Didrik Søderlind

Alder: 50
  RSS

Om Didrik

Jeg er rådgiver i Human-Etisk Forbund og fast spaltist i Vårt Land. Ateisten i "Presten og ateisten" (2015). Twitter: @didriksoderlind

Følgere

Hvorfor jeg ikke er nyateist

Publisert over 8 år siden

Norske kristne gjør sinnaateistene arbeidsløse.

Nyateismen har vært det siste tiårets livssyns-snakkis, men i Norge slo den nye religionskritikken aldri gjennom. Jeg tror jeg vet hvorfor.

Nyateismens retorikk var skarp. Richard Dawkins laget boken Gud - en vrangforestilling og TV-serien The Root of all Evil. Du kan gjette innholdet ut fra titlene, men tvitringen hans var verre. Som da Dawkins antydet at journalisten Mehdi Hassan ikke burde bli publisert  fordi han som troende muslim går med på visse litt spesielle historier om Muhammed.

Slikt appellerer ikke akkurat til oss som nok ikke tror på noen gud(er), men mener at det ikke er så galt eller så dumt å gjøre det. Og oss er det mange av i Norge.

Det blir for dumt å mene at nyateismen bunner i et irrasjonelt hat mot religion. Tvert om var nyateismen en reaksjon (om enn kanskje en over-reaksjon) mot religionens negative sider: Predikanter som bruker billige tricks for å lure folk til å tro at de kan helbrede, skoler som bruker skapelsesberetningen som naturfagsbok og kirker som herser med sine medlemmer. Ateister, gamle som nye, har sett dette og blitt sinna.

Men det ikke bare er ateister som har blitt sinna på disse tingene. Så i Norge ser vi hvordan Vårt Land avslører mirakelpredikanter, hvordan Bjørn Are Davidsen og Espen Utaker går i clinch med kreasjonister, og hvordan misjonsbladet Agenda 3:16 avslørte Guds Lam – kanskje det moderne Norges verste menighet.

Dessuten er den kristne kritikken ekstra effektiv. Dersom jeg sier noe kritisk om en prest eller pastor, kan han spille kortet om «aggressiv sekularisme» eller «religionshat», men når kritikeren selv har et aktivt bønneliv blir det vanskeligere å vri seg unna.

Kort sagt: Norske kristne er for ålreite til at nyateismen slår an her.

Klapp dere gjerne på ryggen, folkens.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE KLARTEKST 30.09.2013

Gå til innlegget

Respekt for religion?

Publisert over 8 år siden

Dersom religiøse mennesker vil ha respekt for sin tro, får de oppføre seg respektabelt.

I 2006 fikk jeg en telefon. Bandet Funeral skulle ha lanseringskonsert, og plateselskapet lurte på om jeg kjente en prest som kunne åpne konserten med et begravelsesritual. Jeg fnøs at jeg håpet at ingen prester ville stille opp på noe slikt. Så da jeg tre år senere hørte Einar Gelius på radioen, der han i en reklamesnutt betalt av VIF lyste fred over minnet til Lyn, følte jeg meg passe dum.

Samme år som Funerals plateslipp ble Oslos største moské angrepet av menn med kniver og hammere. Det var to fraksjoner i menigheten som slåss.

Såpass stor ærbødighet følte altså en prest i Den norske kirke og medlemmer av en muslimsk menighet for sine kirkelige handlinger og hellige rom. Så hvorfor skal jeg ha respekt for det de tror på?

For en ateist som meg er ikke Bibelen mer hellig enn et partiprogram, og en kirke ikke mer hellig enn en haug murstein. Muhammed er på linje med enhver annen historisk leder.

Likevel steller jeg pent med biblene mine, tar av meg lua når jeg går inn i en kirke og jeg har ikke tegnet krenkende karikaturer av «profetenes segl».

For selv om jeg i utgangspunktet har null respekt for religion, består religion av mennesker, og disse har – fordi de er mennesker – krav på respekt. Siden deres religion er en del av det de er som mennesker, må den tas med i beregningen. Jeg respekterer ikke mine muslimske venner dersom jeg sniker i dem svinekjøtt.

Kort sagt: Jeg kjenner for mange fine religiøse mennesker til at jeg har lyst til å håne det de tror på. Men når folk som oppfører seg som klovner eller bøller vil ha respekt for sin tro, er hån en passende reaksjon.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN KLARTEKST I VÅRT LAND 05.08.2013

Gå til innlegget

Vi trenger livssynstolker

Publisert over 8 år siden

Hvis vi oversetter mellom de ulike livssynene, er vi kanskje mer enige enn vi tror.

«Kollegaen min sier han snakker med Gud. Er han schizofren?» Damen som kom bort etter foredraget mitt virket oppriktig bekymret. Hun er ikke den eneste ateisten som har stilt meg lignende spørsmål. Derfor vil jeg herved foreslå en et nytt yrke: livssynstolk.

Om det er noe jeg har lært av religionsfilosofer som Don Cupitt, så er det at religion i stor grad sitter i språket. Ta for eksempel Pavens tale 14. mai, der han sa at selviskhet er en fristelse fra Djevelen. Slikt er lett å gjøre narr av for ateister: «Mener Paven at folk tro på han med horn på huet? I 2013!?» Men dersom man oversetter talen til et verdslig språk, står man igjen budskapet om at den som bryr seg om andre mennesker får et rikere liv.

Og hva annet kan man si til det enn «amen?» Våre livsverdener kan virke uforståelige, til og med skremmende for hverandre. Som når en ateist blir redd for at en tilsynelatende vanlig kristen er psykisk syk, når det den kristne egentlig gjør er det ateisten kan kalle «å gå i seg selv». Eller som når en muslim spør meg om ikke livet mitt, uten noe håp om Paradis, er litt trist. Mens jeg jo egentlig har det ganske bra og synes at dødens endelighet er en befriende tanke.

Det er derfor jeg mener at vi trenger livssynstolker: Mennesker som mestrer forskjellige ordforråd og symbolspråk og kan oversette mellom pinsevenner og humanister, muslimer og katolikker. Slik kan vi forstå hva vi faktisk er uenige om. Kanskje er vi mer enige enn vi tror. Kanskje bruker vi vilt forskjellige måter på å si akkurat det samme?

Kanskje burde vi alle lære oss å tolke litt på amatørbasis. For å forstå hverandre bør vi alle bli livssynstolker i hverdagen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE KLARTEKST 10.06.2013

Gå til innlegget

Kristen kulturarv?

Publisert over 8 år siden

Norge er mer kristent enn mange ateister liker å innrømme, men ikke så kristent som grunnloven skal ha det til.

Vi nordmenn er preget av tusen år med kristen tenkning og snakker et språk der annethvert munnhell er hentet fra Bibelen. Og vi som mener vi ikke er kristne fordi vi ikke tror på Gud eller at Bibelen er hans ord, er jo på et vis gode lutheranere vi også. Vi tar i alle fall «troen alene» og «Skriften alene» på alvor.

Men kulturarven er også mye mer enn kristendommen. Deler av den som opplysningstradisjonen, likestilling, demokrati er ting Kirken ikke nødvendigvis har vært så begeistret for. At dagens kristne omfavner disse verdiene er flott, men det er i beste fall en halvsannhet å påstå at det er kristendommen som har gitt dem til oss.

Derfor er det til forkleinelse for Norge at Grunnloven sier at «Verdigrundlaget forbliver vaar kristne og humanistiske Arv». For en stat bør ikke ha noen mening om hvorvidt Jesus er Guds sønn, en Guds profet, en omvandrende predikant eller en mytisk figur. Det er forresten like uheldig at grunnloven snakker om vår «humanistiske arv». Jeg vil i alle fall ikke ha noen statshumanisme.

Det er til forkleinelse for kristendommen også. I sin bok Jesus av Nasaret advarte pave Benedikt mot en sammensmeltning av religion og politiske størrelser: «Prisen for en sammensmeltning mellom tro og politisk makt blir til syvende og sist alltid at troen går i maktens tjeneste og bøyer seg for dens målestokk».

Selv liker jeg i alle fall Jesus bedre som samfunnsrefser enn som statstjenestemann.

Å «kristne» norske fellesverdier er dessuten risikabelt. For dersom man sier at menneskerettigheter er kristne, gir man ammunisjon til dem som mener at menneskerettighetene er en form for vestlig kulturimperialisme. Kristne i den muslimske verden føler resultatene på kroppen.

Kristendommen er en del av vår kulturarv. Men det er også Arnulf Øverlands Kristendommen – den tiende landeplage. Og ingen av dem trenger å omtales i Grunnloven.

Didrik Søderlind, redaktør i Humanist, rådgiver i Human-Etisk Forbund

Gå til innlegget

Apateismens velsignelse

Publisert nesten 9 år siden

Norge har et lavt konfliktnivå når det kommer til religion. Det er godt.

Før sommeren holdt jeg et foredrag på en videregående skole i et av Norges mest ressurssterke områder. Jeg spurte en gymsal full av tredjeklassinger om noen visste hva slags livssyn Jens Stoltenberg har. Hendene gikk ikke akkurat i været. Det sier noe om Norge. Noe godt.

I USA brukes presidentkandidaters tro i valgkampen, i Norge er det knapt noen som vet hva statsministeren tror på. For vi stemmer (eller stemmer ikke) på Stoltenberg basert på hans politikk og hans personlige egenskaper. Om han tror på Gud eller ikke, raker oss egentlig ikke. Jeg kaller denne holdningen apateisme: En apatisk holdning til hva andre tror på.

Noen frykter nordmenns religiøse analfabetisme, og som religionsnerd har jeg gjort meg lignende tanker selv. Apateismen kan være irriterende for oss som brenner for livssyn. Men apateismen er også noe av det beste ved Norge.

Når nordmenn reagerer negativt på skaut eller niqab, er det gjerne av samme grunn som at Richard Dawkins høylytte nyateisme ikke har slått an her i landet. Nemlig at vi synes det blir litt kleint å bruke utestemme eller store bokstaver om religion. Jo da, mange av oss tror på Gud og andre ikke, men det er vår egen sak, og vi liker ikke at andre prakker sitt syn på oss.

Dette gjør at apateismen kan virke kvelende for folk med et nært forhold til Misjonsbefalingen eller Richard Dawkins religionskritiske bøker.

Men apateismen betyr også at du er fri til å tro på hva du vil så lenge du ikke plager andre. Om du vil vise at ditt livssyn fortjener å respekteres og utbres, gjør du klokest i å vise det i praksis  gjennom sinnelag og handling.

Best av alt er kanskje at apateismen har også sørget for at Norge har et lavt konfliktnivå når det kommer til religion. I en verden der trosspørsmål kan være  bokstavelig talt  et spørsmål om liv eller død, er apateismen en velsignelse.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.02.2013

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere