Egil Elling Ellingsen

Alder: 0
  RSS

Om Egil

Pastor i IMI-kirken.

Følgere

Ensretting eller mangfold?

Publisert rundt 1 måned siden

Friskoler undergraver ikke fellesskapet, de gjør det rikere.

Denne uken starter opptaket av nye elever på KF-skolen. Vi gleder oss over at mer enn 200 elever skal flytte inn i nytt skolebygg kommende høst.

Parallelt med dette har debatten om friskoler blusset opp igjen, denne gangen i forbindelse med Stavanger AP sine innspill til partiets program.
Politisk debatt om friskoler er ikke noe nytt. Retorikken som har vært brukt i de siste utspillene opplever vi imidlertid som problematisk. 

Dag Mossige uttalte på Dagsnytt 18 mandag 18. januar at «De religiøse skolene undergraver fellesverdiene», og at dette er skoler hvor «barn blir stadig likere hverandre». På NRK Lokalen sier han at han «forstår ikke at det kan være bra for en religion å bare omgås likesinnede.» 

Vårt første spørsmål til Mossige er: Hvor har han dette fra? Har han besøkt kristne friskoler? Har han snakket med familier som bruker dem? Har han forskning som underbygger det han sier?

På KFskolen har vi elever med stort spenn i bakgrunn, både i etnisitet, tro, geografi og levekår. Det er barn som også deltar på en rekke andre felles arenaer i byen vår. De møter ikke en skole som søker å gjøre dem like, men snarere å bekrefte og gi rom for det unike i den enkelte elev. 

Ingen skoler er perfekte, heller ikke vår, men de gode tilbakemeldingene er det mange av. Søkertallene antyder også at familiene som bruker KF-skolen anbefaler den til andre. Dette er familier som velger å benytte seg av offentlig godkjent skole, og på linje med brukere av den offentlige skolen betaler sin andel skatt til felleskassa. 

Årsaken til at disse familiene har valgt KF-skolen er forskjellige. Noen ønsker et annet fundament for sine barns opplæring. Andre har prøvd den offentlige skolen, uten å finne sin plass. Ikke alle barn er like, og valgmuligheten gir større rom for forskjellighet. Foreldres rett til å velge skole for sine barn er solid forankret i internasjonale konvensjoner, og bør ivaretas i vårt samfunn. 


KF-skolen er ikke et skoletilbud for de som har plassert seg på utsiden. Tvert i mot ønsker vi å gi vårt positive bidrag til at Stavanger er en god by å bo i. 


Vårt andre spørsmål til Mossige er derfor: Hva vil han si til en elev ved KF-skolen, eller en annen av regionens kristne friskoler, som hører at en av byens ledende politikere mener de er med på å undergrave fellesverdiene, og fremme segregering? Hvordan mener han disse familiene skal tenke om sin plass i det fellesskapet vi alle, om enn med ulike virkemidler, ønsker å bygge?

Vi må gjerne ha en debatt om friskolenes plass i samfunnet vårt. Men la oss ikke ha den basert på skeive og uriktige virkelighetsbilder, som plasserer mennesker på utsiden av fellesskapet. 


Egil Elling Ellingsen, styreleder KF-skolen

Svein Bjarte Sårheim, rektor KF-skolen

Gå til innlegget

Klikk-porno fra NRK

Publisert rundt 2 år siden

Den siste uken har nye statsråder, med følge, preget nyhetsbildet. Flere av de nye aktørenes tydelige kristne tro har vært en betydelig del av bildet. Selv om dekningen dels avslører at mange journalisters innsikt i dette feltet er mindre enn man kunne håpe, tenker jeg at vi ikke skal være for hårsåre når spørsmål om tro, bønn og menighetstilhørighet kommer opp. Det hadde vært verre om disse spørsmålene ikke kom i det hele tatt.

Men i torsdagens fokus på Dag Inge Ulsteins nye rådgiver synes jeg en grense over i det svært spekulative er krysset, med NRK i front. «Det ­betyr at en tidligere sexrådgiver og en tidligere porno­avhengig sammen skal styre den norske bistandspolitikken», skriver de, og spør Ulstein «hva han selv tenker rundt at han som tidligere sex­rådgiver ansetter en ­tidligere pornoavhengig som ­nærmeste ­med­arbeider.» Med hvilken relevans, ­utover ­mulige klikk?

En kan selvsagt hevde at NRK her bare ­siterer ­tidligere offentlige saker, og slik sett ikke gjør noe galt. Sant nok, men problemet ligger i ­koblingen som gjøres i ­sitatene overfor. Tenker NRK at ­historikken rundt pornoavhengighet vil prege ­styringen av norsk bistandspolitikk på noen måte? I så fall hvordan?

Det er ikke en ukjent hersketeknikk å hekte en merkelapp på mennesker som gjør at man i mindre grad lytter til innholdet i det de sier. Er det dette NRKs journalister her gjør?

Ber om hjelp. 

Den nye ledelsen av bistands­politikken klarer seg nok fint. Min bekymring er en annen: I Medietilsynet sin Barn og medier-­undersøkelse, som ble offentliggjort i september 2018, oppgir 42 prosent av ungdom i ­alderen 13–18 år at de har sett porno på nett. Det er allerede ­mange år siden Barnevakten meldte at foreldre til barn ned i 11-årsalderen ber om hjelp fordi ­barna deres opplever å være avhengige av porno. På ungdomskonferansen Impuls, som ble arrangert her i IMI-kirken sist helg, fortalte Ian Henderson fra Naked Truth svært tankevekkende ­historier om hva pornoavhengighet kan skape i et ungt ­menneskes liv.

I min korrespondanse med NRKs journalist i denne saken, skriver Cato Fossen til meg at ­deres dekning av saken «viser frem hvor betent og ­vanskelig noe så allment og vanlig som pornografi fortsatt er i KrF, kristne miljøer og nå også i regjeringen.» På denne måten forsøker NRK å smalne problemstillingen inn til å handle om en problemstilling i kristne miljøer. Men det finnes langt flere innfallsvinkler enn spesifikt kristen etikk for å tenke at dette slett ikke er bra. Og mine samtaler med foreldre som utfordres av at 11- eller 12-åringen har sett på porno, antyder at det ikke oppleves som «så vanlig og allment», men tvert i mot nokså krevende, langt utover kristne sirkler.

Hvis budskapet er at om du tør å snakke åpent og ærlig om disse utfordringene, så kan og vil det bli brukt mot deg – helt uavhengig av om det har relevans, så tror jeg vi alle taper på det. Personlig får jeg mer, ikke mindre, tillit til personer som våger åpenhet på slike sårbare emner. Tilliten til NRKS journalistikk fikk seg derimot en trøkk i denne uken.

Gå til innlegget

Misjonær eller flyktning?

Publisert over 2 år siden

Det er tydelig for oss at vi har et system som ikke klarer å skille en ekte fra en uekte konvertitt.

Skrevet av Terje Høyland og Egil Elling Elingsen.

Forrige uke sendte IMI-kirken en av våre egne, Benjamin, til Paris som misjonær. Benjamin har gått ACTA Bibelskole, ledet huskirke, og er en fremragende bibellærer og evangelist. Han har undervist på Alpha, og ledet KRIK-treninger hvor særlig mange afghanere har kommet i kontakt med kristen tro.

Ikke trodd. 

For en menighet
høres det ut som en gledens dag, men det skjedde med blandede følelser. Utlendingsnemda (UNE) og norsk domstol tror nemlig ikke at Benjamin er kristen. Til tross for et aktivt tros- og menighetsliv over flere år, samt at han personlig har ledet en rekke muslimer til tro på Jesus, mener norske myndigheter at han selv ikke tror. Dette er han ikke alene om. Etter tre-fire telefoner til andre kirkesamfunn har vi navnene på ytterligere 20 personer som er sentrale ledere i sine menigheter, men av norske myndigheter ikke blir trodd på sin kristne bekjennelse.

Vi skal være de første til å innrømme at dette kan være krevende saker. I IMI-kirken har vi opprettet et eget konvertitt-team, som bruker 40–50 timers variert observasjon på å forsøke å klargjøre om en konvertitt er ekte eller ikke. Over flere år har vi hatt opp til to personer i måneden gjennom en slik observasjon. Der har vi avslørt uekte konvertitter, gitt
nyanserte rapporter på andre, og med egne øyne sett at dette er komplisert. Likevel har det overrasket oss å se at de vi avslørte fikk opphold av UNE, mens de vi er sikre på at er grunnfestede disipler av Jesus ikke blir trodd.

Klarer ikke skille. 

Gjennom å følge Benjamins sak tett i flere anker til UNE, og senere i rettssystemet, sammen­holdt med innsikt i en rekke andre saker, framstår det tydelig for oss at vi har et system som ikke klarer å skille en ekte fra en uekte konvertitt. Svært ofte behandles sakene av nemdmedlemmer uten innsikt i kristen tro og en konverteringsprosess. De har ingen manual eller vurderingskriterier som kan hjelpe dem til å stille gode spørsmål. Om et nemdmedlem har religionsfaglig bakgrunn, og innsikt i endring av tro, ser vi svært ofte at vedkommende tror konvertitten. Men de to andre, som mangler denne bakgrunnen, stemmer nei og konvertitten dømmes til å reise hjem til land hvor kristne drepes om noen får nyss I konverteringen.

Å fortelle andre om Jesus er dypt forankret i kristen tro. Når vi sender kristne tilbake til Afghanistan eller Iran, presser vi dem til å oppgi denne delen av sin kristne identitet. Det er et brudd på menneskerettighetene og skal ikke forekomme. I 2016 viser tall fra NOAS at kun 1 prosent av konvertittene får opphold. Resten skal hjem.

Når menigheter eller andre grupperinger engasjerer seg i disse sakene, møter en lett argumentasjon om at en ser seg blind på enkeltsaker, og at
disse ikke kan styre et helt system. Men dette argumentet har og en annen side: Enkeltsaker kan gi bilder av et system som ikke fungerer. Vi kjenner til mer enn 20 slike saker, og er overbevist om at Norge har en grunnleggende systemfeil på området.

Groveste eksemplet. 

Benjamin er det groveste eksemplet vi har sett så langt. Denne uka tok vi sammen
avgjørelsen om å sende ham som misjonær til Paris. Her skal han bygge kirke for konvertitter som ikke ble trodd i Norge, og for andre som ledes til tro i Paris. Vi har forventninger til det, men skulle ønske omstendighetene rundt utsendelsen var annerledes.

Gå til innlegget

Fremmed praksis

Publisert over 2 år siden

Jeg har ikke noe ønske om å ta avstand fra to personer jeg verken kjenner eller har møtt. Eller betvile deres motiver for den del.

VG har skrevet mye om to predikanter som ber for syke den siste uken. I kjølvannet ringte de denne uken meg, for å spørre litt om våre nye studietilbud på ACTA. Det tilbakevendende spørsmålet i samtalen var om jeg tok avstand fra disse de to predikantene. 

Jeg har ikke noe ønske om å ta avstand fra to personer jeg verken kjenner eller har møtt. Eller betvile deres motiver for den del. 

Fremmede. 

Det jeg kan si, er at noen av praksisene, slik de er kommet fram, er fremmede for oss. Konkret: en direkte kobling mellom forbønn og betaling, og en eventuell konflikt mot skolemedisin. Noe av kirkas rikdom er at jo at vi kan gi forbønn helt gratis. Og vi takker Gud for et fantastisk helsevesen, og alle som daglig bidrar til at mennesker blir friske der. Så mener noen at bruken av H-ordet gir fokus på det sensasjonelle. Og ja, det ligger vel i sakens natur at et under bringer noe oppmerksomhet med seg. Det er kanskje ikke så farlig? 

Normalisering.

Men like mye tenker jeg vel helt motsatt, at vi snakker om en normalisering av noe som fulgte Jesu liv, og siden da har fulgt kirkas liv i ulik form og styrke, men i vesten har blitt mer anonymisert de siste tiårene. Hvis det å be for syke er noe alle kan gjøre, handler det mindre om sensasjoner og noen få spesialister, og mer om en naturlig del av Jesus-livet.

Trykket i Vårt Land 26. juni 2018

Gå til innlegget

Helbredelse og skole

Publisert over 3 år siden

At profeti- og helbredelslinjen skaper debatt, er ikke overraskende. La meg bidra til å nyansere bildet som tegnes av Acta Helbredelsesskole.

Bønn for syke og troen på helbredelse har vært en del av kirkas liv, i varierende form og styrke, helt siden dens begynnelse. Også i den verdensvide kirke i dag har det sin naturlige plass. Når vi som kristne i den vestlige del av verden ofte har blitt tause om dette, er det vi som er annerledes.

Vi har et ønske om å løfte fram denne siden av kirkens tro og liv, noe som også har ført til opprettelsen av et nytt skoletilbud - Acta Helbredelsesskole. At dette skaper debatt, er ikke overraskende. Kanskje kan noen oppklaringer likevel bidra til å nyansere noe av bildet som tegnes av skolen:


1 Helbredelsesskolen utdanner ikke helbredere.

Teologisk er det en umulighet, siden vi tror det er Gud, og ikke mennesker, som helbreder. En gjennomgang av fagplanen vil vise at et grundig studie innen flere felt, der i blant kirkehistorie, bibelfag, hvordan møte mennesker i sykdom, praksiser for forbønn og mer, tar sikte på å sette mennesker i stand til å be for syke på en trygg, sunn og frimodig måte.

Det kan og nevnes at skolen ikke gir formell kompetanse eller studiepoeng, men er en bibelskole på linje med andre skoler av samme slag. Tre av ukens skoledager følger studentene en felles grunnpakke som alle våre bibelskoletilbud har, de to resterende dager fordyper de seg i undervisning og praksis rundt bønn for syke.


2 Bønn for syke erstatter ikke skolemedisin.

Vi har en tydelig praksis på å si til alle som blir bedt for at de må fortsette sin medisinske behandling, og ikke foreta endringer rundt dette uten at det er i forståelse med sin lege. Vi er også opptatt av å be for, og heie på alle som jobber i helsevesenet. Om det skulle være tvil: En helbredelse gjennom medisinsk behandling er like verdt å feire, som en helbredelse ved bønn.

Et element i studiet er også å hjelpe mennesker som jobber eller skal jobbe i helsevesenet med å holde sammen disse to dimensjoner på en god måte.


3 Bruken av ordet helbredelse innebærer ikke et løfte om helbredelse.

Vi gir ingen løfter om helbredelse, men er opptatt av å kommunisere tydelig at helbredelse er en mulighet og bønn for syke et fokus. Vår erfaring gjennom flere år er at særlig i møte med mennesker som ikke er en del av kirka, er et ord som forbønn fremmed. Ved å inkludere helbredelse i navnet, får de øye på at dette er noen som kan angå dem når de opplever sykdom og smerte.

Gjennom flere år har vi ukentlig tatt i mot mennesker som ønsker bønn for sykdom og smerte på vårt Helbredelsesrom. En god porsjon av de som kommer har ikke tilhørighet i noen kristen sammenheng, men nettopp navnet har hjulpet dem å se at dette er et sted de kan komme. En rekke ganger har vi fått lov å feire at en sykdom eller smerte har blitt borte. Noen ganger har vi fått gå sammen med dem på veien mot livets slutt, eller stå med dem over tid i kronisk sykdom. Noen har begynt å tro på Jesus, uavhengig av om de har blitt helbredet. Alt dette er en naturlig del av kirkas liv og praksis.


Sunn og frimodig praksis. Vi er enige med de som mener at det kan oppstå usunne praksiser rundt bønn for syke. Når kirka blir taus om denne delen av troen, øker sjansene for at usunn praksis oppstår både i og utenfor kirka. Vi tror at et grundig studie, med en gjennomarbeidet fagplan, vil hjelpe mennesker til å finne fram til en trygg, sunn og frimodig praksis.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere