marit elisebet totland

Alder: 63
  RSS

Om marit elisebet

Jeg blir engasjert av saker som på et eller annet vis er konkretisering av ideologi og verdier, særlig saker som har med menneskeverd å gjøre. Ønsker å fokusere på praktiske og økonomiske ordninger for alle som ikke kan bidra fullt ut i samfunnet og på prinsippet om menneskeverd uten krav til prestasjoner.
Siste bøker:"Garborg ogSkou - forskjell på folk?" http://garborgogskou.blogspot.com Alt vel og Håp https://garborgogskou.blogspot.no/2017/09/sommarfuglboka-hap.html

Følgere

Kva var alternativet?

Publisert over 5 år siden

Det er vanskeleg å skriva ei historie ein ikkje var ein del av. Og det er vanskeleg å setja spørsmålsteikn ved deler av eit arbeid der ein tar til ordet for å be om unnskyldning overfor ein minoritet. For det er jo på ingen måte eit mål å bagatellisera det taterane har opplevd av overgrep og urett. Men fordi det er fleire partar som blir framstilt i denne historiefortellinga, er det viktig at det ikkje blir svart/kvitt. Mitt poeng var derfor ikkje å peika på at Skou og hans sysnpunkt representerte dei gode løysingane, mens det andre har gjort eller meint har vore gale. Å søkja å finna balanse blir forfeila om ein går i andre grøfta.

Å fortelja kva som hende, er ein ting. Å spørja kva som hadde vore alternativ til dei val som blei gjort, er ei anna. Å finn alternativ i ettertid, har ikkje stor hensikt, men å prøva å gjera det, fører til at me ikkje blir så snare til å fella dom over innsatsen andre har gjort.

Så: Kva var alternativet til assimilering, samling og tvang på 1880-90 talet? Det var ei tid då dei aller fleste taterane trengte hjelp. Fattigkassane var ikkje løysinga og frivllige ordningar var utprøvde. Å tru at dei kunne få vera i fred, få leva som dei ville, så hadde alt vore berre velstand, har eg enno ikkje sett nokon ta til ordet for.Tidene hadde endra seg. Dei tenestene dei utførte på bygdene var det ikkje lenger bruk for og den sosiale nauda var stor. Berre ei lita gruppe av taterane, dei fleste av dei var på Austlandet, ville kunne makta det, slik eg har fostått det eg har lese.

Det er lettare å sjå kva som blei gjort galt enn kva som kunne vore dei gode løysingane. Når det gjeld kulturen, veit me i dag kva denne betyr for ei folkegruppe. Å nekta familiar å snakka sitt eige språk og syngja sine eigne songar, vil me i dag rista på hovudet over. Å prøva å få taterane til å dyrka jorda, dei som hadde vore på reise heile livet og som hadde livnært seg mellom anna av handverk, var så å seia dømd til å mislukkast. Slik kan me i dag sitja med våre pc'ar å døma vurderingar som blei gjort for over 100 år sidan.

Minken tar fram dei negative karakterstikkane Martin Johan Mathiassen Skou nytta i boka si "Paa Fantestien" frå 1893. Og som eg understreker i boka mi "Garborg og SKou - forskjell på folk?": Skou skriv slik for å vekka regjeringa til å gjera noko. Han nyttar store bokstavar for å skapa engasjement. Boka er eit kampskrift, ikkje ein biografi. Han valde sterke ord fordi han var fortvila, ikkje for å presentera slekta og venene sine. Når eg arbeidde med boka om Skou, ein mann som opplevde svik og som sjølv svikta, ein mann som fylgde si overtyding, same kva det kosta, fekk eg også innsikt i taterane sine vilkår på 1800-talet og dei tiltak som blei sette inn for å prøva å hjelpa dei. Samfunnet fann ikkje tiltak som berre fungerte godt. Slik var det frå starten, og verre skulle det desverre bli utover 1900-talet. Det er det lett å sjå i dag.

Eg prøvde å ikkje ta stilling til dei mange spørsmåla historia til Skou reiste undervegs i skrivinga. Eg mener såleis at eg heller ikkje har framstilt Walnum og Skou som motsetningar. Meininga var å visa at dei ynskte å arbeida for same sak, men med noko ulike midler og med heilt ulik støttegruppe bak seg.

I følge Minken skal eg visst nok tru at saka er tent med at me tar fram gamle fordommar. Der tar ho nok feil. Eg trur ikkje gamle fordommar skal fornyast i dag. Men utan å kjenna haldningar og levekår i den tida problema oppstod samstundes som ein skulle bøta på dei, trur eg me vanskeleg kan få eit rett bildet.

Når eg no deltek i debatten etter at Sandvik hadde sitt innlegg, er det ikkje fordi eg har svar på dei vanskelege spørsmåla no heller. Men eg har to ting på hjartet: Eg ynskjer ikkje å såra taterar idag ved å ta alvoret vekk frå dei overgrep som er blitt gjort, men ynskjer at historia må læra oss å fortelja kvarandre at alle menneske har same verdi, no som før. Og eg ynskjer at historiefortellinga skal få oss til å tenkja etter kvifor utviklinga blei som ho blei, og spørja oss kva alternativ me kan sjå for oss som kunne vore aktulle på den tida me her snakkar om. Med dette for auga, meiner eg historia kan bli meir balansert: Heilskap i historia, men opne auge for den einskilde som blei tråkka på og gruppa sine tunge dagar. Dom over systemet som lot det skje, men ikkje over einskildmenneske som ynskte å hjelpa.

Gå til kommentaren

Historieskriving i svart/hvitt

Publisert over 5 år siden

Når historien skal skrives, benyttes ofte bare svart og hvitt, mens alle historier hadde vært tjent med at det ble tegnet et bildet ved hjelp av hele spekteret i fargeskrinet. Det visste nok de som har arbeidet med saken og la fram "Assimilering og motstand, NOU 2015.7. Likevel er det lett å forstå Bjørn Sandviks kommentar som et korrektiv til det som er lagt fram. Han savner flere farger og nyanser.

Det gjør jeg også. Men jeg forstår hvorfor utredningen er blitt som den er blitt. Skal en si noe om taternes historie i dag, skal en beklage og refse. Det ligger så godt som i sakens natur. Slik ble utvalget ganske snart omtalt som et utvalg som skulle finne overgrepene, ikke undesøke om de var der, som Sandvik peker på.

I ti foredrag har jeg i løpet av året som har gått snakket om taternes historie generelt og om Martin Johan Mathiassen Skou, omstreiferen som var venn med Garborg, i samband med utgivelsen av boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" Og hver gang har jeg sagt i klartekst: Alle mennesker er like mye verd. Slik er det i dag. Slik var det for Garborg og Skou på 1800-tallet. Slik er det for tatere i dag. Slik har det alltid vært for tatere og alle andre minoriteter. Menneskeverdet er alltid 100 %, og vi skal gjøre alt vi kan for at hvert enkelt menneske skal forstå at det er slik.

Dette sier jeg i alle foredrag fordi jeg vet at når jeg videre skal snakke om Skou og fortelle at han ønsket at taterne skulle bli bofaste, få seg arbeid og sende barna på skole, vil noen fort tolke det som motarbeidelse av en minoritets ønske om egen livsstil og frihet, ja, som en nedvurdering av dem som folkegruppe. Jeg har tolket Skou dithen at han hadde opplevd lyse dager på fantestien, men de aller fleste hadde vært dystre. Og han ønsket seg et annet liv for sine barn og sitt folk. Derfor skrev han kampskriftet "Paa Fantestien" i 1893 for å vekke regjeringen til handling. Han hadde en plan for arbeidet: Han ville at barna skulle få bo hos bønder og få en god og fast oppdragelse uten å måtte bryte kontakten med foreldrene, (som han selv hadde fått). Foreldrene skulle hjelpes til å få et arbeid som de kunne leve av. I valget mellom Walnum og Skou, valgte departementet Walnum til å starte et organisert arbeid for taterne. Begge hadde søkt om midler og hadde en plan, men valget mellom en prest og en omstreifer, var nok ganske enkelt. Walnum trodde på arbeidskolonier og barnehjem. Det argumenterte Skou sterkt i mot i boka si.

Hva har dette med saken å gjøre? Ville planen til Skou endret historien? Kanskje? Kanskje ikke? Men leser vi historien om Skou og Walnum, blir det tydelig at de begge hadde svært gode hensikter. De så stor nød og de ville gjøre noe med nøden. Og vi trenger 1800-tallets nød for å forstå hvilke tiltak som ble satt inn og som ble virksomme langt utover 1900-tallet: En gruppe som i lange tider hadde bidratt med å lage utstyr til husets vev, var blikkenslagere o.l., var nå mer og mer avhengige av hjelp fra fattigkassen. Fattigstyrene mener de har mer enn nok med sine "egne fattige"og ønsker et arbeid for taterne velkommen. Ja, de ber myndighetene om hjelp for å takle situasjonen.

Så viser det seg at Walnum sitt arbeid blir videreført i mange tiår. Og ettersom tiden går, får arbeidet en form og det blir satt inn tiltak som ikke kan forsvares; sterilisering, egne lover (forbud for tatere mot å eie hester), adskillelse barn/foreldre. Dette har vi visst i nyere tid og har beklaget det. Men det betyr ikke at alt var galt. Det betyr ikke at de som arbeidet på barnehjem i den såkalte Misjonen skal måtte skamme seg. Mange har brukt av sin tid for at andre skulle få det bedre. Så har også den historien mørke kapitler. De skal ikke holdes skjult.

Jeg er ikke i tvil om at Knut Vollebækk og de som satt i utvalget sammen med han, har et nyansert syn på historien. De har fått mye dokumentasjon lagt på sine bord. Og det må være vanskelig å formidle nyansene i en mediehverdag der de fleste vil ha korte statements og grupper ikke vil forstå annet enn et klart og tydelig: unnskyld. Og den unnskyldningen som skal gis må være helhjertet. Men det trenger ikke å bety at nyanser ikke skal fram. For det var dette med fargeskrinet. Sandvik har rett: Det trengs balanse. Og vi må våge å si det. Selv om noen da vil mene "oppgjøret med fortiden" blir halvhjertet.

Å behandle folk som grupper, ikke som enkeltpersoner, har vært årsaken til mye av det vonde som har skjedd. Å la en felles dom over alt som er gjort mot taterne, er å gjenta feilen. Min venn, Kristian Bredesen, har gjentatte ganger fortalt at det ble redningen for han at noen grep inn og gav han en ny sjanse. Hans liv er på mange måter en blyant fra fargeskrinet, skarp i sin farge, som ikke må glemmes når historen fortelles.

Gå til kommentaren

Retting

Publisert over 5 år siden

Ser at eg skreiv at fusjonen var mellom Normisjon og Santalmisjon. Det skulle sjølvsagt vera Indremisjonsselskapet og Santalmisjon.
Gå til kommentaren

Absolutt!

Publisert rundt 6 år siden

Takk for absolutt tankevekkande kommentar. Eg tok pennen /pc'en fatt fordi eg faktisk var førebudd på at Brand-oppsettinga ville føra tankane til religiøs ekstremisme i 2015, -  før tragedien og terroren i Paris. Eg har gått og tenkt på desse koblingane sidan eg såg at Brand skulle setjast opp. Derfor var det nok "den avgrensande" vinklinga eg var mest oppteken av. Men eg ser klart at du har eit godt poeng: Bruun minna Ibsen på å leva ut idealet, fullføra verket: Og det var sjølvsagt det redaktøren gjorde, også han utan å bli hindra av tanken på muleg konsekvens.

Det var fleire som fulgte oppmodinga frå Bruun (og for så vidt også frå Brandes og Kierkegaard). Lars Oftedal bekjente si synd i Petrikyrkja og gjorde eit religiøst og sosialt fall som konsekvens. Bjørnson skreiv "Over evne" etter å ha gått eiga tru etter i saumane. Og hovudpersonen i boka mi "Garborg og Skou - forskjell på folk?", Skou, kom altså i slagsmål og heldt på å bli drepen fleire gonger fordi han hadde utlevert omstreiferane sine hemmeligheter. Han opplevde altså at motstanden kom frå hans eigne. Kanskje det er nokon av oss er særleg redde for? Ikkje lenger få klapp på skuldra, "likes" og RT på Twitter fordi ein tør seia, meina det upopulære?

"Påfylgjande"? Ja, det var meininga å skriva påfylgjanda drama. Etter å ha hatt ei tung tid før han skrev "Brand", er det som om Ibsen verkeleg slår seg laus når han skriv "Peer Gynt". "Bøygen" er jo med mellom linjene i "Brand" men han kom nok ikkje fram i lyset før i Peer Gynt".

Seinare kom sanningskravet fram i Ibsen sine realistiske drama. Sanningskravet hadde sin pris også for hvoudpersonane der. Til dømes:Forureina vatn? Skulle det teiast i hel? Ibsen var aktuell og held fram med å vera det.

Poengene må gjerne brukast i vidare debatt, og eg blir sjølsagt med på teater! :)

Gå til kommentaren

Ein einsam person

Publisert rundt 6 år siden

Etter permieren fortel no avisene at Tindberg har framstilt Brand som den sterke, einsame, kompromisslause. Høyrest bra ut. Dette må eg sjå.

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere