Conrad Myrland

Alder:
  RSS

Om Conrad

Conrad Myrland er daglig leder for Med Israel for fred og redaktør av nettstedet miff.no.

Følgere

Rossavik har eget sett briller for Israel

Publisert over 9 år siden

Frank Rossavik, journalist i Morgenbladet, mener det er riktig av norske medier å vie Israels konflikter ekstremt stor oppmerksomhet, og dømme Israel etter andre standarder enn andre land.

25. mars presenterte VG Nett tall fra MIFFs analyse av nyhetsbyrået NTBs Israel-dekning. ”Konflikten mellom israelere og palestinere får mer medieomtale enn blodigere konflikter andre steder i verden. Organisasjonen Med Israel for fred mener det skaper urimelige fiendebilder,” skrev VG Nett.

Noen dager senere rykket Morgenbladets journalist Frank Rossavik ut i forsvar for norske mediers ekstreme overfokus på Israels konflikter. Artikkelen ble også publisert på Verdidebatt. La meg kommentere noen av hans argumenter.

Midtøsten-konflikten ”anføres som motivasjon for all islamistisk terrorisme”, skriver Rossavik. Uten terror hadde ikke europeerne blitt dratt inn i krig i Irak og Afghanistan, antyder han.

Det er i veldig liten grad fordi den moderne staten Israel ble opprettet eller fortsatt eksisterer at det pågår krig og terror i islams navn på flere kontinent. Mange av disse konfliktene går tilbake flere århundrer før en større jødisk innvandring til det sør-syriske området av det osmanske riket startet.

Etter andre verdenskrig er over 50 millioner mennesker drept i krig og terror. Det er anslått at ca. 11 millioner er muslimer, en stor andel drept i konflikt med andre muslimer. Dette tilsvarer langt over 450 drepte muslimer per døgn. Til sammenligning er palestinske dødstall i konflikt med Israel (stridende og sivile) i underkant av 8000 i løpet av de siste 25 år. Dette tilsvarer omkring 1 person per døgn.

Hadde norske medier gjort faktasjekk, ville det bli avslørt hvor hårreisende galt det er å anføre Midtøsten-konflikten som motivasjon for terror i global kontekst. Det ekstreme overfokuset, kombinert med ukritisk tillit til islamisters propaganda, bidrar til å skape et inntrykk, selv hos velinformerte journalister, at Israel ikke bare er årsak til terror i Europa, men også til feilslåtte vestlige kriger.

Konflikten opptar jøder, muslimer og kristne i Norge, påpeker Rossavik. Det er udiskutabelt. Mekka er en annen by som opptar mange, uten at vi ser norske medier rette et tilsvarende kritisk søkelys mot Saudi-Arabia.

Rossaviks hevder at Israel “praktisk talt er et europeisk land, et siste resultat av den europeiske imperialismen.”

En svært liten prosentandel av jødene i Israel har bakgrunn fra Vest-Europa. Israel har blitt en nødhavn for hundretusenvis av jøder fra Midtøsten som ble presset og jaget ut av arabiske land i siste halvdel av forrige århundre. Sionismen fikk politiske gjennombrudd med europeisk støtte de siste 150 år, men var også nær ved å bli kvalt av andre europeiske krefter. Den har levd som en religiøs lengsel og urealiserbar politisk drøm for jøder gjennom to tusen år. Drømmen har ikke minst vært sterk hos jøder som har levd som en undertrykt og diskriminert minoritet under muslimsk dominans.

Rossaviks artikkel inneholder også viktige innrømmelser. Han mener NRK er for snever i sin dekning av trusselbildet mot Israel. Det har vært for lite oppmerksomhet på Assads brutalitet. ”Det er påvist at en del norske medier litt for automatisk antar at Israel er skurken hvis noe skjer.”

Den siste innrømmelsen fortsetter umiddelbart i en unnskyldning: Men ”skal vi se Israel gjennom de samme brillene som vi bruker på Hamas, Syria og Iran?”? Nei, svarer han på vegne av sine kollegaer. ”Vi forventer bedre av Israel.”

Ærlige norske journalister hevder ikke lenger at Midtøsten-dekningen er balansert. De innrømmer at Israel blir dekket på en annen måte enn andre land, men mener det er rett. Israel må dømmes etter en annen standard enn alle andre land. Med ”Israel-brillene” ser man hver minste garasje som blir bygd i et omstridt område som en trussel mot verdensfreden. Med ”Hamas, Syria og Iran-brillene” kan hundrevis og tusenvis av regimenes egne innbyggere bli drept uten å høste mer enn skuldertrekk. Med “Israel-brillene” ser man ikke at IDF fulgte krigens regler “godt over gjennomsnittlig” under Gaza-krigen (Cecilie Hellestveit), og tok mer hensyn til sivilbefolkningen enn NATO (oberst Richard Kemp).

Israel påberoper seg å være offer når den selv er bølle, konkluderer Rossavik. Dersom mediene hadde fulgt Vær Varsom-plakaten, og sett på verden med briller som ikke diskriminerer, ville bildet av hvem som virkelig er offer og hvem som er bøller tre tydeligere fram.

Gå til innlegget

Med Israel for fred skal utgi den nye boken til Palestinian Media Watch på norsk. Her blir det avslørt hvordan drømmen om en framtid uten Israel blir dyrket av Fatah og de palestinske selvstyremyndighetene.

Onsdag kveld vedtok hovedstyret i MIFF å utgi Deception: Betraying the Peace Process på norsk. Den engelske utgaven fra Palestinian Media Watch (PMW) ble lansert i New York i forrige uke. Nobelpris-vinner Eli Wiesel og Robert L. Bernstein, grunnleggeren av Human Rights Watch, deltok på lanseringen.

Den norske utgivelsen er planlagt til høsten 2012. 

Knuser bildet av moderate PA. Deception: Betraying the Peace Process er en stor samling med sitater fra palestinske ledere, gjengivelser fra palestinske medier og andre eksempler fra palestinsk samfunnsliv. Alle eksemplene er ferske, fra perioden mai 2010 til april 2011. Det skal ikke være brukt en eneste Hamas-kilde i boken. Alt er fra palestinske selvstyremyndigheter eller Fatah-kilder, aktørene som den norske regjering og andre i Vesten ser som moderate.

Det er først og fremst bildet av Fatah og PA som moderate aktører med fredsvilje som blir grundig knust i boken. Her har forfatterne samlet flere hundre eksempler på hatbudskap mot Israel og jøder og forherligelse av menn og kvinner som er stolt over drap på sivile jøder.

Tostatsløsning er noe som Fatah-lederne snakker om på engelsk under festtaler i Vesten. Ser man på hva palestinerne sier seg i mellom på arabisk trer et nytt bilde fram. Robert L. Bernstein beskrev det slik under lanseringen: “Det palestinske lederskapet lærer sine barn til å hate, til å benekte Israels rett til å eksistere og se for seg en framtid uten Israel.”

- Palestinske tekster har skandaløse antisemittiske sider. De oppvigler små barn til å hate jøder, ikke bare i Israel, men samme hvor de bor. Dette må bli fordømt av alle som har lært av historien, sa Eli Wiesel.

- PAs kampanje av hatbudskap og demonisering av israelere og jøder er en fornektelse av grunnleggende menneskerettigheter og blir brukt til å opprettholde politisk kontroll i stedet for å forhandle om en ekte og varig fred. Denne boken er viktig, sa Robert L. Berntstein.

Fred en illusjon. - Fredsprosessen har ennå ikke begynt, det har kanskje aldri vært mening med en fredsprosess, skriver forfatterne Itamar Marcus og Nan Jacques Zilberdik i boken.

Bernstein var inne på noe av det samme under lanseringen.

- Inntil PA begynner å forberede sine barn på fred, og lærer dem å se på Israel som en legitim nabo, vil fred være en illusjon. Boken Deception er en advarsel. Hatbudskap som myndigheter står bak kan ikke forenes med fred, sa Bernstein.

Forfatterne av boken mener hatbudskapet som blir spredt fra de palestinske lederne er hovedhinderet for fred.

- Dersom ikke PA forandrer budskap om at Israel ikke eksisterer – bare “Palestina”, at jøder i seg selv er onde og at terrorister er rollemodeller, og dersom ikke PA i stedet starter fredsundervisning, er det ingen sjanse til å oppnå autentisk fred, sier Zilberdik.

- Det internasjonale samfunn tror sterkt at PA ønsker fred med Israel på lang sikt. Flertallet i den palestinske befolkning mener målet med fredsprosessen er to stater som til slutt vil bli bare én palestinsk stat, skriver forfatterne Itamar Marcus og Nan Jacques Zilberdik i sin konklusjon. Da har de brukt over 240 sider på å bevise at nettopp det er tilfelle.

PMW er et israelsk forskningsinstitutt som følger med på hva som skjer i det palestinske samfunnet og hva deres ledere sier på arabisk. Itamar Marcus er grunnlegger og direktør for PMW. Nan Jacques Zilberdik, som er født i Danmark, er medarbeider i PMW og medforfatter for boken.

Viktig å spre i Norge. - Vi synes det er viktig at denne boken kommer ut på norsk, sier Morten Fjell Rasmussen, styreleder i MIFF. Han vil selv stå for oversettelse av boken.

MIFF har i flere år arbeidet for å få norske myndigheter og norske medier til å sette fokus på hatbudskap i palestinsk samfunnsliv. MIFF har blant annet hentet Itamar Marcus, direktør for PMW, til Norge ved flere anledninger.

- Den nye boken til PMW avslører skrekkelige eksempler. Dette må bli kjent i Norge, slik at den norske regjering kan legge press på sine venner i PA og Fatah for å få slutt på dette, sier Rasmussen. Han håper bokutgivelsen på denne måten kan bidra til fred.

Medieomtale av boken. “Vi anbefaler å lese Deception: Betraying the Peace Process. (…) på sportssider i offisielle PA-aviser og i undervisningsprogram for barn, blir Israel jevnlig omtalt som hjemlandet som er okkupert, ikke bare Vestbredden, men også innenfor den grønne linje. Israels politikk blir jevnlig demonisert, israelere blir sammenlignet med nazister og palestinske terrorister, både levende og døde, blir behandlet som nasjonale helter.” Lederartikkel i Jerusalem Post, 12. desember 2011.

“En viktig ny bok som på en grundig måte viser dobbelbudskapet fra PA. Boken gir omfattende bevis på at det palestinske lederskap støtter og fremmer tanken om at det ikke er noe plass for en jødisk stat i regionen og at jøder, ikke bare israelere, er onde og må bli eliminert. Denne opprørende virkelighet blir i det store og hele ikke rapportert i mainstream medier og blir ignorert i vestlige stater, inkludert i USA.” Lederartikkel i The NY Jewish Week, 7. desember 2011.

Gå til innlegget

Flere bør følge Arendal Frikirke

Publisert nesten 10 år siden

Arendal Frikirke (AF) gjorde det eneste riktige da de brøt samarbeidet med Kirkens Nødhjelp (KN) i forrige uke.

Hittil har Israel-venner og fredsvenner i Arendal Frikirke vært med på å finansiere Kirkens Nødhjelp (KN) og deres ledsagere som kommer hjem og sprer falsk propaganda og demonisering av Israel. De har også måtte støtte anti-israelsk teologi fra KN som de reagerer sterkt på. Det er veldig forståelig at de nå kutter ut.

Hvis alle eller nesten alle nødhjelpsorganisasjoner var mer anti-israelske enn KN, ville boikott av kun KN vært veldig urettferdig. Men dette er ikke tilfelle. Heldigvis har AF gode alternativer i mer upolitiske organisasjoner. KN og Norsk Folkehjelp er blant norske organisasjoner med en klarest anti-israelsk agenda. Dersom disse organisasjonens løsninger for Midtøsten-konflikten hadde blitt realisert, ville den eneste jødiske staten i verden blitt historie.

Arendal Frikirkes mål med samarbeidsbruddet er å støtte en nødhjelpsorganisasjon uten en politisk agenda som strider med deres overbevisning. Pastorens forklaring røper at boikotten blir innført som et pressmiddel, med et håp om at KN skal endre kurs. AF har også prøvd dialog med KN, men dette førte ikke fram.

Noen vil hevde at Israel-boikott skal fungere som et pressmiddel mot israelsk politikk de ikke liker. Det kunne kanskje være greit, hvis aktivistene bare er prinsippfaste. Alt de ikke måtte like fra Israels side – enten det er militæroperasjoner, kontroll av omstridt landområde, murer, blokader osv – finnes i langt større skala i en lang rekke land over hele verden. Kjemper man også for boikott i disse tilfellene? Er ikke også Norge med på mye av dette? Det er i en slik situasjon det blir så dypt urettferdig å velge ut Israel – den eneste jødiske staten i verden – som det eneste boikottmålet.

Av alle land som er i tilsvarende konfliktsituasjon, er det israelske samfunnet, med sin ytringsfrihet, humane rettsvesen og demokratiske institusjoner – kanskje det som er best i stand til å korrigere feil og straffe forbrytelser internt. Hvis man skal legge ytre press på noen som man er uenig med, hvorfor ikke da begynne med de land hvor det er minst potensial for internt press?

Boikott som ytre press på Israel kan også virke mot sin utrykte hensikt. For at Israel skal gjøre de kompromisser som verdenssamfunnet ønsker, trenger israelerne trygghet på at Vesten vil støtte dem i framtidige konflikter. Boikott undergraver slik tillit.

Arendal Frikirkes reaksjon mot KN bygger tillit hos israelerne, og bidrar derfor mer til fred enn mye annet.

Les mer:

Arendal Frikirke bryter med Kirkens Nødhjelp 

Arendal Frikirke satte et godt eksempel

Kirkens Nødhjelp, en partner for fred?

 

 

 

Gå til innlegget

Konfliktoppgjør i Norge og Israel

Publisert over 10 år siden

Israel er et land preget av mye mer intern og ekstern konflikt enn Norge. Israelernes reaksjoner og konflikthåndtering blir ofte møtt med avsky i Norge, hvor vi mener oss å handle på en mye mer human og demokratisk måte.

Noen av de siste tilfellene av sterke norske reaksjoner, har kommet etter at den israelske nasjonalforsamlingen, Knesset, har vedtatt lover som noen hevder er udemokratiske, som for eksempel antiboikott-loven og nakba-loven.

For å vurdere Israels handlingsmønster mot det som oppfattes som interne fiender av demokratiet, kan det være nyttig å sammenligne med Norges handlingsmønster i perioder hvor konfliktnivået var betydelig større også her til lands.

Ta for eksempel rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Det er vel kjent at straffesak med påstand om landssvikdom ble reist mot hvert eneste medlem av NS, ca. 55.000 personer i alt, etter krigen.

- Det var prosentuelt flere enn i noe annet land etter 1945, skrev professor Hans Fredrik Dahl ved Universitetet i Oslo i Dagbladet 1. november 2009. Fordi bredden i rettsforfølgelsen var så stor, ble "mange hjørner kuttet og snarveier gått som satte til side det som under normale forhold regnes som rettssikkerheten i vårt land".

Oppgjørets time
Historiker Ingerid Hagen utga en bok i 2009, "Oppgjørets time", som kastet nytt lys over rettsoppgjøret. Det er denne boken Dahl omtaler i sin artikkel.
Prosessene som Hagen refererer fremstår "i høyeste grad summariske og omtrentlige", skrev Dahl. Han fortsatte: "Folk ble tiltalt og dømt på nesten bokstavelig talt løpende bånd, i prosesser som for alle praktiske formål fungerte som politiske forfølgelser av meninger. Hadde du vært medlem [av NS], ble du dømt, uansett personlige motiver, hensyn eller hva. Subjektiv straffeskyld ble ikke bare overkjørt, den ble ikke reist.

Men verre var at fangebehandlingen for dem som ble satt inn, ble preget av både irregulariteter og direkte overgrep, i varetekt så vel som under soning. Voktere torturerte fanger, overgrep hørte nærmest til dagens orden i den første tiden etter arrestasjonen. Og hvor var pressen, som skulle passe på?"

Dahl mener Hagens forskning er banebrytende, fordi "landssvikdømte som tidligere har vært avfeid som "nazister" og derfor per definisjon mindreverdige og upålitelige, tas alvorlig".

"I dag vil det være selvsagt at de som finnes skyldige, har en rett til å komme fram med sin versjon. Man kan jo ikke på forhånd gå ut fra at de er ondsinnede, overspente, løgnaktige alle sammen," skriver Dahl.

Andre omtaler
"Oppgjørets time" ble omtalt i en rekke medier da den utkom i 2009.

"Hagen er en kompromissløs sannhetssøker. Hun river opp gamle sår for ubarmhjertig innsyn, og hun nøler ikke med å navngi en rekke leger, diakoner fengselsbetjenter og militære som åpenbart gjorde seg skyldige i grove overgrep," skrev Sindre Hovdenakk i VG.

Hagens bok "er til dels rystende lesning og et nyttig lærestykke i bearbeidelsen av nasjonal selvgodhet," kommenterte Leif Ekle i NRK.

"Hadde historikaren Ingerid Hagen skrive denne boka i åra like etter krigen, ville ho vorte tiltala og mest sannsynleg dømd, slik det skjedde med dei mange som då kritiserte landssvikoppgjeret," skrev Arvid Bryne i Dag og Tid.

"Ekstra vondt er det å lese om overgrep mot totalt forsvarsløse mennesker, i form av mishandling, utsulting, voldtekter, likbæring uten hansker og ikke minst lekehenrettelser og fremvisning av fanger til allmenn avsky. Ja, det smerter," skrev Tore Dyrhaug i Tønsbergs Blad.

Dahls avslutning
Professor Dahl avsluttet sin bokomtale i Dagbladet med følgende refleksjon:

"Hva er det egentlig vi reagerer på i dag i denne historien? Ikke at folk var retthaverske og hevngjerrige, etter fem års okkupasjon der opinionsledere gikk foran i motstand under farlige, til dels livsfarlige forhold. At landets ledere måtte ta hensyn til den brede opinion som forlangte et strengt oppgjør, var selvsagt.

Det er da heller ikke som reaksjon på den forståelige vrede at vi krymper oss ved lesingen av Hagens bok. Det er snarere fordi den så skånselsløst viser at gjengjeldelsen sto så sterkt både i reflekser og tenkning etter frigjøringen. Overfor påstander om overgrep i fengslene, ble det svart: Ja vel, men tenk på hva NS-folkene selv har gjort! Som svar på klager over manglende rettssikkerhet, ble det framholdt: Husk hvordan nazistene selv håndterte retten! Få stod opp og sa som Victor Havel, da kommunistene i Tsjekkoslovakia mange år etter skulle møte sitt rettsoppgjør: "Vi er ikke som dem".

Vi er ikke som dem - det er den eneste holdning som forsvarer et strengt og omfattende oppgjør, om man vil unngå hevnens og gjengjeldelsens umenneskelige avgrunn. Det er fordi vi nordmenn sviktet på dette punkt, og ikke stod opp som Havel, at Ingerid Hagen beveger vår samvittighet - selv sytti år etter hendelsene hun skildrer."

Ideologien som ligger bak "vi er ikke som dem"-tankegangen, er noe som har preget og preger det israelske rettssystemet og demokratiet. Dersom Israel blir sammenlignet med utopiske standarder for frihet og demokrati, er det lett å finne feil. Men dersom Israel blir sammenlignet med andre demokratier med tilsvarende konfliktnivå og trusselbilde, kommer landet godt ut av det.

Relaterte temasider:
Når Israel fordømmes...

Relaterte artikler:
Israelere og andre kjeltringer
- Israel holdes til høyere standarder enn andre land

Gå til innlegget

Argumentene for antiboikott-loven

Publisert over 10 år siden

Det er ikke vanskelig å forsvare at Israel vil ha slutt på boikottaksjoner.

"De har stått på barrikadene og forsvart Israel i tykt og tynt. Men stadig nye forslag fra den israelske høyresiden i Israel er vanskelig å forsvare, selv for de mest ihuga norske Israel-vennene," skrev Vårt Land (VL) 14. juli. Journalisten trakk denne konklusjon fordi jeg og andre ikke ville kommentere antiboikott-loven som tre dager tidligere ble vedtatt i Knesset.

Slik jeg ser det, er det ikke vanskelig å forsvare at Israel vil ha slutt på boikottaksjoner. Hvordan man gjør det kan diskuteres, og om den nye loven er den beste måten, er det delte meninger om. Likevel er det klart at loven er en forsvarsreaksjon på økende støtte til boikott, og at flertallet i Knesset hadde mange flere gode argumenter for loven enn det ene som VL fikk seg til å gjengi.

I NTB-meldingen om den nye loven ble det ikke tatt med et eneste argument fra flertallet i Knesset. Det er typisk for Israel-dekningen i Norge at argumentene for de politiske valg som Israel tar, særlig de beste argumentene, blir kraftig underkommunisert.

Da VLs journalist ringte meg for å få en generell uttalelse om loven, henviste jeg til en artikkel på miff.no hvor ulike israelske syn blir grundig gjengitt. Det er ikke MIFFs oppgave som organisasjon å ta stilling til detaljene i slike politiske enkeltsaker hvor israelerne er delt i syn, så vi gjengir derfor argumentene til ulike parter. Siden norske medier, inkludert VL, svikter i å formidle argumentene til flertallet som vedtok loven, la meg kort forklare lovens bakgrunn, innhold og intensjon.

Men aller først vil jeg nevne at boikott av Israel også er ulovlig i Norge. Da Sør-Trøndelag fylkeskommune ville boikotte Israel i 2005, slo Utenriksdepartementet fast at slike lokale boikottaksjoner "er i strid med folkeretten, norsk lov, EØS-avtalen og WTO-avtalen". Israels sentrum-høyre regjering ønsker neppe å være mindre "israelske" enn et norsk utenriksdepartement dominert av de rødgrønne. På slutten av 1970-tallet innførte USA en lov som straffer amerikanske selskap som deltar i den arabiske boikotten av Israel. 

Bakgrunn for loven

Den israelske høyresiden innfører loven etter flere ferske boikottaksjoner på hjemmebane som de er blitt provosert av. En gruppe israelske artister sier de vil boikotte kultursenteret i Ariel. Lovens talsmenn sier artistene gjerne må boikotte, men da trenger de heller ikke motta lønn av staten. Israelske entreprenører skal delta i utbyggingen av den palestinske byen Rawabi, og har i den forbindelse forpliktet seg til å ikke bruke materialer produsert i israelske bosetninger. Slike bindinger må de gjerne gjøre, men da kan de ikke forvente å få lukrative kontrakter med den israelske staten.

Hva loven sier

Den nye loven gir parter som blir skadelidende av boikott adgang til å reise sivilt søksmål mot israelske personer og organisasjoner som oppfordrer til økonomisk, kulturell eller akademisk boikott mot Israel, israelske institusjoner eller områder under israelsk kontroll. Dersom retten finner at oppfordring til boikott er gitt med overlegg, og har medført skade, skal retten skjønnsmessig fastsette et erstatningsbeløp.

Finansdepartementet skal utarbeide retningslinjer for å kunne utestenge selskap som støtter boikott, eller deltar i boikott, fra offentlige anbud. Loven gir også myndighetene adgang til å frata organisasjoner som støtter boikott skattefordeler, tippemidler og noen andre støtteordninger. Loven kriminaliserer ikke boikott, og det skal ikke gis bøter.

Intensjonen bak loven er klar: Dersom noen blir skadet av boikott, har de rett til å kreve erstatning fra dem som organiserer boikotten, og dersom noen boikotter staten Israel, trenger de ikke forvente å motta noen fordeler fra den.

Det er også mange kritiske merknader man kan gi til loven, og en del av disse er gjengitt i norske medier.

Når alt dette er sagt, er det pinlig å se de norske boikott-tilhengernes reaksjon på loven. Deres kampanjer bygger opp barrierer mellom israelere og palestinere, og mellom israelere og resten av verden. Den tvinger gjennom på en udemokratisk og utolerant måte en holdning av "enten er du med oss, eller imot oss".

I den nye loven ser boikott-tilhengerne seg selv i speilet. Uten boikott, hadde det heller ikke vært nødvendig med noen mottiltak. Nå prøver staten Israel å slå boikottaktivistene med deres eget våpen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere