Du spør en annen, men spør du meg, så: nei.

Jeg er uenig i den konklusjonen, og det er også de ulike sammenslutningene av kristne kirkesamfunn i dag. Jeg mener også det blir selvmotsigende å operere med en historisistisk kritikk av fremveksten av den kristne trosbekjennelse, samtidig som man opererer med en essensialistisk og helt ukritisk forståelse av en angivelig privatåpenbaring på 1800-tallet.

De økumeniske konsilene var ikke politiske kompromisser, men en gradvis definisjon av innholdet i den kristne og apostoliske tro. Det var jo nettopp fordi definisjonen var viktig at det var så mange stridigheter om den. Konsilene dreiet seg om en avklaring av logikken som finnes i selve åpenbaringen, som inneholdes i Skriften. Å kritisere dette innholdet er greit nok — men da stiller man seg utenfor den kristne trosbekjennelsen. Det er ikke annet enn rett og rimelig å trekke disse distinksjonene.

Det er viktig å poengtere at denne læren bryter kraftig med de økumeniske konsilenes lære om Treenigheten. Derfor regnes ikke LDS som et kristent kirkesamfunn. Det må det fremdeles gå an å si, helt uavhengig av forfølgelsene som har funnet sted tidligere osv.

Partilederens foreldre sa det best til en avis i helgen: «Knut Arild sier lite, og så gjør han akkurat som han vil.». Det er metoden han la til grunn da han gikk i Pride-tog, og vi ser den også i spørsmålet om regjeringssamarbeid.

Takk for denne kommentaren. Også jeg savnet Hildegard i artikkelen. Det var flere betydelige kvinnelige forfattere (og ikke-forfattere...) i kirken før Birgitta, og Hildegard var den fremste blant dem. Birgitta er en svært interessant og viktig helgen, men jeg tør påstå først og fremst i skandinavisk og historisk sammenheng. Hverken hennes kult eller orden er veldig utbredte i dag. Journalistene og forskerne skal ha for å belyse Birgitta historisk, men det blir feil — og i grunnen nokså provinsielt — å kalle henne for «størst.»