Conrad Myrland

Alder:
  RSS

Om Conrad

Conrad Myrland er daglig leder for Med Israel for fred og redaktør av nettstedet miff.no.

Følgere

Ingen trenger å tvile på hva som slipper gjennom israelske grensestasjoner til Gaza-stripen. Alle med grunnleggende kunnskap om regneark kan hente ut sine egne tall.


FNs "kontor for koordinering av humanitære saker i okkupert palestinsk territorium" [OCHAOPT] har en online database.

I venstre meny kan du laste ned rådata i Excel-format. Jeg velger å se på perioden fra 23. april 2011 til 23. juni 2011 [siste dato med data].

Jeg kan dermed få en oversikt over leveransene de siste to måneder. Her er de tørre tall:

8885 lastebil-lass med varer er levert til Gaza gjennom israelske grensestasjoner siste to måneder. Dette tilsvarer ca 1100 i uken.

Av disse lastebil-lassene er bare 1991 klassifisert som humanitære varer (22 prosent), 6894 er klassifisert som kommersielle varer.

Se hvordan lastebil-lassene fordeler seg på varegrupper.

Andre tall
IDFs talsmann Bjørn Hermann opplyser at Israel siden 1. januar har gitt logistikkstøtte til over 150 internasjonale og palestinske infrastruktur-prosjekter på Gaza-stripen. Dette inkluderer nye skoler, boligprosjekter, kloakksystemer og annen infrastruktur.
I samme periode har nesten tusen innbyggere fra Gaza-stripen fått medisinsk behandling i Israel.

1.250 forretningsfolk fra Gaza har reist til Israel eller brukt Israel som transittland for videre reise.

Over 70 prosent av strømforbruket på Gaza-stripen blir levert fra israelske kraftverk.

Huskeliste
Syv norske politiske aktivister skal denne uken delta i en internasjonal flåte som prøver å bryte blokaden av Hamas-regimet på Gaza-stripen.   Her er en huskeliste til dem.

Gå til innlegget

Den negative innstillingen til Israel som man finner i norske medier og i den politiske og kulturelle elite, finner man dessverre også innenfor kirken.

Dette brevet er skrevet av Odd Myrland i Med Israel for fred (MIFF). Brevet ble delt ut til deltakerne på Kirkemøtet i Tønsberg 5. - 10. april 2010. Last ned PDF-versjon av brevet, som du kan printe ut og dele ut til interesserte. Se mer på temasiden Kirken, Israel og jødene.

Kirkenes Verdensråd og Israel
I juni 2007 vedtok Kirkenes Verdensråd (KV) en uttalelse om konflikten i Midtøsten. ”Ropet fra Amman” flommer over av fine ord, men innimellom kommer den politiske agendaen tydelig fram. Et viktig element i ”rettferdigheten” finner vi i punkt 5.2: ”At palestinerne har rett til selvbestemmelse og rett til å vende tilbake.” Dette siste betyr at alle de ca. 700.000 araberne som flyktet fra Israel i 1948, og alle deres etterkommere (til sammen 5-7 millioner) fremdeles skal ha rett til å flytte tilbake til Israel, over 60 år etter flukten.

– KVs rolle er å sette en moralsk standard for hva som er en rettferdig fred, sa Olav Fykse Tveit til Vårt Land 22. juni 2007. Ifølge Fyske Tveit inkluderer dette "rett til å vende tilbake". Den gang var han generalsekretær i Mellomkirkelig råd, nå er han generalsekretær i KV.

Berit Hagen Agøy fra Mellomkirkelig råd, nåværende generalsekretær for Mellomkirkelig råd, støtter også "rett til å vende tilbake". Se artikkel fra Vårt Land 2. juni 2010.

Dersom en slik ”rett” skulle bli gitt, er det praktisk talt sikkert at det jødiske flertallet i Israel vil forsvinne i løpet av få år. Israel er et land med europeisk levestandard. Hundretusener av palestinere vil derfor flytte til Israel hvis de får rett til det. Når KV støtter ”rett til å vende tilbake”, betyr det i virkeligheten at KV går inn for at jødene ikke skal ha noe sted i verden hvor de kan være i flertall og styre seg selv.

I punkt 5.10 i ”Ropet fra Amman” står det at “de lokale kirkenes liv og vitnesbyrd er det sentrale orienteringspunket for den verdensvide kirkes arbeid for en rettferdig fred.” Ordene er så flotte at man kanskje ikke oppdager hva de betyr: Medlemskirkene i KV skal bygge sin politikk på det arabiske kirkelederne i Midtøsten sier. Politikken som vil gjøre slutt på Israel, skal gjennomføres uten å ta hensyn til hva flertallet av jødene i Israel mener.

Jødene trenger en nødhavn
På dette svarer vi: Jødene trenger en nødhavn. De har vært diskriminert og forfulgt både i Europa og i arabiske land gjennom århundrene, inkludert i det området som i dag er Israel. På 1900-tallet er jødene blitt fordrevet fra så godt som hele den arabiske verden og fra deler av Europa. Akkurat nå blir jødene i økende grad trakassert i Europa, inkludert Norge.

Ulike minoriteter blir fortsatt utsatt for mye diskriminering og forfølgelse i Midtøsten. Åpne Dører og Norsk Misjon i Øst kan fortelle om de kristnes situasjon. Jødene vil for all del ikke komme tilbake i samme situasjon. Jødenes utsikter under arabisk eller muslimsk dominans er enda verre enn for de andre minoritetene: Ifølge Hamas’ charter (artikkel 7) skal alle jøder en dag drepes. I tillegg kommer at araberne, etter deres logikk, har veldig mye å hevne fra de siste tiår.

De fleste jødene i Israel er flyktninger og etterkommere av flyktninger. Ca. halvparten av jødene i Israel har røtter i muslimske land. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Rundt 1940 var det 1 million jøder i de arabiske land. I dag er det færre enn 10.000 jøder igjen. Jødene utgjorde tradisjonelt ca. 2 % av befolkningen i det arabiske området, Israel utgjør ca. 0,2 % av dette arealet. Rent matematisk har jødene derfor heller fått for lite enn for mye. Fylkene Finnmark, Nordland, Hedmark, Troms, Oppland og Nord-Trøndelag har hver for seg større areal enn Israel.

Fra 1940-tallet og utover har det vært et stort antall flyktningtragedier. Jøder har vært offer i mange av dem. Ingen av flyktningene har fått ”rett til å vende tilbake” etter årtier. Palestinernes flukt i 1948 var mindre brutal enn mange andre flyktningtragedier. Når norske medier, politikere og teologer gir dem mer oppmerksomhet enn alle de andre til sammen, er det egnet til å piske opp jødehat på helt feil grunnlag. Det er ikke verre at jøder bor i hus arabere eide i Israel enn at arabere bor i hus jøder eide i arabiske land, eller at russere bor i hus finner eide.

Jødene kan betale en hvilken som helst erstatning til de araberne som ble rammet av at Israel ble til. Betingelsen er at jødiske flyktninger og drepte, fra Europa, arabiske land, Iran og andre steder, får erstatning etter de samme satsene. Israel ville tjene stort på et rettferdig erstatningsoppgjør.

Palestinernes situasjon
På FNs levekårsindeks (HDI) for 2010 ligger Norge på toppen, Israel på 15. plass, Finland på 16., Danmark på 19. plass. Israel mestret finanskrisen bedre enn de fleste andre land.

På HDI for 2009 lå de palestinske områdene (PA) på plass 110 av 182 land, blant landene med middels HDI. Men det har vært en sterk økonomisk vekst både på Vestbredden og i Gaza siden den gangen, så de ligger nok i dag enda høyere. [PA og flere andre områder var ikke med på 2010-listen.] Ifølge norske medier skulle man tro at palestinerne lå på sisteplass på listen.

I 2010 rangerte Forbes-magasinet 155 land etter ”happiness” (lykke), bygd på omfattende meningsmålinger om hvordan folk i det enkelte land selv opplever sin situasjon. Her lå israelerne på delt 8. plass sammen med Canada, Australia og Sveits! Palestinerne lå på plass nr. 96 – det er slik de selv opplever det når de ikke krisemaksimerer. Tyrkia lå på plass 103, Egypt og Syria på delt 115.-plass, for å sammenligne med noen.

Kanskje det kunne være på sin plass for norske kristne å konsentrere seg mer om trosfeller som ifølge Åpne Dørers forfølgelsesliste og annet materiale har det virkelig ille?

Israel tåler sammenligning
Israel er ikke himmelen. Det finnes mye i landet som med rette kan kritiseres. Men Israel tåler sammenligning med naboene på nesten alle felter, og med Europa og andre vestlige land i det meste. For eksempel er Israels krigføring (i Gaza og ellers) mindre brutal enn USAs og andre vestlige lands krig i Irak og Afghanistan. På det siterer vi blant annet to britiske oberster (en av dem var britenes øverstkommanderende i Afghanistan i 2003) og en norsk forsker (Cecilie Hellestveit ved Universitetet i Oslo). Israel virker bare mer brutal fordi mediedekningen er så forskjellig.

Med Israel for fred (MIFF) arbeider for å formidle israelernes syn på deres situasjon. Deres argumenter kommer lite fram ellers, så vi håper å medvirke til mer balanse. Vi takker for at du har tatt deg tid til å lese dette brevet, og håper du vil lese mer i fordypningsstoffet du finner her.

 

 

Gå til innlegget

Hvor legges listen for Israel?

Publisert nesten 11 år siden

Erik Furnes fra Indremisjonsforbundet har vært på besøk i Israel sammen med generalsekretærer i andre misjonsorganisasjoner, først og fremst for å treffe Jesus-troende jøder og palestinere.

 

Onsdag 23. februar fortalte han litt om sine inntrykk i DagenMagazinet.

Jeg synes det er veldig bra at generalsekretærene besøkte Israel og at møtene med enkeltpersoner gjorde inntrykk. Forhåpentligvis har de også funnet tid til å møte jødiske representanter som målbærer synspunktene til det store sentrum i israelsk politikk. Det er dette som fremfor alt kan gi forståelse for israelernes situasjon.

Jeg skal kun kommentere to moment i intervjuet med Furnes.

Først sier han at Indremisjonsforbundet ikke kan og ikke skal ensidig forsvare alle handlinger som den sekulære staten Israel foretar seg, og han tar avstand fra holdninger som han mener tenderer mot rasisme overfor palestinerne. Dette er helt ok.

Men så er Furnes sitert på å ha sagt: ”Det er vår plikt å si fra når Israel omtaler og behandler palestinerne dårlig eller på en måte som ikke er forenlig med formaningene vi finner i Det nye testamentet.”

Dette er ikke ok. Si gjerne fra mot dårlig behandling, når slikt blir avdekket og er målt opp mot den rette sammenheng. Som regel vil det også være nyttig å få mer kjennskap til israelernes ståsted enn  det som filtreres gjennom norske medier, før man blander seg i kritikernes kor. Si gjerne fra, men reaksjonen bør, for å være rettferdig, stå i forhold til hvilken reaksjon man gir til andre land som behandler sin egen befolkning og sin nabobefolkning.

Ønsker man å gi konstruktiv kritikk, bør man absolutt ikke blande inn Det nye testamentet (NT). Det er to grunner til det: For det første er Israel en jødisk stat, uten noe forhold til NT. Gjennom århundrer har jødene vært utsatt for forfølgelse i det kristne Europa, og forfølgerne har ofte begrunnet dette med at jødene ikke følger det som står i NT. Israel har derfor all grunn til å reagere negativt om kristenledere bruker NT i kritikk av Israel. Dernest kan det virke som om Israel holdes til en høyere standard enn andre land. Er det slik at man blir skuffet om Israel kommer til kort overfor en fullkommen, "himmelsk" standard, mens man tar det for gitt at alle andre land opptrer menneskelig og ufullkomment?

Hvilke andre land vil Furnes måle etter standarden til formaningene i NT? Sier Indremisjonsforbundet fra hver gang den norske eller svenske regjeringen gjør ting som ikke er forenelig med formaningene i NT?

Det blir feil av kristne å forvente at jødene er de eneste som skal oppføre seg som sanne kristne. Israel må dømmes etisk etter de standarder som man bruker for alle andre land. Det er som regel ikke NT…

 

Gå til innlegget

En ung kvinne stjal lørdag et Israel-flagg fra en MIFF-stand i Nordre gate i Trondheim.

Lørdag 19. februar klokken 12:00 arrangerte Med Israel for freds lokallag i Trondheim en stand i Nordre gate. Planen var å holde på et par timer. Klokken 13:00 opplevde MIFF-medlemmene å bli trakassert og frastjålet et flagg av en gruppe aksjonister.

De kommunistiske ungdommene - for slik var det de presenterte seg - ble tatt på fersken av et MIFF-medlem som fotograferte episoden.

Se bildene.

Noen kommentarer?

 

Gå til innlegget

Det vil skje igjen

Publisert nesten 11 år siden

Kunnskapsdepartementet har misbrukt sin sjanse til å sette skikkelig grundig fokus på nordmenns jødehat generelt, og norske muslimers jødehat spesielt.

Det er tydelig for mange at jødehatet i Europa får næring av mangelfull forståelse for Israel, men Eidsvåg-utvalget gjør ingenting for å foreslå samarbeids- og utvekslingsprosjekter med landet. 

En rapport med utvannet fokus og uten forskningsbasert kunnskap om utbredelsen av antisemittiske krenkelser ble levert denne måneden. Det er god grunn til å frykte at den lille gruppen med jødiske skolebarn - kanskje om lag 160 barn - opplever ny trakassering.

Kunnskapsdepartementets arbeidsgruppe om antisemittisme og rasisme i skolen leverte sin rapport 12. januar 2011. Bakgrunnen for å opprette arbeidsgruppen var NRK-journalist Tormod Strands reportasjer i Dagsrevyen i mars 2010. Her fortalte lærere om grov hets fra muslimer mot jøder i klasserommene, og en jødisk far fortalte om dødstrusler mot sin sønn framsatt av muslimsk ungdom.

I ettertid satte kunnskapsminister Kristin Halvorsen ned en arbeidsgruppe, Eidsvåg-utvalget etter gruppeleder Inge Eidsvåg, som skulle komme med forslag til hvordan skolen kan arbeide mot rasisme, antisemittisme og diskriminering på bakgrunn av elevers etniske, religiøse eller kulturelle tilhørighet. Arbeidsgruppen fikk også i oppdrag å kartlegge og søke forklaringer på utbredelsen av rasisme og antisemittske holdninger blant elevene.

Allerede i utformingen av mandatet ble fokuset spredt betydelig bort fra det aktuelle problemet, muslimers trakassering av jødiske elever i norsk skole. Arbeidsgruppen bidro til å utvanne saken enda mer, med også å rette et særskilt søkelys mot "islamofobi".

Det er nok helt nødvendig å granske den norske flertallsbefolkningens frykt og fiendskap mot muslimer og islam. (Den norske befolkningen er mer skeptisk til muslimer enn til tilhengere av de andre verdensreligionene. I 2009 svarte 53 prosent av de spurte at de ikke ville stille seg positive til eventuelle svigerbarn med muslimsk bakgrunn. Det tilsvarende tallet for svigerbarn med jødisk bakgrunn var 26 prosent.) Men hvorfor måtte man på død og liv slå islamofobi sammen med en rapport om jødehat, en rapport som utspringer fra konkrete episoder av muslimers verbale og fysiske vold mot jødiske elever?

"Alle former for diskriminering og rasisme har sin særegne historie, samtidig som de grunnleggende mekanismene er de samme," er forklaringen til Eidsvåg-utvalget.

Arbeidsgruppen påpeker at Norge ikke har offisielle data for verken hatkriminalitet, diskriminering eller fordommer mot jøder. Her ligger vi mange år etter EU, som startet arbeidet med å innhente data om antisemittisme i medlemslandene i 2002. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter er i ferd med å kartlegge antisemittiske holdninger i Norge, men resultatene vil først foreligge vinteren 2011/2012.

Norske holdninger påvirker muslimer
På side 25 i rapporten antyder arbeidsgruppen at muslimers jødehets kan skyldes den norske flertallsbefolkningens holdninger. "Vage holdninger i majoritetsbefolkningen kan gi legitimitet til aksjonsmønstre hos minoritetsgrupper. Majoritetens ambivalens overfor jøder kan for eksempel legitimere antisemittiske krenkelser fra marginaliserte grupper," skriver arbeidsgruppen.

Dette er en viktig betraktning. Det er god grunn til å tro at mange muslimer hadde med seg antisemittisme i bagasjen da de kom til Norge, og vi vet at arabiske satellitt tv-stasjoner ikke akkurat forer sine seere med et toleransebudskap overfor jøder. Likevel har også den norske folkeopinionen, og ikke minst de norske mediene, en stor påvirkningskraft på norsk, muslimsk ungdom. Det er god grunn til å tro at den massive, uberettigede, fordømmelsen av Israel fra norsk samfunnselite var med å oppildne voldspøbelen som herjet i Oslo noen dager under Gaza-krigen i januar 2009. Når mainstream, jødiske synspunkter fra Israel kommer sterkere fram på Al-Jazeera enn på NRK, gjør det noe med alle, ikke minst med ungdom som kanskje allerede er disponert for fordommer mot jøder.

Jødehat og konflikten i Midtøsten
I flere europeiske land, inkludert Norge, ser arbeidsgruppen "en tydelig sammenheng mellom økningen i antisemittisme og konflikten mellom Israel og palestinerne i forbindelse med den andre intifadaen".

Jeg vil tro denne sammenhengen i stor grad skyldes forskjellen i hvordan Israels konflikter med sine naboer blir dekket av mediene, i forhold til hvordan andre konflikter blir dekket. I Norge er det en enorm overfokusering på konflikter hvor Israel er involvert, så selv om alle rapporter isolert sett skulle være korrekte og objektive, får folk inntrykk av at Israel er den mest brutale krigsmakt i verden. Dette blir forsterket når en betydelig del av rapportene også er klart tendensiøse til fordel for palestinerne, og Israels beste argumenter blir fortiet.

Arbeidsgruppen synes det er "viktig å slå fast at det er uakseptabelt dersom kritikk av Israel glir over i trakassering av norske jødiske skolebarn". De mener skolen må "gi en mangesidig og saklig framstilling av konflikten mellom Israel og palestinerne, der personlige fortellinger fra begge sider får plass". For norsk skole vil dette bety et mye sterkere fokus på å framstille israelernes side av saken, og israelernes historier.

Eidsvåg-utvalget svikter i å følge opp dette i sine anbefalinger. Den norske stat bruker årlig titalls millioner av kroner på å støtte organisasjoner som formidler palestinernes historie. Kunnskapsdepartementet kunne med fordel satt i gang utvekslings- og samarbeidsprosjekter med Israel, som kunne vært med å dempe fiendebildene av jøder generelt og israelere spesielt. Slike prosjekter kunne vært svært verdifulle og virkningsfulle, ikke minst på skoler hvor det er en stor andel av elever med minoritetsbakgrunn.

I Norge er vi veldig opptatt av å forstå døde jøder, og det arrangeres derfor et stort antall skoleturer til nazistenes konsentrasjonsleirer i Polen. Vi burde også investere i å forstå jøder som fortsatt lever.

I Norge er vi veldig opptatt av etterkommerne til palestinske flyktninger. De jødiske flyktningene fra arabiske land er nærmest helt ukjent, og må inn i norsk skolepensum.

Ikke marginaliserte
Etter mitt skjønn går rapporten alt for langt i å forklare antisemittiske krenkelser med at disse blir utført av ungdom som er "marginalisert" og "faller utenfor samfunnet". En rekke undersøkelser har vist at hatangrep fra muslimer er gjennomført av personer som økonomisk tilhører middelklassen, er godt integrert og gjerne har høyere utdanning. Selvmordsterroristen i Stochholm fra desember er bare et ferskt eksempel. Islamisters vold mot jøder og andre vestlige mål er drevet fram av en ideologi.

Muslimsk antisemittisme
Rapporten bruker mindre enn én side på å skrive om "Islam og antisemittisme". Dette er selvsagt svært underlig, med tanke på rapportens utgangspunkt. Det sier seg selv at dette blir svært mangelfullt. De få avsnittene går langt i å legge ansvaret for muslimenes jødehat på "kristne grupper" som påvirket araberne i Midtøsten fra 1800-tallet av.

I andre halvdel av 1900-tallet ble "antijødisk tankegang (…) en del av ideologien hos mange religiøse ledere, spesielt hos ytterliggående islamister", skriver arbeidsgruppen. MIFF har dokumentert at dette ikke bare gjaldt ytterliggående muslimske teologer, men eliteteologene i den sunni-muslimske retningen. Les sitater fra Den fjerde konferansen ved Det islamske forskningsakademiet (1968) ved Al-Azhar universitetet i Kairo.

Rapporten neglisjerer fullstendig jødenes historie med diskriminering og forfølgelse i muslimske land. Også dette må inn i grunnskolens opplæring.

Tolker islam
Rapporten indikerer at det pågår en teologisk strid blant muslimer omkring de koranvers og hadither som er negative mot jøder. Noen muslimer mener tekstene bare gjaldt til en bestemt tid og i en bestemt sammenheng. Arbeidsgruppen mener dette "en vanlig muslimsk lesning".

"Likevel ser en ofte eksempler på at koranvers og hadither blir tatt ut av sin sammenheng og brukt som et arsenal for hets av jøder. Eksempler er skjellsordet "aper og svin" fra sure 5 og formuleringen "kom og drep ham" fra en hadith om dommedag, som blir sitert i Hamas sitt charter. Også i offisielle egyptiske lærebøker har en kunnet finne framstillinger av jødene som svikefulle av natur," skriver arbeidsgruppen.

Med dette tar Kunnskapsdepartementets hjelpere klar side i en teologisk strid, og hevder negative utsagn mot jøder i muslimske skrifter er "tatt ut av sin sammenheng". Jeg kan vanskelig forstå at gruppen har en slik kompetanse.

Det er et utall eksempler på en annen tolkning.

I Iran blir jødene fremstilt som fiender av islam og muslimer, løftebrytere og forræderske i skolepensum.

På tv-stasjonene til PA og Hamas kommer antijødisk propaganda med motiver fra islamske skrifter stadig fram. Også skolesystemet til palestinske selvstyremyndigheter gir opplæring i hat.

Holocaustfornektelse
"Holocaustfornektelse er tradisjonelt knyttet til høyreekstreme grupper, men spres i dag også i visse muslimske miljøer med tilknytning til Midtøsten og Nord-Afrika," skriver arbeidsgruppen.

De unngår å være presise når det gjelder hvor Holocaust-benektelse kommer fra. Den går helt til topps både i Iran og Hamas.

Det hører med til historien at Holocaust ikke blir nevnt med et ord i pensumlitteraturen til 200.000 barn på Gaza-stripen som får sin grunnskoleutdanning på FN-skoler, delvis finansiert med norske skattepenger. Heller ikke i Irans pensumlitteratur blir Holocaust nevnt med et ord.

Forholdet antisemittisme-islamofobi
Rapporten advarer mot en for lettvint sammenstilling av antisemittisme og islamofobi. "Det kan føre til en bagatellisering av den antisemittismen som endte med nazistenes folkemord på seks millioner jøder," skriver gruppen. Det blir påpekt at "jødene i Vest-Europa i 1900 var tallmessig helt ubetydelige minoriteter".

En slik presisering er nødvendig, men det blir utelatt også en annen vesentlig forskjell. Før 1948 hadde ikke Europas jøder noe land de kunne kalle sitt eget, ikke noe sted som kunne være en nødhavn når presset fra nazistene øket. For dagens muslimer i Europa finnes det over 50 stater med muslimsk flertall.

Med Israel som en stat med jødisk flertall er jødene i dag i en lignende situasjon som muslimene: Dersom de blir forfulgt, er det et land som alltid står åpent for dem, deres eget land.

Det er også et annet vesentlig forhold som tydelig beskriver forholdet mellom alvorsgraden av antisemittiske og islamfobiske krenkelser i Europa og Norge: Det går en klar netto flyttestrøm av jøder ut fra flere europeiske land, mens det pågår en betydelig netto flyttestrøm av muslimer inn i de samme europeiske landene.

Samtaler med ungdommer
I oktober 2010 hadde arbeidsgruppen et møte med fem jødiske og fem muslimske ungdommer. De muslimske ungdommene hadde ikke selv opplevd krenkelser, men kunne fortelle eksempler på andre muslimer som hadde blitt krenket. De forstod at det måtte være vanskeligere å være jøde enn muslim.

Alle de jødiske ungdommene fortalte at de personlig hadde opplevd krenkelser knyttet til sin jødiske bakgrunn. Krenkelsene kom både fra elever og lærere.

- Arbeidsgruppen tolker deres fortellinger som tydelige indikasjoner på at de få jødiske elevene i norske skole er svært utsatt. Dette er altså et alvorlig problem. Men det lave antallet jødiske elever gjør at omfanget av antisemittiske krenkelser gir lite utslag på statistikken, heter det i rapporten.

Arbeidsgruppen innrømmer at de ikke har skaffet seg noen forskningsbasert kunnskap om utbredelsen av antisemittiske krenkelser.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere