Eirik A. Steenhoff

Alder: 31
  RSS

Om Eirik A.

Master I teologi og kirkehistorie (Olavsliturgien), MF, Oslo. Master i Biotechnology and Ethics, John Paul II Institute, Catholic University of America, Washington, D.C.

Følgere

Publisert rundt 3 år siden

Takk til Skarsaune for svar. Jeg synes det er positivt at Humanistforbundet mener at menneskeverdet er noe iboende og ikke noe som er gitt utenfra. Det er, som Hallvard Jørgensen påpeker, et tegn på en fortsatt delaktighet i en kristen kulturarv. Til sammenligning er det mange toneangivende sekulærhumanister og andre aktører i det offentlige rom som gir uttrykk for at menneskeverdet nettopp er "et resultat av eksterne garantister." Disse vil også lese FNs menneskerettighetserklæring som en ekstern garantist.

I likhet med Jørgensen tror jeg at den brede humanismen har mer for seg. Jeg tror likevel at det vil være vanskelig å opprettholde et konsekvent syn på menneskeverd – og hva et "menneske" egentlig er – dersom man i praksis opererer med religiøs meningspluralisme. Disse grunnleggende spørsmålene kan ikke besvares rent subjektivt; det må gås dypere i materien. Humanistforbundet gjør rett i å se til FNs erklæring som et uttrykk for et iboende menneskeverd. Men dette er bare begynnelsen. Etter hvert må man argumentere for hvorfor et slikt objektivt menneskeverd eksisterer. I så måte har sekulærhumanistene rett: FN-erklæringen er bare en ekstern garantist.

Når det gjelder den kristne humanismen, var det mye tematisert i katolsk teologi i det 20. århundre. Årsaken til fraværet av begrepet i protestantisk teologi tror jeg Jørgensen har påpekt nokså presist. I norsk sammenheng er jeg redd humanismebegrepet er blitt "besmittet" av Humanetisk Forbund og for negativt ladet. Men:Det er viktig i katolsk teologi å understreke at Gud ble menneske for mennesket (humanitas), og at menneskenaturen ikke er helt fordervet, men mottagelig for Guds nåde.

Henri de Lubac skrev i sin bok L'humanisme athée: "Kristendommen fornekter ikke mennesket for å kunne bekjenne God. Den søker heller intet kompromiss mellom dem. Guds åpenbaring var tvert imot en opphøyelse av mennesket, som innskrevet i historien. Og i tusen forskjellige varianter gjentar den med St. Irenaeus, som et uttrykk for hans aller dypeste innsikt: Gloria Dei, vivens homo ["Guds ære [er] et levende menneske"]." Men nettopp fordi mennesket har en så høy stilling i Guds plan, mener Lubac at humanismebegrepet blir overflødig. Han fortsetter: "La oss forkaste det tvetydige og kanskje altfor svake begrepet "kristen humanisme." La oss i hvert fall forbeholde det til å beskrive visse former [av begrepet], som har vist seg mer eller mindre vellykkede gjennom historien." Jeg tror om ikke annet at Lubac gjør klokt i å være skeptisk. I boken som følger, understreker han hvor katastrofal den ensidige vektleggingen av mennesket – i den ateistiske og anti-kirkelige "humanismens" navn – har vært i ideologi og praktisk politikk gjennom hundre år (fra ca 1850 til 1950). Katastrofal nettopp for mennesket selv. Historiens kjensgjerninger gjør det unektelig vanskeligere for den kristne kirke å ta humanismebegrepet i bruk i dag.

Gå til kommentaren

Publisert rundt 3 år siden
Elise Skarsaune – gå til den siterte teksten.
Menneskets verdighet er ikke å forstå som et resultat av eksterne garantister, tvert om er menneskets verdighet begrunnet i en kvalitet som er naturgitt og iboende i menneskets natur. 

Hvordan begrunner generalsekretæren i Humanistforbundet dette?

Gå til kommentaren

Publisert rundt 3 år siden
Åste Dokka – gå til den siterte teksten.

Da Luther tok et oppgjør med kirkas makt til å 
bestemme den rette tolkning, satte han samtidig Bibelen fri. Det ble opp til enhver lesekyndig å si seg opp en mening. Teologien ble demokratisert og enhver døpt sett som prest.

Dette er en styrke ved den lutherske kirke: Fordi det er 
Bibelen som har autoriteten, kan mange ulike fortolkninger oppstå og bli en del av den teologiske samtalen. Paradoksalt nok 
relativiseres dermed autoriteten fordi Bibelen beviselig produserer utrolig varierte lesninger.

Dette er, som andre har påpekt, en fullkomment postmoderne lesning av Luther. Det er i alle fall ikke representativt for Luthers lesning av Skriften. Det virker som om det i Den norske kirke er blitt populært å plukke noen utvalgte konsepter fra den lutherske arven etter forgodtbefinnende. For eksempel tror man ikke lenger på arvesyndens realitet, men kjøper en moderne liberal antropologi. Da blir arvesynden i stedet et uttrykk for feilbarlighet, enkelt omformet til legitim meningspluralisme – som Dokka nevner i dette innlegget. Det er i påfallende grad i harmoni med pluralismen som eksisterer i vårt eget samfunn. Men det er ikke i harmoni med den brede kristne filosofiske og teologiske tradisjons vektleggingen av objektiv sannhet, og menneskets søken etter den. Å derfor fremheve relativiseringen av Skriftens autoritet (gjennom demokratiseringen av tolkning) som noe positivt, blir helt inkompatibelt med denne tradisjonen, og ikke minst med Luthers hensikt. Her driver man bare med projisering av egne forutsetninger. Men så løper Dokka også i et paradoks: Hun fremhever relativiseringen som positiv, men oppkaster seg til dommer over dem som "vokter hyrden," det vil si: legfolk som nettopp kritiserer enkelte presters og teologers feiltolkning av det bibelske budskapet. De kan ta feil, slår Dokka fast, og sikter formentlig til konservative (tradisjonstro!) medlemmer av Den norske kirke. (Hun tilføyer at man må legge fra seg våpnene i våpenhuset – som om liberale kirkefolk har vært kjent for sin pusekattaktige tilnærming til kirkepolitikk i DNK de siste tiårene. "Bjelken i ditt eget øye, ..." osv. ) Det kan hun ha rett i. Men anklagen kan dermed også gjelde henne. Gitt at de forutsetningene hun opererer med, finnes hverken i hennes kirkesamfunns egne bekjennelsesskrifter eller i den brede kristne tradisjon for øvrig, er det faktisk mer sannsynlig.

Gå til kommentaren

Publisert rundt 3 år siden
Tore Olsen – gå til den siterte teksten.

Slutt å kjør bil

Matteus 13: Samme dag gikk Jesus ut av huset og satte sig ved sjøen,  2 og meget folk samlet sig om ham, så at han gikk ut i en båt og satte sig der; og alt folket stod på stranden.  3 Og han talte meget til dem i lignelser og sa: Se, en såmann gikk ut for å så,  4 og da han sådde, falt noget ved veien; og fuglene kom og åt det op.  5 Og noget falt på stengrunn, hvor det ikke hadde meget jord; og det kom snart op, fordi det ikke hadde dyp jord;  6 men da solen gikk op, blev det avsvidd, og da det ikke hadde rot, visnet det.  7 Og noget falt blandt torner, og tornene skjøt op og kvalte det.  8 Og noget falt i god jord; og det bar frukt, noget hundre fold, og noget seksti fold, og noget tretti fold.  9 Den som har ører, han høre!

Er dette ment som en seriøs kommentar til det jeg skrev?

Gå til kommentaren

Publisert rundt 3 år siden
Når jeg sier at Gud ikke eksisterer på Jorden, er det på grunn av all meningsløs lidelse som ikke er forenlig med vår forståelse av begrepet "Gud".

Da tror jeg du må revurdere din oppfatning av hvem "Gud" er (i den kristne forståelsen): han eksisterer ikke på "jorden"; lidelsen i verden er nettopp med på å synliggjøre hans godhet for oss

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere