Dan Lyngmyr

Alder:
  RSS

Om Dan

Følgere

" Vi vil aldri anerkjenne Israel "

Publisert rundt 9 år siden

Nrk Tekst Tv ,samt andre internasjonale nyhetsmedier melder i dag (11.02) om den palestinske statministeren (På Gaza Stripen)  Ismail Haniyeh`s besøk i Iran. Foranledningen er det iranske regimets feiring av 33 årsdagen for islamistenes maktovertagelse i Iran.

Den Palestinske statsministeren fra Gaza benyttet anledningen til å klargjøre sitt synspunkt på Israel da han uttalte følgende i sin tale i Iran : 

" Vi vil aldri anerkjenne Israel "

" Hamas vil aldri anerkjenne israels rett til å eksistere "

For den jevne palestina-araber på Gazastripen så er det selvsagt en stor tragedie å være ledet av slike politikere som Ismail Haniyeh.Han formidler på denne måten desverre svært krenkende og hatefulle ytringer mot staten israel, og mot det jødiske folk.

Disse sterkt antiisraelske holdningene er vel kjent og har sålangt - fra norsk side - vært møtt med ønske om dialog på ulike nivåer. Som leder av giverlandsgruppen har Norge også hatt en viktig koordinerende rolle for økonomisk bistand til de palestinske områdene.

Norske politikeres sammenhengende oppfordring til palestinske politikere om at slike holdninger er uakseptable har åpenbart falt fullstendig for døve ører. Desverre er ikke disse utalelsene enestående, men inngår regelmessig i palestinske lederes verbale utfall mot den Israelske staten og det jødiske folk.

På utenrikspolitisk høyt nivå i Norge bestreber man - prisverdig nok - først å fremst å føre dialog mellom partene før man eventuelt velger andre virkemidler.

Dette er selvsagt en kiok vei å gå.

Spørsmålet er imidlertid hvor lenge skal norske skattebetalere finne seg i at deres penger overføres en "dialogpartner"  som til de grader ønsker den demokratiske staten israel utslettet før man sier stopp.

Kanskje først etter en ny utslettelse av det jødiske folk ?

Den hjemlige politiske naiviteten synes å være tilnærmet grenseløs !

 

 

 

"

 

 

Gå til innlegget

Bidrar til statlig diskriminering

Fastleger skal i følge statssekretær Robin Martin Kåss Kåss og helse og omsorgsdepartementet`s rundskriv- i praksis - heretter tvinges til å henvise pasienter til etisk kontroversiell behandling - uansett - selv om man av sterke overbevisningsgrunner er imot. 

Eksempler på slik kontroversiell behandling kan f.eks være å henvise lesbiske kvinner som ønsker å føde farløse barn, til statlig bekostet assistert befruktning, eller kunstig fremkalt/provosert abort. 

Dette er statlig diskriminering mener Rådet for legeetikk. Leder i rådet Trond Markestad, uttaler blant annet til VG nett at reservasjonsretten bestandig har vært praktisert, og Statens helsetilsyn har akseptert praktisering av dette.

 Det har – ikke uventet – kommet mange skarpe reaksjoner på dette svært udemokratiske pålegget. Utøvende fastleger, annet helsepersonell, landsomfattende organisasjoner og mange andre reagerer med en sterk og unison avvisning. 

Reaksjonene affiserer allikevel hverken departementet eller Statssekretær Robin Martin Koss det minste. Departementet ønsker å stramme grepet ytterligere rundt fastlegenes veletablerte - og i praksis uproblematiske - reservasjonspraksis.

 Dypest sett er forsøket på innstramming en rent politisk villet utvikling som åpenbart har som mål å ensrette de utøvende fastlegers holdning til etisk vanskelige og kontroversielle spørsmål. 

Fravær av dokumentasjon. 

Det er et gjennomgående trekk ved denne debatten at det verken fra departementets eller statssekretærens side opplyses om i hvilket omfang dagens praksis har skapt vanskelige forhold for pasientene. Det er nærliggende å anta at årsaken til den manglende dokumentasjonen er at dette rent faktisk ikke utgjør noe problem. 

Argumentasjonen er derfor i praksis politisk basert med klare ideologiske overtoner, og er ikke knyttet til omfattende og verifiserbare undersøkelser som viser at dette utgjør et praktisk problem.  

Et udemokratisk og påtvingende sinnelag.

Til VG nett sier Kåss - Legens samvittighet er viktig, men helsetjenesten er til for pasientene ikke omvendt. Denne saken dreier seg om pasientenes rett på et fastlegetilbud. Hvis legen for eksempel ikke ønsker å gi p-piller eller henvise til abort eller kunstig befruktning, må vedkommende ta et valg om han vil være fastlege eller ikke. Man kan ikke innføre en rett til å utføre et yrke man ikke ønsker å utføre.(Sitat slutt)

Synspunktene smaker av ensretting og tilrettevisning i spørsmål som har svært stor betydning for mange mennesker.Statssekretærens opptreden minner i denne saken sterkt om den store bølla i sandkasssa som ønsker å tvinge alle andre til å gjøre som han sier.

Skulle altså en fastlege som har hatt praksis i flere tiår, og som har viet hele sitt yrkesaktive liv til sine pasienters ve og vel, risikere å miste retten til å praktisere som fastlege bare fordi man av sterke overbevisningsgrunner, en uhyre sjelden gang, ikke ønsker å henvise f.eks lesbiske som vil føde farløse barn til assistert befruktning.

Det er åpenbart det Statssekretær Robert Martin Kåss og den politiske ledelsen i helse og omsorgsdepartementer ønsker. 

At man skyver formelle forhold som fastlegeforskriften og pasientrettigheter foran seg ,som begrunnelse for departementets pålegg, tydeliggjør det demokratiske underskuddet i hele saken.

At et stort antall leger på denne måten trues av den rødgrønne regjeringen med yrkesforbud er knapt til å tro, og selvsagt fullstendig uakseptabelt.

Denne typen udemokratiske tvangstiltak finner vi først og fremst eksempler på hos regimer vi helst ikke ønsker å bli sammenlignet med !

Gå til innlegget

Mor også uønsket ?

Publisert over 9 år siden

Regjeringens beslutningsløshet skaper enda flere morløse barn. Det er et voldsomt og helt uakseptabelt spill med enkelt- menneskets skjebne og livsløp å være frarøvet halve sin identitet og historie

           

Kjøpt og betalt.

VG melder 3.11.2011 om et homofilt kjendisektepar som har betalt en kvinne en sum penger for at hun skal føde ”deres” barn, slik at de dermed offisielt kan stadfeste at ”de venter barn og er lykkelige ” Det bør ikke forundre noen at surrogati benyttet i utlandet fortsatt er lovlig selv om det ikke er lovlig i Norge. 

Regjeringens stadige forsøk på dekonstruksjon av familiebånd og relasjoner toppet seg i 2008 da stortinget på den rødgrønne regjeringens initiativ vedtok flere nye lover som gjorde en rekke barn både formelt og praktisk farløse. Ekteskapsloven, barneloven, bioteknologiloven og adopsjonsloven ble forandret og tillater f.eks at lesbiske mødre kan gifte seg, og få kunstig befruktning på statens bekostning. Barnet har deretter formelt (og i praksis) kun mor og medmor og ikke far ettersom lover ikke tillater både juridisk far og medmor. 

Lovene ble for øvrig vedtatt på svært kort tid, uten at regjeringen lot seg affisere av dem som mente at behandlingen av lovforslagene var svært mangelfull. Og at det synes som om kun ekspertuttalelser fra dem som allerede støttet regjeringens forslag fikk plass blant dem som utgjorde beslutningsgrunnlaget. Det formelle beslutningsrunnlaget synes derfor å være bare et skalkeskjul for den politiske reelle beslutningen som allerede var fattet.

 I praksis var derfor prosessen rundt lovforslagene kjemisk renset for motforestillinger, og gav ingen analyse som seriøst behandlet mulige konsekvenser for den tause og mest sårbare part, nemlig barna, som så måtte vokse opp uten far fordi stortinget hadde gitt sin tilslutning til farløsheten. 

Til tross for at det er et voldsomt spill med enkelt- menneskets skjebne og livsløp å være frarøvet halve sin identitet og historie, så valgte et flertall av stortingets medlemmer å gi etter for presset fra de organiserte miljøene som ønsket dette velkommen, og vedtok derfor barnas farløse fremtid. 

På samme måte som at regjeringen og et stortingsflertall har vedtatt, og dermed tillatt farløsheten, så følger nå også regjeringens indirekte støtte til morløsheten. Regjeringens handlingslammelse som rammer barn skyldes selvsagt ønsket om spesielt å oppfylle, den riktignok ikke uttalte, men det allikevel i praksis støttede forsøket på dekonstruksjon og fragmentering av den tradisjonelle familien.  

Surrogati debatten til tross, samt et par spede forsøk fra barne og likestillingsministeren så nøler altså regjeringen fortsatt, og det er ennå ingen lov som også forbyr surrogati fra utlandet slik f.eks landets nye politidirektør og andre fedre har valgt å benytte seg av. 

Barn blir derfor bevisst ført til Norge morløse, med regjeringens velsignelse.

På mange måter har strategien lykkes for Sosialistisk Venstreparti som i praksis hilser dekonstruksjonen og den delvise oppløsningen av kjernefamilien velkommen, dvs det er akseptabelt nok med far eller mor så lenge disse ikke kommer i veien for nykonstruksjonene to lesbiske mødre(mor og medmor) , dvs der hvor barns oppvekst er preget av at far bevisst er valgt vekk, eller hos to homofile menn hvor mor også frivillig og bevisst er valgt vekk. 

At Arbeiderpartiet deltar i dette spillet med barn er det knapt mulig å forstå. Senterpartiet har på sin side åpenbart valgt plassene rundt kongens bord fremfor barns rettigheter. 

Paradoksalt nok har Norge ratifisert FN`s barnekonvensjon som understreker barns rett til å kjenne begge sine foreldre.(Far & Mor) 

Når lovverket som regjeringen har initiert, så til de grader opponerer mot FN`s konvensjon, må dette skyldes at konvensjonen i praksis underkjennes på dette punktet. Den rødgrønne regjeringen er ellers flittige i sin bruk av henvisninger til FN`s konvensjoner , og betydningen av disse i svært mange andre viktige spørsmål. 

Så lenge Regjeringen frykter pressgruppene som har skapt forestillingen om den generelle retten til barn, uansett biologiske forutsetninger eller ikke, og at all annen argumentasjon derfor er å betrakte som sterkt diskriminerende, så vil det fortsatt med regjeringens  (Og stortingets) formelle og praktiske velsignelse bli satt både farløse og morløse barn til verden.

Det må med all rimelighet forventes at disse barna, som er farløse og morløse med regjeringens velsignelse, i voksen alder vil peke på lovgiverne, og spørre hvorfor de tillot år med savn og lengsel og fortvilelse. Var det ikke ille nok med dem som allerede er farløse eller morløse, som en følge av all menneskelig galskap, ansvarsløshet og ondskap om ikke man også skulle vedta dette !

Den politisk skapte farløshet, og nå kanskje også morløsheten, er uverdig og krenkende. Det er uforståelig at den rødgrønne regjeringen og de stortingsrepresentantene som har bidratt til dette fortsatt kan leve med, og rettferdiggjøre denne situasjonen.

Det er et voldsomt og helt uakseptabelt spill med enkelt- menneskets skjebne og livsløp å være frarøvet halve sin identitet og historie. Barna er ofret til den gruppen mennesker som mener at barn er en universell rettighet, på lik linje med vanlige forbrukerrettigheter.

Det er dette regjeringen finner fullt ut forsvarlig og akseptabelt.

Gå til innlegget

Farløsheten. Akseptert og ønskelig ?

Publisert over 9 år siden

Den rødgrønne regjeringens tilslørende dobbeltkommunikasjon

 

I Nrk`s nylig sendte program Debatten, hvor utgangspunktet var likestillingsminister Lysbakkens ”ammeutspill”, så understreker ministeren nok engang fars betydning. Både for barnet, men ikke minst for far og farsrollen i seg selv.

Argumentene kjenner man igjen fra de siste årenes debatt om svangerskapspermisjon. Disse synspunktene er det da også lagt betydelig vekt på i den lovgivingen som er vedtatt. Far skal klart tilkjennes en stadig større rolle i egne barns liv. Dette er altså regjeringens tilsynelatende mål. Et mål det er lett å gi sin tilslutning til, dersom den gjelder alle barn. For dem som av mange grunner opplever det smertefulle å ikke ha, eller å ha hatt en far, fremstår argumentasjonen også som viktig og god.

Den store selvmotsigelsen er imidlertid at den rødgrønne regjeringen allerede for noen få år siden (I 2008) - til tross for alle argumenter og velvalgte ord om fars betydning –allikevel valgte å fremme forslag for stortinget som formelt, og i praksis  gjorde barn farløse

Far fjernet.

I 2008 ble det vedtatt en rekke nye lover som - til tross for den forutgående debatten som også på det tidspunktet understreket fars betydning - allikevel i praksis gjorde kjønnsspørsmålet uvesentlig i spørsmålet om oppdragelse og oppvekst. F.eks den nye barneloven , ekteskapsloven, adopsjonsloven samt bioteknologiloven.

Et gjennomgående trekk var at debatten da, som nå, synes å være politikerstyrt, og at andre miljøer i liten grad fikk delta med sine synspunkter. Pressgruppene, spesielt anført av de organiserte homofile miljøene og deres støttespillere fikk fritt spillerom. I den grad fagmiljøer fikk/får slippe til, så kan det se ut som om disse ”forskerne” i sin helhet var/er valgt av oppdragsgiver ( I praksis den rødgrønne regjering) basert på deres allerede ,uformelt uttrykte, positive holdning til lovforslagene. F.eks så viser dokumentasjonen fra 1987 da den forrige ekteskapsloven ble vedtatt, at man brukte 16 år på hele prosessen frem til loven ble vedtatt. I 2008 versjonen - som altså var langt mer radikal- så brukte man i realiteten ett drøyt år.

En langpasning og rett i mål. Ingen problematiske forskere med synspunkter eller kart som ikke stemte med det politiske terrenget har vært velkommen for å vurdere sakens mange sider, ei heller de mulige problematiske følger for barna ved dette lovverket.

Mulige konsekvenser for de ufødte barna har derfor vært et ikke - tema så lenge pressgruppen bak lovforslagene påberoper seg en generell rett til barn, helt uavhengig av biologiske forutsetninger, og at all annen argumentasjon derfor er å betrakte som sterkt diskriminerende.

En av konsekvensene av denne lovgivningen er at barn som fødes av lesbiske mødre som er gift etter den nye ekteskapsloven, og som har benyttet seg av retten til befruktning på statens bekostning, pr. definisjon ikke kan ha noen far fordi loven ikke tillater både far og medmor.

For disse barna så har regjeringen og de stortingspolitikere som støttet lovforslagene bidratt til den formelt – og i praksis vedtatte farløshet. Altså i sterkt kontrast til både Lysbakkens og andre politikeres tilsynelatende vern om fars betydning for barn. De har bare glemt noen….

De glemtes savn og sorg.

Dessverre synliggjør regjeringen nå ytterligere at far allikevel ikke skal tillegges for stor betydning.  NRK tekst-tv opplyser 29.10.2011 om at Helsedepartementet nå sender et rundskriv til samtlige kommuner i landet om at leger ikke kan reservere seg mot å hjelpe lesbiske par som ønsker befruktning.(Se http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread205950/#post_205950 ) Selv om utspillet foreløpig (forhåpentligtvis) ikke fjerner den endelige reservasjonsretten så bidrar dette selvsagt til ytterligere press på helsepersonell som av overbevisningsgrunner ikke vil delta, og dersom f.eks flere leger skulle velge å gi etter for regjeringens uakseptable press, så vil altså enda flere farløse barn fødes.

Departementets rundskriv må derfor forstås som en logisk konsekvens av lovverket, i sin tid initiert av den rødgrønne regjeringen, og at regjeringen derfor ønsker flere barn uten fedre. Det kan imidlertid være interessant å merke seg at departementet i det hele tatt finner presiseringen nødvendig. Kan det skyldes et så enkelt forhold som at langt de fleste leger og sykepleiere er overbeist om at det er grunnleggende feil at helsevesenet skal bidra til farløshet?

Lovgivningen som tillater barnet å oppsøke sin biologiske far etter fylte atten kan knapt tillegges betydning i denne sammenhengen, hvor det jo nettopp er anonymiteten som er det bærende element i lovverket. Den samme anonymiteten som barnet altså må leve med i hele sin oppvekst. Nettopp de årene som i størst grad former et menneske. I denne perioden finnes det ingen tilgjengelig viten om far. Ingen svar kan gis. Selv ikke et så enkelt spørsmål som : lever far ? kan besvares.. Det må være sårt for barn i barnehage og på skolen aldri på noe tidspunkt å kunne gi et eneste svar om far. Absolutt ingen svar finnes tilgjengelig

At disse barna (fra år 2026,ved fylte 18 år) i voksen alder vil peke på lovgiverne (og sine foresatte) og spør hvorfor de tillot år med savn og lengsel og fortvilelse, må med all rimelighet kunne forventes. Var det ikke ille nok med dem som allerede var farløse, som en følge av all menneskelig galskap, ansvarsløshet og ondskap, om ikke man også skulle vedta farløshet. Det er et voldsomt spill med enkelt- menneskets skjebne og livsløp å være frarøvet halve sin identitet og historie.

Det er mitt håp at alle stortingsrepresentanter igjen vil vurdere de langsiktige konsekvensene for de ufødte barn. Hvilken rett har landets lovgivende forsamling til å vedta farløshet. For regjeringens dobbeltkommunikasjon om farsrollen så øyner jeg et lite, men kanskje fåfengt håp. Vil statsrådene rundt kongens bord noen gang våge å se sannheten i øynene, og erkjenne at lovverket slett ikke er uforanderlig, og at regelen om at det ikke er noen skam å snu, også kan gjelde i politikkens verden. For barnas skyld.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere