Dan Lyngmyr

Alder:
  RSS

Om Dan

Følgere

Helikopteret !

Publisert over 8 år siden

Den sviktende helikopterberedskapen er for mange det mest symboltunge bildet på svikten 22 juli. Spørsmålet er om man reelt sett har en forbedret situasjon.

Helikopterberedskapen var dessverre det mest symboltunge bildet på en beredskapsmessig svekket og dårlig organisert situasjon før 22 juli 2011.Først nå, halvannet år etter tragedien, så er døgnberedskapen i politiets helikopter "oppe og står", ifølge flere medier.

Beredskapen gjelder ett Norsk-eid helikopter. I tillegg kommer et innleid helikopter fra Storbritannia. I tilfellet skarpe oppdrag (I de tilfellene det skulle være nødvendig å skyte for å redde menneskeliv) så skal helikopteret forbausende nok, ikke benyttes.

I stedet skal man bruke helikopter fra Rygge militære flyplass.

For den som hverken har politifaglig eller militærfaglig bakgrunn, så er det allikevel nærmest umulig å ikke forestille seg at en slik organisering ganske raskt kan medføre tap av menneskeliv.

Selv om man ikke har sammenlignbare størrelser i vurderingen av hvert enkelt lands behov for omfattende helikopterberedskap, og at forholdene i Norge i så måte må vurderes på selvstendig grunnlag, så melder alikevel spørsmålet seg om hvorfor man anser at ett (eller to) helikopter er dekkende, for landets behov. 

Fra både faglig og politisk hold, hevder man nå at dagens nivå/ambisjon ikke på noen måte er tilfredstillende eller dekkende.

Mange vil derfor også være av den oppfatning at myndighetene fortsatt ikke sterkt nok prioriterer slike tiltak, til tross for alle gode intensjoner og løfter om gjennomgripende forbedringer og forandringer.

 

Gå til innlegget

Rolf Aspestrand melder om sin egen og ektefellens, tidligere politidirektør Øistein Mæland`s, foreldrelykke i kronikken, ” gift og pappa til to” i VG 22.12.2012. Aspestrand beskriver det som er naturlig for svært mange voksne, nemlig savnet etter, og ønsket om barn og familie. Et ønske det selvsagt er lett å forstå.

Han gjør seg imidlertid til et talerør for et altoverskyggende voksenperspektiv, hvor ”rettighetsaktivismen” er særdeles påtrengende. At Aspestrand pakker dette inn i en fortelling om ansvarlighet, ”at det skjer i trygge former”, og at all utnyttelse av fattige kvinner må bekjempes, skjuler ikke sannheten.

Den sjokkerende virkeligheten er at to økonomisk velstående og ressurssterke vesteuropeiske menn, Aspestrand og Mæland, har tatt frem lommeboka og kjøpt seg livmor og barn i utlandet ! Det er dette både triste og barnefiendtlige faktum Aspestrand forsøker å pakke inn i sin glansede fremstilling av omstendighetene. 

Derfor gjenstår, sørgelig nok, kun det rettighetsorienterte voksenperspektivet. Uten hensyn til det ufødte barnet ! Rolf Aspestrand og Øystein Meland har dessverre valgt å gjøre seg til talsmenn for dette.

Som en følge av alt fra adopsjon, sykdom og dødsfall, til fars og mors uansvarlighet og lite egnethet som foreldre, så lever barn i familier der hovedomsorgspersoner er andre enn barnets biologiske foreldre. At konklusjonen derfor skulle være at man ikke trenger en debatt om barnas beste, fordi voksnes rettigheter i samkjønnet samliv for enhver pris skal ivaretas, er etter min oppfatning feil vei å gå.

Det viktigste spørsmålet dreier seg ikke om enkeltpersoners omsorgsevne. Spørsmålet er  hvorfor noe menneske i det hele tatt, skal ha rett til å frata barn en mor eller far, når man allerede i utgangspunktet kan velge ?

Mange vil hevde at mulige konsekvenser for de ufødte barna nærmest har vært et ikke - tema så lenge pressgruppen(e) bak denne type tenkning påberoper seg en generell rett til barn, helt uavhengig av biologiske forutsetninger. At all annen argumentasjon derfor skulle være å betrakte som sterkt diskriminerende, er etter mitt skjønn en tvilsom og sørgelig måte å argumentere på.At dette også er et syn som ser ut til å har vunnet innpass blant mange politikere er beklagelig, ikke minst sett i de ufødte barns perspektiv.

Da melder spørsmålet seg automatisk; kan man med troverdighet hevde at barn som er båret frem av surrogatmor, og overlatt to menn, ikke vil oppleve det som vanskelig og sårt å være frarøvet halve sin identitet og historie ?

Og, kan man med troverdighet,f.eks som en følge av retten til assistert befruktning for lesbiske, fastslå at barnet ikke vil føle fortvillelse og savn etter en far? Eller vil dette bare være et marginalt problem som "sikkert kan håndteres". Og, som en følge av dette, er det troverdig å hevde at tanken på hvem som er far først plutselig dukker opp når man fyller 18 (Da den formelle retten til å få vite hvem som er far inntreffer)

Hva gjør man når ingen svar kan gis barnet. Selv ikke et så enkelt spørsmål som om far lever, kan besvares.

Er det urimelig å stille spørsmål om dette fortsatt er barnas beste ? 

Barnas stilling sterkt svekket.

- Barnet har rett til å kjenne sin mor, sa Kjersti Toppe fra Senterpartiet, i høstens debatt om eggdonasjon og surrogati. - Nå får man en genetisk mor og en mor som bærer fram barnet, og biologisk mor blir (dermed) veldig uklart, sier Kjersti Toppe (Sp) som er nestleder i helse- og omsorgskomiteen på stortinget.

Forslaget om å tillate eggdonasjon fremmet av Arbeiderpartiet, og støttet av SV, er en av mange forslag fremmet av regjeringen i denne og forrige stortingsperiode. Aspestrands`s argumenter kommer naturligvis i forlengelsen av andre liknende innlegg i denne debatten.

Mange vil med rette kunne hevde at disse initiativene danner et mønster. Fellestrekket er at de først og fremst har som formål å styrke voksnes rettigheter, og på den måten tilgodese dem som føler seg "diskriminert", fordi man av mange ulike grunner ikke kan få egne barn. (Noe som i seg selv selvsagt er sterkt beklagelig for dem som er rammet)

Det synes derfor som om barnas svekkede og sårbare stilling som en følge av disse argumentene, samt mulige lovforslag som vil tillate surrogati og eggdonasjon, ikke er tilstrekkelig drøftet.

Hvorfor skal man tillate at to menn, skal gis retten til å frata barnet en mor? Mange vil hevde at dette kommer som en naturlig følge av lovene som ble vedtatt i 2008. Deriblant loven som tillater assistert befruktning på statens bekostning for lesbiske som bevisst ønsker å føde farløse barn.

At disse barna i voksen alder vil peke på lovgiverne og sine foresatte, og spør hvorfor de tillot år med savn og lengsel og fortvilelse etter mor eller far, må man med all rimelighet  kunne forvente. Var det ikke ille nok med dem som allerede er morløse eller farløse, som en følge av all menneskelig galskap, ansvarsløshet, uegnethet og ondskap, om ikke man også skulle vedta morløshet eller farløshet ? Når man allerede i utgangspunktet kunne velge.

Et paradoks i denne debatten er FN`s barnekonvensjon som fastslår barnas rett til å kjenne begge sine foreldre, mor og far. Denne konvensjonen er også ratifisert av Norge. Regjeringen er ellers flittige i sine anerkjennelser av FN konvensjoner når det er politisk tjenlig. Men, åpenbart ikke for disse barna.

Det er derfor etter mitt skjønn et voldsomt og helt uakseptabelt spill med enkelt- menneskets skjebne og livsløp å være frarøvet halve sin identitet og historie for å tilfredstille voksnes behov og ønsker. Barna er ofret til en gruppe mennesker som mener at barn er en universell rettighet, på lik linje med vanlige forbrukerrettigheter.

Gå til innlegget

Kan menn være glad i barn ?

Publisert over 8 år siden

Utvilsomt,og i alle fall sine nærmeste. Men, hva med dem som også bare er glad i barn,kjente og ukjente, og ønsker å slå av en prat, spandere en is,eller sitte sammen med barn på en lekeplass.

Levi Fragell har ett tankevekkende innlegg i dagens VG om dette spørsmålet.Erfaringene som innlegget refererer til er desverre lite oppløftende.

Bjugnsaken fra 1992 skremte mange menn fra naturlig kontakt med barn av frykt for å bli stemplet som potensielle overgripere.

http://no.wikipedia.org/wiki/Bjugn-saken

I etterkant ble det en betydelig debatt,spesielt i forhold til de sakkyndiges rolle i denne saken, og deres rolle mer generelt i liknende saker.

For min egen del var jeg, og delvis er jeg,skeptisk til å nærme meg smårollinger som ikke er i følge med, eller bli passet på av voksne.

Nå 20 år etter.

Fragell skriver at det må da være mulig å etablere sikkerhets og adferdsregler som ikke hindrer naturlig samkvem mellom barn og voksne.

Emnet er i seg selv tabubelagt, og det oppleves som om samfunnet og livet blir fattigere som en følge av dette.

Som far til nå voksne barn, er det selvsagt mulig å se dette fra flere sider, men det er vel også andre som har tanker om dette spørsmålet ?

 

Gå til innlegget

Ekte beklagelser er frigjørende.

Publisert over 8 år siden

Det kan av og til være befriende å se profilerte politikere kalle en spade for en spade, og ikke fremstår som andektige persilleblad uten andre følelser enn å virke som tvers igjennom forståelsessfulle og gode.

Men, hvorfor er det så vanskelig å be om unnskyldning for en utskjelling eller en annen feil som måtte være begått, når dette faktisk har skjedd ? Uten at dette drukner i allverdens reservasjoner og andre tåkeleggende krumspring.

Liv Signe Navarsete er i hardt vær fordi hun skjelte ut partimedlemmer i sitt eget parti. I sin tid  blåste det også kraftig rundt tidligere LO leder Gerd Liv Valla for hennes måte å håndtere omgivelsene på. 

Uten sammelikning forøvrig :Den Sør Afrikanske sannhetskommisjonen løftes frem av et sett fundamentale prinsipper for å kunne møte fremtiden; nemlig uforbeholdne beklagelser, erkjennelse og tilgivelse.

Til tross for at det er lett å forstå at det i rampelyset ikke alltid gis anledning til å velge sine ord med omhu,og at det i en opphetet situasjon kan falle skarpere formuleringer enn nødvendig, så etterlyser jeg viljen og motet til å si; jeg gjorde feil, jeg beklager og håper du kan tilgi meg !

Det finnes desverre for mange eksempler på det motsatte.

Så enkelt, og åpenbart så vanskelig.

 

Gå til innlegget

En enkel takk for livet !

Publisert over 8 år siden

Jeg har fått oppleve å være døden nær ved en rekke anledninger, alikevel har livet kommet som gave på nytt, gang etter gang. I likhet med flere debattanter her på VD, som har delt personlige historier, så tillater jeg meg derfor å dele litt fra mitt liv.

Tidligere i livet var jeg så nær ved å drukne som det er mulig, uten å drukne. Noen år senere fikk jeg sprengt vekk det ene øyet og ble blind på dette. 

Da jeg senere ble forsøkt drept med kniv, og noen år etter dette fikk konstatert en alvorlig kronisk lidelse, var jeg fristet til å tro at det var slutt på denne type utfordringer.

Det var det alikevel ikke.

I Juni i år ble det så fastslått at jeg hadde ondartet kreft.

Puh!

Men, jeg rakk knapt å trekke pusten før operasjonen var over, og min familie og jeg gledelig kunne konstatere at behandlingen var 100% vellykket !

Jeg hadde fått livet i gave på nytt !

Jeg kunne i etterkant av denne situasjonen ikke unngå å bli inspirert av Elias Per Vågnes sin korte historie ,"Ein skikkeleg god dag", her på VD om nye utfordringer i yrkeslivet. (Og livet)

Min historie er selvsagt ikke spesiell for andre en meg selv, men gleden over livet har fått en annen dimensjon. Og, jeg er naturlig nok hverken den første eller siste som får oppleve krevende livssituasjoner som må håndteres. Det er nok å tenke på dem som i andre deler av verden lever i frykt for sult og krig, sykdommer og mange andre av livets utfordringer i langt mindre velfungerende velstandssamfunn enn vårt .

Jeg har heller ingen tro på lettvinne og overfladiske løsninger (Av typen "bare stå på du så går det nok greit") for mennesker som befinner seg i kriselignende situasjoner.Jeg tenker derfor også med sorg på dem som i smerte og fortvilelse må se sine kjære tape kampen mot alvorlige sykdommer.

Å kunne forstå hvorfor noens  liv går tapt på denne måten, samtidig som andre lever et langt og vellykket liv, er det vel ikke gitt noe menneske å kunne gi noen enkel forklaring på.At livet alikevel bør leves med stor bevissthet burde det alikevel ikke være noen tvil om, etter mitt skjønn

Skriftens ord om å elske sin neste som seg selv, og " å  le  med  de  leendeog  gråte  med  de  gråtende", er derfor stadig aktuelt som et godt råd i møte med våre medmennesker.

Som far til tre, og bestefar til en, så var det ikke til å unngå noen refleksjoner over livets små og store hendelser i denne situasjonen. Og, det er forbausende hvordan selvfordømmelsen over egne valg(dårlige) kan være tunge å bære, selv om livet ytre sett bærer preg av "normalitet". 

Da har det også slått meg, at tilgivelse først og fremst er et spørsmål om vilje, og ikke om følelser.(Disse er jo ikke på noen måte alltid like lett å håndtere) At det også er nødvendig i tilgi seg selv, i det minste av og til, kan være nyttig å bli minnet på. Selvfordømmelse er ei tung bør, og har antagelig tvunget mangt et potensielt godt liv i kne. 

Desverre så er det vel slik noen ganger, at det kan være nødvendig å bli "rystet"  litt av livet, før man tar seg tilstrekkelig tid til å tenke seg om.

For min del håper jeg det blir lenge til neste "fartsdump"!

Derfor ligger jeg nå, i likhet med hva mitt barnebarn gjør hver natt ifølge hennes foreldre, nemlig til "lading", klar for nye oppgaver !

Og,nok engang vil jeg takke for å ha fått livet i gave på nytt !

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere