Eirik A. Steenhoff

Alder: 31
  RSS

Om Eirik A.

Master I teologi og kirkehistorie (Olavsliturgien), MF, Oslo. Master i Biotechnology and Ethics, John Paul II Institute, Catholic University of America, Washington, D.C.

Følgere

Fordomsfull lesning?

Publisert nesten 8 år siden

Jeg har sans for at Harald Hauge drøfter naturrett og Edward Fesers The Last Superstition. Det er ikke vanlig kost på Verdidebatt - eller i norsk debatt overhodet! Men i likhet med Hallvard Jørgensen er jeg kritisk til Hauges forståelse av naturretten. Dessuten inneholder innlegget endel polemikk og usakligheter mot naturrettslig argumentasjon. For eksempel: å kalle Fesers argumentasjon mot likekjønnet ekteskap for "støtende". Dette er en slags emosjonell vurdering som jeg ikke finner berettiget på bakgrunn av Fesers tekst.

Eller å si at man kan finne argumentasjon mot likekjønnet ekteskap på bl.a. nettsiden MorFarBarn.no - eller "la være. Det gjør jeg" (dvs. Hauge). Å avfeie prinsipiell naturrettslig argumentasjon mot for eksempel sterilisering og prevensjon uten å gå i dybden, og avfeie det som "pute-filosofi", tror jeg har mest med at argumentasjonen fortoner seg som fremmed og eksotisk i en norsk debattvirkelighet, og kanskje et utslag avmoderne fordomsfullhet.Men Feser bruker bare helt gjengs naturrettslig jargon.

Man må derfor spørre om ikke lesningen av Feser o.l. er i overkant forutinntatt og negativ, og fortolkningen av naturretten til tider temmelig vrangvillig. Og: man innskrenker snarere enn å åpne og utvide en trang norsk debatt om disse tingene ved å avfeie et filosofisk argument på følgende vis: "dere vil ikke vite hva han skriver". Jo, det er akkurat det vi vil - men, i og med sensuren av argumentet, kanskje ikke gjennom akkurat Hauges fortolkning?

La meg gå gjennom noen punkter.

Det er ikke riktig at hensynet til forplantning "overstyrer alt annet" i en relasjon, og i alle fall ikke at seksuell nytelse er "noe man ikke behøver bygge en etisk refleksjon rundt". Det er riktig at forplantningen er seksualitetens essens og endelige mål. Men de henger uløselig sammen, nytelse og forplantning. Seksuell nytelse har sin egenverdi, og dette har blitt understreket i nyere katolsk teologi (med naturrettslig begrunnelse hos f.eks. pave Pius XII; med personalistisk begrunnelse hos pave JP II).

Det er jo nettopp på grunn av seksuell nytelse at seksualakten kan kalles "kjærlighet". Kjærlighet og nytelse henger sammen i seksualiteten - og særlig når seksualiteten er rettet mot dens naturlige mål, forplantningen. (Man kan si: "nytelsen" eller "gleden" over å bringe et barn til verden, er langt dypere enn seksualaktens. Skaperakten er den ultimate "nytelse": jf. Gud som skaper, "og Han så at det var godt".) Fesers bok omtaler for øvrig bare seksualitetens essensielle egenskaper, og ikke seksuell nytelse osv., så det er ikke rettferdig å anklage ham for reduksjonisme.

Ved å "føre naturretten til dens logiske endestasjon", påstår Hauge at foreldre som ikke kan få barn, eller voksne foreldre som allerede har oppdratt barn og er forbi fruktbarhetsalderen, like gjerne kan gå fra hverandre. Dette er ugyldig, ikke minst fordi kristen (katolsk) ekteskapslære spiller inn her for Feser (men den er også naturrettslig begrunnet). Også fordi ulikkjønnede par er fruktbare i prinsippet, selv om de ikke er det i praksis. Selv om et par har mistet evnen til forplantning, har de ikke mistet sin seksualitet! Heteroseksuelle par er fra naturens side i stand til å forplante seg og få barn. Dette gjelder ikke homoseksuelle par.

Jeg synes det i denne forbindelse er merkelig å snakke om "relasjon" som Treenighetens "innerste vesen". (Jeg ville heller påpeke at vår gudbilledlikhet er forankret i vår skaperevne og vår fornuftsevne.) Jeg er ikke uenig i at Treenigheten er "relasjon" (selv om det er abstrakt), men jeg er uenig i at dette er en treffende analogi. For hvordan i all verden skal man forstå det? Hva kan det si oss i forbindelse med menneskelig seksualitet? Er det ikke et enkelt påskudd for å importere til kirken alle slags sekulære og liberale forestillinger om ekteskap og sex? Ved å henvise til et vagt sprog om "relasjoner", "Den Annen", "kjærlighet", etc., er faren der for at man ender opp med lite annet enn ideologisk importvare. Dette ser vi jo nå utspille seg i praksis.

Med all mulig respekt og tverrkirkelig god tone - og fare for katolsk nedlatenhet - må jeg si at jeg har liten sans for utsagnet om at "Den norske kirke lærer noe annet og noe videre" enn katolsk lære om naturrett, forplantning og relasjon, og at Dnk har en "utvidet ekteskapsforståelse". Tvert imot, vil jeg si. Er denne dommen basert på Feser alene? Hauge kan ikke synes å ha fått med seg Johannes Pauls teologi om kroppen, eller den personalistiske tradisjon. Hva med den thomistiske? (Den er ikke alltid så "spisset" som Fesers naturrettsbok.) Forskjellige åndelige og mystiske tradisjoner har "relasjon" som sitt forankringspunkt.

Det er i det hele tatt blitt tenkt og skrevet et hav av litteratur om menneskelig seksualitet, ekteskap og kjærlighet gjennom kirkens to årtusener. Jeg har vanskelig for å se hvordan Den norske kirkes historisk sett helt nye og tradisjonsbrytende tenkning om disse temaene innebærer en "utvidet forståelse", når den tradisjonsbrytende tenkning nettopp innebærer at all tradisjonell tenkning (ikke bare naturrettstenkning, men tanken om Gud som dommer, om Pauli autoritet, om Jesu ord om synd, om kirkefedrenes seksualmoral, kirkens generelle vurdering av homoseksualitet som synd, mv.) nødvendigvis må kastes over bord.

Jeg tror altså ikke at nyere tenkning om og praksis av ekteskap/seksualitet i Dnk "springer ut av selve det kristne bildet av Gud som treenig og som relasjon," som Hauge hevder, men at det dreier seg om påvirkning fra et sekulært samfunn, og at kirken i neste runde er nødt til å komme med (forsøksvis) teologiske begrunnelser for den nye etikken den har godtatt.

Hauge vil slå et slag for likekjønnet ekteskap, ved å "løfte fram at kirka er kalt til å løfte fram relasjon som noe som ikke bare er naturlig men også (rett forstått) over-naturlig." Han vil at det er dette "kirka er satt til å ha som sitt høyeste mål, og at det vi har å si om relasjon noen ganger kan overgå det vi ellers kan lese ut av naturen." Dette blir i overkant abstrakt. Det kan leses som naturrettslig argumentasjon, men det er åpenbart ikke hensikten. Jeg ville selv ikke ane hvordan man skulle sette en såpass vag teori ut i livet, uten at det ville få massive konsekvenser for kristen etikk også langt utover ekteskapsspørsmålet. (Hvis jeg skal leke spåmann: likekjønnet ekteskap godtas nå, selvbestemt abort i neste runde, aktiv dødshjelp i neste-neste runde. Dnk har ingen sjanse her dersom naturrett og skaperordning forkastes prinsipielt. (Da er det imidlertid interessant å se hvordan Dnk blir stadig mer profilert og manisk-opptatt av "klimautfordringer", som jo til de grader har å gjøre med naturretten. Kanskje rett og slett fordi det ikke er kontroversielt?))

Hauge har argumentert imot en naturrettslig forståelse av seksualetikk og ekteskap, men jeg synes kritikken er mer fordomsfull enn rettferdig. Han har ikke presentert noen konkrete argumenter mot den tradisjonelle kristne etikk han mener er "naturrettens logiske endestasjon". Alternativet er et abstrakt sprog om Gud som "relasjon". Det blir ikke argumentert godt nok for hvorfor dette er et godt alternativ for en kristen kirke, annet enn som efterpåklok begrunnelse for en ny etisk praksis.

Gå til kommentaren

Håpløst?

Publisert nesten 8 år siden
Her kommer du med en endeløs rekke religiøst funderte synsinger, uten noe som helst grunnlag i forskning. Igjen et eksempel på at du inett kommer med påstander som kun har sitt utspring i "synd"-begrepet og hva du innbiller deg om hva Gud mener om saken.

Håpløst.

Dette måtte jeg kommentere, siden det fremstår som fullstendig latterlig. Og til de grader vrangvillig. Egil Wold kommer overhodet ikke med "religiøst funderte synsinger, uten noe som helst grunnlag i forskning." (Hvor det angivelig manglende "grunnlag i forskning" bare er en billig hersketeknikk, som om det skulle være et slags trumfkort i enhver debatt.)

Wold nevner hverken "synd" eller "Gud" i sitt innlegg; likevel gjøres det til en hovedsak for slik å kunne avfeie alt sammen. Men hvis man ikke har noen relevante eller interessante synspunkter å bringe til torgs, er dette alltids en grei snarvei ut av debatten.

Det er relevant å snakke om at barn ser sine biologisk foreldre som rollemodeller, og at barn har godt av stabile fars- og morsroller, og dette har definitivt "grunnlag i forskning". Det er ikke en påstand som har "grunnlag i "synd"-begrepet", eller en innbildning om "hva Gud mener om saken".

Det er tilsvarende relevant å snakke om uforpliktende seksualitet, slik Wold gjør, som en negativ innflytelse på folks evne til å forplikte seg, og at en slik livsførsel vil virke negativt på den oppvoksende generasjons evne til det samme. Dette har "grunnlag i forskning" og er ikke en påstand som har "grunnlag i "synd"-begrepet", eller en innbildning om "hva Gud mener om saken".

Det er også relevant å snakke om skilsmissers negative innflytelse på barn. Dette er jo i høyeste grad et problem både for den enkelte familie, for enkeltmennesket og for samfunnet som helhet, og det har utvilsomt "grunnlag i forskning". Det er ikke en påstand som har "grunnlag i "synd"-begrepet"; det er ikke en innbildning om "hva Gud mener om saken".

Enkelte synes å tro at all kritikk av normoppløsning og mentalitetsendring innen seksualitet og familieliv bunner i et religiøst argument. Jeg tror en slik holdning skyldes en blanding av religiøs aversjon og sterk individualisme og dertil hørende selvrettferdighet. Mange tåler ikke kritikk av ens valg og begrunnelser. Man fornekter all slik kritikk som utidig moralisme, mens en samtidig moraliserer med etslags motsatt fortegn: den største moralist er den som angriper - i "autonomiens" og "privatmoralens" navn - alle som ikke vil gjøre som du selv vil.

Disse evner å mobilisere den største indignasjon og usaklighet i enhver debatt om moralitet og etisk praksis, fordi de tror meningsmotstanderne vil dem vondt - eller enda verre: forkynne noe de ikke kan stå for. Tvert imot. "Samfunnets beste" er (burde være) en fellesskapelig og universell aspirasjon. Den er ikke religiøs. Men det er et krevende prosjekt, offentlig og individuelt. Det blir derfor umulig å gå med på for den omvendte moralist, som ikke tåler at andre går i sømmene ens individuelle valg og begrunnelser.

Den som tror at den kristne argumenterer mot moralsk normoppløsning av andre grunner enn å fremme det beste for samfunnet, er på alvorlig ville veier.

Gå til kommentaren

Ugyldige resonnementer

Publisert nesten 8 år siden

Hvem roper? Hvem er «de unge»? Det må i så fall være den sekulære, homopolitiske lobbygruppen Skeiv Ungdom.

-------------

Kirkemøtet må lytte til de unge som roper «her er det ikke plass til hele meg», og til alle oss andre som mener at denne forskjellsbehandlingen ikke kan fortsette.

Hvem roper? Hvem er "de unge"? Det må i så fall være den sekulære, homopolitiske lobbygruppen Skeiv Ungdom. Som involverer seg i en kirkelig debatt. Det er greit nok - ordet er fritt, etc. Men jeg ser ikke hvilken kompetanse eller interesse de skulle ha av kirkens vigselsordninger. Fordi de er en sekulær, homopolitisk lobbygruppe som bare fremmer sine egne sekulære, homopolitiske interesser. Dette er et faktum! og ikke en fornærmelse. Jeg efterlyser en gyldig sammenheng mellom deres sekulære, homopolitiske engasjement generelt og dette konkrete engasjementet for likekjønnet vigselsliturgi. (Jeg har ikke funnet den i dette innlegget.)

Ekteskap er ikke en tradisjonell ungdomspolitisk sak. Skeiv Ungdom er likevel svært opptatt av spørsmålet.

Ja. Fordi de er en sekulær, homopolitisk lobbygruppe.

Grunnen er at kirken med sin vigselspraksis sier at det er forskjell på kjærlighet, og at noen mennesker er mer verdige Guds velsignelse enn andre.

Nei, kirken sier at noen relasjoner er mer verdige Guds velsignelse enn andre. Et kristent ekteskap er en formalisering og velsignelse av en relasjon mellom to mennesker som er forenet ikke bare av sin (subjektive) kjærlighet, men sin objektive mulighet til å føre slekten videre. Blant annet. En kan trekke inn et utall naturrettslige, skapelsesteologiske, paulinske momenter. Men disse (filosofiske-teologiske) momenter står i fare for å gå over hodet på Skeiv Ungdom. Forståelig nok, siden de er en sekulær, homopolitisk lobbygruppe. (Men da bør de selv la være å leke teologisk rådgiver for Kirkemøtet.)

Det sendes et budskap til unge som tilhører kirken landet over, om at de, eller en av deres homofile eller lesbiske venner, ikke regnes som likeverdige. Dette er ikke bare uheldig, men kan i enkelte tilfeller være direkte skadelig for unge mennesker.

"Uheldig"! "Skadelig"! Hjelp! "Det sendes et budskap" over det ganske land, og det er ikke i deres favør!Vel. Den norske kirke må ha alvorlige PR-problemer om den tror at den alment oppfattes som rigid og gammeldags overfor homofile. På den annen side tror jeg også dette avsnittet er forfattet av Skeiv Ungdom. Som ikke vet hva en kirke er, eller hvordan den argumenterer, historisk og aktuelt.

Alle barn og unge har rett til å høre at de er elsket og anerkjent, uansett hvem de måtte drømme om å gifte seg med. Deres homofile eller lesbiske slektninger eller venner har også denne retten.

Her, tror jeg, ligger kimen til Skeiv Ungdoms engasjement. Det handler om å bli anerkjent for ens identitetsvalg og følelser. Samfunnets samtykke til ens handlinger må først meisles ut i sivile, politiske rettigheter. Når det sivile lovverket er erobret, står eventuelle gjenværende, hittil resistente institusjoner for tur: "Kirken, hvor eeeer duuu..?" (Svar 1995: "Vik fra meg!"; 2014: "Skal vi skrive en kronikk sammen?")

Noen sier at det ikke er plass for homofil kjærlighet innenfor kirkehusets vegger.

Igjen disse "noen". Hvem er de, og hvordan argumenterer de eventuelt for at det i kirken "ikke er plass for homofil kjærlighet"? Hva legges i begrepene? Skeiv Ungdom ville vært svar skyldig: de aner ikke hvordan tradisjonell kristendom ser på seksualitet, kjærlighet og ekteskap. Det er fordi de er en sekulær, homopolitisk lobbygruppe.

Unge mennesker som ønsker å engasjere seg i kirken, gjør det fordi de deler kirkens kjerneverdier knyttet til begreper som nåde og nestekjærlighet.

Dette er åpenbart forfattet av en pasjonert kirkegjenger. Her er det hyppig altergang og utakknemlig kirkekaffekoking og konfirmasjonsundervisning og -leirledelse og kollektopptelling til de små timer som gjelder! Alt dette for å kunne delta i noen fine begreper. Nei, knapt nok dét - "kjerneverdier knyttet til"noen fine begreper. (Er forresten ikke den motsatte uttrykksform mer naturlig: et "begrep" knyttet til en "verdi"?)Er det Burston-Marsteller som har kommet på setningen ovenfor - og hvor mange hundretusen kostet det i så fall? Nei, jeg mistenker at det - nok en gang - har vært en ghostwriter i Skeiv Ungdom på ferde.

Vi oppfordrer Kirkemøtet til å anerkjenne at kjærligheten mellom to av samme kjønn er en gyldig kjærlighet.

Det er det for så vidt ingen som benekter. Dette er og forblir et ikke-argument. Spørsmålet er hvorvidt denne kjærligheten skal konkretiseres og velsignes av en kristen kirke i form av et ekteskap. Jeg har hittil ikke sett noen argumenter i kronikken som tar hensyn til Den norske kirkes utgangspunkt for en slik læreavgjørelse. Dette har selvsagt med å gjøre at Skeiv Ungdom er en sekulær, homopolitisk lobbygruppe.

Gå til kommentaren

Hermeneutisk utfordring

Publisert rundt 8 år siden
Jeg ser det slik at det ikke er tilstrekkelig overfor de homofile å si at man elsker dem uten at man også elsker dem med hud og hår. Det forbeholdet som ligger i denne og lignende ytringer som du kommer med er sakens kjerne. I dag da alle kristne har seg med alle andre, vil også homofile ha den samme rett til å ha seg med alle og samtidig være like forelsket. Dogmatisk bibelfortolkning med fornektelse av at dette er de faktiske forhold også for kristne er rett og slett ikke levedyktig lenger. Man kunne slippe unna med det i den tid man visste at alle var tro i sitt ekteskap. Nå vet vi det er anderledes.

Her opplever jeg at du sauser sammen mye rart.

Er den påstand at "alle kristne har seg med alle andre" ment som et argument fra din side? I så fall, hva er det et argument for? At siden kristne har samleie, skal homofile få lov til å gifte seg i Den norske kirke? Det er ikke en gyldig slutning i min verden. Og premisset er falskt: selv om kristne skulle være aldri så promiskuøse, strider en slik livsførsel imot grunnleggende kristen etikk. Og den alment aksepterte etikk i vår tid, tør jeg legge til. Så hva i all verden vil du frem til?

Jeg vet ikke hva "dogmatisk bibelfortolkning" har med noe av dette å gjøre, heller. Leste du mitt opprinnelige innlegg? Det var ikke basert på bibelfortolkning. (Mitt inntrykk er forøvrig at surmagede hedninger som bruker mye av sitt liv på internettdebatt, bruker bibelsk argumentasjon langt oftere enn hva de kristne gjør. Og ikke minst: leser Bibelen langt mer literalistisk.)

Hva kunne man slippe unna med i den tid "alle var tro i sitt ekteskap"? Jeg forstår simpelthen ikke argumentasjonen.

Men jeg tror du sier at: 1) Kristne i tidligere tider var tro i sitt ekteskap - hvilket selvfølgelig er feilaktig; og 2) siden kristne i vår tid derimot er seksuelt promiskuøse (utro?!), i likhet med alle andre, bør alle andre også få tilgang til tradisjonelle kristne institusjoner, f.eks. ekteskapet.

Hvilket selvfølgelig også er feilaktig og et elendig argument, så jeg håper det er noe annet du mener.

Når jeg tenker meg om, tror jeg ikke at jeg har forstått noe likevel, fordi du til slutt skriver: "Folk flest gjør likvel som de vil, og bryr seg katten i om man velger å si nei til 100 homofile par i året som vil ha kirkelig velsignelse på sitt partnerskap."

Hvilket må kunne kalle en selvmotsigelse, siden du innledet ditt engasjement i debatten med å argumentere for homofilt ekteskap. Nå sier du at folk uansett blåser om homofile kan få sitt partnerskap velsignet eller ei, og virker tilfreds nok med dét.

Prøv igjen.

(Men helst ikke.)

Gå til kommentaren

Om ubesudlethet, osv.

Publisert rundt 8 år siden
Eirik A. Steenhoff, hvorfor gjøre dette så infløkt? Når homofile finner kjærligheten så la den være ubesudlet. Den er like ekte som hetrofil kjærlighet. Du aksepterer ikke homofil kjærlighet, men du er glad i homofile personer. For meg er dette selvmotsigende. Er du glad i noen, ønsker du personen alt godt, innkludert kjærlighet. Du dveler også ved identitesbegrepet, og knytter legitimering av homofili som identitet opp mot de siste 50-60 års rettighetspolitikk. Dette er enda et forsøk på å gjøre homofili til noe politisk som har oppstått i senere tid. Det er vranglære. Homofili har eksistert i uminnelige tider. Men rettighetspolitikken har selvsagt bidratt til kamp for likeverd. Og da er vi tilbake til starten på denne tråden, det å få gifte seg i kirken, i stedet for å bli tildelt særskilte ordninger som hele tida minner oss på at vi i kirkelig og kristen sammenheng er uønsket og helst skal gjemmes bort.

Først av alt: Grunnen til at den kristne kirke alltid har avvist homofile relasjoner, er at den mener at homofile relasjoner er synd.

(At DnK nå synes å vike bort fra dette, og innfører vigsel av homofile (i løpet av noen år skjer det), får være sin sak. Jeg nøyer meg med å si at den sekulære homobevegelses argumenter nå vinner innpass i bispekollegiet i et større kirkesamfunn, er en svært alvorlig utvikling for den kristne enhet.)

La kjærligheten være ubesudlet, sier du. Det er ikke opp til meg å bestemme hva som er besudlet eller mindre besudlet. Jeg tror ikke jeg vet hva ordet betyr engang, i alle fall ikke i denne sammenheng. Homofil kjærlighet kan godt være like "ekte" som heterofil kjærlighet. Men hvordan skal en vurdere "ektheten" av kjærlighet?

Kjærligheten er i alle fall subjektiv. Man kan imidlertid ikke bygge samfunn på subjektive emosjoner, særlig ikke når de er naturstridige, dvs. går imot naturgitte, biologiske forutsetninger. Den kristne kirke har alltid betonet dette naturrettslige og samfunnsmessige fundamentet i ekteskapet. Et ektepar avlegger sitt troskapsløfte for livet overfor Gud, som har skapt og villet naturen slik den er. Samfunnet, også kjærlighetsrelasjonene i det, må konstitueres og bygges videre på grunnlag av den naturlige skaperordning.

Den kristne kirke mener at bare heterofile samliv kan fungere i tråd med den skapte natur. De er tuftet på objektive vilkår, ikke bare følelser: reproduksjon, en naturlig måte å videreføre slekten på, etc.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere