Elisabeth Løland

Alder: 37
  RSS

Om Elisabeth

Jeg er sentralstyremedlem i KrF og nestleder i organisasjonen Menneskeverd. Jeg er opptatt av retten til liv og retten til å overleve, ansvaret for eget liv og ansvaret for hverandre, og at vi ikke må bli den siste generasjonen som kan nyte frisk natur.

Følgere

Gjør historiene til historie!

Publisert over 6 år siden

Denne posten er mitt innlegg fra KrFs landsmøte 2015. 

....................

Noen norske kvinner delte denne våren sine historier, og fortalte:

#jegharopplevd å uten forvarsel bli heftig tungekysset av min 25 år eldre nærmeste leder på jobbfest.

#jegharopplevd å bli tilbudt investeringer... hvis jeg blir med på rommet.

#jeg haropplevd å bli oppfordret til å ikke anmelde han som voldtok meg fordi det ville ødelegge livet hans hvis det ble kjent.

Det begynte med at en skribent skrev at seksuell trakassering er ganske så vanlig. Hun ble beskylt for paranoide generaliseringer. Da bestemte vi oss for å fortelle. Tusenvis av kvinner fortalte. Vi fortalte, 140 tegn om gangen, om diskriminering og om trakassering. Mange fortalte om alvorlige overgrep, noen for aller første gang.

Ingen kan lenger tvile på at dette er et alvorlig samfunnsproblem.

Kjære venner. La meg møte de to vanligste innvendingene mot å holde et dette innlegget med en gang

1) Det er verre i andre land  -  Ja, det er riktig

2) Ikke alle menn er sånn  -   Ja, det er også riktig

Sannheten er at det er mye verre i andre land, og at de fleste menn absolutt ikke gjør sånn.

Men det fritar ikke oss, som samfunnsborgere og som politikere, fra å ta både diskriminering, trakassering og overgrep på alvor. Vi må kritisere og nedkjempe en kultur der disse erfaringene har vært mulig. For et kristendemokratisk parti er likeverd og likestilling naturlige og grunnleggende politiske prinsipper

En konsekvens av det er at vi må tørre å ta ordene kvinnekamp og til og med feminisme i vår munn. En kristendemokratisk feminisme. Vi må ikke akseptere at en venstreside med familiefiendtlig politikk legger beslag på så viktige ord og saker.

De neste 12 månedene kommer til å bli et viktig likestillingspolitisk år. Likestillingsmeldingen er varslet før sommeren, felles likestillings- og ikke-diskrimineringslovkommer på høring i løpet av året og de aller første jentene som har plikt til å avtjene førstegangstjenesten skal kalles inn.

Jeg gleder meg til et offensivt KrF som kjemper for at vi i fremtiden kan si at slike historier som vi fortalte og som vi hørte våren 2015 – det er historie. 

Gå til innlegget

Kvinner i kamp

Publisert nesten 7 år siden

Vi går ofte til historien for å forstå hvem vi er. Vår identitet som enkeltmennesker, som bygder, som nasjon og som stat hviler på fortellingen om hvordan vi ble hva vi er. Det er derfor det på ingen måte er uviktig hvordan historien blir fortalt.

Fortellingen om viktingtiden for eksempel: slag, skip, plynding, konger, og krig. Og menn på tokt. Noen få kvinner – stort sett skildret som husfuer. Den ferske boka «kvinner i viktingtid» tar opp kampen mot fortellingen om viktigtiden slik vi kjenner den. Kvinnene var aktive det offentlige livet. De drev det som i dag ville blitt sett på som middels store bedrifter og hadde viktige roller innen handel. Vikingene hadde aldri kommet til England uten kvinnene som sydde seilene - aikevel er det historien om mennene som bygde båtene vi forteller.

Hvorfor ble det sånn? Jo, vår fortelling om vikingetiden er formet av behovet på 1800-tallet for å skildre nasjonens stolte historie, med maskuline helter. Det bedrøvelige er at forskerne bak boka forteller at dette blir særlig tydelig i historiebøkene i den videregående skole – i dag. Vi fortsetter å fortelle nye generasjoner historien om en nasjon som er dannet av menn, og der kvinner er relevante som mødre på det meste.

Dessverre er ikke fortellingen om vikingetiden det eneste eksempelet, det finnes langt nyere eksempler på at historien handler om menn og ses gjennom menns øyne. Vi regner slutten på slaveri som den dagen menn ikke lenger kunne regnes som eiendom, selv om mange kvinner fortsatt var (og er) eid av sine menn. Vi sier at vi fikk allmenn stemmerett fra den dagen alle menn kunne stemme, selv om kvinner ikke fikk samme rettigheter.

Det er spiller en rolle at historiene fortelles. Det spiller også en rolle hvem sin historie som fortelles. Vår generasjon må fortelle og lytte til også kvinnenes historie. Spesielt kvinner i konfliktområder, for alt for ofte har krig blitt menns historie og kvinners skjebne.

Krig rammer hele samfunn. Det er vanskelig å i si at frykt, vold og matmangel er værre for en (kvinne) enn for en annen (mann). Allikevel er kvinner doble ofre i krig. De taper både på konsekvenser av selve krigen og utvikling av kvinners rettigheter som stagnerer. Da første verdenskrig brøt ut diskuterte kvinnebevegelsen i europeiske land om man skulle legge uenigheter til side mens krigen pågikk. Noen la ned kampen for en tid, men mange kvinner hadde nok måttet vente lengre på sine rettigheter hvis ikke kvinnebevegelsen kjempet for sin like rett til å påvirke sine lands politikk i både freds- og krigstid.

Kvinner sitter ofte med nøkkelen til en bedre fremtid for hele samfunn. De har ansvar for familien, og det er anerkjent at å hjelpe kvinner er noe av det mest effektive vi gjør for å bekjempe den globale fattigdommen: en kvinne som arbeider seg ut av fattigdom, løfter hele familien med seg. Å satse på kvinner og likestilling er derfor en målrettet og effektiv utviklingsstrategi.

Vil du støtte kvinner i kamp eller lytte til kvinners historie? Jeg tillater meg å tips om hva du kan gjøre:

Du kan gi:

  • Et lån til en kvinne i et konfliktområde (for eksempel gjennom Kiva, som lar deg gi lån på 25 dollar gjennom kvalitetssikrede utlånere).

  • En latrine for 20 personer gjennom Kirkens Nødhjelp. Dårlige sanitærforhold rammer kvinner hardt, fordi de risikerer overgrep eller kidnapping hvis de forlater landsbyen for å bruke buskene som toalett.

  • Støtte til Plans jentefond som fremmer likestilling og gir jenter skolegang.

Du kan se en video om hva som egentlig skjer med kvinner i Kongo, og problemet med begrepet "voldtekt er et våpen i krig


Du kan lese en historisk roman som forteller kvinners historie. Jeg kan anbefale:

  • «Kjempenes fall» av Ken Follet. En bok om første verdenskrig som forteller både om sivilbefolkningens skjebne og om diplomatiets strategier, begge deler delvis med kvinners stemme. Flere av hovedpersonene er kvinner.

  • "Ville svaner"av Jung Chang. Tre kinesiske kvinners historie om de store omveltningene i Kina på 1900-tallet.

  • "Between Shades of Gray» av Ruta Sepetys. Historien om den Sovjetiske okkupasjonen av Litauen, fortalt gjennom en ung jente som sendes i konsentrasjonsleir.

  • «Huset ved Moskeen» av Kader Abdolah eller «Det som ventet meg» av Parinoush Sainee. Begge bøker om kvinners skjebne og kamp under opprør og omveltninger i Iran.

Ikke tid til en hel roman? Prøv noen av Anna Akmatovas dikt, en sovjetisk dikter som var kritisk til det sovjetiske regimet og fortalte kvinners historie i mange av sine dikt. Min favoritt er «Lots kone». Historien i diktet kommer fra første mosebok i Bibelen. Lots kone, som ble til en saltstøtte fordi hun snudde seg tilbake da familien flyktet fra hjemmet sitt, blir omtalt med bare to korte setninger. Akmtova har gitt henne mer.

Eller les artikkelen jeg hentet informasjonen om vikingehistoren fra her

Det finnes mange flere bøker man kan lese og gode aktører man kan støtte, legg gjerne igjen forslag i kommentarfeltet!

Gå til innlegget

Si JA jenter!

Publisert nesten 7 år siden

Det er utrolig trist hvor mange dyktige jenter som roter bort talentet sitt på å si nei når telefonen kommer.

Å stille til et verv er litt som å søke en jobb. Forskjellen er at du ikke skal jobbintervju med 2-3 personer  – du skal velges på et årsmøte. Det er kanskje det mangedobbelte antallet som skal gjøre seg opp en mening om ditt kandidatur. Det er klart det er skummelt - men jeg synes du skal si ja!

Det er årsmøtetider i politikk og organisasjoner. Vervene deles ut i fleng. Det vil si, de mest spennende vervene deles oftest ikke ut helt uten videre – de kjempes det ofte om.

Det er bra når det er kamp om verv, det som ikke er bra er når det er bare gutta som kjemper. I gigant-selskapet Hewlett-Packard ble det for noen år siden avslørt at kvinner søkte stillinger når de trodde de oppfylte alle kravene til en stilling, mens menn søkte når de trodde de oppfylte litt over halvparten.

Min erfaring er at dette også gjelder i organisasjonslivet. Flinke gutter vet at de er finke. Flinke jenter tror de er litt under middels. Det er ikke til forkleinelse for gutta – det er vi jenter som må tørre å hive oss utpå.

Det er mange uttalte og uutalte hint om at vi burde si nei: – Nå stiller jo han der til akkurat det vervet da. Eller: burde ikke du tenke på barn snart da? eventuelt: har du tid til det du som har barn da? Noen ganger er det en «kronprins» der som er tiltenkt den rollen.

Du sier det kanskje til deg selv også: Tenk hvis jeg ikke får det til perfekt? Hvem andre er kandidater - noen jeg ikke er helt sikkert på at jeg kan gjøre det bedre enn? Nå er det nesten bare menn som har hatt det vervet før, det er sikkert veldig krevende å være første kvinne.

Derfor vil jeg gjerne bruke anledningen midt i årsmøte-sesongen til å heie: Si ja, jenter! Si ja når valgkomiteen ringer. Si ja når noen nevner ditt navn. Og hvis ingen gjør det  meld deg selv! Ring noen du kjenner i organisasjonen og si du gjerne kunne tenke deg nye utfordringer og vurderer et spennende verv. Dann allianser. Still til valg. Kanskje blir du ikke valgt sier du? Det er sant, men kanskje blir du valgt! Si som Pippi: det har jeg aldri prøvd før så det tror jeg sikkert jeg kan klare.

Gå til innlegget

Det er en hån mot velgerne når Senterpartiet nå hevder at en stemme på KrF er en stemme på FrP. I Vårt Land 20/6 kunne vi lese at dette er partiets nye strategi.

Det avslører to ting. For det første avslører det at Senterpartiet sliter med å finne gode politiske argumenter for at velgerne ikke skal stemme på KrF. For det andre avslører det en manglende respekt for hvilken rolle valget skal spille. Den 9. september går det norske folk til urnene. Da skal hver enkelt av oss stemme på det partiet vi ønsker å støtte. Dersom velgerne i det valget kaster den rødgrønne regjeringen, vil makten mellom de ikke-sosialistiske partiene fordeles etter hvem som fikk mest støtte i valget. Derfor er en stemme på KrF ikke en stemme på noe annet parti enn KrF, på samme måte som en stemme på Senterpartiet er en stemme på Senterpartiet.

KrF går til valg på regjeringsskifte. Dersom velgerne kaster den rødgrønne regjeringen, så skal vi gjøre det samme. Sannsynligheten for et regjeringssamarbeid mellom KrF og FrP er veldig liten. Det er for store politiske forskjeller mellom et FrP med egoisme og liberalisme som utgangspunkt, og et KrF med menneskeverd i sentrum. Den som ønsker at KrF og ikke FrP skal få mest makt etter valget må stemme på KrF.

Senterpartiet må gjerne argumentere for at velgerne skal gi sin stemme til dem og ikke til KrF. På samme måte kommer jeg til å argumentere for at velgerne skal gi sin stemme til KrF og ikke til verken Senterpartiet eller FrP. Fordi en stemme på KrF er en stemme for mer KrF-politikk og ikke noe annet.

Gå til innlegget

KrFU logrer ikke for noen

Publisert nesten 9 år siden

I Vårt Land lørdag 9/2 fremstilles KrFU som en hund som logrer for Civita. Jeg kan avkrefte alle konspirasjonsteorier om at KrFU lar seg bruke av noen til å lure KrF mot høyre eller venstre.

Jeg må også minne om at KrFs vedtak om å snakke med alle som vil kaste den rødgrønne regjeringen etter valget er gjort i et enstemmig landsstyre. De færreste av landsstyrets medlemmer er KrFUere eller har vært på Civitas arrangementer.

Det er flott at det er interessant å vite hvilke arenaer KrFU er på, men rart at det skal være et stort problem at vi diskuterer med folk vi ikke er enige med. For meg er ikke et ideelt ungdomsparti et som lever i et vakuum og diskuterer ideologiske og politiske spørsmål kun med sitt eget moderparti. Alle som er aktive i KrFU får en grunnleggende skolering i kristendemokratisk ideologi og politikk. På kurs og leire får våre tillitsvalgte og ledere foredrag fra noen av de fremste KrFerne, i tillegg har vi utarbeidet materiell der nye KrFUere kan få en innføring i vår ideologi. Det er altså ingen grunn til å bekymre seg for at KrFU ikke gir sine medlemmer en god innføring i partiets verdigrunnlag.

I tillegg ønsker vi å lære mer om andre perspektiver og de store ideologiske debattene i vår tid. Noen av disse er i direkte konflikt med kristendemokratiet, som for eksempel mange liberalistiske tenkere. Andre perspektiver gir oss mer innsikt i problemstillinger innenfor vår egen ideologi, som for eksempel spørsmålet om hvilket frihetsbegrep vi skal bruke. Du vil finne KrFUere på debatter hos tenketanken Progressiv, som medlemmer i europeisk ungdom og i ungdom mot EU, og på møter hos Civita. På alle de stedene tilegner vi oss kompetanse i møte med andre mennesker som har tenkt andre tanker.

Kristendemokratiet er en tredje veg mellom sosialisme og kapitalisme, mellom markedsliberalisme og økt statsmakt. Vi er ikke et høyre-parti. Det er milevis mellom liberalismen og kristendemokratiet, og det er like mange mil mellom kristendemokratiet og sosialismen. Det politiske landskapet er heller ikke endimensjonalt. På noen områder står Høyre og Arbeiderpartiet nærmere hverandre enn det KrF gjør til hver enkelt av dem. På begge sider av sentrum i norsk politikk står materialismen sterkt. Mennesker blir møtt mer som forbrukere og tjenestekonsumenter enn borgere.  Kristendemokratiet er en ikke-materialistisk ideologi som ikke er et gjennomsnitt av høyre- og venstresiden, men en selvstendig stemme.

Midt i et slikt landskap ønsker KrFU å diskutere de store spørsmålene med flere enn oss selv. På Civitas seminarer skapes det en arena for å stille flere spørsmål enn man har svar, og for å legge dagsaktuelle saker til side en liten stund for å kunne se de lengre linjene. Kontrasten og konflikten mellom KrFU og de andre ungdomspartiene er minst like stor der som i praktisk politikk, men slike diskusjoner kan også gi ny innsikt i egen ideologi og i sammenhengen mellom ideologi og praktisk politikk. Jeg håper jo også at noen av de andre deltakerne synes det kan være interessant å høre våre innspill i debattene også, og kanskje lærer noe av oss. Noen ganger har noen KrFUere deltatt på de seminarene. Det er spennende og nyttig. De som bekymrer seg for at KrFU skal påvirkes kan ta det helt rolig, våre tillitsvalgte har nok mellom ørene til at de er i stand til å vurdere innspill og ideer selvstendig. Vi sluker ikke enhver tanke en tenketank måtte presentere for oss. Allikevel opplever vi at Civita tar opp mange tema som er relevante for oss, og at nettopp det at dette skjer utenfor en partipolitisk arena gir mulighet til å vurdere spørsmål uten taktikk og program som filtre. Seneste eksempel på det er denne ukens frokostmøte om assistert reproduksjon, som skapte en åpen debatt om grenser, etikk og den vanskelige barnløsheten.

Vi er stolte av vår ideologi, og ikke redde for å diskutere med andre. KrFU logrer ikke for noen, men vi er heller ikke så høye på pæra at vi ikke tror vi kan lære av noen. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere