Eirik A. Steenhoff

Alder: 31
  RSS

Om Eirik A.

Master I teologi og kirkehistorie (Olavsliturgien), MF, Oslo. Master i Biotechnology and Ethics, John Paul II Institute, Catholic University of America, Washington, D.C.

Følgere

Fire spørsmål

Publisert rundt 7 år siden

"Kan det være at den katolske ekklesiologien, iallefall i praksis, fremdeles er litt for sentrert om prestenes gjerning?" Takk for respons. Jeg vektlegger nok det ordinerte presteskapets gjerning i større grad. "Men som et troende folk er vi vel ikke avhengig av bygget, er vi?" Jeg vil argumentere forat jo, det er vi. Kirken er det nye tempel, Guds bolig -- det finnes dessuten ikke lenger bare ett (for ett folk), men mange, fordi Ordet er gått ut til hele verden og finnes (sakramentalt) i alle katolske kirker. Ut fra tabernakelet strømmer det en nåde som gir livskraft til de troende - ja, la oss gjerne kalle dem Jesu disipler! Men vi trenger virkelig bygget. Det er sentrum for vår religiøse praksis; derfra strømmer kraft ut, dithen strømmer vi til. Jeg vet at du argumenterer ut fra "kirkebygget som kulturarv"-konteksten, og jeg vil ikke vri utsagnet ditt -- men jeg mener like fullt at bygningen er av vesentlig betydning for vår kirkeforståelse (særlig det konsekrerte, selvsagt, men også det avvigslede). "Er det egentlig en så stor krise at de katolske kirkene er stappfulle mange ganger hver søndag?" Dette er jo i og for seg hva man kaller et "luksusproblem" for en kirke i vår tid. Jeg er mer bekymret for prestenes og de øvrige ansattes og frivilliges arbeidsvilkår og helse. Dette opplever jeg forøvrig som et viktig og nyttig poeng i din tekst. Kanskje bør vi mane til en større grad av frivillig innsats i våre katolske menigheter? (Men bygningene må også klare kapasiteten!) Men du spør om pågangen på byggene er en "stor krise" - samtidig spør du jo i foregående setning om vi trenger byggene i det hele tatt. Du spissformulerer, men du ender vel uansett opp i en selvmotsigelse her? Enten er byggene viktige eller ikke. Det er kanskje ikke et veldig problem at kirkene er stappfulle hver søndag, men da må man i det minste anerkjenne at kirkebyggene er "viktige" -- både i den aktuelle pastorale situasjonen, evt også prinsipielt-teologisk. "Problemet ligger kanskje heller i at de troende ikke utfordres og ansvarliggjøres til å finne løsninger selv?" Her er du som sagt inne på noe. Frivillig initiativ har det vært mye av gjennom kirkehistorien; vi er ikke bortskjemt med dette (på tross av alle festtalene). Man kan ha andakter (!), bibelgrupper, sangforeninger, ungdomskatekese, studentaktiviteter (kremt), kvinne- og herreforeninger (!), osv osv, i langt større omfang enn i dag. Dette treffer kanskje ikke helt ditt poeng, men et stykke på vei? Jeg ville imidlertid være skeptisk til overstyring fra legfolk, eller at man som legperson ikke fikk skikkelig betjening av sakramentene
Gå til kommentaren

Ikke helt enig

Publisert rundt 7 år siden

"Kirken har røttene sine og hjertet sitt i et budskap som først ble forkynt på slettene rundt Kapernaum og Genesaretsjøen. Det er det samme budskapet vi er kalt til å følge. Vi er ikke kalt til å springe etter mennesker for å betjene dem med religiøse goder."

Ditt innlegg er til dels blitt "kuppet" av redaksjonen, slik at budskapet om statsstøtte blitt overdrevet. Men budskapet forblir jo det samme, tross alt. Jeg er bare ikke sikker på om jeg er enig.

Jeg kan ikke kommentere Den norske kirkes situasjon, men jeg synes jo at denne formen for "urkirkelighet" - med det mener jeg en slags idyllisering av Kirkens aller første tid - virker fremmed ut fra katolsk ekklesiologi. Den er vanskelig kompatibel både med Kirkens materielle behov og med dens sakramentsteologi.

Ja, vi har våre historiske røtter i Jesu og apostlenes forkynnelse i Judea, og vår egen forkynnelse tar på mange måter utgangspunkt i denne. Vi er i det minste kalt til å leve efter denne Kirkens "ånd" - søndag efter søndag leser vi jo epistlene og evangeliene og er derfor hensatt til menighetssituasjonen i apostolisk tid. Du vil kanskje i enda sterkere i grad tilbake til denne urkirkelige ånden, og det kan jeg ha sympati for. Men Kirkens organisatoriske størrelse tillater neppe dette; det er simpelthen så mange kirkebygg og -medlemmer som skal betjenes til enhver tid, at man trenger de pengene man kan få. Joda, på lovlig vis.

Jeg tenker at dersom evangeliet skal forkynnes for alle folkeslagene, må jo denne materielle situasjonen nødvendigvis bli en konsekvens for en kirke i vår tid.

Men som sagt: Jesu lignelser om bl.a. Kirken leses søndag efter søndag -- vi kan vel som kirke inspireres (i ordets rette forstand) av dem uten å måtte ta de materielle konsekvenser av dem? Vi er ikke alle kalt til å respondere på Jesu ord om å oppgi all eiendom som den hl. Antonius gjorde (dvs. bokstavelig). Kirken som helhet er ikke kalt til dette; Herren kaller noen få ut i ørkenen.

Mitt andre poeng er pastoralteologisk: Vi er jo kalt til å springe efter mennesker for å betjene dem med religiøse goder, viz. sakramentene. Det er jo i denne betjening at presteskapet har sin opprinnelige religiøse funksjon. At presteskapet forvalter sakramentene til Guds folk, vil derfor både være god urkirkelig praksis, men er også helt nødvendig i en kirkelig situasjon som vår, der relativt få prester betjener mange som søker Kirkens sakramenter. Og at folkene trenger Guds nåde formidlet gjennom sakramentene, er jo en opplagt sak.

Eller?

Gå til kommentaren

Publisert rundt 7 år siden

Jeg kunne ikke være mer enig. Det er først og fremst NRK og Anders Magnus som kommer dårlig ut av dette. En ting er å slippe til Krekar i det hele tatt. Noe annet er det å fullstendig svikte sin kritiske rolle når han sitter der og lirer av seg sitt ekstreme budskap.

Men hatefulle ytringer og en infantil religionsforståelse opptrer jo også i andre sammenhenger -- i denne diskusjonen, for eksempel, bare med andre fortegn. Et nyansert og kunnskapsbasert perspektiv på religion behøves mer enn noensinne, som Bastrup er inne på. Både på islam og kristendom. Et slikt behov begrenser seg ikke til selvutnevnte mullaher eller journalister, selv om disse nok har en større innflytelse på samfunnsdebatten enn mange andre.

Gå til kommentaren

Fri meg fra elendige analyser

Publisert over 7 år siden

Helge Lurås viser seg som en sann sekularist av den gamle skolen. Det er som å lese Gibbon på sitt mest hatske, minus finessen.

Betegnende er det at han siterer Freuds utdaterte religionskritikk. Lurås er hundre år for sent ute. Jeg trodde vi hadde kommet lenger enn denne banale oppfatningen av religion? Det som imidlertid skremmer mest, er at det hele kommer fra et godt etablert forsker innen internasjonal politikk, et fagområde hvor en nyansert og intelligent forståelse av religion - og særlig islam - er viktigere enn noensinne.

Veien til verdensfred og en løsning på "planetens utfordringer," som Lurås så pompøst skriver, går gjennom å "forkaste religionene." Det er utgangspunktet for første kronikk. Men dersom analysene innenfor det som turde være Lurås' kompetanseområde, nemlig internasjonal politikk, innebærer en så banal religionsforståelse som den han presenterer, er det virkelig fare på ferde.

Det er lov å ikke like religiøse livssyn, til og med å forakte dem. Men når man uttaler seg med forskertittel og påberoper seg analytisk kompetanse, må man faktisk leve opp til enkelte forventninger. Og man må pent finne seg i å få sin argumentasjon - eller mangel på sådan - gått nøye i sømmene.

For eksempel dette (merk: dette kommer når han efter eget sigende forsøker å "nyansere"!): "Den religiøse tro og gudsoppfattelse mange nordmenn har i dag er, er heldigvis av en langt mindre altomfattende karakter enn i tidligere århundrer. Derfor har ikke kristendommen de samme utfordringer som islam."

Hvilken dyptpløyende analyse! Her tar vi virkelig på kornet både vår nåværende situasjon og den historiske utvikling bak denne.

Ingen forsøk gjøres på å skjelne mellom islam og kristendom som selvstendige religioner, eller deres historiske utvikling. Religionen kan visst bare måles på én skala, nemlig: En mer eller mindre omfattende grad av "religiøs tro og gudsoppfattelse." Som om dette er en enkel matematisk størrelse det mulig å måle; som om det er en mulig gjenstand for analyse; som om begrepene betyr noe i sammenhengen i det hele tatt.

Hva med dette? "Troen på gud finnes først og fremst hos dem som er sterkt oppdratt og indoktrinert fra tidlig alder slik at tapet av gud er eksistensielt og psykologisk smertelig. I noen tilfeller blir det en aktivt oppsøkt trøst for mennesker som opplever traumer og ikke klarer å stå på egne bein."

Lurås holder seg som nevnt med den banale freudianske religionskritikk. Den har imidlertid noen problemer: Den tar for det første ikke høyde for menneskers oppfatning av sin egen religiøsitet. Det betyr at den ikke treffer, at den formidles for døve ører de fleste steder. Ikke bare det - den sabler ned milliarder av menneskers - ja, brorparten av verdensbefolkningens - religiøse identitet. Den er knapt i overensstemmelse med virkeligheten. Virkeligheten er at folk flest har en gudstro - i alle fall utenfor Vesten.

Lurås beskylder kritikerne for å leve i en "boble," men hvem er det som lever i en boble her? De fleste mennesker på kloden tror på en høyere makt enn seg selv, bortsett fra i en selvgod avkrok i det postmoderne Vesten. Hvor konstruktivt er dette perspektivet i internasjonal politikk i dag, når virkeligheten er at så mange mennesker identifiserer seg som religiøse? Det borger i alle for elendige analyser som denne.

Men Lurås' forklaring på religiøs tro er jo enten "indoktrinering" eller at man "opplever traumer og ikke klarer å stå på egne bein." Hvor nedlatende går det an å bli? Og man kan følge opp: I hvor sterk uoverensstemmelse med virkeligheten kan forskningen tillate seg å være?

Lurås fortsetter: "En lang rekke religiøse oppfattelser og guder er forsvunnet som aktive forestilinger tidligere – Norge ble jo også en gang kristnet. Det er ingen umulighet at det samme kan skje med de nåværende religiøse forestillingene innen kristendommen og islam. Vi er allerede på vei. Hvis vi slutter å tro – noe vi med fri vilje kan gjøre - forsvinner også gud."

Dette er skremmende banalt. Og naivt. Tror Lurås virkelig at "planetens utfordringer" vil bli løst, bare folk "slutter å tro?" Det er intet mindre enn en intellektuell ansats til religionsforbud, ja, religionsforfølgelse. Det har historien gitt uhyrlige eksempler på. Hvordan begrunner han på sin side et engasjement for "planetens utfordringer?" Med sosiale og moralske egenskaper som har blitt til gjennom naturlig utvelgelse? Men dette motiverer i seg selv ingen til handling. Det begrunner ingenting, hverken politiske institusjoner eller etisk altruisme.

Er Lurås' perspektiver vanlige blant forskere på internasjonal politikk i dag? Denne religionskritikken er ingen akademisk analyse, kun et surt oppstøt fra en selvtilfreds profesjonell ateist.

Herre, fri meg fra denne kvasi-intellektuelle bullshit-sekularismen.

Gå til kommentaren

Mye rart

Publisert over 7 år siden

Ja, her var det mye rart.

Inkarnasjonen skjedde uten " godkjent bruksendring," javel. (Hvorfor skal forresten statlige etater få levere begrepene i en kristen preken? Er det et slags forsøk på humor, med byråkratiske begreper som "bruksendring" og "saksbehandling"? I så fall graver man virkelig dypt og i dyp desperasjon efter metaforlandskaper som skal virke relevante og artige for folk. (Hva er i så tilfelle galt med Skriftens egne metaforer?) Men det er betegnende for denne teologien.)

"Jesu fødsel varslet ingen global bruksendring," skriver du, dvs. lite forandret seg på det politiske plan; folk fortsatte å krige med hverandre, lide, etc. Det lyder riktig, men det lyder jo ikke som en skjellsettende innsikt. Det har vi liksom forstått allerede, og den kristne teologien gir ingen garantier for fullkommen verdensfred, osv. Det er vel knapt mulig i en fallen verden.

Men jeg tror noen teologier likevel har slike politiske siktemål; ikke fordi det er noen spesiell teologisk innsikt som legges til grunn, men nettopp fordi man tenker innenverdslig og politisk-sosialt. Da får man formuleringer av typen "Jesus er kommet til oss som et flyktningebarn," osv. Åpenbaringen er ikke noe helt annet enn den politiske og sosiale virkelighet, men får sin relevans i lys av den, og opererer innenfor den. Det finnes egentlig ikke noe større og mer teologisk enn "Dagsrevyen og vårt eget liv," som Magelssen skriver. Det tjener som en omformulering av budet: "elsk din neste som deg selv."

Dette er rasjonalistisk teologi og frigjøringsteologi på sitt klareste. Det er helt fint, for da vet vi andre hva vi har å forholde oss til.

Det er ikke uproblematisk at Magelssen, som i egenskap av leder for KFUK-KFUM (eller hva det heter denne måneden) har gått ut til støtte for boikott av Israel, gjør et stort nummer av Israel-Palestina-konflikten i denne prekenen. Han refererer til det tendensiøse "Kairos-dokumentet," og i løpet av prekenen sauser han igrunn Israel-opposisjon sammen med terrorangrep i forskjellige verdensstrøk. Og romfolk.

En slik rendyrket politisering av det kristne budskap ser man hertillands bare i forbindelse med  Israel-Palestina-konflikten. Det er slitsomt, enten det går for eller imot den ene eller annen part.

Prekenen avsluttes med et lengre Tutu-sitat (det er fint å avslutte med å sitere andre, for da slipper man å skrive en konklusjon selv). Han går ikke av veien for å kalle israelerne "krefter som står imot godhet og menneskeverd," som bringer med seg "ondskap og død." Det hele underbygges med fromme ord og teologiske begreper, som om denne forbitrede Israel-motstanden er sanksjonert av Vårherre selv. (F. eks. : "[Kairos-dokumentet] er fylt av dype og profetiske ord, og vår Gud som verken slumrer eller sover, vil høre ropet og bli deres Immanuel."

Det lyder sikkert fint -- men da er man heller ikke konsekvent ut fra sin egen teologi. Enten står Gud utenfor de politiske prosessene og konfliktene og har igrunn ikke mye å melde når det gjelder menneskenes valg her, eller så er han en Gud som "vil høre ropet," etc. I så fall: Hvorfor skal han bare lytte til de forbitrede palestinerne og ikke til skolebarna i Peshawar? etc. Er han bare med i Palestinakomiteen? Eller kanskje KFUK/M?

Jeg trodde nemlig at det ikke var noen bruksendring i denne teologien, og at alt er dømt til å dure og gå som det alltid har gjort?

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere