Kristin Clemet

Alder:
  RSS

Om Kristin

Følgere

Den tredje veien

Publisert rundt 7 år siden

Det er tvilsomt om uttrykket «sentrumsparti» gir tilstrekkelig mening.

I KrF er det en tilbakevendende debatt om hvor partiet står ideologisk. Lederen i Kristendemokratisk Forum, Erik Lunde, har bidratt med svært interessante perspektiver – nå sist i debatt med Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita som i disse dager utgir en bok om «Borgeren og fellesskapet». Lunde og Fasting er enige om at kristendemokratiet er tydelig ikke-sosialistisk, og de er også enige om at kristendemokratiet er borgerlig, dersom «borgerlig» beskrives med et sett av ideer.

Partiet KrF står i en litt annen tradisjon enn for eksempel Angela Merkels CDU gjør. Sammen med det norske Høyre er KrF riktig nok medlem av den samme internasjonale partiorganisasjonen som CDU. KrF er likevel nølende til å kalle seg «borgerlig». Det skyldes nok, som blant andre Lunde har påpekt, at begrepet forstås på en helt spesiell og til dels negativ måte.

Overbygning. For meg er «borgerlig» et honnørord, som gir assosiasjoner til borgeren, til den liberale rettsstaten og til alle fellesskapene av frie og ansvarlige borgere. Begrepet favner vidt og er en slags overbygning over liberalismen, konservatismen og kristendemokratiet. Det kan diskuteres hvorvidt konservatismen og kristendemokratiet overhodet er «ideologier», men uansett kommer de sjelden i sin mest rendyrkede form.

Det finnes mange retninger innenfor hver av de ideologiske «ismene». Høyre kaller seg for eksempel et borgerlig og «liberal-konservativt» parti, mens Venstre er et borgerlig «liberalt» og «sosialliberalt» parti. KrF bygger sin politikk på en «kristendemokratisk ideologi», mens FrP har «liberalismen» som sitt ideologiske grunnlag.

Fremfor å kalle seg selv et borgerlig parti, pleier KrF å fremheve at det er et «sentrumsparti» og et parti som står for «en tredje vei».

Det gir nok mening å si at kristendemokratiet representerer «en tredje vei» mellom liberalismen og sosialismen, slik også konservatismen gjør. Men i praksis løser ikke dette KrFs problem. I praksis befinner nemlig alle norske stortingspartier seg i dag på den tredje vei – uten ytterliggående standpunkter om stat og marked, offentlig og privat, individ og samfunn eller klassekamp. «Vi balanserer mellom sosialisme og liberalisme, mellom kollektivisme og individualisme og mellom stat og marked», har Knut Arild Hareide sagt. Men det gjør i grunnen alle de andre partiene også. Når sant skal sies, er det ganske lite som skiller dem.

Hva er sentrum? Jeg tror også det er tvilsomt om uttrykket «sentrumsparti» gir tilstrekkelig mening. «Sentrum» brukes i mange ulike betydninger. Det kan illustrere at KrF ligger mellom Arbeiderpartiet og Høyre, at dette er et ståsted de fleste deler, at det er standpunkter de tre sentrumspartiene står sammen om – eller at det er noen helt spesielle «sentrumsstandpunkter» som for eksempel «aktiv distriktspolitikk» og «satsing på frivillige organisasjoner», slik Kjell Magne Bondevik har beskrevet det. Kritikere i KrF mener det er et problem at «sentrum» forbindes med lite annet enn viljen til å bruke «stadig mer offentlige penger».

Men det er ett problem til. For det eneste begrepet «sentrum» ikke er dekkende for, er det de fleste forbinder med KrF – altså KrFs hjertesaker. Ingen kan nemlig påstå at ønsket om å få et KRLE-fag, ikke å tillate homofile ekteskap, stramme inn abortloven, gi fastleger muligheten til å reservere seg eller KrFs alkoholpolitikk ligger i sentrum av norsk politikk. I slike saker får KrF av og til støtte fra et lite mindretall i de andre borgerlige partiene – men stort sett står KrF alene. Det skal skikkelige «hestehandler» til for at KrF skal få gjennomslag i slike saker.

Ingen utfordring. For 20 år siden var jeg redaktør for et politisk magasin som het Tidens Tegn. I en artikkel skrev vår nåværende europaminister, Vidar Helgesen (H), om hvilken utfordring et åpent og moderne KrF kunne bli for Høyre, dersom KrF ble det partiet som fremsto tydeligst som «bærer av de kristelig-demokratiske tradisjoner som preger mange europeiske samfunn». Foranledningen var at KrFs daværende leder hadde luftet muligheten for å fjerne bekjennelsesplikten i partiet, og at partiet var i rask vekst på meningsmålingene.
Men slik gikk det likevel ikke. Høyre er i dag større, og KrF mindre, enn de var i 1995. Og det er et begredelig faktum at KrF over lang tid har hatt problemer med å tiltrekke seg nye velgere.

Jeg er ikke i posisjon til å gi KrF råd om veivalg, men det hadde vært interessant å vite om en klarere ideologisk profil som et liberalt kristendemokratisk parti ville appellert til flere.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE «PÅ EN MANDAG» - 23. MARS 2015

Gå til innlegget

Forsuring av ordskiftet

Publisert rundt 7 år siden

Frps Per Sandberg har delvis beklaget sitt utfall. SVs Holmås beklaget aldri at han hevdet at med høyresidens bistandspolitikk ville flere barn dø.

Per Sandbergs verbale klasebomber er ikke så unike som mange vil ha det til. 

Det er ikke lenge siden en SV-statsråd påsto at flere barn ville dø med høyresidens bistandspolitikk. Utsagnet ligner det Sandberg har kommet med nå. Heikki Holmås påsto at Høyres og FrPs politikk fører til at barn dør. Sandberg påstår at bl.a. KrFs politikk fører til at unge muslimer rekrutteres til terror.

Sandberg har delvis beklaget sitt utfall. Holmås gjorde det aldri.

Men begge to - og andre som debatterer på lignende vis - bidrar til å forsure det politiske ordskiftet og øke avstanden mellom politikerne og folket. Og i den grad krangelen skjer mellom partier som egentlig skal samarbeide, bidrar det også til å trekke partiene ned og svekke mulighetene for gjenvalg. Velgere som stemmer på et av de fire ikke-sosialistiske partiene, kan bare gremme seg over den siste tidens krangling mellom KrF og FrP - enten det gjelder asylbarna eller Sandbergs voldsomme utfall mot det han kaller det multikulturelle samfunn.

Skal de fire samarbeidspartiene komme seg ut av den onde sirkelen de nå er inne i, må det enten komme hjelp utenfra i form av en hendelse som flytter medienes og politikernes oppmerksomhet over til noe annet - eller de må selv forsøke å gjøre noe med situasjonen. At det er mulig for dem å samarbeide - ikke bare godt, men direkte elegant - viste de i forbindelse med det nylig inngåtte klimaforliket. 

Men kan de og vil de forbedre samarbeidet?

Hvis de ikke vil, kan de like gjerne gi opp prosjektet først som sist. Å fortsette kranglingen for åpen scene er en sikker oppskrift på å tape valg, og ingen av partiene har noe å vinne på det. Men selv om en skilsmisse vil gi en kortvarig følelse av lettelse, vil et parti som KrF nok også oppdage at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden. Antagelig er det tvert om.

Men hvis de fire partiene gjerne vil fortsette samarbeidet og bedre samarbeidsforholdene, så er også det mulig.

Utgangspunktet er bedre enn mange tror. Samarbeidet mellom de fire partiene er nemlig ikke så dårlig som man får inntrykk av på utsiden. Solberg, Jensen, Hareide og Skei Grande har derfor rett når de fra tid til annen understreker at det stort sett går veldig bra, slik tre av dem gjorde i Politisk kvarter forleden, eller slik Siv Jensen formulerte seg i Politisk kvarter i dag, da hun skulle kommentere konflikten mellom Sandberg og KrF. Problemet er bare at slike forsikringer nå nesten virker falske på den jevne velger, fordi avstanden til det man ellers ser og hører, blir så stor.

Og dette gjelder ikke bare den jevne velger. Også partienes tillitsmenn rundt om i landet får et veldig negativt inntrykk av samarbeidet, og dermed begynner også de å delta i ordkrigen mellom partiene. Når f.eks. et av samarbeidspartiene omtaler to av de andre partiene som "superarrogante", bidrar ikke det til å bedre samarbeidsforholdene - og det er heller ikke i samsvar med det ledelsen i de fire partiene mener. Men igjen er problemet at inntrykket av samarbeidet utad er mer negativt enn det i virkeligheten er.

Et godt samarbeid er ikke uten utfordringer. Hvor de største problemene er, vil avhenge av hvilke saker som er aktuelle, forhold innad i de respektive partier og, ikke minst, personlige egenskaper hos statsrådene og stortingsrepresentantene. Noen statsråder samarbeider godt over partigrensene - andre gjør det ikke. Men dette er utfordringer som møter ethvert samarbeid og ikke forhold som behøver å føre til så mye støy i mediene. Det er dette siste som nå er samarbeidspartienes problem, og som de må gjøre noe med.

Og det er de fire ledernes ansvar.

FØRST PUBLISERT PÅ MIN EGEN BLOGG 20. FEBRUAR. INNLEGGET ER LAGT UT PÅ REDAKSJONENS INITIATIV - JEG HAR SELV BEGRENSET MULIGHET TIL Å FØLGE OPP DEBATT.

Gå til innlegget

Den norske, politiske kirke

Publisert rundt 7 år siden

Biskopene holder seg med falske og politisk banale dikotomier mellom godt og ondt.

En kirke kan tro og mene hva den vil, også i politiske spørsmål. I et liberalt demokrati er kirken per definisjon en uavhengig institusjon, som ikke skal være underlagt noen sekulær myndighet. Religionsfrihet forutsetter både frihet fra staten og frihet til å tro og ytre seg slik man vil.

Men hvis dette er selvsagt, hvorfor er det så mange som reagerer når Den norske kirke inntar et politisk standpunkt?

Ikke inkluderende. Reaksjonen skyldes blant annet at mange fortsatt betrakter Den norske kirke som vår felles kirke, som skal være for alle. Den er ikke lenger en «statskirke», men båndene til staten er fortsatt sterke. Både kirken og politikerne har derfor understreket at den nye «folkekirken» skal være like inkluderende som statskirken var. 

Jeg syns dette er et forståelig argument. Biskoper som, i kraft av å være biskoper, mener noe om skattepolitikk, virker ikke inkluderende.

En annen grunn til at mange reagerer, er at de toneangivende biskopene er så ensidige. Hadde vi enda hørt et mangfold av politiske stemmer, så hadde det vært noe for alle. Men i Den norske kirke er det venstresiden som dominerer. Man holder seg med politisk banale, og falske, dikotomier mellom godt og ondt. Høyresiden er egoisme, mens venstresiden er god. Men dermed kan man også komme i skade for å stemple mennesker som tilhører høyresiden, som mindre gode eller som mindreverdige kristne.

En tredje grunn til at noen reagerer, er den mangelen på kunnskap enkelte biskoper avslører at de har, når de først blir invitert til debatt. Når jeg hører biskop Tor B. Jørgensen diskutere skattepolitikk eller klimapolitikk, får jeg følelsen av at han tar standpunkt på instinkt og deretter bruker sin posisjon, mer enn politikken, til å forsøke å bevege andre. Det gjør mange popartister og skuespillere også, men det er en forskjell: Presten har invitert oss til et trosfellesskap og representerer flere – for ikke å si noe mer - enn seg selv.

Ikke innlysende. En fjerde grunn til at mange reagerer, er nok vanskeligere å sette ord på. For hva skiller egentlig kirkens motstand mot apartheid i Sør-Afrika og de norske biskopenes kamp mot oljeboring i Lofoten? De fleste vil intuitivt si at det var riktig og viktig at kirken kjempet mot apartheid, mens det ikke er like klart for alle at kampen mot oljeboring i nord er like legitim. 

Det er ikke alt som er innlysende som er lett å forklare. Men dette er nok innlysende for mange, selv om man ikke kan begrunne det nærmere: Kirken har en viktig oppgave i å forsvare grunnleggende menneskerettigheter – eller menneskeverdet, om man vil – mot overgrep og undertrykkelse. Spørsmålet om oljeboring i nord er, for de aller fleste, av en annen karakter. Det skyldes blant annet at de fleste er enige om målet – om at vi skal ta vare på jorden og skaperverket. Det vi er uenige om, er virkemidlene. 

Den femte og siste grunnen jeg vil nevne, er den jeg selv syns er mest interessant. La meg i den forbindelse sveipe innom NRK Debatten for vel en uke siden.

Der møtte to biskoper og en prost til debatt om kirke og politikk. Ingen skal beskylde dem for å stemme borgerlig, men Trond Bakkevig viste i det minste at han tenker prinsipielt. For som han sa: – Kirken er et trosfellesskap, ikke et meningsfellesskap. Av og til, for eksempel i kampen mot apartheid, står selve menneskeverdet på spill, og da må kirken tre i karakter. Men kirken bør ikke ta stilling i konkrete politiske spørsmål, spesielt ikke de som dreier seg om rene virkemidler, som å bekjempe fattigdom, motvirke tigging eller redde klimaet.

Ikke givende. De to biskopene, derimot, opptrådte som politiske emissærer. De fremsto med rene godtkjøpsbetraktninger om klima, fattigdom og skatt, men fant det samtidig riktig å presisere at de ikke hadde gått i tog mot forslaget til endringer i arbeidsmiljøloven. Hvorfor ikke, egentlig? 

Det ble også nevnt, så vidt det var, at kirken alltid hadde hatt en annen «seksualmoral» enn folk flest – nærmest som et bevis på hvor modig kirken er.

Men her er vi ved poenget: Hvorfor er det ingen biskoper som skriver kronikker og går i tog for en strengere seksualmoral, en mer forsiktig bruk av gen- og bioteknologi, eller mot fri abort? Blir det for politisk?

Den senere tids debatt er utløst av biskop Jørgensens tale ved åpningen av Bispemøtet 9. februar. Både Gud og Jesus ble nevnt, men talen var først og fremst politisk. Den går til angrep både på regjeringens skattepolitikk, arbeidslivspolitikk, klimapolitikk og velferdspolitikk. 

Som politisk tale gir den meg ingenting som ikke de politiske partiene kan gjøre bedre. Verre er det kanskje at den heller ikke gir meg noe som kan hjelpe meg til å reflektere over tidens store og vanskelige etiske spørsmål. 

Da kan jeg like gjerne høre på Verdibørsen på NRK.

FØRST PUBLISRT I VÅRT LANDS SPALTE «PÅ EN MANDAG» 23.2.2015

Gå til innlegget

Da KrF tapte

Publisert over 7 år siden

I spørsmålet om rammebetingelser
for organisasjonslivet, kom 
Lars Korvald i mindretall.

Noen av de sakene KrF har kjempet mot, har etter hvert fått så stor oppslutning at det 
neppe er noen vei tilbake. Det gjelder for eksempel spørsmålet om selvbestemt abort og ekteskap for homofile. I andre saker, som regulering av tobakksbruk, blir det stadig større oppslutning om KrFs standpunkt.

Noen av kjernesakene for KrF er evig aktuelle, fordi de berører dypt menneskelige forhold knyttet til livets begynnelse og slutt. Og forholdet mellom religion og politikk er, på en brutal måte, mer aktuelt enn noen sinne.

En sak som KrF tapte på 1980-tallet, har antagelig fått stor betydning for utviklingen av det norske samfunnet. Det gjelder vårt syn på det sivile samfunn.

Sivilsamfunnet er den delen av samfunnet som hverken tilhører markedet, privatlivet eller staten. Mange setter likhetstegn mellom sivilsamfunnet og frivillig sektor, men det blir for snevert. Sivilsamfunnet omfatter også store institusjoner som må og skal være frie, så som kirken, pressen, forskningen og partiene.

Sivilsamfunnet løser viktige samfunnsoppgaver. Men sivilsamfunnet skal ikke først og fremst være et redskap for staten – det skal forfølge sine egne verdier. Mens staten er formell, regelstyrt, har voldsmonopol og drives av et ideal om likhet, er den sivile delen av samfunnet preget av frivillighet, engasjement nedenfra, tilfeldigheter, spontanitet og lokale variasjoner.

Gjennom hele 1800-tallet vokste det frem ulike frivillige organisasjoner. Forholdet mellom det vi i dag ser på som 
offentlig sektor, og det vi vanligvis oppfatter som sivilsamfunn, var annerledes enn det er i dag. For eksempel hadde kirken og filantropiske organisasjoner et mye større ansvar – ikke bare for fattige, mens også for helse og utdanning. Men etter hvert ble båndene mellom organisasjonene og staten sterkere. Det offentlige tok over stadig flere oppgaver som vi før så på som et sivilt eller familiært anliggende. Språklig sett kan vi også spore denne utviklingen. For eksempel tolkes ordet «samfunnsoppgave» i dag ofte som en «statlig oppgave». Men «samfunnet» er ikke det samme som «staten».

At staten gradvis, etter hvert som vi ble mer velstående, tok over oppgaver innenfor blant 
annet helse og utdanning, har de færreste vært imot. Det er noe som, i litt varierende grad, skjer i alle land i utvikling.

Men staten har gjort mer. Den har også «lagt under seg» store deler av sivilsamfunnet. Viktige institusjoner og organisasjoner i sivilsamfunnet er i dag helt 
avhengige av offentlig støtte og tilpasser seg signaler og ønsker fra en stat som ofte har et instrumentelt syn på sivilsamfunnets rolle. Bistandsorganisasjonene, for eksempel, tilpasser seg lynhurtig til signaler fra regjeringen, slik at de fortsatt skal kvalifisere til å motta omfattende offentlig støtte.

Det kunne kanskje vært 
annerledes – dersom KrF ikke hadde tapt.

Det første offentlige utvalget som utredet det norske sivilsamfunnet eller, mer spesifikt, frivillige organisasjoner i Norge, ble oppnevnt av regjeringen Willoch i juni i 1985 og avga innstilling til Finansdepartementet i 1988. Utredningen ble ledet av tidligere statsminister Lars Korvald fra KrF og munnet ut i NO1988:17 Frivillige organisasjoner. Den avdekket blant annet at 
offentlige tilskudd var av vesentlig eller helt avgjørende betydning for aktiviteten på mange områder i sivilsamfunnet. Men et av diskusjonstemaene var om rammebetingelsene for 
organisasjonslivet kunne bedres gjennom generelle avgifts- og skattelettelser – fremfor gjennom drifts- og prosjektstøtte fra staten. Det ville gitt organisasjonene større frihet og uavhengighet av staten. Men her kom Korvald i mindretall – mens statens representanter vant.

Politikken på sivilsamfunnsfeltet har siden blitt stadig mer konsensuspreget. Utviklingen har gått i retning av større enighet om statlig avhengighet og finansiering, og det er ikke lenger så lett å se forskjeller på partienes politikk. Men i retorikken og ideologien kan en fortsatt spore forskjeller. Ordet «fellesskapet» betyr for eksempel noe annet og mer enn «staten» for partier som er borgerlig orientert. Og for ikke-sosialistiske partier er ikke Menighetsfakultetet og Kristelig Gymnasium bare «supplementer» til det offentlige utdanningstilbudet. De er likeverdige alternativer.

Men skal kristendemokratisk politikk for sivilsamfunnet være noe annet enn sosialdemokratisk politikk, bør man ikke gi opp Korvalds tanke. I så fall bør man i mindre grad se på statsbudsjettet som sivilsamfunnets finansieringskilde og i større grad se seg om etter andre kilder. Å være solidarisk med andres penger kan være prisverdig nok. Å mobilisere private og sivilsamfunnet selv er likevel en større prestasjon, og det har dessuten en egenverdi.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN PÅ EN MANDAG I VÅRT LAND 19.1.2015

Gå til innlegget

Vårt Land mistenkeliggjør

Publisert over 7 år siden

Dette er å mistenkeliggjøre motiver fremfor å argumentere reelt i den løpende politiske debatten – når det er bekvemt for Vårt Land.

Det er vanskelig å forstå hva Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes vil med sitt svar til meg (8. november) annet enn nok en gang å spre en mistanke om at jeg og mine medarbeidere mangler integritet.

Han syns det er så påfallende at jeg er for å fjerne formuesskatten, at det er grunn til å reise spørsmål om jeg har tatt dette standpunktet – ikke fordi jeg mener det, men fordi Civita delvis er finansiert av NHO.

Han har helt rett i at jeg reagerer sterkt på denne typen insinuasjoner.

Opplagt. La meg nok en gang gjenta mitt syn på de forhold Simonnes omtaler:
1. Han har selvsagt rett i at Civita er en politisk/ideologisk tankesmie. I vårt formål heter det at «Civita er en partipolitisk uavhengig tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om liberale verdier og løsninger.»

Med et slikt overordnet formål vil det være noen standpunkter som er temmelig opplagte, som for eksempel at vi er for ytringsfrihet, en uavhengig rettsstat og maktfordelingsprinsippet. 
Mange andre standpunkter gir seg ikke selv. Man kan f.eks. argumentere liberalt både for og mot eiendomsskatt og pappaperm. I Civita er det den enkelte medarbeider som hefter for det syn han eller hun forfekter, og det er i stor grad medarbeidernes kompetanse og engasjement som bestemmer hvilke temaer og saker vi tar opp.

Kjøreregler. 2. Simonnes har også rett i at man blant annet bør «gå etter pengene» når man skal avsløre uheldige maktforhold i et samfunn. Særlig gjelder dette sivilsamfunnets institusjoner, som skal være frie og uavhengige. Det gjelder pressen, kirken, kulturlivet, forskningen, frivillige organisasjoner og tankesmier All pengestøtte kan være problematisk, og den som får mye penger fra en eller få kilder, er særlig utsatt.

Men ett sted må pengene komme fra, og derfor er kjøreregler viktig. Hvilke kjøreregler fins det for eksempel mellom de statlige forskningsinstituttene og deres oppdragsgivere? Hvordan hindrer vi at staten behandler kulturlivet instrumentelt?

Hva gjør frivillige organisasjoner for å sikre seg finansiering fra staten? Hvordan sikrer pressen seg mot at staten eller eierne påvirker redaksjonen? Og hvordan unngår aviser, som er sterkt avhengige av staten, at dette ikke påvirker journalistikken?

Åpenhet. I Civita har vi en rekke slike kjøreregler: Vi er et ideelt aksjeselskap, det vil si at det er åpenhet om hvem som støtter oss. Vi har mange støttespillere, slik at ingen skal dominere. Vi tar ingen oppdrag, og vi mottar sjelden prosjektstøtte.

I tillegg er vi som arbeider i Civita, beskyttet av en instruks som hindrer eierne eller styret i å forsøke å påvirke oss når det gjelder valg av temaer, saker eller meninger.  Jeg våger å påstå at vi pr i dag er mer uavhengige enn f.eks. enkelte statlige forskningsinstitutter er.

3. De som støtter oss, gjør det antagelig fordi de i hovedsak er enige i det vi står for og også ellers syns vi gjør et godt arbeid. Men det er pr definisjon umulig at alle bidragsytere er enige i alt vi mener og gjør. NHO er nok enig i det vi mener om formuesskatt, men de er til gjengjeld veldig uenig i det vi mener om sykelønn og pappaperm. Mesteparten av sakene vi tar opp, har de, som organisasjon, neppe noen mening om.

Ufint. Det ufine med måten Vårt Land argumenterer på, er dette: Vårt Land antyder aldri at vi ikke mener det vi sier når vi har standpunkter som Vårt Land (og KrF) er enig i – når det for eksempel gjelder reservasjonsretten, sorteringssamfunnet, familiepolitikken eller aktiv dødshjelp. Bare når vi tar et standpunkt Vårt Land er uenig i, og som noen av bidragsyterne våre er enige i, mer enn antydes det at vi nærmest taler mot vår overbevisning.
Men dette er ikke gravejournalistikk.

Dette er å mistenkeliggjøre motiver fremfor å argumentere reelt i den løpende politiske debatten – når det er bekvemt for Vårt Land.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.11.2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere