Sara Azmeh Rasmussen

Alder: 48
  RSS

Om Sara

Mange tror at jeg ikke har en tro fordi jeg er ateist. Men jeg tror på ordet. Kommunikasjon mellom oss mennesker. Kultur. Kjærlighet. Jeg bruker ord i min jobb som skribent, samfunnsengasjement som debattant, som mor, og i den indre samtalen.

Følgere

Kampen fortsetter. Men ikke på norsk

Publisert rundt 7 år siden

IS bruker skrekk som metode, de vil at alle dissidenter hjemme og borte skal tie og la dem etablere kanskje historiens sykeste Utopia. Desto viktigere å la den humanistiske røsten bli hørt.

Da jeg rev i stykker statsborgerbrevet og klippet mitt norske pass var de fleste reaksjonene alt annet enn sympatiske. Mange utbroderte om min psykiske lidelse i kommentarfelt. Kritikken min mot systemet ble sterkt forenklet. Det handlet om at en frilanser ikke klarte å leve av sine skriverier. At  jeg var en yrkesdemonstrant som forventet å leve av å skrike. At jeg er oppmerksomhetssyk. At jeg ikke hadde en retning og hadde mange personligheter i meg som kranglet sammen. At jeg drev vendettaer mot enkelte personer i Schibsted. Eller?

Definitivt ikke. Men her og nå er jeg lite interessert i å forklare noe. Forklaringen ligger i 8 års samlede produksjon: politiske aksjoner, appeller, foredrag, intervjuer, debattinnlegg, kommentarer og ikke minst en roman.

Uten å nøle kan jeg hevde at jeg har vært svært konsekvent. Jeg har hatt en stø kurs. Jeg har aldri sviktet mine idealer, og min plikt som en humanist og demokrat. Selv de mest personlige innleggene har vært nødvendige komponenter i mitt målrettede arbeid. (Les kronikken "Ansiktets betydning" i Morgenbladet).

Jeg har aldri hevdet at jeg var journalisten som ville kledd en fast stilling i en redaksjon, og heller ikke ba jeg om noe i nærheten av denne journalistens lønn (selv om jeg kanskje jobbet mer i timer, og med sjel). Jeg valgte derimot å være en ærlig stemme, bruke egen kropp og eget liv for å peke på svakheter i det demokratiske systemet og ta konsekvensen av det. Der enkelte var pragmatiske og fokuserte på problemer knyttet til minoriteter, har jeg vært prinsipiell og rettferdig. De førstnevnte fikk allierte, støttespillere, finansieringskilder, og en av dem ble statsstipendiat. Men jeg har stått helt alene gjennom alle år, og avslått tilbud som ville gitt meg bedre økonomi. Min uavhengighet som skribent og samfunnskritiker var ikke til salgs. Men systemet gikk for langt. Skulle en slik holdning koste et år som husløs, en vandring mellom ulike adresser med to barn (Den ene fikk lammelse i halve ansiktet av psykisk stress) og at det i perioder ikke var penger til mat på bordet? I Norge?!

For dem som slenger "Ta en vaskejobb!" i lettvinte kommentarer, svarer jeg: Jeg har både tatt vaskejobber og stått og solgt mine barns klær og sko på torget. Det at jeg har vært åpen om min nød var ikke et personlig rop om hjelp, men i stor grad et forsøk på å peke på feil i systemet. Med andre ord, midt i elendigheten har jeg tenkt på det demokratiske prosjektet. Og blitt misforstått, selv av venner.

Jeg har hatt det ufattelig vondt, men det er få ting jeg angrer på. Hvis tiden gikk tilbake, ville jeg tatt de samme valgene.

Jeg er takknemlig for asylet i Norge. Og selv om jeg i dag forlater landet i dyp sorg, har jeg en mistanke om at et hjem aldri forlater hjertet.

Men det er ikke slutten på historien. Jeg er forpliktet på livstid til å arbeide for en mer human verden, for større likhet og et rom for kjærlighet mellom mennesker. Tidens ondskap og store trussel er manifestert i terrorbevegelsen IS, og andre islamistiske grupper. Midtøsten gjennomgår en skjebnesvanger historisk fase der kartet kommer til å bli tegnet på nytt. Det er sjelden større behov for sekulær, demokratisk og humanistisk motstand.

IS bruker skrekk som metode, de vil at alle dissidenter hjemme og borte skal tie og la dem etablere kanskje historiens sykeste Utopia. Desto viktigere å la røsten bli hørt.

Etter dette siste innlegget, blir denne bloggen arabisk- og engelskspråklig. Jeg skriver aldri mer på norsk. Men jeg tier ikke. For det er ekstremt farlig å tie. Farlig for alle i en verden som er blitt liten.

Takk for alt, Norge!


Dette innlegget ble publisert på min blogg

 

Les min mediekritikk i fagbladet journalisten.
http://www.journalisten.no/node/42533
http://www.journalisten.no/node/42534


Det siste publiserte innlegget var å lese i Klassekampen i går. Her er teksten.

Desillusjoneringen går alltid gjennom ulike faser. I de innledende fasene er fornektelsen sterk. Så blir den gradvis svekket. Så kommer et avgjørende øyeblikk der det vakre bildet sprekker som en boble. Det var det jeg opplevde i kveld i NRKs TV-resepsjon.
Gjennom årene har jeg mange ganger henvendt meg i den samme resepsjonen, en invitert gjest til TV- og radioprogrammer. Min stemme ble ofte brukt i sendinger. Hele tiden innbilte jeg meg at grunnen til at jeg gikk gjennom den trange inngangen til Landets mektige kringkasting var min ekspertise og gode analytiske evne.
I mange år har jeg pekt på maktstrukturer i innvandrermiljøer fordi jeg ønsket å styrke demokratisk kultur og de felles verdiene. Jeg satte fyr på sløret på den internasjonale kvinnedagen. Jeg sultestreiket utenfor lokalene til Islamsk råd og krevde svar på spørsmålet om dødsstraff for homofile. Jeg forsvarte ytringsfriheten konsekvent, tegnet en profetkarikatur og malte selve Gud i en versjon av Skrik. Journalister ringte hyppig og intervjuet meg. Jeg måtte reise mellom både land, byer og studioer for å snakke om maktmisbruk og trusler mot det demokratiske systemet. Hele tiden var jeg overbevist om at den mediale interessen skyldtes profesjonell og etisk innstilling. Jeg tenkte at journalister, programledere, redaktører og mediefolk var upartiske, saklige og genuint interessert i å finne feil og svake ledd i sosiale og politiske systemer, at målet var å skape åpne og gode debatter om alt som rører seg i samfunnet. Men så skjer dette at jeg ser kritikkverdige forhold i mediene og peker på det.
Hysj!! svarer journalistene, programlederne, redaktørene og mediefolkene. Tausheten blir vondere for hver dag som går. For den begrenser ikke bare min deltakelse i samfunnsdebatten- jeg blir skviset ut. Tausheten rammer også min virkelighets- og selvforståelse. Var det ikke demokratiet det handlet om? Var jeg simpelthen med i et sirkus? Et populistisk show? Var jeg ikke skribenten, kvinne- og homoaktivisten, men innvandreren og den nødvendige ingrediensen i en vellykket salgsoppskrift?
I fire dager har jeg sittet utenfor NRK i tolv timer, i sol, vind og striregn. NRK var varslet i god tid, fem uker før aksjonen. I halvannet år før det har jeg brukt all min kraft på å prøve å sette temaet mediekritikk på dagsordenen. Men NRK-biler kjørte forbi meg til øst- og vestkanten og utenbys for å rapportere og lage intervjuer om aktualiteter. Ansatte gikk forbi meg og skiltet «NRK må tåle mediekritikk. NRK må formidle mediekritikk. NRK må drive mediekritikk». At jeg hadde formulert generell og relevant mediekritikk i to kronikker i fagbladet journalisten og Klassekampen, som ble publisert i denne uken, fikk ikke NRK eller noen andre medier til å låne meg en mikrofon i to minutter. Mediene som flokket seg rundt meg da jeg utfordret religiøs makt i en minoritet, er fullstendig fraværende og tause når jeg utfordrer deres makt. Disse fire dagene har vært en studie i hvordan et maktsystem forsvarer seg selv. Det smertet meg å se slående likheter til det islamske miljøets håndtering av min homo-aksjon i 2011. Pulverisering av ansvar. Motstand gjennom usynliggjøring, ufarliggjøring og latterliggjøring. Ingen i NRK kastet stein eller fordervet mat mot meg slik noen muslimer hadde gjort. Men maktens arroganse kjentes enda mer kvalmende og kvelende utenfor et majoritetens maktsentrum.
På Marienlyst i kveld måtte jeg endelig gi opp min drøm om tilhørighet. Jeg har tillatelse til å demonstrere alene utenfor Stortinget i morgen fredag. Jeg har skrevet på en plakat: «Hvem gransker den fjerde statsmakten?» Men jeg stiller ikke i morgen. Jeg avslutter aksjonen og reiser tilbake til Stockholm med en vond innsikt. Jeg var ikke medborgeren og skribenten. Jeg var innvandreren. Og jeg var naiv.
Manglende interesse fra mediene gir tyngde til min analyse og kritikk, gir meg rett. Dessverre. Den etisk-faglige og strukturelt uavhengige mediekritikken er nødvendig. Denne kampen må kjempes, av andre enn meg.
Det første jeg gjør i Stockholm er å søke om svensk statsborgerskap. En praktisk, juridisk nødvendighet for en som har mistet sitt eneste hjem på det europeiske kontinentet. Det norske passet mitt som ligger hos den norske ambassaden i Stockholm, kan nå makuleres. Norsk, språket jeg tenker og drømmer på, vil jeg aktivt passivisere og glemme. Det blir ingen flere tekster på norsk. Det er ikke lenger nødvendig å bruke tid på å behandle søknaden om statsstipend for meg.
Jeg vil ikke lenger ha noe av Norge. Jeg vil ikke lenger gi noe til Norge.
Oslo, 21 august 2014
Sara Mats Azmeh Rasmussen

Gå til innlegget

I natt startet mitt liv som uteligger

Publisert over 7 år siden

Jeg støtter kravene til bøndene og heier på dem. Men ser vi snart frilansere utenfor Stortinget med bånd på munnen, svart teip på kameralinsene og PCene, og dagsaviser som er halvfulle med tekst og bilder? Nei. Er det fordi de har en mindre god sak?


Vi satt på café Christiania for en stund siden.

- Du er usedvanlig ærlig, sa han. Det er nesten sjokkerende for oss nordmenn. 

- Ja, svarte jeg.

- Handler det om en kulturell forskjell, spurte han.

- Delvis, svarte jeg.

http://saramatsblogg.blogspot.se/2014/05/i-natt-blir-jeg-uteligger.html

Innlegget kan du lese i sin helhet ved å klikke på lenken. Publisert i går kveld.

Frilansaksjonen som jeg innledet i fjor med en protest utenfor Schibsteds hovedkontor i Oslo har kommet inn i en ny fase. Det er interessant å observere hvordan en politisk aksjon lever sitt eget liv og smelter sammen med aksjonisten hverdag og skjebne. Det mest interessante er at det eneste som var planlagt var sitteaksjonen. Resten er et levd liv der jeg først innser at aksjonen fortsetter etter at en ny fase spontant er blitt innledet.

Hvis denne aksjonsformen vekker spørsmål eller virker uklart, vil jeg anbefale min kronikk i Morgenbladet "Ansiktets betydning". Der vil man forhåpentligvis finne noen svar.

PS. Jeg minner allerede om at forslag, diskusjoner og spekulasjoner om forfatterens psykiske helse ikke er akseptabelt i offentlige fora. Tema er ikke Sara Mats sin mentale helse.

Gå til innlegget

Rasjonalitet og galskap i samme hode

Publisert over 7 år siden

Vårt Land har skrevet om min avgjørelse om å returnere til Syria. Jeg skylder Vårt Lands lesere en ærlig forklaring. Jeg var lettere psykotisk.

Jeg leser de siste innleggene mine på nytt. Tenker.
Dette må være forvirrende for folk. Jeg skylder dere som leser noen flere ærlige ord.

Det er ikke noe tvil om at min seneste reise til Midtøsten med hensikten å krysse grensen til Syria ikke var fornuftig, heller ikke en adekvat respons på utfordringene jeg har møtt som frilanser og forfatter. Forklaringen på disse handlingene er at de skjedde i et manisk intervall hvor jeg i tillegg var lettere psykotisk. Hadde jeg fortsatt mot grensen, kan dere være sikre at dere ikke villet lest disse ordene i dag. Som en krass regimekritiker ville jeg ikke overlevd et møte med regimets soldater og sikkerhetspoliti.

Jeg hadde lenge nektet å ta medisiner, drakk vin i stedet. Hjemlengsel og fortvilelse over det som skjer i Syria blandet seg sammen med frustrasjon over hvordan det norske samfunnet behandler sine frilansere, feige medier og en Public service som investerer mer i underholdningsprogrammer enn i å dekke saker om arbeid for menneskerettigheter. I et hode som er rammet av mani, gikk tanker og følelser på kryss og på tvers og konklusjonene ble ikke spesielt gode.

Det er en del av livet, mitt liv.

Sykdommen min forklarer noen handlinger som overskred grensen for det normale og rasjonelle. Men kritikken som jeg har fremmet, enten det gjelder frilanseres kår, strukturelle hindringer i medie- og kultursektoren og medienes taushet i saker som gjelder kritiske forhold i medieinstitusjoner, er legitim og viktig.

Min opplevelse av utenforskap og fornedrelse er reell. Min protest mot å bli nektet å følge et kall og ha et yrke som jeg har valgt, og som jeg har kvalifisert meg til, er ikke bare personlig. I et demokratisk og rikt velferdssamfunn er det ikke akseptabelt at ikke-vestlige innvandrere med et dårlig økonomisk utgangspunkt ikke får adgang til kultur- og mediesektoren. Jo, døren står vidåpent, men det nytter ikke når man ikke kan betale inngangsbilletten.

Jeg har jobbet hardt for å nå målet mitt, å kunne leve av og for å skrive, men har likevel mislykkes. Ved å gi fra meg passet, vil jeg markere at dette er uakseptabelt. Det er ikke en demokratisk, rik og sivilisert nasjon verdig å henvise kompetente og talentfulle skribenter til vaske- og kassejobber. I denne handlingen finnes ikke et snev av sykdom eller galskap.
Å holde tre individer moralsk ansvarlige for at situasjonen er slik for meg og mange andre, er også rimelig. Det samme gjelder for å nekte å betale skatt for min høyeste inntekt på kr 265.000. Og jeg insisterer: dette er ikke personlig. Det er politisk. Det er solidarisk.

Jeg er ute av offentligheten. Det er en rasjonell avgjørelse. Iblant kan en debattant tjene samfunnet gjennom å være taus, dra seg tilbake. Mine ord har ikke ført til noe. Jeg håper at min taushet blir en vekker for noen. Jeg blir ikke bare taus. Jeg boikotter norske medier, jeg prøver for første gang å ha et liv i Sverige.  

Vil Norge ha min og andre viktige stemmer, bør man betale inngangsbillettene våre. Skape mer rettferdighet og like muligheter. Gjøre det mulig å være frilanser og kulturarbeider for dem som starter med nullkapital, men glødende lidenskap og interesse.

Nå blir det stille. 

http://saramatsblogg.blogspot.se/2014/04/syria-reisen-skjedde-under-psykose.html

Gå til innlegget

Kritiser de andre, ikke meg!

Publisert over 7 år siden

Jeg vil ikke ha statsstipend. Jeg vil ikke lenger ha noe av deg, Nordmann.

Mange av dere har mislikt at jeg har klaget på urettferdigheten gjennom et brev til de folkevalgte.

Det burde blitt skrevet på en annen måte. Det burde en annen enn meg skrevet på vegne av meg. Jeg burde ha fulgt normene for atferd som fører til ønsket resultat, mener dere.
Da har dere ikke skjønt noen dritt av hva jeg har sagt og skrevet i gjennom hele min virke som samfunnsdebattant!

Å kritisere muslimers, eller araberes eller innvandreres tenkemåte er fint. Da får jeg applaus. Å kritisere deres tenkemåte og deres jantelov og deres system er derimot dumt. Fryktelig dumt! Det burde jeg ha skjønt.

Jo, jeg har skjønt det. Og jeg gjør det samme likevel. Jeg er ærlig og oppriktig og søker rettferdighet. Mest for alle andre, men i det siste for meg selv. For hvis jeg ikke prøver å protestere mot at jeg snart ikke har evne til å forsvare de stemmeløse på grunn av noen alvorlige feil i det norske systemet, da har jeg sviktet min oppgave.

Noen jobber med en søknad om statsstipend for meg. Veldig gode og rause mennesker står bak forslaget. Men jeg har ikke bedt om det. Og jeg er blitt så dårlig gjennom årene av medienes utnytting av meg at jeg ikke har nytte av et eventuelt statsstipend. Jeg vet om en som har jobbet hardt for å få det, og som nesten sluttet å jobbe etter å ha fått det. Sånn er ikke jeg. Jeg kan vri meg i smerte, men ikke lyve, ikke kreve noe som jeg ikke fortjener, som jeg ikke føler at jeg kan ivareta.

Jeg vil ikke ha statsstipend. Jeg vil ikke lenger ha noe av deg, Nordmann.

Du kommer aldri til å forstå hvor mye jeg har jobbet for å komme nærmere og nærmere deg. Hvor mange dager og netter jeg har måttet lære meg ord og verb, lese bøker, høre på musikk, debattprogrammer, nyheter. DINE ord, dine bøker, dine debattprogrammer, dine dine dine...

Jeg har virkelig elsket deg. Av hele hjertet. Men du reagerer på mine krav om tak over hodet og mat og klær for barna i et rikt land med kritikk. Ikke med sympati eller forståelse.

Skulle jeg ikke fortalt om min nød? Skulle jeg ikke kritisert mediekonsern som skaper sosialklienter av erfarne, hardt arbeidende kommentatorer? Skulle jeg holdt kjeft? Gjort som andre? Funnet en liten, hemmelig vei i de mektige kanalene? Gitt blaffen i alle andre som er i min situasjon, og tenk at de selv måtte klare å finne en liten hemmelig vei? En og en?

Jeg valgte å ta ansvar for dem, og for meg, og for mine to barn, og for samfunnsutviklingen.

Men det er en synd i Norge å være Ærlig. Akkurat som det er i Syria, Iran, Irak. Det handler bare om hva man skal lyve om.

Er du såret fordi jeg har revet i stykker dokumenter som har gitt meg statstilhørighet og beskyttelse? Jeg er også såret. Og såret har bare verket. Og blødd. Uten at du visste eller ville vite.

Jeg vil ikke ha noe av deg, nordmann.

Jeg vil ikke ha dine penger, ditt pass, dine fjorder, dine fjell, din bekreftelse, din beundring.
Jeg vil ikke ha noe. Det er likegyldig for meg om hele den norske befolkningen og kongehuset elsker eller hater meg. Jeg gjør BARE det jeg føler er rett, godt og rettferdig. Jeg bryr meg heller ikke om hva du føler når jeg sier det rett ut.

Norge er ikke verdens beste land. Det finnes noe som ikke kan måles gjennom tabeller og skjemaer. Likevel er jeg takknemlig. Takknemlig for livredningen, asylet. Takknemlig for at jeg har fått sjansen til å bli kjent med vakre Norge. For jeg elsker jo Norge. Tross alt.
Men det har aldri fantes et bitte lite hjem for meg i Norge.

Takk for meg!

 

PS. Innlegget ble  først publisert på skribentens blogg. Debattanter som ikke forstår at bakgrunnen  for innlegget er noe annet enn en lønnskonflikt og personlige problemer har trolig ikke noe konstruktivt å bidra med i tråden. Men ingen kan hindres fra å ytre seg.

Sara Mats

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere