Kristin Clemet

Alder:
  RSS

Om Kristin

Følgere

Hvorfor er næringslivet skuffet?

Publisert over 7 år siden

Det regjeringen nå har foreslått for formuesskatten, er nesten nøyaktig det samme som Bondevik II-regjeringen lovet.

I Vårt Lands leder 5. november forsvarer avisen KrFs forslag om ikke å gjennomføre noen lettelser i formuesskatten neste år, samtidig som den angriper NHO-sjef Kristin Skogen Lund, fordi hun mener at «KrF blåser med vinden» og ikke følger opp sine løfter om formuesskatten.

Også Civita blir avlagt en ­visitt. Avisen viser til at Civita under min ledelse «har kjørt mange runder om hvor håpløs formuesskatten er» og knytter dette til at NHO er «en stor eier» i Civita, og at «båndene til Høyre er meget tette».

Jeg har tidligere, både i og utenfor spaltene, hatt noen disputter med Vårt Land. Årsaken er den måten Vårt Land debatterer på, som jeg ikke gjenfinner i andre medier. Fremfor å argumentere saklig for å beholde formuesskatten – eller mot å fjerne den – insinuerer Vårt Land at avisens meningsmotstandere nærmest er kjøpt og betalt.

Dette gjelder selvsagt ikke, hvis noen i Civita har et standpunkt Vårt Land liker. Men har vi et standpunkt avisen misliker, sitter slike beskyldninger løst. Jeg syns ikke denne måten å diskutere på tjener samfunnsdebatten.

Nytt system. I Civita er det hovedsakelig samfunnsøkonom Villeman Vinje og jeg som har engasjert oss i debatten om formuesskatten. Vinje har fremlagt en skisse til et helt nytt skattesystem, der han fjerner både rentefradraget og formuesskatten og reduserer inntektsskatten, blant annet for å få et mer vekstfremmende skattesystem.

Selv har jeg, i ulike sammenhenger og blant annet sammen med KrF, arbeidet for en reduksjon og avvikling av formuesskatten i over 20 år, fordi jeg mener denne skattens skadelige virkninger for næringsvirksomhet og arbeidsplasser er større enn fordelene.

Vinje, og delvis jeg, har skrevet flere rapporter, notater og artikler om formuesskattens virkninger, og alt kan leses og lastes ned på vår hjemmeside civita.no. I dette innlegget skal jeg derfor bare minne om historien, som jeg altså stort sett deler med KrF:

Flertall. Allerede i stortingsperioden 1989 – 93, da jeg var stortingsrepresentant og statsråd i en H/Sp/KrF-regjering, var det flertall på Stortinget – med blant annet KrF og Høyre – for å fjerne formuesskatten på næringsvirksomhet. Det skjedde likevel ikke.

Heller ikke sentrumsregjeringen, som jeg ikke var en del av, gjorde noe med formuesskatten.

Da KrF, Venstre og Høyre sammen gikk i regjering i 2001, lovet de å styrke norsk eierskap «bl.a. gjennom nedtrapping av formuesskatten». Nedtrappingen­ ble ytterst beskjeden, så da utbytteskatten ble innført, fremla de tre partiene nye løfter.

Bondevik II-regjeringens plan var da at «det legges opp til en halvering av formuesskatten i løpet av 2006 og 2007, hoved­sakelig ved reduserte satser, økte innslagspunkt og eventuelt en felles reduksjonsfaktor for alle aksjer ved verdsetting. Formues­skatten trappes deretter videre ned med sikte på avvikling.»

Gjør det ikke. Bondevik II-regjeringen fikk ikke fornyet tillit, så heller ikke dette ble noe av. I stedet har formuesskatten på næringsvirksomhet siden økt fra 2,2 til 6,8 milliarder kroner i 2013 – med en utbytteskatt på ca. åtte milliarder kroner på toppen.

KrF påpeker ofte at partiet er for å fjerne formuesskatten på «arbeidende kapital». Alle som er opptatt av formuesskattens skadelige virkninger, er enig i dette. Så hvorfor gjør man det ikke?

Man gjør det ikke, fordi det teknisk sett viser seg å være praktisk vanskelig. Den KrF-ledede Bondevik II-regjeringen arbeidet med dette i fire år, men fant ingen god måte å gjøre det på.

Men samtidig er problemet i ferd med å forsvinne: Jo høyere bunnfradraget er, jo mer av den gjenværende formuesskatten er på næringsvirksomhet, altså «arbeidende kapital».

Eller sagt på en annen måte: De som har en formue på 10 millioner kroner eller mer, betaler i hovedsak formuesskatt på «arbeidende kapital».  I 2015 vil over 80 prosent av den formuesskatten de rikeste personene, med formuer over 100 millioner kroner, betaler, være på «arbeidende kapital», altså på næringsvirksomhet.

Det samme. Det Regjeringen nå har foreslått, er nesten nøyaktig det samme som Bondevik II-regjeringen lovet. I mellomtiden er altså formuesskatten på næringsvirksomhet økt, samtidig som utbytteskatten har blitt betydelig.

Da er det kanskje ikke så rart at store deler av næringslivet er skuffet over KrF nå.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.1..2014

Gå til innlegget

Kronprinsparets valg

Publisert nesten 8 år siden

Skal vi ha en skolepolitikk som gir alle familier en mulighet til å velge, eller om vi skal ha en politikk som bare gjør det mulig for rike familier å velge - slik vi nå ser at kronprinsparet gjør?

Martin Kolberg og hans parti har, i likhet med alle de andre partiene på Stortinget, medansvar for at vi har den opplæringsloven vi har i Norge. 

Av den fremkommer det at vi ikke har skoleplikt i Norge - men opplæringsplikt, og at denne opplæringsplikten kan fylles på ulike, men likeverdige måter.

Man kan, slik de fleste gjør, gå på en offentlig skole.

Men kan, slik noen få gjør, gå på en offentlig finansiert privatskole (også kalt friskole eller frittstående skole).

Man kan, slik noen ytterst få gjør, ha hjemmeundervisning.

Og man kan, slik også noen veldig få gjør, gå på en privat finansiert privatskole.

Kronprins Haakon Magnus og prinsesse Märtha Louise gikk på offentlig skole og på en privatskole som mottar offentlig støtte, nemlig Kristelig Gymnasium i Oslo.  Og nå velger altså kronprinsparet én privatfinansiert privatskole og en offentlig finansiert privatskole forsine barn.

Kronprinsparet benytter seg dermed av nøyaktig de samme rettighetene som alle andre foreldre har i Norge, og som ingen partier, meg bekjent, har prøvd å ta fra oss. Vi har, i henhold til FNs menneskerettserklæring, rett til å velge opplæring for våre barn. Og vi har, i henhold til norsk lov, rett til å velge hvordan vi vil fylle opplæringsplikten. Det er, med respekt å melde, mer enn underlig at man skal få kjeft av landets folkevalgte, fordi man benytter seg av de soleklare rettighetene man har i henhold til norsk lov. 

Til Aftenposten i dag uttaler kronprinsessen det som burde være selvsagt: "Vi må som foreldre gjøre de valgene vi mener er best for akkurat våre barn." Det har hun og kronprinsen rett til å gjøre, og det har også alle andre foreldre rett til.

Karin og Thorvald Stoltenberg valgte for eksempel å la lille Jens begynne på en privat skole. Jonas Gahr Støre og Marit Slagsvold valgte å la to av tre barn gå på en privat skole. Selv har jeg en sønn som har gått tre år på en privat skole og en datter som har gått seks år på en privatskole. Vi tilhører altså det lille mindretallet som, i noen år, har valgt en alternativ skole for våre barn.

Har vi gjort det fordi vi, slik enkelte politikere omtaler det, ville melde oss ut av fellesskapet? 

Selvsagt ikke. 

Det er umulig å vite hvilke beveggrunner de enkelte foreldre har. Kanhende er de sterke tilhengere av at barna skal undervises etter en spesiell pedagogikk, at de skal få en noe mer religiøst basert opplæring, at de skal få gå på en skole som ligger nærmere hjemmet, at de skal få gå sammen med venner eller familie, eller at de skal få et miljøskifte de trenger, f.eks. fordi de ikke trives på skolen eller blir plaget. Et annet motiv kan være et ønske om at barna skal lære mer av en spesiell ferdighet - f.eks. språk eller idrett.

Motivene kan altså være mange, og ingen har rett til å avkreve foreldre svar på så personlige spørsmål. Men bare foreldrene kjenner sine barn fullt ut, og derfor er det også de som er best skikket til å fatte slike beslutninger på vegne av sine barn.

Men: Det er gjort litt forskning på dette, og det vanligste motivet viser seg å være noe helt annet enn privatskolemotstanderne tror. Det vanligste motivet er et ønske om et mer heterogent elevmiljø enn man ofte finner på den offentlige nærskolen,

Kronprinsparet selv har gitt uttrykk for at et av deres motiver er at prinsesse Ingrid Alexandra skal få undervisning på engelsk. Det får enkelte i pressen til å spørre om ikke engelskundervisningen i den offentlige grunnskolen er god nok - men det er en avsporing. I norsk skole er engelsk et fag - på en internasjonal skole er det selve undervisningsspråket. Og det er jo opplagt at en som undervises på engelsk, tysk eller fransk, vil bli bedre i disse språkene enn en som bare har det som fremmedspråk i en ellers norskbasert skole. Og jeg syns ikke det virker så dumt: Det må være en stor fordel for et medlem av kongefamilien å beherske andre språk enn norsk.

Når det er sagt, kan vi likevel ikke vite om det også finnes andre grunner til at kronprinsparets barn skal skifte skole - for det kan selvsagt også finnes grunner som de hverken kan eller vil fortelle oss andre om.

Kronprinsparets beslutning bidrar likevel til å belyse et viktig politisk poeng:

Det er utenkelig at man kan forby mennesker å velge en alternativ skole for sine barn, dersom de ønsker det. Stadig flere vil dessuten ha økonomiske muligheter til å gjøre det, fordi vi blir stadig mer velstående. Mange vil prioritere god utdanning til sine barn fremfor annet forbruk, og det er jo grunnleggende sett positivt. Et tegn i tiden er f.eks. at mange ansetter privatlærere og spanderer ekstraundervisning ved siden av den undervisningen barna får på skolen.

Men nettopp når dette er scenariet - at stadig flere har råd til og ønske om å betale for god utdanning - er det viktig å hindre at dette blir en mulighet bare for de rike. Og det er her politikken kommer inn: Jo mer restriktiv privatskolelov vi har - dvs. jo vanskeligere det er for private skoler å få offentlig støtte - jo flere rene privatskoler vil vi få. Kronprinsparet sender nå ett av barna til en skole de aller fleste har råd til (nemlig en privatskole med offentlig støtte) - og ett av barna til en skole svært mange ikke har råd til (nemlig en privatskole uten offentlig støtte).

Trond Giske, som vanligvis er veldig mot å liberalisere privatskoleloven, slik at flere privatskoler kan motta offentlig støtte, sier i en kommentar til kronprinsparets avgjørelse at det er lang tradisjon for å ha internasjonale skoler i det norske skolesystemet - men her hopper han bukk over et vesentlig poeng: Inntil 2003 var alle internasjonale skoler rene private skoler, som ikke kunne få offentlig støtte, bl.a. fordi Arbeiderpartiet var imot å gi dem offentlig støtte. Etter 2003, da Bondevik II-regjeringen liberaliserte loven, kan de selv velge om de vil ha slik støtte - og dermed leve opp til de krav som stilles til slike skoler - eller om de vil forbli rene private skoler. De fleste internasjonale skolene er nå privatskoler med offentlig støtte - mens den kronprinsparet har valgt, har forblitt helt privat.

Det er selvsagt legitimt å diskutere "signalvirkningen" av den beslutningen kronprinsparet har tatt. De har god råd, og de har valgt en dyrere løsning enn andre kan velge. Men slik er det jo med kongefamilier: De har dyrere kjoler og finere biler, og de bor som regel på et slott. 

Det viktige er imidlertid dette: 

Kronprinsparets beslutning anskueliggjør at ulike familier har ulike behov, også når det gjelder skoler. Og selv om ikke alle familier kan sammenlignes med kronprinsfamilien, er det noe som er felles: Barn er forskjellige, og det er foreldrene som kjenner sine barn best, og som har ansvaret for å velge skole for sine barn.

Spørsmålet er om vi skal ha en skolepolitikk som gir alle familier en mulighet til å velge, eller om vi skal ha en politikk som bare gjør det mulig for rike familier å velge - slik vi nå ser at kronprinsparet gjør.

FØRST PUBLISERT PÅ MIN EGEN BLOGG. LAGT UT HER PÅ REDAKSJONENS INITIATIV - JEG SELV HAR BEGRENSET ANLEDNING TIL Å FØLGE OPP DEBATT.

Gå til innlegget

Traaviks absurde teater

Publisert nesten 8 år siden

Morten Traavik bør prise seg lykkelig over at han lever i et liberalt demokrati. Han kan – helt ustraffet – ytre seg som han vil, anmelde hvem han vil. Dette kan han gjøre for å ivareta sin soleklare rett til å samarbeide med verdens verste regime.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 7.6.14.

I en ytterst besynderlig debatt i NRK Kulturnytt i morges fikk Morten Traavik en viss støtte for sine planer om å politianmelde Civita for ærekrenkelser.

Politianmeldelsen er nå levert, og jeg har gitt en kort kommentar til et par medier, der jeg bl.a. konstaterer at det for meg er helt umulig å vite om denne anmeldelsen er alvorlig ment, eller om den bare er et nytt forsøk fra Traaviks side på en kunstnerisk iscenesettelse av seg selv, der enhver videre diskusjon simpelthen blir en del av hans kunstverk.

Jeg forsøkte i går, i et innlegg i Dagsavisen, å forklare hva debatten mellom Traavik og særlig Bård Larsen i Civita dreier seg om og hvorfor det er vanskelig å diskutere mer med Traavik. I lys av de mediene som nå henvender seg på grunn av anmeldelsen, ønsker jeg å utdype dette her.

Civita er ikke kritisk til kontakt med Nord-Korea eller med nord-koreanere – tvert imot. I det aller første innlegget og de første setningene Bård Larsen skrev om Traaviks prosjekt, En unngåelig satire, står det at det «ikke (er) galt å reise til Nord-Korea. Landet trenger all den kontakt med omverdenen det kan få.»

Det Larsen og jeg er kritiske til, er at Traavik samarbeider med det nord-koreanske regimet, og at hverken han selv, prosjektet hans eller Festspillene i Bergen taler klart om hva slags regime dette er. Hvorvidt mangelen på klar tale skyldes at det ikke er mulig å tale klart, dersom man samarbeider med regimet – eller om det skyldes at Traavik virkelig mener det han sier om Nord-Korea, er uklart. Han har i hvert fall kommet med en rekke utsagn Bård Larsen og jeg er uenige i og kritiske til.

Denne uenigheten kunne man diskutert, hvilket vi også har forsøkt. Bård Larsen har deltatt i fire radiodebatter med Traavik. Den første debatten begynte slik:

- Hva er umoralsk ved Traaviks Nord-Korea-prosjekt?

Bård Larsen: Det umoralske er at han, slik jeg ser det, leker med symboler i en sånn popart, popkunst-setting, mens bakteppet er en grusom tragedie som utspiller seg i Nord-Korea. Han dykker ikke noe særlig dypt ned i den materien. Og det virker som om han er fanget i sitt eget spill etter hvert, han har vært i Nord-Korea seks ganger. Når han da kommer med uttalelser på Nasjonalgalleriet som at vi har mye å lære, en del å lære av den nordkoreanske nasjonalismen, som er svært brutal, svært aggressiv. Og han prøver vel på sett og vis å lage en slags sammenligning, komparasjon, vel og merke i en kunstnerisk setting, av oss og vår nasjonalisme kontra den nordkoreanske. Og det er uproporsjonalt og høyst merkverdig.

- Og umoralsk?

Bård Larsen: Jeg vil si at man ikke alltid (kan) gjemme seg bak kunsten, noe må man også fortelle av realiteter. Dette er en tragedie in the making, og jeg ser ikke underholdningsverdien i det. Man kan leke med symboler sånn historisk, men ikke mens det foregår.

- Hva sier Traavik?

Morten Traavik: Nei, jeg sier jo først og fremst at jeg synes, og det har jeg jo allerede sagt, eller skrevet på NRK Ytring sine nettsider, at jeg vil gjerne takke Bård Larsen, for jeg synes han gjør en utmerket rollefigur i den iscenesettelsen som vi alle er en del av, som den indignerte rollefiguren hønsehauk, som er uforsonlig og ukritisk som hauk, men har mer til felles med, kanskje, høne».

- Men hvis du forholder deg til substansen i kritikken, hva sier du da?

Morten Traavik: Jeg synes ikke det er noen substans i kritikken.

Mye av det samme gjentok seg da Anders Heger møtte Traavik til debatt«Hvis det er noen som lar seg provosere, så er det en del av selve verket, selve prosessen,»  sa Traavik, som hadde følgende reaksjon på Hegers kritikk: «Ja, gjesp sier jeg bare», hvoretter han forteller Heger at han tydeligvis ikke vet noe om Nord-Korea, at forholdene i landet er i bedring, og at det er «arrogant» av Heger og hans meningsfeller å bruke «klisjeer» som at dette skulle være en slags «Hitler-stat».

Etter debatten mellom Heger og Traavik har Bård Larsen takket nei til flere debatter med Traavik. Det er to grunner til det. Den ene grunnen er at det faktisk er vanskelig å føre en debatt med Traavik; det er simpelthen umulig å føre en dialog som reflekterer over det, i hvert fall, potensielt problematiske i hans samarbeid med regimet eller om hvilke grusomheter dette regimet står bak, og som er dokumentert. Den andre grunnen er Traaviks gjentatte utsagn om at enhver deltakelse i debatten om han og hans kunstneriske prosjekt til syvende og sist bare er en forlengelse av prosjektet. Og det er problematisk, i hvert fall for noen, når bakteppet er barn og massepropaganda og et dypt umoralsk regime.

Et hovedankepunkt fra Traaviks side, i den grad han diskuterer noe som ligner substans, er at vi og andre sammenligner Nord-Korea med Hitler-Tyskland. Men dette er dessverre ikke grepet ut av luften. Det er en nylig fremlagt FN-rapport som sammenligner «marerittregimet» i Nord-Korea og dets forbrytelser som «slående like nazistenes grusomheter». Kommisjonen bak rapporten finner simpelthen ikke noe det er mer relevant å sammenligne med.

Mangelen på klar tale og opplysning om hva slags terrorregime Nord-Korea egentlig er, fikk oss til å fremme et forslag overfor Festspillene, som hadde bestilt Traaviks forestillingKardemomyang. I Bergens Tidende 26.februar skrev Bård Larsen at en «mulig vei ut av uføret» kunne være å «arrangere et godt synlig symposium – parallelt med Kardemomyang – hvor menneskerettighetsbruddene i Nord-Korea, og – hvorfor ikke – den frie kunstens vilkår i landet, blir grundig belyst. (…) Slik kan faktisk lystspillet gi en viss mening, når det kontrasteres med den brutale virkeligheten den vitterlig er en karikatur av.»

Da vi ikke fikk noen respons på dette forslaget – og heller ikke så noe tegn til at det ville bli arrangert noe seminar som kunne belyse forholdene i Nord-Korea – bestemte vi oss for å gjøre det selv. Vi inviterte fire eksperter, herunder en av dem som har greid å flykte fra Nord-Korea, til debattmøte i Bergen og Oslo. Traavik har klaget på at han ikke ble invitert til å sitte i panelet, men det var aldri aktuelt. Vi ønsket ikke nok en debatt om Traavik og hans prosjekt – vi ønsket en debatt om Nord-Korea, og det fikk vi.

Forestillingen Kardemomyang er over, og stykket er anmeldt. Men Traavik er åpenbart ikke fornøyd med den oppmerksomheten han allerede har fått, så derfor har han anmeldt oss. Det som kunne vært en politisk debatt og en debatt om kunst og moral, er blitt en politisak. Vi er anmeldt for ærekrenkelse, men visstnok ikke fordi dette er viktig for Traavik. Det som er viktig for han, er «hvilken tone vi skal ha i den offentlige debatten». Er det Traaviks debattform vi skal ha som ideal?

Verken Bård Larsen eller jeg har ærekrenket Traavik (alle våre innlegg kan leses i sin helhet på Civitas hjemmeside). Vi har reagert på måten han har promotert sitt eget kunstverk på, måten han omtaler Nord-Koreas forbrytelser på – og på den måten han debatterer på. Traavik klager på at det ikke har vært nok tid til debatt mellom han og Civita, men det hjelper ikke å debattere mye og lenge, hvis man ikke vil forholde seg til spørsmålene som diskuteres.

Morten Traavik bør prise seg lykkelig over at han lever i et liberalt demokrati. Han kan – helt ustraffet – ytre seg som han vil, bevege seg hvor han vil med den frie pressen på slep og, med rettstatens beskyttelse, anmelde hvem han vil. Og alt dette kan han gjøre for å ivareta sin soleklare rett til å samarbeide med verdens verste regime.

Det eneste han ikke kan, er å forsøke å frata andre retten til å ytre seg.

Selv ikke med politiets hjelp vil det være mulig i en rettsstat som den norske.

-- 

Innlegget er publisert på min blogg 7.6.14. Publisert på verdidebatt.no på redaksjonens initiativ - jeg har begrenset mulighet til å følge opp debatt.

Gå til innlegget

KrFs merkelige skolemangfold

Publisert nesten 8 år siden

Anders Tyvand svarer ikke på spørsmålet. Det er kanskje ikke så rart.

KrF ønsker, i likhet med Høyre, Frp og Venstre, å liberalisere privatskoleloven. Men KrF vil gjøre det på en annen måte enn Høyre, Frp og Venstre vil. Mens de sistnevnte vil la det være opp til de som etablerer eller går på en privatskole å bestemme hva formålet med skolen skal være, ønsker KrF å bestemme det for dem.

I Vårt Land 18. mai spurte jeg derfor KrFs skolepolitiske talsperson, Anders Tyvand, om hvilke andre formål enn de som i dag er godkjent, som, etter hans mening, er tilstrekkelig «nye» eller «alternative» til at en privatskole kan bli godkjent for å motta offentlig støtte.

Svarer ikke. Tyvand svarer ikke på spørsmålet i sitt svarinnlegg (Vårt Land 23. mai), og det er kanskje ikke så rart. Det er nemlig problematisk for politikere å overskue hvilke «nye» og «alternative» ideer folk flest kan komme til å ha.

LES MITT FØRSTE INNLEGG: «Frykter ideologisk slagmark»

LES CLEMETS SVAR: «Hvor er liberale KrF?»

LES MITT ANDRE INNLEGG: «KrF-ja til skolemangfold»

Foreløpig har Tyvand annonsert at han vil akseptere «realfagsgymnas, samfunnsfaggymnas og ulike yrkesfagsgymnaser» – og at han generelt vil akseptere skoler som gjør at grunnskolebarn kan få en undervisning som er i samsvar med foreldrenes «religiøse, moralske og filosofiske overbevisning».

Kraftig liberalisering. Alt dette bærer jo i retning av en ganske kraftig liberalisering av loven. Men det bærer også i retning av et svært krevende lovarbeid og en veldig byråkratisk forvaltning. For hvem kan egentlig greie å liste opp alle de formål som er akseptable når rammene skal være så vide?

Det eneste Tyvand er sikker på, er at han ikke vil at staten skal gi støtte til skoler som ikke har noe annet formål enn å drive en god skole. Det mener han nemlig blir «eliteskoler» for de med de «mest ressurssterke foreldrene», der de «beste elevene» får de «beste lærerne» og et «bedre skoletilbud enn andre».

Men hvor har han dette fra?

Klare rammer. Privatskoleloven setter klare rammer både for egenandeler og inntaket av elever. Ingen kan sortere inntaket av elever i de private skolene. Ingen kan ta høyere egenandeler enn om lag 15 prosent av driftsutgiftene i den offentlige skolen.  Derfor er det ingen sosio-økonomiske forskjeller av betydning mellom foreldrene i private og offentlige skoler.

Tyvand mener at jeg har «skuffende lave ambisjoner for den offentlige skolen», siden jeg bare vil stille krav til privatskolene om innhold og kvalitet. Men resonnementet er jo fullstendig snudd på hodet.

Enhver skole har ambisjoner om å være en «veldig god skole» i Norge. Noen greier det, andre greier det ikke, og noen greier det av og til. Men det er selvsagt målet for alle.

At ikke en privat skole skal kunne ha en tilsvarende ambisjon, er, med respekt å melde, veldig vanskelig å forstå.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26. MAI 2014

Gå til innlegget

Dalai Lama og den norske (senti)mentaliteten

Publisert nesten 8 år siden

Det er nok feil når Ole Paus etterlater inntrykk av at vi nylig var et «verdig folk» - mens vi nå er blitt et mer uverdig folk på grunn av behandlingen av Dalai Lama.

Det må ha vært et smertefullt øyeblikk for Regjeringen og stortingspresident Olemic Thommessen da Ole Paus, på selveste 17.mai, høstet applaus for å refse norske myndigheters behandling av Dalai Lama.

"Etter det som skjedde med Dalai Lama syns jeg vi skal prøve å reetablere oss som et verdig folk", sa Ole Paus - og fikk oss til å føle oss slik nordmenn ofte gjør: Som litt bedre enn andre. 

Men er vi det?

Selv er jeg, og ikke minst min kollega Bård Larsen, blant dem som har kritisert Regjeringen for ikke å ta imot Dalai Lama. Jeg syns imidlertid det blir i overkant sentimentalt - men helt i pakt med den norske mentaliteten - når vi innbiller oss at Dalai Lama-saken er unik.

Jeg tror f.eks. ingen tror at en annen regjering, med Arbeiderpartiet i spissen, ville kommet til en annen konklusjon. Det er da heller ingen i Arbeiderpartiet som har kritisert Regjeringen for beslutningen som ble truffet. Men det er mulig at saken ville vært håndtert annerledes, slik Frank Rossavik skrev om i BT forleden (dessverre ikke gratis på nett). Her påviser han at også tidligere regjeringer, bl.a. med Gro Harlem Brundtland som statsminister, avviste Dalai Lama, men at man unnlot å gi den egentlige begrunnelsen. Og det er kanskje dette som utløser skuffelsen og sinnet nå; at man i klartekst får beskrevet hvorfor norske myndigheter velger bort Dalai Lama. 

Dalai Lama er dessuten ikke den eneste munken som har blitt dårlig behandlet i Norge. De av oss som har levd en stund, husker også Palden Gyatso, som ble arrestert i 1996, da politiet ryddet gatene for plagsomme demonstranter i forbindelse med et kinesisk statsbesøk. Heidi Nordby Lunde minner oss om episoden, og selv har jeg fått gleden av å unnskylde Norges oppførsel overfor Palden Gyatso selv. Gro Harlem Brundtland hadde den gangen store problemer med å beklage arrestasjonen av den fredelige munken.

Et av de beste argumentene til støtte for Solberg-regjeringens linje syns jeg forsker og tidligere statssekretær for KrF, Leiv Lunde, har bidratt med. I Dagens Næringsliv skrev han forleden at Regjeringens "Dalai Lama-beslutning gir (...) en velkommen anledning til et oppgjør med forestillingen om Norge som fredsnasjon og moralens vokter i en ellers kynisk verden. Siden Murens fall i 1989 har mange lullet seg inn i en naiv og kardemommeby-preget forståelse av at Norges regjering posisjoneres som nærmest identisk med dagsordenen til solidaritets-, miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner. Intet kan være mer feil. Vi må justere vårt eget selvbilde for at omverdenen skal forstå hvem vi er og hva som er våre interesser."

Alt oppsummert er det nok derfor feil når Ole Paus etterlater inntrykk av at vi nylig var et "verdig folk" - mens vi nå er blitt et mer uverdig folk på grunn av behandlingen av Dalai Lama. Men det som har skjedd, gjør nok at flere er blitt klar over de harde realiteter i utenrikspolitikken, og at interessene - og ikke bare verdiene - veier tungt også for Norge.

Dalai Lama-saken burde derfor vært diskutert med litt mindre sentimentalitet. Det kan argumenteres for at det var riktig av Regjeringen ikke å møte ham - men det kan også argumenteres for det motsatte:

Forholdet til Kina, som allerede er på frysepunktet, kan neppe bli verre. Om forholdet vil bli bedre av at man ikke møtte Dalai Lama, er ikke godt å si. Hvis Norge blir "belønnet" med et bedre forhold til Kina, har det vært en pris å betale som føles ubehagelig. Og om forholdetikke blir bedre, kan det skyldes at Norge har vist at vi lar oss presse, og at de minst moderate kreftene i Kina dermed får bevist at de kan vinne frem - kanskje med enda mer urimelige krav til Norge enn de som så langt har blitt fremmet.

Den økonomiske og politiske makten i verden er på vandring. Kina får gradvis større makt. På mange områder er det helt riktig.

Men ett sted går grensen: Kina kan ikke få diktere norsk menneskerettighetspolitikk.

Dalai Lama er ingen politisk leder - han er en åndelig leder. Denne uken besøker den politiske lederen,  Tibets eksil-statsminister, Norge, og torsdag kommer han på frokostmøte i Civita. 

Han er hjertelig velkommen!

FØRST PUBLISERT PÅ MIN EGEN BLOGG. LAGT UT PÅ VERDIDEBATT.NO ETTER INITIATIV FRA REDAKSJONEN - JEG SELV HAR BEGRENSET KAPASITET TIL Å FØLGE OPP EVT. DEBATT

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere