Didrik Søderlind

Alder: 50
  RSS

Om Didrik

Jeg er rådgiver i Human-Etisk Forbund og fast spaltist i Vårt Land. Ateisten i "Presten og ateisten" (2015). Twitter: @didriksoderlind

Følgere

Oss «parasitter» imellom

Publisert rundt 6 år siden

Mitt livssyn står i gjeld til kristendommen. Men det finnes ikke noen gjeldsfri religion eller livssyn.

En vanlig innvending mot oss som kaller 
oss humanister, human-etikere eller bare er ateister er at livssynet vårt bare er ­«kristendommen uten Gud og Jesus».

Den som har gått lengst her til lands er vel ­religionsprofessor Torkel Brekke, som i et utspill mente at livssynet mitt (og forbundet jeg jobber for) er «parasittisk» på kristendommen. Språkbruken kan man mene sitt om, men Brekke er inne på noe viktig.

For jo da, livssynet mitt suger næring fra ­andre tenkemåter og livssyn. Jeg er «parasittisk». ­Spørsmålet er om jeg er en større parasitt enn andre.

Om du leser litt i Bibelen, er det vanskelig å ikke legge merke til at de første to tredjedelene av den består av jødiske skrifter. De nevnte jødiske skrifter er igjen påvirket av enda tidligere religioner, som når vi finner syndfloden i eposet om Gilgamesh.

Derfor er det en vanlig sport blant religions­kritikere å peke på kristendommens gjeld til ­andre religioner. Dessverre driver en del religions­kritikere med urent spill, som når de ved hjelp av spekulasjoner, konspirasjonsteorier og fri fantasi gjendikter kristendommen. I denne genren utgjør dokumentarfilmen Zeitgeist, som prøver å vise at Jesus egentlig var en hedensk guddom, et slags foreløpig lavmål.

Punkterer man kristendommen om man viser at den bygger på det som kom forut? Jeg mener i alle fall ikke det. All tro og tanke bygger på elementer fra tidligere tider, det gjør kristendommen også. Det er håpløst å forstå Jesus uten å se ham som jøde. Men den kristne forståelsen av Jesus utgjør også et avgjørende brudd med jødisk tradisjon. Så selv om kristendommen står i enorm gjeld til jødedommen, står kristendommen også på egne ben.

Så nei, disse religionskritikerne har ikke ­diskreditert kristendommen. Og jeg kan neppe være den eneste som har lagt merke til at de samme religionskritikerne gjerne mener seg påfallende upåvirkede av tusen år med kristendom.

Upåvirket av kristendommen er i alle fall ikke jeg. Jeg er ateist og livssynshumanist, men jeg 
er også i en viss forstand kulturelt kristen. I 
kristendommen kjenner jeg igjen troen på et 
univers som er adskilt fra en åndelig virkelighet, og styrt av naturlover.

Men jeg er ikke bare kulturkristen, jeg er også kulturelt lutheraner. I lutheranismen kjenner jeg igjen min påstand om at jeg ikke tror på Gud eller at Bibelen er hans ord. Dette er jo Luthers «troen alene» og «skriften alene»: Tanken om at kristentro avgjøres av din individuelle tro.

Mitt krav om at staten og kirken ikke skal rotes 
sammen er som et ekko av kristendommens ­toregimentslære: Man skal skille på Guds og ­keiserens. Min motvilje mot skolegudstjenester bygger på tenkningen til en arg lutheraner: En gudstjeneste er ikke et tradisjonsinnslag, men en troshandling.

Men om jeg er påvirket av både Jesus og Luther, 
betyr det at mitt livssyn er diskreditert? Nei. For selv om min tenkning er påvirket av kristen­dommen, er den også et avgjørende brudd med den.

Så om mitt livssyn bare er kristendommen uten Gud, er kristendommen bare jødedom pluss Jesus.

Og sånn kan dagene gå, i det uendelige. Vi ­kommer neppe noen vei. Kristne har lånt fra ­jøder, ­muslimer fra kristne og jøder, buddhister fra ­hinduer, og så videre. Vi står alle i gjeld til noen.

Hvem vet? Kanskje kan innsikten om vår gjeld til hverandre gjøre det lettere å finne ut av ting sammen.

Først publisert i Vårt Land 20.11.2015

Gå til innlegget

Livssynsberserkene og vi tvilere

Publisert rundt 6 år siden

Den kristne lektoren Tom Arne Møllerbråten har skrevet bok om sin tvil. 
Jeg var med på lanseringen på Litteraturhuset i Oslo.

Man inviterer ikke ustraffet en ateist som respondent på en bok om tro og tvil. Her er det jeg sa:

Vi ateister liker å si at kristne lyver, og det er med en viss glede jeg kan konstatere at jeg har tatt ham på fersken. På side 203 i sin nye bok Tro under tvil. Tanker fra en kristen skeptiker skriver han nemlig at «du ser aldri en nordmann lese Bibelen offentlig, på bussen eller trikken». Jasså? Jeg har nemlig flere ganger kunne observeres på T-banen med nesa i Skriften. Altså: Blank løgn fra en kristen!

Men for å være litt mer alvorlig: Tom Arne Møller­bråten har begått en bok om tvil. Han skriver om hvilke sider ved sitt kristne livssyn som er vanskelig å forholde seg til, hvor kabalen kanskje ikke alltid går helt opp. Om usikkerhet. Det er ikke noe folk er spesielt vant til fra kristne, siden mediene fungerer slik at det er de mest skråsikre og høylytte som får studiotid og spaltemetere.

Men på et punkt blir det slik at den beste ­måten å nå gjennom kakofonien kanskje er å senke stemmen. Sånn sett bruker Møllerbråten en ganske irriterende taktikk, som også jeg dessverre er skyldig i å bruke: Hvis du framstår med litt tvil og tvisyn, virker du klokere og smartere enn du kanskje er. Ikke minst mer hyggelig. Du kan fort vinne en debatt på den måten, siden du får publikum på din side.

Jeg tror ikke Møllerbråten er noen sleip taktiker (og håper ikke jeg er det, heller). Ikke minst fordi det å skrive om usikkerhet og selvkritikk ikke nødvendigvis gjør deg populær i din egen rørsle, de som vil at dere skal «slutte rekkene og vise samla front mot fienden». Hos sånne faller det neppe i god jord når Møllerbråten for eksempel skriver at «kristne ikke er bedre enn andre mennesker». (Jeg er selvfølgelig enig, men vil gjerne føye til at de selvfølgelig ikke er dårligere mennesker heller).

Derfor tror jeg Møllerbråten er oppriktig når han skriver om tvil. Og det med tvil opptar også meg. Kanskje mest fordi tvilen og tvisynet kan være en sperre mot å bli en sånn som kanskje beskrives best med filosofen Jon Hellesnes› uttrykk «livssynsberserk».

I mitt livssyn er ikke tro noen dyd. Det er derimot tvilen. Vi humanister forholder oss kritisk til det vi tror på.

Men klarer vi å leve opp til dette? Selvfølgelig ikke. For folk med en viss fartstid i kristenheten er det neppe noe sjokk at det kan være et sprik mellom liv og lære.

Derfor kan Møllerbråten med sine erfaringer fra kristne miljøer være til hjelp for en som meg. For selv om Tro under tvil har et indrekristelig pers­pektiv, er det mye i den som inspirerer meg til å utforske mitt eget livssyn nærmere.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det han skriver. Og når han forteller (s. 244) om sin «tendens til å lese bøker som taler mot det jeg selv står for» er det en setning jeg skulle ønske jeg hadde skrevet selv.

Møllerbråten påpeker at det ligger i tiden å skrive om tvil, og jeg er enig. Kanskje er det en slags vekkelse på gang. En tvilsvekkelse. I så fall håper jeg at det kan bli en vekkelse over livssynsgrensene. I tvilen ligger det en ressurs samfunnet sårt trenger. For om vi skal kunne leve sammen, er det viktig at det ikke er livssynsberserkene som får lede oss.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN GJESTEN 31.10.2015 I VÅRT LAND
Gå til innlegget

En filosemitts bekjennelser

Publisert over 6 år siden

Eller hvorfor jeg ikke bryr meg om jøder.

Nå og da skriver jeg litt om antisemittisme.­ Det gjør at jeg havner på radaren­ til litt rare folk. I nettkommentarer, mailer­ og telefonoppringninger kaller de meg «jøde», «sionist» (gjerne stavet med engelsk z, ­konspirasjonskulturen, slik vi kjenner den, er ­utviklet i USA) eller «filosemitt».

Disse anklagene er en del av leken, jeg skjønner det. Som når du kritiserer alternativbransjen og får høre at du er en kommunist som vil utrydde all åndelighet og dessuten er betalt av legemiddelindustrien. Så jeg ler mest av anklagene.

Jeg aner ikke om jeg er spesielt «zionistisk», selv om et sjarmtroll på Twitter tilbød seg å teste meg. Israel er for meg som Pakistan: et land som ble opprettet under tragiske omstendigheter, men som nå finnes. Jeg har støttet en egen palestinsk stat siden jeg klarte å formulere en politisk tanke, 
men mener selvfølgelig også at Israel må få forsvare seg.

I mitt stille sinn tenker jeg at dersom du synes denne konflikten er enkel, sier det mest om deg.

Hva «filosemittisme» angår, så begrenser mitt forhold til jødisk kultur seg i praksis til Woody Allen-filmer og Isaac Bashevis Singer-romaner. ­Jødedommen er den verdensreligionen jeg har minst interesse for (en av dem må jo være nederst på lista). Derfor er synagogen omtrent det eneste gudshuset i Oslo-området jeg aldri har satt mine ben i.

For her er det springende punktet: Mine skriverier om antisemittisme skyldes ikke interesse for jøders gjøren, laden og trosliv. Jeg var forskningsjournalist, og opptatt av dårlig tenkning.

Som Dan Browns Da Vinci-koden: Boka ble folke­lesning, og folk leste den slik forfatteren ville­ – som en dokumentarroman. Vi som påpekte at boka var kristendommens historie som konspira­sjonsteori, ble sett på som humørløse nerder. Var det så farlig, da? Ja, det kan være veldig farlig, mente jeg, når folk får snekre sammen sin egen versjon på historien. Skrekkeksempelet jeg fant var holocaustbenektelsen.

Et annet eksempel på dårlig tenkning var de 
såkalte «satanpanikkene» på åttitallet, da en broket­ allianse av kristne, feminister og terapeuter­ fikk det for seg at det fantes en stor, hemmelig, mektig satanistisk undergrunn som misbrukte og ofret barn. Man skulle ikke grave dypt for å få med seg at dette var en oppdatert utgave av antisemittiske konspirasjonsteorier.
Interessen var vekket, og jeg skrev et par artikler i året om antisemittisme. Etter halvannet tiår var det blitt en del artikler av det. Antisemittismen var blitt en slags hjertesak for meg, nærmest på slump.

Det er nesten blitt en klisjé at antisemittismen ikke trenger jøder. Likeledes trenger et engasjement mot kampen mot antisemittismen heller ikke ha noe med jødene å gjøre.

Antisemittismen er noe vi bør være oppmerksom på, ikke bare fordi den går ut over mennesker som ikke fortjener det, men på grunn av hva den sier om oss: At vi tenker så dårlig at vi innbiller oss at en knøttliten jødisk minoritet styrer bankvesenet og mediene, og at de fortærer blodet til barn.

Det var nok uunngåelig at min interesse for dårlig tenkning skulle føre meg til antisemittismen. Jødehat er et tegn på at det tenkes veldig, veldig dårlig. Og omvendt: Der det tenkes veldig, veldig dårlig, vil antisemittismen aldri være langt unna. Så jeg kommer til å fortsette å være interessert i jødehatet.

En dag blir jeg kanskje interessert i jøder og jøde­dom også. Men den største hemmeligheten om jøder, er vel egentlig at de er ganske så kjedelige.
Akkurat som folk flest.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN 25.09.2015

Gå til innlegget

På tide å stå fram

Publisert over 6 år siden

Selv den skarpeste ateist har gjerne noe pent å si om gospelmusikk. Men lovsang? 
Jeg har skammet meg over min avhengighet.

Et anonymt forsamlingslokale. Kaffe og småkaker på et bord. En gruppe mennesker sitter i ring. Jeg reiser meg fra stolen. «Hei, alle sammen. Jeg heter Didrik og er ateist. Og jeg … jeg er hekta på lovsang.»

Resten av forsamlingen svarer med et hjertelig «Hei Didrik!». Klapp på skulderen, varme klemmer, gode ord om at det var fint jeg sto fram.

En sånn støttegruppe skulle jeg faktisk ønske at fantes. For jeg begynner å få et lovsangs­-problem. Noen dager hører jeg ikke på annet enn sånn kristen­rock med allsangvennlige refrenger. Rett som det er tar jeg meg i å småsynge «jeg trrrrrrooorrrr at diiiine løfter ståååårrrr faaast» – komplett med skarrende r-er (lovsang virker liksom mer real på sørlandsdialekt).

Jeg har snurret Radiate, Aperture, Ungfila, Chris Tomlin, Impuls, Hillsong og Rudi Myntevik til ørene mine har gått varme. Og når skal noen få hentet Ascend the Hill til Norge? Særlig bruker jeg min «Make a Joyful Noise»-spilleliste på Spotify rundt deadline, når lovsangens lullende toneganger gjør godt for et slitent hode. Budskapet om forløsning trøster godt da.
Men lovsangs-vanen har vært min egen skamfulle hemmelighet. Det er på tide å være ærlig med meg selv: Jeg er en ateist som liker lovsang.

At mye av den beste musikken er kristen, er ikke spesielt kontroversielt å påstå. Om kristendommen bare hadde gitt oss Bach, ville den likevel ledet på musikkfronten. Og selv den skarpeste ateist har gjerne noe pent å si om gospelmusikk. Men lovsang? Sånt er en pinlighet i dannet, verdslig selskap.

Det er likevel noen små tegn på at lovsangen kommer inn i varmen. Jeg merket det da jeg var på konsert med Sabbath Assembly, som turnerer med lovsangene fra Process Church of the Final Judgment. Med sin påvirkning fra scientologi og budskap om at Gud og Satan er forsonet i Kristi kjærlighet, er Process Churchs teologi neppe noe mange kristne vil kjenne seg igjen i. Men Sabbath Assembly har likevel fått til et slags lite mirakel: At man kan stå blant Oslos mest feinschmeckende rockere og digge lovsang.

Jeg har lurt mye på hvorfor lovsang appellerer så sterkt til meg. Kanskje var det Sabbath Assembly. Kanskje er det hardcorepunk-fortiden min, som gjorde meg vant til band med tekster inspirert av Det gamle testamente. Kanskje er det dét at jeg er interessert i hvordan musikk formidler ideer. Eller at lovsangen tilbyr et kikkhull inn i en fremmed og eksotisk verden. Og så skal det ikke underslås at jeg synes musikken er fengende. Låtenes suggererende forløp minner om psykedelia, mens allsangsreferengene minner meg om oi!-punk.

En annen viktig faktor er nok at jeg liker å opponere mot meg selv. Å høre på velspilt, melodiøs og jesushyllende lovsang er som et opprør mot min fortid som inventar på punkkonserter, og mot min gamle jobb som musikkjournalist. Jeg er også medforfatter av en bok som et antall år var standardverket om satanistisk svartmetall. Hver gang noen kledd i svart gjorde noe dumt her i landet, hadde jeg et kobbel journalister på tråden med spørsmål om «blakk metal» og «djeveldyrking».

Lovsangen er dessuten en smak av forbuden frukt, siden jeg jobber i Human-Etisk Forbund og må få meg ny jobb om jeg begynner å ta tekstene for alvorlig. Dermed blir lovsangen alt det som er feil i den kulturelle verdenen jeg lever i. Og nettopp derfor føles lovsangen så riktig å høre på. Kanskje trenger jeg ikke noen støttegruppe likevel.

Så god helg godtfolk, nå skal jeg snurre den nye singelen fra Sentrums Respons (Hellig Er Du)

FØRST PUBLISERT I SPALTEN GJESTEN I VÅRT LAND 28.08.2015

Gå til innlegget

Da jeg var i dødsriket

Publisert over 6 år siden

Jeg blir nok aldri ferdig med den natten. Den forandret meg.

Min bestefar døde rett etter min bestemor. Jeg var 18 år gammel, hadde nettopp flyttet hjemmefra og var veldig lei meg. Natten etter at de ble gravlagt opplevde jeg noe forunderlig: Jeg lå som lamslått i sengen, usikker på om jeg var våken eller sov. I sinnet var jeg på vei ned i en dyp kløft. Jeg fikk en sterk følelse av at der nede var dødsriket – og besteforeldrene mine.

Var det en sorgsliten kropp som spilte meg et puss? Eller var det en ekte religiøs opplevelse? Jeg blir nok aldri ferdig med den natten. Den forandret meg.

Jeg er selvfølgelig ikke den eneste som har hatt lignende opplevelser. Mer kjente eksempler er Paulus’ reise til Damaskus eller Muhammeds første møte med engelen Gabriel.

Hva er disse opplevelsene? Mange forskere jobber med det. Mest kjent er kanskje Michael Persinger, som fremkaller «gudsnærvær» ved å sende elektriske impulser til hjernen. Slik forskning blir fort tabloidisert. Et eksempel er Vårt Lands intervju med nevrologer som mente at Paulus og Muhammed var epileptikere.

Men spekulasjoner om hvordan åndelige opplevelser henger sammen med kroppen er ikke ny. William James skriver om det i en av religionsvitenskapens klassikere, The Varieties of Religious Experience fra 1902 (eller, som den heter i Ola Raknes’ 1920-oversettelse, Religiøs røynsle i sine ymse former: ein etterrøknad um mannanaturi.

I boka tegner William James et sympatisk bilde av kvekernes grunnlegger George Fox. «Men med umsyn til nervehelse var Fox psykopat eller détraque (skrullut) så greidt som nokon», skriver James.

Man skulle tro at slikt er kjærkomment for oss ateister. Av Richard Dawkins har vi jo lært at Gud er en vrangforestilling, og med fotnoter hentet fra den nye forskningen kan vi slå det fast en gang for alle: Religiøse folk er ikke helt friske i hodet. De er epileptikere eller – som James skriver – direkte «skrullut».

Men stopp en hal. Er vi ateister så annerledes, da?

Jeg er ateist, og en solid del av min livssynsinteresse stammer nettopp fra natten etter min bestefars jordfestelse. Jo da, jeg vet at opplevelsen var som et skoleeksempel på det som kalles søvnparalyse. Kløfta ned til dødsriket minner også påfallende om åpningen av Dantes Den guddommelige komedie, som den pretensiøse tenåringen Søderlind nylig hadde prøvd seg på. Men hva om dette likevel var et glimt inn i en åndelig virkelighet? Hva om…?

Men hva med ateister som ikke har opplevelser som mine? Vel, la meg vende tilbake til William James’ klassiker igjen. Der skriver han at det er 

«(…) ikkje eit einaste av våre sinnstilstand, det vere høgt eller lågt, friskt eller sjukt, som ikke hev einkvar organisk tilgang til vilkår. Vitskaplege teoriar krev sine organiske vilkår likso vel som religiøse hugrørslor; og kjende me berre fakta nøgje nok, vilde me tvillaust sjå at 'leveri' avgjer det som den stride ateisten segjer, like fullt som det som kjem frå metodisten når han i syndevissa er i angest for sjeli si.»

Krasjoversatt til moderne norsk: Livssynet vårt er et produkt hvordan kroppene våre er skrudd sammen. Enten vi er kampglade ateister eller dypt troende.

Det er lett å se at våre foreldre og omgivelser har mye å si for hva vi ender opp med å tro på. At også biologien vår påvirker troslivet kan være vanskeligere å svelge. Men det er virkelig verdt å tenke over, og kanskje la det mane til en viss ydmykhet.

Kanskje er ikke vår tenkning og tro så fri som vi liker å innbille oss?

Først publisert i spalten gjesten, Vårt Land 5. juni 2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere