Didrik Søderlind

Alder: 50
  RSS

Om Didrik

Jeg er rådgiver i Human-Etisk Forbund og fast spaltist i Vårt Land. Ateisten i "Presten og ateisten" (2015). Twitter: @didriksoderlind

Følgere

Jaquesson vil fortsatt ikke se

Publisert over 6 år siden

Kari Jaquesson har virkelig forsvart sin plass i en artikkel med tittelen «Jødehatet vi ikke vil se».

Kari Jaquesson reagerer (Vårt Land 16. mai) på min spalte «Jødehatet vi ikke vil se» (Vårt Land 11. mai). Det er derfor på sin plass å utdype hvorfor hun er omtalt i den.

1. februar bedrev Kari Jaquesson det hun selv kalte «drodling» på Facebook-profilen til Aftenposten-journalist Ingeborg Senneset. Jaquesson lurte på om antisemittismen virkelig var så ille i Europa, hvem som «tjente på IS' aktiviteter og det disse brukes til å sverte muslimer som sådan?» og mente det var «pussig» at IS ikke har angrepet Israel. Stilen var konspirasjonsteoretikerens: Spørsmål stilt på en måte som insinuerer at det finnes en fasit, en fasit med davidsstjerne i margen.

Kritikk. Jaquessons «drodling» møtte kritikk fra folk som Karin Abraham, Shoaib Sultan, Antirasistisk Senters Rune Berglund Steen og rådgiver Hårek Hansen i Frp. Folk som ellers knapt er enige om noe, men som her var enige i at det Jaquesson drodlet fram var til forveksling likt klassiske antisemittiske myter om jøder som en samordnet, undergravende verdensmakt.

I månedene etter har Jaquesson vært på sine kritikere på Facebook, på Twitter, på epost og på telefon. Ingensteds har hun gitt noe ordentlig svar på hva hun mente. (På min twitterkonto var hun opptatt av at vi skulle ha «mer presse» om IS; blant annet ville hun vite «hvem som sponser & styler Toyotaene til IS». Ønsket om mer kunnskap stakk merkelig nok ikke dypt hun lurte tydeligvis ikke nok til å gidde å google IS og Toyota, og lett finne svaret selv (spoiler: ikke Israel).

Svarer ikke. I sitt tilsvar til meg i Vårt Land svarer hun fremdeles ikke, men setter i stedet i gang med en avsporing om hvorvidt IS er mer politisk enn religiøst. Hun nekter altså fremdeles å ta inn over seg hva folk reagerer på når hun «drodler» om Israel og jøder.
Dermed har hun virkelig forsvart sin plass i en artikkel med tittelen «Jødehatet vi ikke vil se».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.5.2015

Gå til innlegget

Jødehatet vi ikke vil se

Publisert over 6 år siden

Antisemittismen dukker ikke lenger bare opp på hatmøter eller rare nettsteder.

Høsten 2011 begynte fredsforskeren Johan Galtung, en av Norges mest kjente intellektuelle, å anbefale folk å lese det antisemittiske falskneriet Sions Vise Protokoller som «en guide til vår tid». Tre år senere skrev landets kanskje viktigste utenrikskorrespondent, NRKs Gro Holm om jødenes dominans i amerikanske medier: «Kanskje ikke så rart at relativt få palestinske stemmer slipper til når Israel blir angrepet». Da hun forståelig nok møtte motbør, slo hun tilbake med en oversikt over jøder i media, hentet fra nazinettstedet Stormfront.

Denne våren begynte «trimdronningen» Kari Jaquesson å «drodle» om Den islamske staten på Facebook. Jaquesson har lært seg konspirasjonsspråket flytende – kunsten å insinuere gjennom tilsynelatende troskyldig å stille spørsmål. Så etter å ha dratt klassikeren «Se etter pengene, hvem tjener på dette?» konstaterte hun at det var «pussig» at IS ikke angriper Israel. (Om du selv har lurt på dette, foreslår jeg at du leser litt om den israelske forsvarsmakten.)

Det er ille nok at prominente nordmenn holder på slik. Verre er at det ikke får noe spesielt etterspill. Det skal sies at Gro Holm la seg flat, så hennes sak kan vi la ligge. Selv om det selvfølgelig er pussig at en sentral NRK-korrespondent ikke reagerte på at oversikten over jøder i media også listet opp mediefigurer som var «ikke-hvite».

Men Johan Galtung avfeide kritikken som utslag av norsk Jantelov, og var et par år senere tilbake på Dagsrevyen. Der fikk han pludrende lansere sin nye bok. På fredsseminar med kronprinsparet har han også vært. Og ingen medier har plukket opp uttalelsene til Jaquesson.
Så hvorfor er det slik? Kanskje fordi det finnes en tendens til å overse og bortforklare antisemittiske utspill?

Tendensen finnes blant folk som ellers ser på antirasismen som en viktig del av sin identitet. Kanskje er det slik fordi antirasismen er den nye klassekampen for venstresiden, og da vil man jo helst slåss på vegne av dem som er fattige, lavt utdannede eller sitter i fengsel. Jødene passer dårlig inn i dette skjemaet. Og ikke alle israelkritikere får til å tråkke på bremsene når kritikken begynner å ligne på antisemittiske myter om jødene som onde renkespillere eller barnemordere.

Ønsket om å bortforklare jødehatet finnes også på høyresiden. I årevis har den islamkritiske høyresida brukt antisemittismen, som dessverre står sterkt blant en del muslimer, som slagvåpen mot den muslimske minoriteten som helhet: Det er muslimene som er de egentlige rasistene. Øvelsen kan kreve noen spreke krumspring. Redaktør Hans Rustad i Dokument.no er for eksempel normalt så årvåken på antisemittisme at selv Stein Lillevolden roser ham for det. Men da den svenske provokasjonskunstneren Dan Park ble presentert på et møte i regi av nettstedet, ble et av Parks mest beryktede stunts, å plassere en Zyklon B-boks ved et jødisk forsamlingslokale, tryllet om til en solidaritetshandling overfor svenske jøder. At Park deltar på nazistiske møter og lager gatekunst om «myten om de seks millionene», ble skjøvet under teppet.

Spørsmålet er hvor lenge vi kan la antisemittismen passere på denne måten. Det er alvor nå. Det er rundt 1.500 jøder i Norge, så få at en av antisemittismens klassikere, den om at jødene kontrollerer media, faktisk sjelden dukker opp her til lands. Norsk dekning av Israel-Palestina-konflikten sørger for at sånne påstander blir tragikomiske.

Et samfunn uten rom for 1.500 jøder har sannelig ikke rom for mye. Derfor må ikke debatten om antisemittisme få bli en debatt om jøder, men en debatt om oss som ikke er jøder og hva slags tankegods vi lar få seile rundt i hodene våre. Og til syvende og sist en debatt om hva slags Norge vi vil ha.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN 8. MAI 2015

Gå til innlegget

Et skrekkeksempel

Publisert nesten 7 år siden

Som en parodi på religion har scientologien et viktig budskap til menneskeheten.

For noen år siden fikk jeg en telefon fra forfatteren Torgrim Eggen. Han skulle skrive roman om en sekt, derfor ønsket han en håndsrekning fra meg, religionsnerden. Over middager og glass vokste en teologi og gruppedynamikk fram.

Noe av det jeg gjorde som nyslått konsulent var å be Torgrim se dokumentarfilmer om Scientologikirken. Meningen var ikke at han skulle la seg inspirere, tvert om: Han skulle lære hvordan sekten hans ikke burde oppføre seg. Noe av poenget med Torgrims fiktive religiøse bevegelse var jo at leseren skulle kunne kjenne at dette kunne man selv blitt med i. Scientologi, derimot, virker i dag avskrekkende på de aller, aller fleste.

Akkurat hvor avskrekkende scientologi er ble jeg minnet på da TV-kanalen HBO i påsken sendte sin nye dokumentar Going Clear: Scientology and the Prison of Belief. Dokumentaren er basert på boka med samme navn, skrevet av Lawrence Wright.

Scientologikirken er ingen vanlig kirke. Den science fiction-aktige teologien til scientologiens grunnlegger L. Ron Hubbard får hver av oss mene sitt om, selv synes jeg blandingen av gnostisisme og romskip er litt stilig. Men kirkens ekstreme pengejag er frastøtende. Det samme er utnyttelsen av kirkens ansatte, som jobber lange dager for luselønner. Om de ikke leverer som forventet, forteller avhoppere om straffarbeid under kummerlige forhold eller en runde juling av kirkens øverste leder.

Det er når man blir kritisert at man viser hvem man er, og hvilket skue er ikke scientologikirkens behandling av sine kritikere! Avhoppere ses som potensielle problemer og blir utstøtt, noe som for så vidt ikke er ukjent fra andre lukkede religiøse bevegelser. Men få overgår scientologene. Hubbards lære er at kritikere er «fritt vilt», og i Going Clear ser vi hvordan kirken kjøper nabohuset til en avhopper for å kunne overvåke ham døgnet rundt. Vi ser ham bli trakassert av en gjeng kameraveivende scientologer, uniformert i T-skjorter og capser med påskriften «Squirrel busters»  scientologisjargong for den å ta seg av dem som hopper av kirken.

«You couldn't make it up», som amerikanerne sier. I alle fall ikke om du er forfatter og vil at leseren skal ha nubbesjans til å tro på fiksjonen din. Scientologikirken er som en parodi på en religion, en parodi laget av en satiriker som er altfor sint til å klare å være verken morsom eller treffsikker.

Jeg har ikke mye til overs for Hubbards «tech», som scientologene kaller hans hjemmesnekrede ideer om menneskesinnet. Men glem de rådyre kursene og de tykke, pseudovitenskapelige bøkene: I scientologikirken finnes faktisk et utmerket pedagogisk verktøy for å utvikle vårt eget religion og livssyn. Derfor bør vi som er aktive i en eller annen livssynsorganisasjon, kirke eller annet trossamfunn se dokumentarer som Going Clear. Og vi bør motstå fristelsen til å puste lettet ut og fortelle oss selv at så ille er det heldigvis ikke hos oss. I stedet bør vi gå i oss selv.

For i scientologien ser vi mennesker som regner seg selv som representanter for Det Gode, og kritikere som tilsvarende onde. Vi ser hvordan idealisme kan forblinde, og utnyttes av en kynisk ledelse.

Dette er selvfølgelig ikke unikt for scientologien. Det er mekanismer som fort oppstår der mennesker møtes. Men av forskjellige grunner har scientologien blitt et drivhus der disse mekanismene har kunnet vokse til det groteske. Dermed er Scientologikirken et skrekkeksempel på hvor ille et tros- eller livssynssamfunn kan bli.
Det er et eksempel vi ikke egentlig bør ta oss råd til å overse.

Torgrims roman ble forresten hetende Jern. Jeg har prøvd å unngå spoilere, men kan avsløre at Ditlef Søderberg, den skallede mannen som jobber i Human-Etisk Forbund, er basert på meg selv.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN 10.4.2015

Gå til innlegget

Ta ånden tilbake

Publisert nesten 7 år siden

Tro det eller ei: Jeg har også et åndsliv. Ikke alle religiøse mennesker, eller ateister, klarer helt å forsone seg med det.

Jeg lanserer en bok for tiden. Det innebærer mange intervjuer med journalister, og siden boken er en brevbok om tro og tvil, skrevet sammen med en prest, innebærer det mange intervjuer med kristne journalister. Det er alltid moro, for de er jo like interessert i livssyn som meg selv.

Fra der jeg sitter, på den andre siden av bordet, ser det ut til at det er én ting de har spesielt vanskelig for å svelge: At jeg faktisk har et åndsliv. Jeg synes jeg kan høre det knake i fordommene; Er ikke ateister bare tørrpinner som har byttet ut fantasi og følelser med rasjonalitet og vitenskap?

Vel, sånn er det i alle fall ikke for meg. Jeg er et følelsesmenneske. Jeg lar meg vilt begeistre og får de kraftigste stemningsfall. Og min vei mot ateismen har vært kantet med opplevelser av den typen religiøse mennesker gjerne bruker som gudsbevis. Mer filosofisk skolerte mennesker enn meg kaller det for «det numinøse», «oseanfølelsen» eller «mysterium tremendum et fascinans», altså overskridende opplevelser. Opplevelsene der du føler du løftes ut av det verdslige, ut av hverdagen. Eller følelsen av at universet trenger seg på og hver fiber av kroppen din fylles av noe mystisk, så du blir svimmel og slapp etterpå.

Hildegard av Bingen beskriver det som å være «en fjær på Guds pust».

Og her er vi inne på noe av problemet: Religiøse mennesker har vært så flinke til å beskrive og forklare disse opplevelsene at språket vi har for denne delen av menneskelivet er religiøst farget. Så når du snakker om «åndelighet», «spiritualitet» og «transcendens», snakker du religiøst. For noen mennesker faller det tungt for brystet. Det er ikke bare kristne journalister det knaker i når jeg snakker om disse tingene. «Å nei, skal Didrik bli religiøs igjen nå, da?» er en reaksjon jeg ikke er helt ukjent med fra mine egne, for å si det sånn.

Men disse opplevelsene krever ikke at du er religiøs. Jeg er overbevist om at alle mennesker har dem, i større og mindre grad. Og jeg lurer på om jeg tilhører den gruppa som opplever mer enn andre. Presten Stian Aarebrot, som jeg utgir bok sammen med, lurer på om jeg har flere slike enn han har. Kanskje skyldes at jeg har et litt svakt nervesystem (muligens forårsaket av en arvelig immunitetssvikt-sykdom), noe som gjør at den tilstanden religiøse mennesker oppnår ved å speke sitt kjød, faste, våke, snurre rundt eller strekke hendene mot himmelen kommer naturlig lett for meg.

Paradoksalt nok var min vei mot å innse at jeg var ateist altså kantet med slike opplevelser. Da jeg begynte å tenke gjennom og lese meg opp på disse opplevelsene, innså jeg nemlig at en rent ateistisk, naturalistisk forklaring på dem er det som gir mest mening for meg. Hvordan du velger å tolke dem, er din sak (bortsett fra at livssynsnerden i meg kanskje vil fritte deg ut om dem, om jeg får lov).

Det ville vært ille å la de religiøse få ha kirkemusikken, sufi-poesien eller Bhagavadgita for seg selv. Hvilken katastrofe ville det ikke vært om jeg lot dem legge beslag på en hel side av livet mitt, nemlig åndslivet. For selv om jeg regner meg som rasjonalist og er opptatt av vitenskap, er det ikke-rasjonelle det som gjør livet verdt å leve.

Heldigvis er jeg ikke alene om å tenke som jeg gjør. De siste årene har det kommet en liten strøm av bøker med titler som A Book of Atheist Spirituality og Religion for Atheists.

Tiden er overmoden for at ateister tar ånden tilbake. Skjønt, det er en dårlig formulering. Det er nok ånd til oss alle – uansett livssyn.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 13. MARS 2015 I SPALTEN GJESTEN

Gå til innlegget

Følelsen jeg ikke forstår

Publisert nesten 7 år siden

En ateists strøtanker om å ikke forstå blasfemi (og tre blasfemiske favoritter).

Da det gikk opp for meg at jeg var ateist ble jeg bare mer interessert i å forstå religion. Jeg har gjestet mangt et gudshus, og bokhyllene mine er fulle av religiøs litteratur. Jeg har gått til nadverd, ofret mat til Krishna, blotet til Odin og bøyd meg mot Mekka. Jeg tror, eller i hvert fall håper, at jeg forstår religiøse mennesker.

Men en ting klarer jeg ikke å forstå: Blasfemi. Hvorfor blir folk så ute av seg når noen driver gjøn med det de tror på?

En luring foreslo for meg at det var som når noen snakket stygt om favorittbandet mitt. Forklaringen fungerte ikke helt. For meg er nemlig det å gjøre narr av musikken jeg elsker halve moroa. Sånn har jeg det med livssynet mitt også. Jeg er tross alt mannen som dro i gang en ateist-vitsekonkurranse.

Jeg representerte Human-Etisk Forbund på Bård Tufte Johansens mye omtalte humorshow Krenk 2015. Da og Are Kalvø raljerte med forbundet mitt, registrerte jeg ikke noe mer hos meg selv enn mild irritasjon over at han ikke har fått seg noen nye fordommer siden hans egen konfirmasjonstid. Jeg ble langt mer støtt av de umorsomme vitsene om bæsj og Tourettes som andre komikere leverte.

Men blasfemi? Hvordan skal jeg kunne oppleve det? Kanskje handler det om at jeg ikke er så lett å vippe av pinnen? Om du har sittet og hørt Varg Vikernes koseprate om å ta livet av spedbarn som ikke er perfekte nok, blir du fort litt blasert.

Samtidig er jeg temmelig opptatt av noen kulturuttrykk som noen vil oppfatte som blasfemiske.

Ta Life of Brian. Den ble midlertidig stoppet her til lands. I dag er filmen en favoritt blant mine kristne venner, siden de ser at den ikke driver gjøn med Jesu budskap, men menneskelig dårskap. Den trosretningen som virkelig får gjennomgå i filmen er jo marxismen.

En annen av mine favoritter er Andres Serranos kunstverk «Piss Christ»: et krusifiks nedsenket i urin. Noen ser kanskje en pubertal provokasjon, mens jeg ser et flott utgangspunkt for å reflektere rundt det hellige og profane.

En tredje favoritt er symbolisten Nicholas Roerichs vakre maleri av Muhammed, som har prydet twitterkontoen min siden angrepet på Charlie Hebdo.

Så en av grunnene til at jeg er motstander av blasfemilover, er at de kan gjøre at vi går glipp av verk som dette. Men hos meg fremprovoserer blasfemi egentlig bare en reaksjon: Kjedsomhet.

Så jeg kommer ikke til å være den som står i første rekke for å provosere. Jeg kommer heller til å være den som står på sidelinja og erter: «Du rev i stykker en bibel, sier du? Neimen giiid så provoserende da! Men kanskje du skulle lese litt i den i stedet?»

Sånt er nok mer provoserende å høre fra en yrkesateist som meg. 

FØRST PUBLISERT I SPALTA GJESTEN I VÅRT LAND 13. FEBRUAR 2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere