Eirik A. Steenhoff

Alder: 31
  RSS

Om Eirik A.

Master I teologi og kirkehistorie (Olavsliturgien), MF, Oslo. Master i Biotechnology and Ethics, John Paul II Institute, Catholic University of America, Washington, D.C.

Følgere

Publisert rundt 3 år siden

Et lite addendum: kultur kommer fra lat. «cultura,» som betyr (dyrket) jordsmonn. Det er av samme rot som «cultus,» dyrkelse. Dette er den helt rette sammenhengen for å forstå Jesu lignelse (hos synoptikerne) om hvetekornet. Kornet må falle i jord som er i stand til å ta det imot, til å bære frukt. Derfor er kulturell misjon så vesentlig. Man kan til og med si at Guds selvåpenbaring, nedskrevet i Bibelen, dypest sett handler om å sette oss mennesker i stand til å ta ham imot. Men så tror jeg at deler av moderne protestantisme (nyevangelikalisme)har et så fordreid syn på forholdet mellom kultur og forkynnelse, tro og fornuft, natur og nåde, at den rasjonelle og kulturorienterte komponenten i misjonen er nærmest forduftet. Det ser vi i den refleksaktige kanoniseringen av John Allen Chau. (Selv ikke Mor Teresa ble helligkåret kjappere!)

Gå til kommentaren

Publisert rundt 3 år siden
John Allen visste meget godt at dette var et misjonsoppdrag med høy kostnad, men han var villig til å gi sitt liv for at også disse menneskene skulle få høre de gode nyhetene om Jesus.

Jeg opplever dette inseratet fra den ellers så kloke Bjørn O Hansen som lite klokt. Å være villig til å gi sitt liv er ikke det samme som å oppsøke den sikre død. Chau visste om farene, men dro likevel, med åpenbar dødsforakt og/eller uendelig naivitet. Hansen nevner Jim Elliot, en annen misjonær som døde i Amazonas. Jeg tror at det er noe grunnleggende usunt og forvirret ved denne nyprotestantiske martyrkulten, der det handler om å bli drept i den vågale misjonens tjeneste. Det er ganske langt unna martyrtradisjonen i oldkirken. De tidlige martyrene sto opp for evangeliets sannhet i møte med en hedensk og ofte brutal majoritetskultur – og i den forstand er vår egen tid på sitt vis en ny martyrtid. Når det gjelder misjonærene som reiste til uoppdagede/ikke-kristne verdensdeler på 15- og 1600-tallet, fortonet deres oppdrag seg helt annerledes enn Chaos personlige prosjekt. De var først og fremst rasjonelle: nøye planlagte og utførte. Målet var tross alt ikke å dø, men å forkynne evangeliet. Dessuten reiste man i grupper, eller to og to, og aldri til åpenbart farlige områder.

Det finnes mange eksempler på misjonærmartyrer fra denne perioden, som de såkalte nordamerikanske martyrer, en gruppe på åtte franske jesuitter som ble brutalt torturert drept av indianerstammer i Ontario i dagens Canada på midten av 1600-tallet. Opprinnelig hadde jesuittene god fremgang i indianerbosetningen, og de bidro til å tjene fellesskapet der. Så snudde situasjonen seg. Jesuittisk misjon var ikke aggressivt pågående, men strategisk, og med en iboende respekt for den lokale kulturen. Ignatius og hans forbundsfeller visste alt om den uløselige forbindelsen mellom kultur og religion, og derfor mellom kulturell og religiøs misjon. Chaus forfeilede prosjekt utviser til sammenligning ingen forståelse for hva en kultur er, og hva som skal til for å legge det helt nødvendige grunnlaget for kristen forkynnelse. Å reise alene på misjonstokt til en øde øy – der man sågar vet det finnes en fiendtlig stamme som har drept inntrengere før – er simpelthen en helt fremmed tanke i den brede misjonstradisjonen i den kristne kirke. Derfor er kritikken mot Chau berettiget, også når den kommer fra kristent hold.

Gå til kommentaren

Publisert rundt 3 år siden
Jeg mener at denne mannen Chau er martyr, - det er ikke en stor blemme av meg å hevde det.

Jo, hvis du definerer en martyr på en helt annen måte enn det som er normalt.

Gå til kommentaren

Publisert rundt 3 år siden
Håvard Nyhus – gå til den siterte teksten.

Om John Allen Chaus død har noen som helst mening, så er det fordi den øver oss i å skjelne mellom det å gi sitt liv for en stor sak og det å kaste det vekk fånyttes.

Det er en hårfin linje mellom historiefortelling og myteskaping. Noen ganger er en død bare en død.

Dette er et treffende og viktig poeng. Mytologisering av vår egen død er blitt noe sentralt i kulturen. Bare gå til en begravelse og hør på minnetalene. Og så er det interessant hvordan nihilismen ligger og lurer like under denne mytologiseringen. Jeg så en film forleden om en klatrer — en såkalt «free climber» — som besteg El Capitan i Yellowstone nasjonalpark uten rep. Klatreren var stadig en hårsbredd fra døden. Han klatret 1000 meter rett oppover. Begrunnelsen for denne dumdristigheten var et slags kall til storhet (han kalte det for «perfection»), men det var også klart at hans eget liv ikke betydde så mye: i den grad det var ille om han skulle ramle ned under forsøket, var det fordi hans venner, kjæreste og familie ville miste ham. Jeg ble minnet om filmen igjen da denne misjonæren ble drept. Dette var ikke en martyrdød, men uttrykk for en nihilistisk dødsforakt. Man dør ikke for evangeliet som et personlig prosjekt.

Gå til kommentaren

Publisert rundt 3 år siden
Espen Ottosen – gå til den siterte teksten.
Og jeg mener altså at kjønn primært er en biologisk realitet.

Jeg ville si: ontologisk!

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere