Dag Øivind Vincent Østereng

Alder: 50
  RSS

Om Dag Øivind Vincent

Følgere

Signal i strid med opplæringsloven

Publisert 3 måneder siden

Skaper en polarisert kultur

Som lærer ved NLA Høgskolen ser jeg med en viss bekymring på de holdningene som kommer til uttrykk i deler av Oslo-skolen. Det er ikke den saklige og uttalte uenigheten med NLA jeg reagerer på. Tvert om setter jeg pris på at skoleledere tar del i den demokratiske og offentlige debatten omkring verdispørsmål i samfunnet. Som lærerutdanner er jeg opptatt av at både lærere og rektorer ikke skal ha munnkurv i den offentlige debatten, men være aktive og engasjerte samfunnsborgere i det demokratiske fellesskapet. Det jeg derimot reagerer på, er de konsekvenser som noen Oslo-skoler trekker på grunnlag av uenigheten.

Dette medfører en betydelig belasting for studenter under utdanning, og bidrar ikke til å skape det livssynsåpne og inkluderende samfunnet vi gjennom demokratiske prosesser har nedfelt i opplæringslov og læreplaner. Grunnen til at jeg reagerer, er at de signaler som her kommer fra noen Oslo-skoler er i direkte strid med opplæringsloven og skolens læreplaner. Læreplanene er også å forstå som juridiske dokumenter for skolens virksomhet.


Mangfoldskompetanse

I Vårt Land 23. januar uttaler rektor ved Ellingsrudåsen Skole, Thomas Hansen, at skolen «arbeider hver dag med mangfold og likeverd.» Det er gledelig å høre for en som arbeider med lærerutdanning. I min undervisning ved NLA Høgskolen arbeider jeg også daglig med å lære mine studenter at likebehandling, mangfoldskompetanse og respekt for forskjellighet, er ett av de viktigste sidene ved dannelsesoppdraget til den offentlige skolen. Jeg tror våre studenter blir godt skodd for å håndtere og ivareta livssynsmessig og verdimessig mangfold, likeverd og respekt i deres omgang med elever, foresatte og kollegaer.

Ifølge opplæringslovens §1 heter det blant annet at skolens virksomhet skal «gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding.» Det å ha et religiøst eller livssynsforankret verdisyn, enten det er liberalt eller konservativt i synet på seksualetikken, er ikke i saklig strid med verdien mangfold og likeverd. Tvert om, det illustrerer mangfoldet. Likeverdet og respekten «for den einskilde si overtyding» kommer først til uttrykk der man i den offentlige skolen kan leve sammen med dette mangfoldet.


Samarbeid og respekt

Dersom det ikke er rom for samarbeid med NLA Høgskolen som utdanningsinstitusjon, på grunnlag av at institusjonen har et livssynsforankret syn på seksualetikken, da representerer den avvisningen et brudd på verdien om å «vise respekt for den einskilde si overtyding.»

Problemet, slik jeg ser det, er derfor ikke uenigheten i samlivsetikken, men det ideologiske eierskapet noen tar over de skolene de representerer. Det strider med det samfunnsoppdrag jeg mener ligger til grunn for den offentlige skolen. En av de viktigste oppgavene til skolens rektorer er å ivareta et mangfoldig, inkluderende og respektfullt skolemiljø.

Fellesskolen, den offentlige grunnskolen og videregående opplæring skal etter mine begreper være den fremste og viktigste arena for å lære elevene og kommende generasjoner et tolerant uenighetsfellesskap. Usaklig diskriminering og utestengelse på grunn av religiøse eller livssynsbaserte verdier er ikke forbilledlig i så måte.

Menneskerettighetsforsker og førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Hadi Strømmen Lile, påpeker i Vårt Land 20. januar at «det å nekte å ta imot praksisstudenter eller å ansette lærere som er utdannet ved NLA på grunnlag av høgskolens verdidokument er en form for diskriminering basert på livssyn/religion, som er ulovlig.»

Nettopp fordi det i vårt demokratiske fellesskap har vokst frem verdier knyttet til religionsfrihet og mangfold, er de holdningene som vises overfor NLA svært problematiske. De representerer en form for diskriminerende ensretting som skaper en polarisert kultur. Mangfold i skolen skal være et vern om ulikhet.


Verdier i læreplanen

Som lærer med religionsdidaktikk som spesialfelt, erfarer jeg at de holdningene som NLA blir møtt med i noen Oslo-skoler, kommer i strid med det som ligger som bærende verdier i læreplanen i religions og livssynfaget (KRLE). Læreplanen foreskriver å ta vare på hver enkelt elev i forhold til det religiøse og livssynsmessige ståsted den enkelte eleven representerer, og skape et respektfullt klassemiljø omkring elevene. Dette kommer blant annet til uttrykk i ett av de nye kjerneelementene i læreplanen. I skolen skal vi lære elevene «å ta den andres perspektiv», og å «kunne forholde seg til spørsmål det er dyp uenighet om.» Det er den skolen vi i NLA Høgskolen utdanner våre studenter til å være en del av. Men det er ikke den skolen vi her erfarer å møte noen steder i Oslo.

Gå til innlegget

En pave til besvær?

Publisert 6 måneder siden

Det burde ikke være slik, men for en del troende har det blitt slik at vi holder pusten når det kommer nyheter fra pave Frans. Pavelige utsagn, transformert gjennom medias filter, kan få dissonansen til å skjære i ørene på alle troende som venter å gjenkjenne Herrens egen hyrderøst hos ham som sitter på Peters stol. Først etter at vi har summet oss og dechiffrert innholdet i medieoppslagene, gjenkjenner vi at det faktisk er Jesu hyrderøst vi har hørt.

Media til besvær!

Kanskje er det ikke til å unngå at ord som er uttalt av god vilje fra pave Frans, blir misbrukt og mistolket i pressen. For etter å ha tenkt gjennom pavens siste utsagn, står det klart for meg at det ikke er paven som er til besvær, men media. Når TV2 i sin ingress kunne annonsere at «paven godkjenner homofile ekteskap», da er det åpenbart noen alvorlige kortslutninger som har funnet sted i nyhetsredaksjonen. Enten er dette ren propaganda, eller så er det uttrykk for den fullkomne inkompetanse. Redaksjonen bør ikke kunne vedstå seg noen av delene. Dette er flaut. Paven har aldri tatt til orde for å gjøre noe han aldri kan, nemlig å endre kirkens sakrament, ekteskapet. Sakramentet er uforanderlig, og kan aldri bestå av noe annet enn kvinne og mann.


Kontekstløs formidling

Pavens ord må alltid forstås i rammen av Kirkens tro og lære, ikke i lys av sekulære agendaer. Skal medieformidlingen være pålitelig, trenger media ekspertise på faget religion, og i dette tilfellet på Den katolske kirke. Heldigvis hentet TV2 inn pater Hallvard Hole og kommunikasjonsleder ved MF, Ragnhild Helena Aadland Høen, som kunne sette utsagnet til paven inn i en katolsk kontekst. Men selv med deres bidrag, fortsatte TV2 å spre nyheten om at «paven godkjenner homofile ekteskap.»

Øvrige medier, også den kristne dagspressen i Norge, hadde en noe mer nyansert fremstilling av budskapet, nemlig at «paven støtter homofile partnerskap.» Det er i alle fall tett på det utsagn som paven har gitt, og er noe annet enn en endring av Kirkens lære om ekteskapet. Likevel var Kirkens lære som tolkningskontekst fraværende også i Vårt Land og Dagen. Derfor har inntrykket blitt stående, nemlig at paven støtter homoseksuelt samliv i sivile, ordnede former. Det er her kortslutningen ligger i hele mediedekningen.


I tråd med Kirkens lære

Paven har ikke dementert Den katolske kirkes lære om seksualiteten. Han har simpelthen ikke uttalt seg om den i denne sammenhengen. Kirkens kall til seksuell avholdenhet utenfor ekteskapets rammer, står like fast etter, som den gjorde før pavens siste utsagn. Han har heller ikke vært i nærheten av å ta til orde for å endre Kirkens lære om ekteskapet. Det paven har gjort, og som er i tråd med Den katolske kirkes katekisme, er å si det som alle mennesker av god vilje vil være enig med ham i. Budskapet er å ha en ikke-diskriminerende, men kjærlig holdning til homofile i familielivet så vel som i samfunnslivet. Dette er ikke dobbeltkommunikasjon, men en klar forkynnelse av det kristne nestekjærlighetsbudet. I denne konteksten sier paven seg positiv til lover som tar vare på mennesker, uten at han dermed forkynner ja til homoseksuelt samliv.


Kjærligheten er tålmodig

Kirken kjenner alle menneskers verdi, og det kristne menneskesynet gjelder alle mennesker uavhengig av legning, eller graden av fromhet, hellighet og tro. Ethvert menneske er i Kirkens øyne en pilegrim som Gud i tålmodighet kaller på og venter på. Kjærligheten er tålmodig, skriver Paulus i kjærlighetens høysang. Mange av oss har en lang vei å gå til helligheten, og uten Guds tålmodige kjærlighet og nåde var vi uten håp.

Skriftemålets sakrament er stedet der Kirken tar imot syndere som søker Kristi nåde og den fornyelsen som ligger i kallet til et hellig liv. Slik tenker Den katolske kirke prosessuelt om mennesker vandring og vei til frelsen. Også troende homofile er på denne veien, og uansett hva slags livssituasjon de befinner seg i, står Kirken der med den samme nåde, det samme kall til hellighet, og den samme åpne favnen, som til heterofile syndere. Paven formidler simpelt hen Kristi kjærlighet til alle. Det er budskapet fra Peters stol. Og den som har øre, kan høre Kristi røst.

Gå til innlegget

Det regnes som en uomtvistelig kjensgjerning at slaget på Stiklestad i 1030 samlet Norge til ett rike. Men hendelsen gjorde ikke først og fremst landet vårt selvstendig. På mange måter tvert om. Hendelsen gjorde en nordlig utkant av Europa om til et rike som ble en del av et større europeisk fellesskap, en felles kultur. Internt fikk vi noe felles som land, men det som samlet oss i Norge var samtidig noe vi hadde felles med Europa, kristendommen. Vi ble samlet som ett rike, samtidig som vi ble innlemmet i et større «vi». Fellesskapet vi ble en del av innskrenket oss ikke, det utvidet oss.

Fellesskap oppstår der noe annet enn oss selv står i sentrum, og innlemmer oss i noe vi er felles med andre om. Fellesskapets karakter er å samle. Alternativet er fragmentering, rivalisering, splittelse og stridigheter.

Åpenbart var den lokale sjølråderetten for en del lokale vikinghøvdinger større før 1030, enn hva den var i ettertid. Prisen for den gamle sjølråderetten var høvdingenes utrettelige rivalisering seg imellom, og etter hvert en kamp mot den framvoksende kongemakten. Med kong Olav II Haraldssons død i 1030 var denne gamle rivaliseringstiden, slik den tidligere hadde utspilt seg, forbi. Noe nytt steg fram. Rikssamlingen ble fullført etter et drøyt århundre med kamp for å samle Norge til ett rike. Betydningen av kong Olav IIs liv og gjerning, men fremfor alt hans død, ble det som på forunderlig vis snudde stemningen om til et endelig gjennombrudd for rikssamlingen. Dette underlige stemningsskiftet fra motstand til velvilje er i seg selv et historisk faktum, og står der som det viktigste tidsskillet i Norsk historie, uansett hvordan man i ettertiden ønsker å vurdere kong Olav II som helgen eller ei. Det er ikke uten grunn at han bærer tittelen «Norges evige konge», hans død samlet riket. Sterkere symbol for kongemakten kan ikke finnes.

Rikssamlingen og kristningen utgjorde to sider av samme historie, der det ene ledsaget det andre, og der det ikke er lett å skille prosessene fra hverandre. Følgen av rikssamlingen ble ledsaget av et kultskifte og et kulturskifte, overgangen fra norrønt hedenskap til kristen tro og tradisjon, med kirken som den fremste institusjonen for vår nye kultur.

I denne nye kulturen stod nettopp tradisjonen sterkt. Hele vår nye kultur hvilte på tradisjonens bærekraftige understrøm. Og ett av tradisjonens viktigste kjennetegn var den historiske hukommelsen (anamnesen, sagt med teologiens språk). Vårt nye «vi» bar i seg en identitet som hadde røtter, der de hellige (helgenene) spilte en sentral rolle i trosoverleveringen. Fremfor alt fordi de med sine liv, og ofte med sin død, viste et sant livsperspektiv gjennom sin troskap mot Kristus. Det er i denne betydningen kong Olav II blir til Olav den hellige. Kristi person ble tydelig i vår kultur gjennom deler av hans liv, deler av hans gjerning, men fremfor alt gjennom hans død. Derfor er han og helgenene særlig sentrale som trosvitner, tradisjons- og kulturbærere.

Med reformasjonen skjer det et radikalt kulturbrudd i landet vårt. Olavskulten blir forbudt. Gjennom drøyt trehundre år får vi i Norge det som gjerne er kalt for en kulturpause fra markeringen av Olsok. De kreftene som nå kommer og børster støvet av Olsokfeiringen er ikke Den norske kirke, men kultureliten, med blant andre Bjørnstjerne Bjørnson i spissen. 

I 1897 førsøker Bjørnson å få til Olsokfeiring i Nidarosdomen, men blir nektet. Det er ikke før ved 900-årsmarkeringen av slaget på Stiklestad i 1930 at den moderne markeringen av Olsok får et nasjonalt gehør. Mens Den norske kirke hang fast i en luthersk-pietistisk arv der helgenkulten var bannlyst, var det andre krefter som nå så verdien av Snorres kongesagaer og den historiske revitaliseringen av minnet om Olav den hellige. Dette var en naturlig prosess i det som var blitt nasjonsbyggingen, det moderne Norge. Et Norge som søkte å gjøre seg selvstendig som nasjonalstat fra Danmark og Sverige. Norge har siden Olav den hellige vært ett rike, men som nasjon er vi av ganske ny dato. 1814 og 1905 står her som merkesteiner på de viktigste årstallene for nasjonen Norge.

Med gjeninnføringen av Olsok fikk vi ikke tilbake Olavskulten. Den lever videre i Den katolske kirke og er også viktig for ortodokse kristne.  Det vi fikk var en sekulær utgave som dro mer i en nasjonalistisk retning. Man fant fram Olav den hellige som en viktig skikkelse for rikssamling, men nå ble han et nyttig motiv for nasjonsbyggingen. Og det som trengs for å bygge en nasjon er en kulturell fellesnevner, fordi kultureliten visste meget godt at kultur er fellesskap som samler.

Det er nå 90 år siden Olsok fikk sin renessanse, men utviklingen av nasjonen Norge har i disse 90 årene gått fra en protestantisk enhetskultur til multikultur og sekularisme. Olsok eller ei, den årlige feiringen av Olav den hellige 29. juli har ikke hatt den kulturbærende symbolkraften som dens forkjempere så for seg. 

Prisen for multikultur er mindre fellesskap og mer utenforskap. Identitetspolitikk og et hav av ismer er kanskje noe vi må tillate i frihetens og demokratiets navn, men det er samtidig et samfunn og en kultur som legger opp til mer strid og konflikt der uforenlige verdisyn kommer på kollisjonskurs. Vår tids mediebilde og debatter i sosiale medier bærer sterkt preg av dette at vi – ikke bare i Norge, men i hele Vesten – har kastet vår kulturelle hukommelse over bord til fordel for multikulturen. 

Et multikulturelt samfunn kan neppe bli et harmonisk og fargerikt fellesskap. Vi kan nok ønske oss det i godviljens navn, men ideen er utopisk all den tid den også vil romme kulturmotsetninger som ikke lar seg forene. Med multikulturen vil det ganske enkelt bli en tilspisset kulturkamp som vi ikke kan se utfallet av nå.

Norge er ikke den kulturnasjonen det var i 1030, 1814 eller 1905. Historikeren Friedrich Meineckes skiller mellom «Staatsnation» og «Kulturnation». Anvendt på vårt land er vi å regne som en nasjonalstat, men ikke lenger en kulturnasjon. Det som var det kulturelle limet i Norge, det har vi i demokratiets navn klart å utradere. Tilbake står kun minoriteter av større eller mindre grupper og identiteter som krever sine rettigheter og friheter. Det blir ikke fellesskap av slikt.

Kan Olsok igjen bli et viktig fellesskapstegn for vår tid?

Gå til innlegget

Ideologikritikk eller ideologikamp ved NLA

Publisert over 1 år siden

Begrepet ideologi er i seg selv et relativt nøytralt ord. Det handler i grunnen om de strukturer som understøtter visse ideer, verdier, normer, konsepter. Slik sett er alle forestillinger, verdisyn, politiske meninger, religioner etc. uttrykk for ulike ideologier. 

Ut fra denne måten å forstå ideologi på, er alle mennesker styrt av ideologiske impulser og strømninger. Den som ikke innrømmer at han eller hun er det, har ikke kontakt med sitt eget verdigrunnlag. Det finnes nemlig ingen nøytrale rom. Selv ikke tvilen er nøytral, fordi motivene for å dra noe i tvil kan være ideologisk styrt.

Marxisme

Men begrepet ideologi har i dagligtalen fått noe suspekt over seg. Det er ikke stuerent å være ideologisk eller ideologisk styrt. Bakgrunnen for denne bruken av begrepet som noe suspekt, har sitt opphav i en marxistisk forståelse. Marxismens forsøk på å avdekke maktstrukturer ble til en jakt på ideologier som virker undertrykkende. Historiens ironi har vist seg at politisk marxisme selv ble til den mest undertrykkende politiske ideologien verden har sett.

Likevel har denne marxistiske bruken og klangen av begrepet ideologi festet seg som noe suspekt i dagligtalen. Folkelig sagt, ingen vil mene seg å være ideologisk styrt. Det er diskvalifiserende og vitner om at man er ufri og undertrykket på en eller annen måte.

Ideologikritikk

Filosofihistorisk står Frankfurterskolen og ikke minst Jürgen Habermas i denne nymarxistiske skoleretningen, der ideologikritikk har vært hovedgeskjeften. Det gjelder fremfor alt å avdekke de blinde ideologiske maktstrukturene.

I disse dager anklages NLA Høgskolen for å være ideologisk styrt. Fra dem som fremmer kritikken, kan jeg vanskelig fri meg fra å høre den nymarxistiske undertonen. Poenget er, NLA Høgskolen styres etter undertrykkende maktstrukturer det er nødvendig for den frie forskningen å frigjøre seg fra. Hvilken ideologi det her er snakk om, er i denne omgang utløst av den nye kjønnsideologiens verdinormer.

En ideologikamp

Vi kan godt bruke begrepet ideologi i denne sammenhengen, men da i den betydningen jeg ga begrepet innledningsvis. I så fall er det ikke ideologikritikk kritikerne driver med, men ideologikamp. Her står to ideologier, som begge til en viss grad utelukker hverandre (kristen kjønnspolaritet eller sekulær kjønnsnøytralitet) mot hverandre.

Jeg finner det utidig å kalle dette for akademisk ideologikritikk, og jeg vil foretrekke et annet begrep, nettopp for å plassere saken der den hører hjemme i diskusjonen. Dette handler om verdier, og hvor vi forankrer dem.

Spørsmålet som må besvares er: Kan man drive en høyskole basert på et kristent verdigrunnlag? Dersom svaret på det er nei, da bør den ideologien som gir det (negative) svaret møtes med ideologikritikk, fordi det da i den finnes undertrykkende strukturer det er verdt å få grep om og tilbakevise.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere