Einar Bovim

Alder: 41
  RSS

Om Einar

Kirkemøtedelegat fram til 2015. Narvik

Følgere

De som leser denne overskriften og umiddelbart tenker at nå kommer et innlegg som beskriver hvor viktig det er at homofile får gifte seg i Den norske Kirke og hvor fælt de har det i kirka nå, må jeg nok dessverre skuffe med en gang.

For det første deler jeg på ingen måte Åpen Folkekirkes definisjon av ekteskapet, som innebærer at det også kan inngås av to menn eller to kvinner. Mitt syn i denne saken er fullstendig subjektivt, og verken basert på Bibelen eller noen form for religiøs tradisjon, kun på alminnelig seksuallogikk – der jeg forutsetter alminnelig enighet om at seksualiteten er en forutsetning for ekteskapet. For det andre mener jeg at de homofile har det relativt bra i Den norske Kirke, bare det at de får egne lister til å stille for sin sak ved Kirkevalget er jo en klar indikasjon på det. Hvis noen ønsker å argumentere mot dette, ønsker jeg først at dere viser meg en åpent homofil norsk politimann eller offiser som forteller meg om hvor godt aksepterte DE er i SINE sektorer – så kan vi snakke om proporsjoner.

Men hvorfor ønsker jeg da å stemme på Åpen Folkekirkes liste? Jo, det har i all hovedsak tre grunner:

1)      Representativitet. Av representanter som har representert nominasjonskomiteens liste, har det blitt påstått at denne lista bidrar til å sikre ulike gruppers representativitet. Det er definitivt ikke tilfelle i Sør-Hålogaland. Av 18 kandidater på lista kommer FEM fra Bodø, mens verken fylkets nest største kommune (Rana) eller den tredje største (Narvik) har en eneste representant – til tross for at det var foreslått gode kandidater fra begge stedene. Nordfylkets representanter, som var de jeg burde støtte, innehar på ingen måte den kompetansen lekfolkets organ burde inneha.

2)      Kompetanse. Åpen Folkekirkes liste frontes av Marit Hermstad, som har vært leder for Sør-Hålogaland bispedømmeråd i tre perioder, og er en utmerket leder som, til tross for at hun ikke lar noen anledning gå fra seg til å fronte homofilisaken, heller ikke lar saken bli altoverskyggende, og hun viser stor respekt også for kompetente personer som er uenige med henne. Videre har også Narvik en utmerket kandidat på lista, Kristine Fostervold har kjennskap til kirkelig arbeid på mange plan, og viser gjennom svarene hun i sin kandidatpresentasjon (se kirken.no/sor-halogaland) har gitt knyttet til sentrale kirkelige spørsmål en god innsikt i kirkelige spørsmål også utenom homofilisaken.

3)      Demokrati. Man kan vanskelig se for seg at en valgkomite ville satt seg ned og samlet politiske lister og bedt folk stemme fra dem, da er det viktigere med klare alternativer. I Kirka har vi ikke partilister, men når det pt. er én sak som engasjerer til valget, bør de som faktisk våger å fronte denne saken – uavhengig av hvor de står – krediteres for det. At en valgkomite ikke bare plukker ut kandidatene til valglista, men også bestemmer suverent og uten noen form for demokratisk forankring hvem som skal stå hvor på lista, er grunnleggende udemokratisk, da må det heller skje i egne partigrupper – som i Åpen Folkekirke.

Til slutt kan det også nevnes hvor utrolig LITE jeg føler at denne saken de krangler om egentlig betyr. Det er en het potet nå, men det er jo hevet over enhver tvil at en ekteskapsliturgi for homofile «ekteskap» vil komme, til og med Åpen Folkekirkes motpol, Levende folkekirke, innser det, og viser dette ved at de ikke stiller egne lister ved Kirkevalget, men bare anbefaler de kandidatene på nominasjonskomiteens liste som støtter deres eget syn. Når denne saken blir vedtatt, sannsynligvis på et kirkemøte i 2017 eller 2018, er det fremdeles viktige saker som må avgjøres, og da er det nødvendig med et mest mulig kompetent råd til å ta seg av disse sakene. I Sør-Hålogaland er det ingen tvil om at dette blir best ivaretatt gjennom personene Åpen Folkekirke har satt på sin liste.

Gå til innlegget

Passiv strategi fra Levende folkekirke

Publisert rundt 7 år siden

Nok en gang er det kirkevalg, og de altoppslukende saker har blitt godt dekket av Vårt Land, ikke minst ved en på mange måter treffende kronikk av Alf Gjøsund 5. januar. I kjølvannet har også Åpen Folkekirke demonstrert at deres signaler om at de vil

 Deres motpol, med det velklingende navnet «Levende folkekirke», har derimot ikke signalisert at de tar opp tråden og stiller «motlister», i stedet har de kritisert motgrupperingen for å skape «skjerpede fronter» (VL 13. januar) i kirkepolitikken. Deres egen strategi, som implisitt da ikke skaper «skjerpede fronter», er at de vil anbefale «sine» kandidater fra nominasjonskomiteens lister. Dette er ikke helt ulikt den strategien deres mer uformelle gruppering «MorFarBarn» valgte ved forrige kirkevalg. Jeg var selv av de som ble anbefalt av denne grupperinga, jeg er ikke sikker på at jeg ville blitt det i dag (dersom jeg hadde tatt gjenvalg, hvilket jeg ikke gjør. Å assosiere kandidatene deres med kirkebranner, som var en del av MorFarBarns strategi ved forrige valg, er uansett ikke veldig koselig.).

Levende folkekirkes strategi er etter mitt syn en passiv strategi. Jeg satt selv i komiteen som utredet listevalg på Kirkemøtene i 2013 og 2014, og vi forsøkte bevisst å legge opp til at alternative lister skulle ha en klar demokratisk legitimitet, samtidig som de ikke skal være vanskelige å danne. Det syns jeg vi har fått til gjennom vedtakene som ble gjort ved Kirkemøtet i 2014.

Levende folkekirke gir også inntrykk av at det var en «blunder» å ikke åpne for supplerende nominasjon dersom det ble stilt alternative lister. Det var det slett ikke. Når det stilles én liste med så klar agenda som Åpen folkekirke har, legger vel nominasjonsmodellen nærmest opp til at det da kommer en «motliste» - og det vil jeg altså oppfordre Levende folkekirke til å lage – i alle bispedømmer.

Godt valg!

 

Einar Bovim, Narvik, høgskolelektor og kirkemøtedelegat, Sør-Hålogaland bispedømme.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere