi ser er et speilbilde av de forventningene vi har til hva en kropp skal være. Blikket vårt er formet. Noen har vist oss hvordan en kropp skal se ut. Noen har vist oss at fett og valker er mindre verdt en stramme muskler. Noen har vist oss at kroppshår er ekkelt, at kvinnekroppen skal være tynn og like glatt som sidene i glanset magasin. Vi er blitt speilet i retusjerte kropper. Vi ser oss selv gjennom et ideal som forbrukerkulturen har tegnet opp for oss. Vi er lært opp til å se på kroppen vår som en fasade, som en utside, som et skall. I speilet ser vi et investeringsobjekt, og som enhver vare på et marked har den en prislapp. Likevel vet vi at dette ikke er sannheten om å være menneske.

Som mennesker møter vi verden som kropper. Det er ikke sånn at vi har en kropp, at kroppen er sjelens innpaktning. Nei, vi er kropper. Kropper som lever og kan dø. Sårbare kropper som trenger omsorg. Som kan gjøre oss hjelpeløse og hjelpetrengende. Som gjør oss avhengige av andre mennesker. Kroppen er ikke en fasade eller et skall, slik som de retusjerte bildene i Kamille gir inntrykk av. Kroppene er oss, og de er vår mulighet til nærhet og kjærlighet. 

Mennesker er kropper og mennesker trenger nærhet og kjærlighet. Og det er det vi drømmer om alle sammen også. Og det er disse drømmene glansede magasiner og reklamebransjen lever av å fordreie til drittdrømmer, til begjær etter ting som kan kjøpes for penger. Og det er alvorlig fordi de på den måten ødelegger forholdet mellom mennesker. Vi speiler oss i magasinenes glansede sider og dermed i andre menneskers blikk. Vi blir stående foran speilet. Vi blir så opptatt av hvordan vi tar oss ut, at vi mister evnen til å ta oss ut. Vi blir innestengt i kroppene våre, i skammen vår. Men kanskje finnes det likevel en vei ut. 

Det er bikinisesong, og kroppene våre skal frem i sollyset på badestrender og i parker. Og det er nå vi har sjansen. Det er nå vi har muligheten til å snu speilet! For kropper kan ikke lyve. Det vi ser på badestranda er ikke mer eller mindre falmede fasader. Det er ikke skall med mennesker inni. Det er mennesker! 

Kropper er ærlige. Så når vi i sommer går omkring på badestranda blant avkledde menneskekropper, da kan vi huske å snu speilet. Vi kan speile de retusjerte kvinnekroppene på glanset papir i våre ærlige kropper. Vi kan avsløre forbrukersamfunnets drittdrømmer som gjør oss og drømmene våre til varer på et marked. Vi kan speile idealkroppen i virkelige kropper og se at glansede magasiner og kapitalistiske forbruksøkonomi aldri ha hatt som mål å gjøre oss fornøyde. Og så kan vi se det: At vi ikke trenger å gå omveien om forbruk og drittdrømmer for å få kjærlighet og nærhet. 

Snu speilet! Kropper kan ikke lyve.

En noe forkortet utgave av denne teksten sto som

kronikk i Dagbladet 03.06.14

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere