Didrik Søderlind

Alder: 50
  RSS

Om Didrik

Jeg er rådgiver i Human-Etisk Forbund og fast spaltist i Vårt Land. Ateisten i "Presten og ateisten" (2015). Twitter: @didriksoderlind

Følgere

Å ville forstå religion

Publisert over 5 år siden

Siden mennesket ikke lever av ånd alene, rangerer jeg kanelbollene hos Swedenborg-kirken i Stockholm høyt.

Jeg er i en periode der jeg synes religiøse folk er litt merkelige. Jeg kan høre meg selv som tenåring: «Du kan vel ikke tro på det her?» Men det er jo denne «du» utmerket godt i stand til, og de er minst like rasjonelle og smarte som meg.

Så for en religionsnerd som meg er det bare én ting å gjøre: Trappe opp religionsinteressen. Derfor har jeg forsøkt å systematisere mine tanker om hvordan jeg bedre kan forstå religiøse mennesker.

1) Fagbøker er gull verdt. Forskere kan gi deg et blikk bak røykteppene som både tilhengerne og motstandere av en religion liker å legge ut. Spesielt er skikkelig forskning nyttig når det gjelder kontroversielle religiøse fenomener, som karismatikk, okkultisme og islam. En faglig tilnærming har dog sine begrensninger, ikke minst fordi en del forskeres ynder å gjøre ting knusktørre. Og er det noe som virkelig taper på å tørkes ut, er det religion.

Derfor er det nyttig også å lese de troendes egne betraktninger. Jeg tror jo ikke på GK Chesterton når han skriver at det å tro er det eneste rimelige, men hans Orthodoxy viser at det er mulig å være en av sin generasjons gløggeste, mest gøyale mennesker og likevel være hengiven katolikk.

Kildekritikken bør også være på plass når man leser historiene til trosforsvarenes stebarn, nemlig avhopperne. En del av dem som bryter med et trossystem går gjennom en periode som minner om å være nyfrelst, bare omvendt. Har de vært med i et sektlignende miljø beholder de gjerne sektens svart/hvitt-bilde, men med omvendt fortegn: Nå er det Verden som er fin, mens alt ved den gamle troen (og eventuelt trosfellene) er ren ondskap.

Man bør også lese religionskritikk. Gjerne fra ikke-religiøse mennesker, men også av den typen­ ateister lett overser: Troende mennesker som kritiserer sine egne og sitt eget. Mye av den beste religionskritikken­ er intern.

2) Samme hvor godt jeg liker å lese, kan bøker bare få meg en bit på veien. På et punkt blir det nødvendig å treffe de troende selv. Heldigvis er noe av det artigste jeg vet å oppsøke gudshusene deres. Og siden mennesket ikke lever av ånd alene, rangerer jeg kanelbollene hos Swedenborg-kirken i Stockholm og pakoraene i sikh-tempelet på Alnabru­ høyt på listen over mine triveligste måltider.

Flere av de religiøse menneskene jeg har møtt har alvorlig forandret måten jeg ser på religion. Jeg har blitt kvitt fordommer og blitt mer skeptisk når jeg har hørt hva de får seg til å si.

Det ytterste steget er selvfølgelig å prøve troen på kroppen. Her kommer man seg virkelig hinsides bøkenes begrensning. For en ting er å lese om rituell renselse før muslimsk bønn, noe helt annet er å kjenne det kalde vannet mot huden og i nesa. En ting er å se Youtube-videoer av muslimer som ber, noe helt annet er å stå der på rekke, skulder mot skulder som i et bånd som strekker seg 1.400 år tilbake i tid. Dette kan gi opplevelser som overskrider dine rasjonelle sider og gir deg en tilgang til troens ikke-rasjonelle sider. (Argumentet for hvordan ateister med fordel kan prøve dette er forresten dermed det samme som hvorfor trosutøvelse ikke hører hjemme i skolen).

Slik forsøker jeg altså å forstå religiøse mennesker. Og hvis du (som meg) er i humør til å bli kjent med andre livssyn, vil jeg gjerne være så frimodig å prøve å friste deg til å bli bedre kjent med oss i Human-Etisk Forbund.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN FREDAG 26.8.2016

Gå til innlegget

Den mystiske makten

Publisert over 5 år siden

Mange av de verste eksemplene jeg har sett på religion i dagens Norge har vært av den uorganiserte typen.

«Jeg er skeptisk til organisert religion!» Slik lyder en av religionskritikkens klassikere. Organisert religion handler jo om at det sitter noen gubber på toppen og bestemmer hva du skal tro på. Og når de ikke får viljen sin, vanker det kjetterbål og korstog. Nei, da er det bedre at vi legger ned kirker og andre trossamfunn slik at hver og en av oss finner ut hva vi vil tro på selv! Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne holdningen er populær. Som mange humanister er jeg fascinert av det man diplomatisk kan kalle «religionens skyggesider», og det er ikke til å stikke under stol at organisert religion har mye vondt på samvittigheten.

Samtidig slår det meg at mange av de verste ­eksemplene jeg har sett av religion i dagens Norge har vært av typer det skal mye til for å kalle spesielt organiserte. Et prima eksempel er alternativbevegelsen. Her får kvakksalveri som ville fått de sleskeste svindelpredikanter til å rødme, operere nærmest uhindret. Det som finnes av samlingspunkter er gjerne kommersielle, som alternativmessene, og folk har således en egeninteresse av å ikke kritisere hverandre.

Men det er også ideologiske grunner. Alternativmiljøet er nemlig et miljø der kritikken mot «organisert religion» står sterkt. I stedet idealiserer man mystikerne: de som med sin personlige, umiddelbare kan snakke om Gud av egen erfaring. I det alternative verdensbildet blir mystikerne de som målbærer religionenes egentlige innhold – løsrevet fra stivnede ritualer, døde dogmer og akterutseilte autoriteter.

Problemet er at dette bildet av mystikken er omtrent like falskt som alternativmessenes lovnader om bivirkningsfrie helbredelser. Delvis fordi mange mystikere har vært tilknyttet den etablerte kirken. Men mest fordi mystikernes erfaringer av det guddommelige ikke bare virker frigjørende, men også bærer i seg en enorm makt.

Det er ille nok når folk finner belegg for sine påstander i en kilde som anses som hevet over enhver kritikk, det være seg Maos lille røde, Bibelen eller (slik det er i min livssynsverden) Den Vitenskapelige Rasjonalitet. Enda verre blir det når Gud har et budskap direkte til en enkelt person, et budskap som er umulig for andre å tolke og ikke minst etterprøve.

Den farlige makten finner man ikke bare i tros- og livssynslandskapet. Jeg jobbet noen rare steder og vært med i noen rare miljøer. Og det har slått meg at i uformelle sammenhenger, der lederen din også er kompis og man kanskje jobber for en sak som er større enn både deg og ham, går det fort galt. Kanskje de uorganiserte formene gjør at maktmenneskene ikke engang forstår hvilken makt de har?

Det har vært umulig å ikke tenke på disse opplevelsene når jeg har fulgt den offentlige skittentøyvasken deler av Kristen-Norge har drevet med de siste månedene, med en nagende følelse av at de som spiller viktige roller er de som burde lest Levi Fragells bok Vi som elsket Jesus da den kom.

Så for å vende tilbake til utgangspunktet: Jeg tror ikke det er slik at «organisert religion» er spesielt ille. Tvert om kan uorganiserte former for religion legge til rette for maktmisbruk og manipulasjon, og gjøre det vanskeligere å stille folk til rette.

Makt og autoritet er ikke en uting i seg selv. Det viktige er at makten kjenner sitt ansvar. Og det kan man kanskje lettest få til ved å skape kontroll­mekanismer, valgordninger, verv. Kanskje nettopp en form for organisasjon.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN GJESTEN I VÅRT LAND 1. JULI 2016

Gå til innlegget

Bildene som løfter meg

Publisert over 5 år siden

Jeg er lei av dragkampen om «den kristne kulturen». Kanskje en kunstutstilling i Nederland kan vise veien.

Det er 500 år siden Hieronymus Bosch døde. Han var fra den pittoreske småbyen ‘s-Hertogenbosch, som med sine mange kanaler og kafeer tiltrekker seg besøkende fra hele verden. En jubileumsutstilling samler verker som ellers er spredd for alle vinder­, og blant dem som står i kø for å komme inn (­billettene er kjøpt for måneder siden) er lille jeg.

Jeg er verken ekspert på kunst eller kuratering og skal således ikke kaste bort din tid med betraktninger om dette, men som livssynsmenneske gir utstillingen meg mye å sette tennene i.

Den første aha-opplevelsen er av privat art: Jeg har alltid hatt en sans for det gotiske og groteske, morbide og monstrøse. Men det er først nå jeg forstår hvor mye av det som har formet meg som er (for å vri på en klisjé) fotnoter til Bosch.

I hans bilder er det alt sammen: Fra Francis ­Bacons skrikende paver til Pasolinis studier i menneskelig heslighet. Og monsteret fra John Carpenters skrekkfilm-klassiker The Thing og omslaget til Slayers Reign in Blood.

Det andre som slår meg er hvordan man er stengt ute av Boschs billedverden om man ikke forstår Bibelen og kristen tradisjon. Hvem er den vakre, forpinte mannen som beglos av folkemengden? Om man ikke kjenner kristendommen, mangler man nøkkelknippet man trenger for å virkelig få adgang til utstillingen.

Noen av nøklene har allerede gått tapt for meg: Som kulturlutheraner er jeg litt ustø på dette med helgener, så de skjeggete mennene i ørkenen har jeg ikke helt grepet på.
Selv har jeg lagt en del arbeid i å skaffe meg nøklene som gir meg adgang til den kristne fortellingen. Jeg har utviklet en stor sans for både kristen tenkning og praksis, og setter pris på det fine kristendommen har gitt oss, samtidig som jeg kritiserer det mindre fine kristne finner på.

Noen humanister velger en annen vei, og orker ikke det kristne. Bibelen minner dem om smerte­fulle bruddhistorier, kirkebyggene om religiøs ­undertrykking og økonomisk utbytting. Det har jeg forståelse for, men jeg skal ikke hykle og late som om jeg fullt ut klarer å forstå.
Jeg forstår vel så lite av annen gruppe: Dem som snakker om at vår kultur er kristen. Mens jeg gjerne er med på at vår kultur er preget av kristen­dommen, får utsagnet om «Den Kristne Kulturen» en normativ dimensjon som impliserer at jeg, 
som ikke er kristen ikke er fullverdig del av kulturen.

Det hjelper ikke på saken at en del av dem som snakker om «kristen kultur» later til å være usikre på om de synes folk som meg eller muslimene som er den største trusselen mot den.
Men kanskje er det håp. Kanskje kan vi komme til en slags kompromissløsning der vi ikke-troende aksepterer at vi er dypt påvirket av kristendommen, så lenge dere kristne aksepterer at vi ikke-troende får definere oss selv. Så kan vi møtes i en felles glede over det kristendommen har skjenket oss.

For sjelden har jeg følt meg mer som et produkt av kristen sivilisasjon enn denne dagen i Nederland, da jeg reiser langt og står i lange køer for å få et glimt av noe jeg føler at løfter oss meg over det hverdagslige, og kanskje sågar det rent verdslige. Og at dette «noe» er bilder av Gud og Jesus.

Pilegrimsreisenes tid er ikke forbi. Kanskje ikke miraklenes heller. Kanskje kan vi kan komme til enighet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.6.2016

Gå til innlegget

Det kristne IS?

Publisert nesten 6 år siden

Må man tilbake til middelalderen for å finne kristne grupper av samme kaliber som IS?

I kjølvannet av Paris og Brussel blir det rimelig nok snakk om ekstrem islam. Og i middagsselskaper eller sosiale medier skjer det ofte at noen prøver å sette likhetstegn mellom islamistene og kristne ekstremister.

Vi humanister pleier ikke å skygge unna en diskusjon om kristne slemminger, men slike sammenligninger har jeg gjerne stått over. For selv om alle religioner og livssyn bærer i seg et potensial for ekstremisme, er det muslimene som herjer verst for tiden.

Det retoriske trumfkortet blir «hva er det kristne IS?». Noe sånt må man tilbake til middelalderen for å finne, har jeg tenkt lenge. Men i det siste har det slått meg at vi faktisk har hatt noe som minner påfallende om den islamske staten, i moderne tid, i Europa.

De kalte seg Erkeengel Mikaels Legion, men det er under navnet Jerngarden at de er blitt stående i historien. Legionen ble grunnlagt av den unge rumeneren Corneliu Codreanu i 1927, med brodd mot både kommunisme og kapitalisme, begge deler sett på som jødiske foreteelser. Codreanu hadde en magnetisk personlighet, og da han ble drept i 1937 hadde bevegelsen en martyr.

På overflaten kunne legionærene i sine grønne skjorter framstå som bare en lokal variant av de tyske brunskjortene og italienske svartskjortene. Men der både de tyske og italienske regimene var temmelig sekulære, var Jerngarden tungt preget av ortodoks kristendom. Det var ikke bare nasjonen som skulle frelses, rumenernes sjeler skulle også overleveres til Gud. Mystikken var dyp. Medlemmene drakk hverandres blod i nattlige ritualer. Det litt vampyriske preget ble enda sterkere av at legionærene bar poser med fedrelandets jord rundt halsen.

Jerngarden kunne fint konkurrere med IS’ sadistiske propagandafilmer. I Jerngardens mest beryktede pogrom ble et slakteri tatt i bruk og jødiske barn myrdet i en parodi på kosherslakt. Jeg skal spare leserne for detaljene.

Dødskultusen gjennomsyret legionen, slag­ordet var «lenge leve døden!» Særlig merkes det i ­musikken, som du kan høre på plater og You­Tube. I legionens sanger møtes det heroiske og det ­melankolske, det handlet om å vinne eller dø, om å møte døden med et smil. Jeg blir slått av likheten med kormusikken til IS.

Det er også ideologiske forskjeller. Jerngarden­ var ultranasjonalister, mens IS’ vekt på den muslimske umma-en minner mer om moderne ­nynazisme, der fellestrekk på tvers av landegrenser forener («din rase er din nasjon»).

Jerngarden kunne kanskje vært en historisk ­parentes, men påvirker verden fremdeles. En grunn er at flere av religionsfagets «fedre», som Mircea Eliade, hadde bakgrunn som sympatisører. Hvordan dette har påvirket religionsvitenskapen er en pågående debatt.

En annen grunn er at Corneliu Codreanus ideologi og eksempel påvirker en rekke organisasjoner også i Skandinavia, og på høyreekstreme nettfora er han utropt til «vår Che Guevara». Passende nok kan du kjøpe t-skjorter prydet av ansiktet hans, ungt og kjekt, med intenst blikk.

Kanskje kan Codreanu og Jerngarden lære oss noe om appellen til IS og andre ideologiske konstruksjoner, som får unge mennesker som drømmer om noe annet til å søke seg til døden i stedet for livet.
***
Jeg vedder på at noen kommer til å spørre «men hva er ateistenes IS, da?». Herved foreslås Røde Khmer i Kambodsja. Den organisasjonen har jeg som ateist omtrent samme forhold til som du som er kristen har til Jerngarden.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.4.2016 I SPALTEN GJESTEN

Gå til innlegget

Den streiteste ungdommen

Publisert nesten 6 år siden

Historien om et annet ungdomsopprør.

Nå og da hører jeg folk klage på ungdommen. De er blitt så streite. Ikke drikker de, ikke kler de seg frika og ikke støtter de opp om venstreradikale kampsaker. De verste er religiøse og venter med sex.

Jeg er ikke blant dem som klager, for jeg kjenner igjen min egen ungdomstid. Ikke fordi jeg var ungkonservativ og kristen, tvert om: Jeg vanket på Blitz og var utpreget anti-kristelig.
Men jeg var straight edge. Og siden jeg synes det er en mindre skandale at en verdiavis som Vårt Land bare har nevnt straight edge i forbifarten en gang de siste 20 åra, tar jeg jobben som folkeopplyser:

Washington DC, 1981: Punkmiljøet var preget av flatfyll og narkotika. Bandet Minor Threat leverte en kort, kjapp protest i låten Out of Step: Don’t smoke/Don’t drink/Don’t fuck/At least I can fucking think. En annen låt het Straight Edge. Budskapet traff en nerve.
Tekstforfatter Ian MacKaye har i tiårene siden sverget på at han ikke var ute etter å starte noen bevegelse. Men bevegelse ble det. Tusenvis av ungdommer ble straight edge og avsverget seg alkohol, narkotika og røyk.

Mange punkkonserter i USA var uten aldersgrense.­ De som var under 21, og dermed for unge til å ­kjøpe alkohol, fikk en stor X tusjet på håndbaken av personalet. Vips, så hadde straight edge-rørsla fått sitt symbol. Noen av oss skar inn X-en med kniv eller barberblad, som en ed avlagt i blod.

Sammen med korte frisyrer og påfallende streite klær hadde straight edge-rørsla funnet en perfekt måte å markere avstand til en foreldregenerasjon som hadde vært hippier, og til punkerne som hadde kommet før. Et opprør innenfor opprøret, om du vil. Å bli truet med, eller få bank, av eldre, fullere punkere på grunn av den provoserende X-en på hånda var en del av pakka.

Musikken var rå, kjapp og hard, men skulle også være noe mer enn musikk. Tekstene var som opprop om kameratskap, lojalitet og engasjement.

Boston-bandet Slapshot så på straight edge som et ekte amerikansk alternativ til skinheadkulturen, som jo var fra England. Youth of Today fikk ungdommer til å bli vegetarianere og lese Bhagavadgita. Selv ble vokalisten munk. Belgiske Manliftingbanner var kommunister.

Parodiene måtte komme. Bandet Crucial Youth viftet fra scenen med sin enorme «Youthbrush» mens de skrek om trafikkregler og næringsgrupper og advarte ungdom mot å la seg friste av te og kaffe.

Det nådde Norge også. Det ble startet band, og man satt på Krishna-tempelet på Riis og hørte på prekener fra Veda-skriftene og gledet seg til ­vegetarmiddagen. Der vanlige ungdommer hadde­ fylle­historier, gikk det gjetord om da en av oss spiste så mye at han begynte å gråte.
De fleste falt fra (eller «breaka edgen»), slik det er med ungdomsbevegelser. For min del ble avholdenheten byttet ut med måtehold (det vitses om hvor lite jeg drikker). Men for hver som falt fra, var det en ny tenåring som sto klar til å tegne kryss på håndbaken, tiltrukket av musikken og budskapet om at en annen ungdomstid er mulig.

Så hver gang et ungt menneske står fram og forteller om at de ikke drikker eller vil vente med sex til ekteskapet, nikker jeg anerkjennende fra sidelinja. Kanskje er det dette som er det definitive ungdomsopprøret i dagens Norge?

Denne teksten er skrevet til lyden av For Petes Sake, som består av pionerer fra det norske straight edge-miljøet, og hvis nye langspiller In Faith and Loyalty foreligger på vinyl i disse dager.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN GJESTEN I VÅRT LAND 12. FEBRUAR 2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere