marit elisebet totland

Alder: 63
  RSS

Om marit elisebet

Jeg blir engasjert av saker som på et eller annet vis er konkretisering av ideologi og verdier, særlig saker som har med menneskeverd å gjøre. Ønsker å fokusere på praktiske og økonomiske ordninger for alle som ikke kan bidra fullt ut i samfunnet og på prinsippet om menneskeverd uten krav til prestasjoner.
Siste bøker:"Garborg ogSkou - forskjell på folk?" http://garborgogskou.blogspot.com Alt vel og Håp https://garborgogskou.blogspot.no/2017/09/sommarfuglboka-hap.html

Følgere

Språk er makt - "Eg har ikkje kjøpt eit barn!"

Publisert nesten 10 år siden

To barn er komne til verda - to barn med 100 % menneskeverd. Ei kvinne vil ha dei med til Noreg. Ho har ikkje kjøpt dei. Ho har berre kjøpt ei teneste som resulterte i to barn, seier kvinna som har betalt for ei surrogatmor.

Språk er makt. For nokre tiår var det påstanden "Eg må få rå over min eigen kropp" og " Det er eit barn i mors liv" som stod mot kvarandre. I den aktuelle debatten om tide ultralyd, høyrer me stadige fleire måtar å seia det på: at det skal vera ein fridom til å velja, altså velja bort eit liv. Ingen vil seia at ein skal sortera bort, ein skal gjera val for eige liv.

Val av språk røper sjølvsagt at ein har fundamentalt ulik innfallsvinkel til spørsmåla. Det inneber ikkje at dei som vel barnet sin ståstad er dei sympatiske, empatiske og kloke, og at dei andre er usympatiske, hardhjarta og ukloke. Men det fortel at det er svært alvorlege spørsmål dette handlar om.

Derfor er det viktig å konfrontera debattantar med kva dei eigentleg målber.

Menneskeverdet kan ikkje gradbøyast. Eg samlar for tida på gullkorn som fortel dette: Velkommen med dei gullkorna du har, på http://marittotland.blogspot.com/2011/03/menneskeverd-et-kan-ikke-grad-byes.html

Menneskeverdet skal heller ikkje radbrekkast. Derfor er dei vanskelege debattane så utruleg viktige. For tida har me fleire saker som aktualiserer menneskeverdet i livets start. Til alle som har stått på barrikadane i tiår: Gå ikkje lei. Menneskeverdet er verd innsatsen! Ja, det kan redda liv!

 

Gå til innlegget

Forslag til lov om kommunale helse- og omsorgstenester er på høyring, og uførestønaden skal tilpassast andre trygdeordningar i løpet av våren. Kvifor er det så lite ordskifte om dette? Mange som treng økonomiske ordningar eller gode praktiske ordningar, er utrygge på korleis utfallet vil bli. Pleie for eigne barn og "privatstyrte assistentar", BPA, har ei usikker framtid. Og når endringa i uføreordninga kjem: Vil unge uføre bli kasteballar i systemet, eller vil dei kunne kjenna seg trygge på at dei kan ha ein jamleg vurdering av eigen situasjon utan å mata papirmøller?

Utan å kjenna til detaljar, synest det rett at: Stønader som gjer det muleg å vera aktive, må vidareførast. Retten til den einskilde må vega tyngre enn kommunalt sjølvråderett. Pleie av eigne barn, dersom foreldra maktar det og ynskjer det, må vera betre enn betalt hjelp frå andre.

Dette er viktige ordningar for mange. Kvifor har det fått så lite merksemd i det offentlege ordskiftet? Kvifor er det så få som bryr seg om "dei brysame", dei som ikkje fylgjer regelen, men som er unnataka? Eg meiner ikkje å seia at dei er brysame i den forstand at dei plagar fellesskapen med vanskelege spørsmål i tide og utide, men dei utfordrar systemet. I tillegg kan dei ikkje handsamast som gruppe, fordi det så ofte er tale om tilpassingar til den einskilde sin situasjon.

Det kan vera ulike forklaringar på kvifor så få bryr seg:

  • Mange av oss har lite innsikt i lovverket: Det er detaljert og me kjenner det ikkje godt nok til å uttala oss bastant, meg sjølv inkludert.
  • Dei fleste kjenner ikkje problemet på kroppen, og vil helst ikkje tenkja på at dette kan gjelda dei ein dag.
  • Ein er redd for å ta ordet fordi ein ikkje veit kva ord som er lovlege. Gjeld desse spørsmåla dei funksjonshemma, uføre eller pleietrengande? Kva nemningar er dei rette i dag? Utan å villa det, har mange nytta "feil ord", og er blitt arresterte for det.
  • Det manglar heilskap: Når ein tar vekk ordningar som gjer det muleg å ha ein aktiv kvardag, også inkl arbeid, sparer ein uførestønad. Men så lenge stønaden kjem frå staten og hjelpetiltaket frå kommunen, blir det vanskeleg å sjå kva som samla er den beste løysinga, også økonomisk.

 

    Regelverk som er skreddarsydd kvar einskild, vil me aldri få, men det er likevel grunn til å ha dette i tankane når lovverket blir laga, så ein ikkje endar opp med eit så strigla system at svært mange fell utafor eller ikkje får den hjelpa dei treng.

Gå til innlegget

Kontrollutvalet bør leiast av opposisjonen.

Publisert nesten 10 år siden

I mange kommunar er kontrollutvalet leia av partia som sit i posisjon. KrF i Kvinnherad har peika på at dette er uheldig, og vil etter valet invitera til å gjera det annleis: Å setja ein representant frå mindretalet til å vera leiar.

 

Opposisjonen har leiaren i 7 av 10 kontrollutval og posisjonen har fleirtal i 45,7 % av kontrollutvala, syner ein fersk rapport frå Kjell Tore Wirum som har eit omfattande materiale frå alle kommunale (430) og fylkeskommunale (19) kontrollutval i Norge. http://www.nkrf.no/filarkiv/File/nyheter/2011/Wirum_2011.pdf

Samstundes med denne rapporten kjem det no ein rettleiar frå Kommunal og regionaldepartementet: Kontrollutvalgsboken, Om kontrollutvalgets rolle og oppgaver, feb 2011.

Rettleiaren drøftar grundig samansetjinga av kontrollutvalet, men peikar ikkje på at det er anna enn uskrivne reglar for den politiske samansetjinga. Likevel finn me mange moment som indirekte syner kor viktig det er at det ikkje er band mellom "personane som sit med makta" og dei som skal vera kontrollorgan, som til dømes: "Oppdraget til kontrollutvalet er omfattande, og utvalgets viktigste egenskaper er nysgjerrighet og det å tørre å stille de viktige, og noen ganger ubehagelige, spørsmålene."

Vidare peikar departementet på at "kontrollutvalget er ansvarlig for kontroll og tilsyn med hele den kommunale virksomheten. Kontrollutvalgets kontroll- og tilsynsansvar er ikke begrenset til administrasjonen, men omfatter også formannskapet, andre politiske utvalg og ordføreren."

Eit anna døme er påpeikinga av "viktigheten av at kommunen utøver et aktivt eierskap overfor selskapene de har eierandeler i, og hvordan kontrollutvalget gjennom selskapskontroller kan bidra til åpenhet og innsyn i kommunens eierskapsforvaltning."

Hovudoppgåve til kontrollutvalet er å føra tilsyn med verksemda i kommunen, då i hovudsak ved å følgja administrasjonen sitt arbeid. For å få heilskapen med kommune sitt virke, vil det likevel vera naturelg å også ha eit auge med det politiske arbeidet. Rettleiaren frå departementet, som bør lesast av politikarar og administrasjonen, har mange gode døme. Eit av desse fortel om eit kontrollutval som stilte spørsmål ved ordføraren sin bruk av sommarfullmakta, eit døme på at det også er tilfelle då kontrollutvalet vurderer "sine eigne", ikkje berre administrasjonen.

I inneverande periode har posisjon hatt leiaransvaret i alle politiske komitear og i det lokale kraftverket, Kvinnherad Kraftlag. Med ei så sterk styring frå posisjonen, hadde det einaste fornuftige vore å la posisjonen leia kontrollutvalet, nettopp for å få den nødvendige distanse til dei ansvarlege. Me bur ikkje ei ein større kommune enn at dei fleste vil kjenne det rimeleg tøft å peika på feil ved noko ein partikollega har gjort. Det vil ikkje ein gong vera freistande og stilla kritiske spørsmål.

Etter valet er det på ny tid for å fordela verv og oppgåver. Kvinnherad KrF vil då ta til orde for at opposisjonen leiar kontrollutvalet. Dessutan bør også leiinga og representasjonen i Kvinnherad Energi veljast med tanke på kompetanse, ikkje fyrst og fremst det politiske styrkjeforholdet i kommunestyret. Dette meiner KrF vil fremja eit sunt demokrati.

Rettleiaren frå departementet er absolutt verd å lesa. Den er å finna på

http://www.regjeringen.no/upload/KRD/Vedlegg/KOMM/Veiledere/kontrollutvalgsboken_om_kontrollutvalgets_rolle_og_oppgaver.pdf

 

Gå til innlegget

Ingen under 40 år skal bli varig uføre. Det er en flott målsetting, men er det brukbart som virkemiddel?

"I stedet for uføretrygd må de unge tilbys sammenhengende støtte og tålmodig innsats i et utviklingsløp. Jeg krever at de skal få en reell sjanse, sier Robert Eriksson (Frp), leder av Stortingets arbeids- og sosialkomité.

Fremskrittspartiets landsstyre har vedtatt at ingen under 40 år skal tilbys varig uførestønad, med mindre det er helt åpenbart at de aldri vil kunne delta i arbeidslivet.

Det er lett å slutte seg til tanken: Måtte det være slik at ingen under 40 år hadde bruk for å bli erklært varig ufør ut fra en medisinsk vurdering Og om det likevel var tilfelle, måtte det være slik at systemet ikke gjorde dem varig uføre, men oppmuntret dem og la til rette for at de kunne få delta når helsa tillot det, ikke bare i yrkeslivet, men dermed også i en sosial sammenheng,

Problemet med forslaget fra Frp er at det dreier seg om en endring i lovverket, ikke en intensjon. Og en endring i lovverket kan gjøres med et pennestrøk, mens en forandring av praksis i Nav, med den gode samtalen som ivaretar svært så ulike livssituasjoner, betinger en krevende prosess, både når det gjelder system og holdninger hos de ansatte.

Flere forbund der uføre er medlemmer går i mot Frp sitt forslag. Det er forståelig, fordi det er usikkert hva som vil komme i stedet for uføretrygd; kanskje noe mindre trygt enn trygd? Dessuten vet de at Nav har mer enn nok med å tilpasse seg sine nye oppgaver slik det er, om de ikke skulle få omfattende nye oppgaver. Så kan en hevde at dette ikke er nye oppgaver. Men vi vet at mange opplever at Nav kommer til kort. Å vite at en for all framtid skal være avhengig av vurderinger fra Nav og motta hjelp derfra, gir ikke den nødvendige trygghet en slik ordning vil forutsette.

I tillegg sitter forbundene med kjennskap til mange enkeltskjebner. De vet at noen av dem som ved sykdom eller skade får en dårlig helse, trenger fred for å komme til hektene, fysisk eller mentalt. De trenger å vite at det ikke blir forlangt noe av dem. Smerter og rehabilitering tar så mye krefter, at bare tanke på å tilpasse seg en ny arbeidssituasjon er kvelende. I tillegg kan det for noen være nokså skremmende å vite at de fortsatt skal ha kontakt med Nav med tanke på arbeid, en kontakt som kanskje har vært svært så problematisk i den fasen de fikk problemer med helsa. Andre er utålmodige, og vil tilbake til arbeid så raskt som mulig, og ser på det som den beste motivasjon for trening og rehabilitering. For denne gruppen er det fleksible ordninger og gode holdninger hos arbeidsgiver som er avgjørende.

 

Det er ikke om å gjøre at de som trenger uførestønad ikke skal få det, men det er viktig at uføre får komme tilbake til arbeidslivet i rett tid. Jeg velger å tolke Frp positivt, og tror at de vil være enige med meg i en slik påstand. Da er vi enige om målet. Jeg er bare redd forslaget deres er mer å anse som et middel enn et mål. Da er det en fare for at en innfører midlet, men en når ikke målet.

Etter mitt syn bør likevel alle partier være med å forfølge tanken slik at målet kan bli nådd: fleksibilitet i arbeidslivet som gir plass for den som ikke presterer like mye hver dag, og et oppegående Nav som loser den enkelte gjennom systemet slik at alle som er i stand til det, får bruke de evner og krefter som de til enhver tid har.

Gå til innlegget

Som ufør kan du i dag tjene 2G (ca 75 000) i året uten at det får konsekvens for uførestønaden (fribeløp). Hva med å ha et lavt fribeløp kombinert med høyere inntekt og fradrag i stønaden? Kan det være en arbeidslinje for uføre?

Det skal svare seg å arbeide, heter det. Det heter seg også at skal du behandle alle likt, må du behandle dem forskjellig. For de fleste svarer det seg å arbeide dersom de får mer utbetalt. Jeg tror at for mange uføre er det godt å vite at de er mulig å yte maksimalt, prøve seg på ulike arbeidsoppgaver uten å frykte at inntekten blir for høy. Tjener du for mye, dukker det opp to trusler. Den ene er at uførestønaden vil bli vurdert, og uføregraden kan bli satt betraktelig ned uten at det finnes noen sikkerhet for at helsa er slik at arbeidsinnsatsen kan fortsette på et høyt nivå. Den andre trusselen er at dersom tilfeldighetene gjør det slik at en del utbetalinger "hoper seg opp", slik det ofte gjør når en ikke er i et ansettelsesforhold, men har sporadiske inntekter, kan den samla inntekten et år bli høyere enn planlagt. Dermed overskrider man fribeløpet av tekniske grunner. Det kan i verste fall gjøre en "kriminell", det vil bli oppfattet som trygdemisbruk dersom man ikke i god tid har gitt melding om at fribeløpet blir overskredet.

Disse truslene kan synes å være luksusproblem, for tjener man 75 000 kr i året, er man vel ikke 100 % ufør? Så er det heller ikke mange uføre som har en slik inntekt, noe som kan tolkes dithen at det ikke er så nødvendig å gjøre noe med fribeløpet. Jeg vil heller si at det viser at fribeløpet ikke fungerer etter hensikten. Det kommuniserer: Så langt, men absolutt ikke lenger, ikke under noen omstendigheter!

Hva om en heller hadde en ordning som sa: Uførestønaden er et sikkerhetsnett. Du kan være trygg for å ha en jevn inntekt. Prøv deg gjerne med ulike arbeidsoppgaver, den mengde og type som du tror kroppen klarer. Får du inntekt, så betyr det bare at du tjener dine egne penger. Du beholder alt du tjener, og beløpet over f.eks. 20 000 trekkes fra på uførestønaden. Dermed har du beholdt sikkerhetsnettet, og unngår å bli lovbryter om du tjener for mye. For dem som har den laveste stønaden, kan det være lite motiverende å arbeide dersom inntekten ikke øker som en følge av innsatsen. Derfor kan det kanskje være greit om en beholder en prosent av det en tjener i tillegg til stønaden. Til høyere den prosenten settes, til mindre kan fribeløpet være.

I utgangspunktet kunne det være aktuelt å fjerne fribeløpet helt, men for å ha en ubyråkratisk ordning, som vil gjelde de fleste, kan det være greit å beholde et lavt fribeløp. Så snart en skal til å trekke en viss prosent, vil det oppstå et visst byråkrati.

For noen tror jeg det å tjene pengene selv, vil være en stor tilfredsstillelse. Og er evnen til å skaffe seg egen inntekt stabil over noen år, kan uføregraden vurderes på nytt. Poenget er at en motiveres for innsats uten å frykte at sikkerhetsnettet tas bort under en.

En innvending mot dette kan være at en kan da ikke forlange å ha 100 % sikkerhet når en faktisk er blitt i stand til å arbeide en del. Hvorfor ikke redusere uførhetsgraden straks? Vil ikke en slik ordning som dette oppmuntre til å forbli ufør og økonomisk trygg i stedet for å bli økonomisk selvstendig? I den sammenhengen er det viktig å understreke at en som er blitt erklært 100 % ufør, ikke har valgt å bli det. En lang prosess med råd og vurdering fra fastlege, spesialist og Nav-lege ligger til grunn for vedtaket, i tillegg til at situasjonen til en den enkelte i forhold til intensjonen med lovverket blir vurdert. Den enkelte velger altså ikke å bli ufør eller ikke. (At det også i den gruppen kan finnes noen som utnytter systemet, endrer ikke på dette. En velferdsstat har mange goder, og det vil alltid være de som finner mulighet for å misbruke godene.)

En ordning med større fleksibilitet i inntekt og mindre fribeløp vil gi mange frihet til å virkelig prøve å komme tilbake i arbeid. Den eneste konsekvens det har for fellesskapet om de lykkes, er at utbetalingen til uførestønad blir mindre.

Innlegget er også publisert på bloggen min  "Ut av uføre(t)" http://marittotland.blogspot.com der det er beslektede artikler som kan bidra til å gi moment i en debatt om dette temaet. Et ordskifte om dette er viktig å ta nå før det blir laget endringer i lovverket som gjelder uførestønad.



Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere