Unn Elisabeth Aarø

Alder: 70
  RSS

Om Unn Elisabeth

Kvinne som kom til tro i godt voksen alder. Har alltid vært på reise.
Studerte fra bunnnivå i mange år både i USA og Norge. Jobbet som terapeut i USA, Sverige og Norge.
Gud var alltid den sterkeste gjennom mange omstillinger og (lærer-)Mesteren for det innerste menneske i gode og onde dager.

Følgere

fint innlegg

Publisert nesten 6 år siden

Mange som skriver på debattinnleggene også i VL har lav selvinnsikt og jeg tror kunnskapsnivået er på et minimum hos en del. Logikken er helt fraværende det er en trist oppdagelse. Men tror det speiler det norske landskapet, trodde nivået var høyere i VL. Den norske særheten og redsel for å bli avslørt  som dumme  kommer for en dag. Det er en mangel på refleksjon i den norske befolkningen-det er en slags enkelhet som preger en kan nesten mistenke at det handler om en mangel på utvikling. Alle som har noe kunnskap niholder på dette og deler ikke med andre og det lite samhandling mellom etater. Teamwork en nesten fraværende, dette finner en helt opp til universitetsnivå om de kommer fra bygda. I tillegg så har en jo de med herskebehov i Norge også.

Mange var jo husmenn og underkuet for ikke lenge siden og vi har ikke lang tradisjon i Norge på en dypere refleksjon i almenheten. Mange har en veldig dårlig selvtillit og må hevde seg eller kreve at andre må "være noen" helst med bakgrunn for at en i det hele tatt skal slippe å bli behandlet krenkende. En må ha en slags status for ikke å bli behandlet nedlatende og det vitner om en dyp mangel på selvverd i befolkningen.

Tror de fleste som inne på sidene her ikke aner hva du skriver om i det hele tatt, det blir for avansert for du tenker i mange retninger samtidig. I Norge må en lete med lys og lykter etter slike venner og samtalepartnere (både menn og kvinner). Landet er veldig rigid og mange er fortsatt små og redde hele livet. Kvinnene har jo litt mere og gå på med en videre sosial intelligens, men mange er så livredde for å miste anseelse og det de har bygd opp i den norske trange virkeligheten.

Når det kommer følelser inn i bildet blir det ekstra ille.

Gå til kommentaren

søvi sveen

Publisert nesten 6 år siden

Opplever deg som tenkende om mange saker, men at en skriver om virkeligheten eller realiteter er ikke det samme som å være bitter. Rart dette på norske nettdebatter at når en angriper en annen (jeg ble anngrepet av en besserwisser) så følger de andre med. Det er en feighet i dette og nettopp derfor ønsker jeg ikke å kommentere andres innlegg. Jeg skriver helst om tema.

Gå til kommentaren

typisk norsk

Publisert nesten 6 år siden

Svar til Avnskog.

Jeg tror ikke du er en som ser og hører og det er mange slike i Norge. Jeg har jobbet som terapeut både i Norge og Sverige (og USA) og jeg kjenner flere store felleskap i Oslo.  Tror du følte deg truffet,kanskje, av det jeg skrev som er den brutale virkeligheten og den er jo ubehagelig. De fleste i Norge  klarer ikke å ta innover seg for mye virkelighet hverken når det gjelder flyktninger eller norske forhold.  Du har ingen anelse om hva jeg har sett  og opplevd både på egen og andres vegne. Du kan ikke på noe tidspunkt evaluere mine erfaringer eller fakta opplysninger. Opplever deg som nedlatende i forhold til det jeg skriver. Lurer på om du hadde svart barneombudet på samme vis.

Men du er helt sikkert snill,grei og godtroende.

Gå til kommentaren

Publisert nesten 6 år siden

Hva med foreldre som skader og krenker 1 (eller flere) av barna og fortsetter med dette mønsteret hele livet? Dette skjer også i ikke -kristne fam. som kanskje har andre sterke og falske nettverk som støtter de- og hvor det er andre venner av fam, som legger blander seg inn og er med på dette mønsteret. I Norge er det en enorm enfoldighet utover på bygdene fortsatt og de tror på -om ikke lenger presten og lensmannen så ihvertfall mennesker med makt.

Istedet for å ta konflikter som voksne mennesker seg imellom kan foreldre  dra et av barna inn i sine konflikter og gjøre det til en"syndebukk for alt som går galt. De kan få de adre barna med på dette spillet eller/og de kan få andre i fam med på spillet- og ja, et helt småsted. Dette barnet er så vanskelig så derfor har vi "andre" problemer. Den dysfunksjonelle familien satt i et system-de forfører helsepersonel og venner av familien til å tro at et av barna er årsak til at familien strever.

Det er svært skjeldent at et av barna er et hovedproblem for alle andre voksne personer og barn i fam. Som regel er det mange lag av benektelse omkring det som blir holdt skjult. Kari Killen skrev boken Sveket  for mange år siden, men fortsatt i dag en det mange som fortsatt ikke forstår hva som blir beskrevet der. Familien står sterkt og særlig når det er høystatus inni bildet.

Dette kan i bygdenorge fortsette i generasjoner om de underkaster seg maktmenneske i familien.

Mange fra småsted rundt om i Norge må nærmest FLYKTE til byen eller vekk fra fam. for de har blitt stemplet som problembarn og alle i bygda tror på denne stigmatiseringen. Oslo er full av slike unge og eldre som har reist fra en trang og fordummende bygdekultur, der foreldrenes og familiers anseelse fortsatt er "de som eier sannheten om familien" i folks bevissthet-eller mangel på slikt.

En så hva som skjedde da en ordfører ble anklaget for uanstendig oppførsel mot en ung jente-flere tok ordførerens parti og det ble en stor sak. Men hele Norge ble engasjert og bygdefolk måtte våkne opp til en ny tid og det kom lys inn i ekstemt gammeldagse holdninger fra bygdenorge. Kamerraderi og total mangel på innsikt både i eget og andres liv. I flere bygder og småsted regjere fortsatt denne kunnskapsløsheten og enfoldigheten. Vi er mange som snakker om alt dette-veldig mange- og at det kun  er i de store byene at det ikke familiens ære fortsatt gjelder har så stor makt slik det er i mange u-land. Men Norge er jo fortsatt på mange vis og mange sammenhenger et  i-land-UTAD i Verden og et   u-land innad i alle slags avkroker.

Syndebukken er bare et symtom på at noe er veldig underliggende galt i hele familien og da ofte mellom foreldrene som kan ha store personlighetsforsryrrelser. Det skjer  fortsatt mange overgrep mot barn  OG SOm FORTSETTER  hele voksen livet-fra barnets familie. Mange orker knapt å ha kontakt og i Oslo er det mange som unngår fam i alle høytider.

Min agenda er at den dysfunksjonelle fam. fortsatt står sterkt i Norge. Derfor kan alle slags overgrep skje og ingen griper inn-også i dag.

Gå til kommentaren

forsoning

Publisert nesten 6 år siden

Opplevde i mange år snakk om tilgivelse fra mennesker som ikke hadde begrep om det hverken i sekulær eller kirkelig sammenheng. Heldigvis for meg så hadde jeg en solid bakgrunn fra utdannelse både ved UIO og USA da fortiden kom og banket på døren. Reisen i det norske kristelige landskapet var jo viktig ( og turbulent da) men også at en selv hadde litt innsikt i menneskets psyke når andre kom med hjemmesnekrede løsninger på omfattende og dype eksistensielle spørsmål.

Opplevelsen av forsoning  i forhold til barndom og menneskers ondskap eller sykdom kan ikke gjengis med ord-i rett forstand. Det var en gave som var vanskelig å fatte med intellektet, den tok vekk store ubearbeidede områder.  Denne opplevelsen kan en ikke lese seg til i noen fagbok og en kan heller ikke fullt ut forstå en annens opplevelse, selv om den kanskje har likhetstrekk. Ingen vanlige fagfolk eller "lærde" forstår dette område uten selv og ha opplevd det.

Den psykiske terror eller mishandling stikker dypere, men ofte går psykisk og fysisk vold i takt-utakt.

Den kan forbli helt uløst, men forsoning er den største gaven for den letter veien videre.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere