Kristin Clemet

Alder:
  RSS

Om Kristin

Følgere

Vårt Lands kampanjejournalistikk

Publisert over 6 år siden

Avisen faller ofte for fristelsen til å konstruere eller forstørre konflikter på sentrum/høyre-siden og forstørre tegn til godt samarbeid på sentrum/venstre-siden.

Onsdag tok Vårt Land kontakt for å stille meg to spørsmål. Det ene gjaldt «dragkampen om hvordan Norge skal betale for alle flyktningene som kommer», og om «Høyre (burde) la seg true av KrF til å gi slipp på skatteletter, for eksempel».

Jeg svarte at jeg er enig med både Solberg og Støre i at alle partier bør bidra, at alle steiner må snus, og at ingen områder ­eller «hjertesaker» allerede i utgangspunktet bør være skjermet. Jeg sa også at jeg personlig syns det er litt upassende med mye politisk «krangling» i en så viktig og alvorlig sak, der tusenvis av flyktninger banker på vår dør. Jeg sa derfor at jeg syns det hadde vært fint om alle partier kunne bli enige om finansieringen av den flyktningstrømmen som nå kommer til Norge.

På konkret spørsmål om hvorvidt bistanden burde være skjermet, sa jeg at det etter min mening ikke er noen saklig grunn til bare å skjerme dette området – blant annet fordi vi vet at mye av ­bistanden dessverre ikke virker eller er skadelig. Men jeg la også til at det ikke er slik at det er like lett å ­omdisponere alle poster på statsbudsjettet. I noen tilfeller er det umulig – i andre tilfeller svært vanskelig. Men det er dette ­embetsverket nå arbeider med når «alle steiner snus».

Det andre spørsmålet gjaldt en artikkel av Minerva-skribent Jan Arild Snoen i Aftenposten, der han på generelt grunnlag var sterkt kritisk til KrF og mente at Høyre må bryte samarbeidet med KrF, dersom Høyre skal ha håp om å vinne valget i 2017. Jeg sa til Vårt Land at jeg er uenig i Snoens analyse. På spørsmål forklarte jeg samtidig hvordan det kan ha seg at Snoen, som en uavhengig skribent på høyresiden, kan gi uttrykk for så stor frustrasjon, samtidig som Vårt Land ikke greier å oppdrive noen misfornøyde fylkesledere i Høyre.

Årsaken er at man i Høyre er svært «godt oppdratt» til å samarbeide med andre partier, og derfor strekker seg veldig langt overfor sine samarbeidspartnere, blant annet ved å venne det andre kinnet til når man for ­eksempel blir utsatt for sterk kritikk av dem man samarbeider med. Men jeg la også til at det selvsagt er grenser også i Høyre. Dersom «fotfolket» i Høyre føler at partiet nærmest utsletter seg selv, og det begynner å gå dårlig for partiet, vil det komme reaksjoner også der.

I Vårt Land 16. oktober blir disse to spørsmålene sauset sammen og mine uttalelser blir fremstilt på en nokså merkelig måte. Jeg bruker ikke båndopptaker når jeg snakker med journalister, men jeg føler meg sikker på at jeg ikke har brukt uttrykket «urimelig KrF-krav», slik Vårt Land skriver. Avisen omgjør mine uttalelser om hva jeg kunne ønske meg fra samtlige partier til en kritikk av KrF – som de så kaller en «kraftsalve» og en «bredside» mot KrF.

I tillegg kobler avisen mine generelle uttalelser om samarbeidspartiet Høyre til den konkrete flyktningsaken – og avisen fortsetter med sin klipp- og lim-taktikk blant annet ved å gjengi at jeg «gruer meg til bare å høre om den prosessen (KrF skal igjennom for å drøfte samarbeidskonstellasjoner frem mot 2017) i to år» – mens avisen behendig unnlater å gjengi at jeg rett etterpå sa at jeg gledet meg til å følge programprosessen i partiene, fordi jeg mener de er mye mer interessante enn «spillet», som pressen ofte er mest opptatt av.

17. oktober har Vårt Land innhentet kommentar fra Kjell Magne­ Bondevik, som mener jeg er «respektløs» og «nedlatende» – hvoretter det pøses på med nye påstander og misforståelser fullstendig grepet ut av luften. Avisen lar for eksempel Bondevik kritisere meg for at jeg ikke heller setter søkelyset på Frp, ­eller for at jeg ikke er opptatt av ­effekten av andre politikkområder enn bistand – men det er jeg jo. Men det var altså ikke dette Vårt Land spurte om.

Det er en gylden regel i journalistikken at det skal være et tydelig skille mellom ­meningsbærende lederartikler og kommentarer, og det som skal være nøytral journalistikk. Vårt Land lever dessverre ikke alltid opp til denne standarden. Alle politisk interesserte forstår at avisens politiske redaksjon er skeptisk til KrFs samarbeid med Høyre og FrP, og at den ser mer positivt på et sentrum/venstre-samarbeid.

Men dessverre forplanter denne holdningen seg inn i den ordinære journalistikken ved at avisen ofte faller for fristelsen til å konstruere eller forstørre konflikter på sentrum/høyre-siden og forstørre tegn til godt samarbeid på sentrum/venstre-siden. Dermed ender det ofte med det jeg vil kalle kampanjejournalistikk. Intervjuet med meg, og de følgene det har fått, er et godt eksempel.

Først publisert i Vårt Land 20.10.2015

Gå til innlegget

Friskoler eller privatskoler?

Publisert over 6 år siden

Venstresiden arbeider selvsagt 
like bevisst med ord og språk som høyresiden gjør.

I forrige uke lanserte den venstreorienterte tankesmien Res Publica boken Ord er makt, skrevet av Sara Gunnerud og Wegard Harsvik. Sistnevnte er tidligere rådgiver for Trond Giske og nå rådgiver for LO-lederen.

Ifølge omtalen viser boken «hvordan det pågår en strid i samfunnsdebatten, der ord og språk er våpen. Striden handler 
om hvem som får sette agen­daen, definere samfunnsproblemene og hva politikere kan gjøre med dem. Den som får bestemme hva den offentlige debatten skal handle om, og på hvilke vilkår debatten foregår, har et stort overtak.»

Bortsett fra at jeg ikke liker å bruke krigsretorikk for å beskrive 
triksene som brukes i politisk kommunikasjon, er jeg enig. Ord og språk kan være «makt over tanken» og legge viktige føringer for den politiske debatten. Dette har jeg skrevet om i Vårt Land 13. juli i år og i Norsk sakprosa, som kom ut på 1990-tallet.

Naivt. Men jeg er uenig med forfatterne når de påstår at det bare er den politiske høyre­siden som «systematisk jobber med språk og retorikk», og at det angivelig er derfor høyresiden vinner viktige politiske kamper. Det virker naivt, grensende til det komiske, å innbille seg at for eksempel Arbeiderpartiet ikke arbeider like bevisst med ord og språk som Høyre gjør. Mange 
på høyresiden vil nok mene at det er helt motsatt, at det er sosial­demokratiet som har vært flinkest til å dyrke den politiske 
retorikken. Det kan man blant annet lese om i en pamflett Civita har utgitt om retorikken i norsk velferdsdebatt.

I en artikkel i Dagbladet 31. august legger forfatterne frem flere eksempler på hvordan høyre­siden tilsynelatende kaprer samfunnsdebatten. De skriver blant annet at «den som får bestemme hva den offentlige debatten skal handle om, og på hvilke vilkår debatten foregår, har et stort overtak. Diskuterer vi «arveavgift» eller «skatt på død»? «Privatskoler» eller «friskoler»?»

Jeg tror alle kan være enige om at uttrykket «skatt på død», som Frp har brukt, er et sterkt uttrykk. Men det er neppe sterkere enn påstanden om at Frp vil «forby fattigdom» når det de egentlig vil forby, er tigging.

Forskjellige skoleslag. Men hva med «privatskoler» og 
«friskoler»? Privatskoler og friskoler er de facto to forskjellige skoleslag. Venstresiden vil kalle 
begge skoleslag for «privat­skoler», mens høyresiden vil 
kalle dem «privatskoler» og «frittstående skoler». Men hvem er det da som retorisk er mest behendig? Etter min mening er det venstresiden og ikke høyresiden.

En «privatskole» er, ifølge norsk lov, en skole som er eid av private. Denne er godkjent etter 
visse minimumsbetingelser i opplæringsloven og mottar 
ingen offentlige tilskudd. Den kan ta inn de elevene den vil, kan ta så høye skolepenger den vil, og eierne kan ta ut så mye utbytte de vil. Det finnes ytterst få slike skoler i Norge, men ett eksempel er Bjørknes Privatskole.

En «frittstående skole» (eller friskole) er, ifølge norsk lov, en skole som er eid av andre enn kommunen eller fylkeskommunen (som regel av private), er godkjent etter en egen lov, mottar betydelige offentlige tilskudd og derfor må oppfylle 
meget strenge betingelser. Den må ta inn de elevene som melder seg, den kan ikke ta mer enn svært beskjedne skolepenger, og eierne kan ikke ta ut noen former for utbytte. Dersom skolen går med overskudd, selv om den bare får offentlig støtte til drift og ikke til lokaler, skal hele overskuddet komme elevene til gode.

Omlag tre prosent av grunnskoleelevene og sju prosent av elevene i videregående opp­læring går på slike skoler.

I dette tilfellet, som er et av de eksemplene Harsvik og Gunnerud bruker, forholder det seg 
altså helt motsatt av hva forfatterne hevder. Det er ikke høyresiden som bruker falske ord og uttrykk, men venstresiden.

Høyresiden bruker to forskjellige begreper for å beskrive to forskjellige fenomener — mens venstresiden bruker samme 
begrep for å beskrive forskjellige fenomener. Og hvorfor gjør de egentlig det?

Mitt tips er at de har «skjønt at dersom man vinner kampen om språket, er sjansene gode for at man også vinner fram med løsningene» — i dette tilfellet en strengest mulig friskolelov, lavest mulig støtte til friskolene og så få friskoler som overhodet mulig.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN PÅ EN MANDAG - I VÅRT LAND 7.9.2015

Gå til innlegget

Anundsen, Støre og mediene

Publisert over 6 år siden

Spørsmålet som reiser seg, er om det er noen prinsipiell forskjell på filmen Anundsen fikk laget og boken Støre fikk skrevet?

  • Det er lett å stille seg kritisk til den filmen som Justis- og beredskapsdepartementet lanserte i forrige uke.

Det er ikke kritikkverdig at departementet informerer om den politikken som føres, eller at man bruker film som medium. Det som, etter min mening, er uheldig, er at Anders Anundsen deltar i filmen sammen med sine embets- og tjenestemenn, bl.a. ved å intervjue dem. Embets- og tjenestemenn i departementenes underliggende etater har lojalitetsplikt overfor statsråden, som på sin side har instruksjonsrett. Men embets- og tjenestemenn skal også ivareta, og få anledning til å ivareta, sin faglige nøytralitet og integritet. Det er vanskelig, dersom skillet mellom fag og politikk viskes ut.

Det er ikke ulovlig å lage en slik film, men det er, etter min mening, lite skjønnsomt og uttrykk for en svak rolleforståelse. Embets- og tjenestemenn, som skal være like lojale overfor enhver regjering, bør ikke opptre som kulisser eller håndlangere for en statsråd når eller dersom han er ute i partipolitisk ærend. Anundsen mener at han ikke er det, men selv om han ikke mener det selv, burde det være lett å forutse at andre kunne oppfatte det slik, særlig når filmen lanseres i en valgkamp. Det i seg selv burde fått ham til å unnlate å lage filmen slik og til å lansere den nå. Han kunne i stedet fått Fremskrittspartiet til å lage en film om alt det gode Anundsen og Frp mener at Regjeringen har fått til - gjerne med seg selv i hovedrollen.

Da jeg sist fredag deltok i NRK Kulturnytts fredagspanel var filmen til Anundsen tema. Vi ble spurt om mediene kaster stein i glasshus når de kritiserer Anundsen, siden stadig mer av journalistikken er betalt av annonsører. Svaret på det er, etter min mening, nei - men jeg tillot meg å nevne at pressen nok likevel er litt dobbeltmoralsk.

For selv om pressen svinger seg til de store høyder i sin kritikk av den uheldige rolleblandingen i filmen til Anundsen, betyr ikke det at pressen alltid er opptatt av uheldig rolleblanding.  Hvorvidt slike saker slås opp og kritiseres, avhenger i høy grad av hvem som blander roller og hva saken gjelder. Jeg nevnte ett eksempel i programmet - men jeg har nå kommet på ett til:

I 2008 utga daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre en bok - Å gjøre en forskjell . I Aftenposten 28.juni samme år fremkommer det, i en nokså beskjeden artikkel, at det, som også skulle bli en "ganske personlig beretning", var kommet til ved hjelp av flere medarbeidere i departementet. En egen "ressursgruppe" arbeidet med boken, der bl.a. den påtroppende FN-ambassadøren, som også har vært statssekretær for Arbeiderpartiet, deltok. En tidligere utenriksredaktør i NRK, som på dette tidspunkt jobbet i UD, hadde visstnok den mest sentrale rollen i arbeidet med boken.

Daværende stortingsrepresentant og Høyre-leder Erna Solberg mente at bokskrivingen kunne "åpne for rolleblanding mellom embetsverket og den politiske ledelsen", og det mente tydeligvis enkelte i departementet også, men ingen ville stå åpent frem.

Det er vanskelig å finne særlig mer kritikk av dette prosjektet  enn de få avsnittene som sto i denne Aftenposten-artikkelen.

Noen år senere ville Jonas Gahr Støre skrive bok igjen, denne gangen ved å bruke UD-midler til å betale en ekstern forfatter, men dette prosjektet ble skrinlagt, fordi man hadde glemt å følge anskaffelsesreglementet.

Spørsmålet som reiser seg, er om det er noen prinsipiell forskjell på filmen Anundsen fikk laget og boken Støre fikk skrevet?

Jeg syns det er veldig vanskelig å se det.

Men hvis det ikke er noen forskjell av prinsipiell betydning, er det et annet spørsmål som melder seg: Hvorfor får Anundsen så voldsomt mye kritikk i mediene - mens Støre, såvidt jeg husker, nesten ikke ble kritisert?

Kan noen forklare meg det?

FØRST PUBLISERT PÅ MIN EGEN BLOGG.javascript:mctmp(0); PUBLISERT HER ETTER INITIATUV AV REDAKSJONEN DA JEG SELV HAR BEGRENSET MULIGHET TIL Å FØLGE OPP DEBATT.

Gå til innlegget

Underholdningskampen

Publisert over 6 år siden

Etter min mening er det umulig å si, på objektivt grunnlag, at den ene var bedre enn den andre av Siv Jensen og Knut Arild Hareide. Men de hadde ulikt syn på søndagshandel, og de argumenterte på veldig forskjellig måte.

For noen uker siden skrev jeg et innlegg i Vårt Land om hvordan politikere bedriver strategisk kommunikasjon: De sier ikke bare det de mener - de sier også det de tror at det lønner seg å si.

Det var selvsagt mange eksempler på dette i gårsdagens partilederdebatt på NRK. Både partilederne selv og deres rådgivere har brukt lang tid på å forberede debatten, finne ut hva slags argumenter som "slår" best, hva som kan svekke motstanderen og hans eller hennes argumenter - og hva som kan utløse latter og applaus i salen. Målet er å "greie seg" bra, og med det mener man vel - når alt kommer til alt - at pressen syns at man greier seg bra. Hvis mediene sier og skriver at den ene politikeren greide seg bra eller vant debatten - mens en annen gjorde det dårlig eller tapte debatten, fungerer det som en slags fasit. Og er man riktig heldig eller uheldig - alt avhengig av om man vant eller tapte - kan det også påvirke entusiasmen eller misnøyen i eget parti og i siste instans velgernes lyst til å stemme på partiet.

Sånn må det nesten være. Politikere vil i ulik grad gjøre et godt eller dårlig inntrykk på velgerne, og det kan selvsagt få konsekvenser. Likevel reiser all støyen rundt selve debatten - med underholdningsinnslag, underveiskommentarer, hyling i salen, nachspiel og terningkast - enkelte spørsmål.

Det må for eksempel (igjen) kunne reises spørsmål om måten NRK velger å dekke valgkampen og gjennomføre slike debatter på. Det er, for meg, ubegripelig at NRK må lage så mye (forsøk på) underholdning og støy ut av en slik debatt. 

Det kan virke som om statskanalen mener at den har en oppgave i å mobilisere velgere, og at den, for å få med alle som ikke er så interessert, må legge seg på et veldig lavt og nærmest barnslig nivå. Selv følte meg meg nærmest hensatt til det gamle Øst-Tyskland da jeg så den nye, "kule" demokratisangen som NRK hadde laget. 

Eller for å si det med Håkon Moslet, som står bak reality-serien "Diktaturet": "Mange av oss tar demokratiet for gitt, men alternativet er jo faktisk diktatur. Dessverre er det mange unge som velger å ikke bruke stemmeretten. Det sier noe om at veldig mange tar friheten i det norske samfunnet for gitt, og vi har lyst til å vise alternativet gjennom denne serien..."

Men alternativet til å stemme er ikke diktatur - for det er faktisk helt legitimt ikke å stemme i et demokrati. Og den "friheten mange tar for gitt", avhenger selvsagt ikke av valgdeltakelsen i et kommunevalg.

Jeg syns heller ikke det er NRKs oppgave å kåre vinnere og tapere av debatten omtrent mens debatten pågår. Da jeg skrev det på twitter i går, var det mange som responderte ved å si at alle andre jo gjør det. Aftenposten hadde sin egen sending rett etter debatten, og Dagbladet og VG (og sikkert også andre) har kastet terninger og bedømt politikernes innsats bare minutter etter at debatten er ferdig.

Forskjellen er at det faktisk er forskjell på NRK og de andre. NRK har et helt særlig ansvar for å være politisk nøytral og balansert. Og forestillingen om at man, på nøytralt vis, kan rangere vinnere og tapere i en slik debatt, er, etter min mening, naiv.

Enhver slik bedømmelse blir nemlig preget av om man liker vedkommende politiker, om man liker debattstilen til vedkommende politiker, og om man stort sett er enig eller uenig i det vedkommende sier. 

Et godt eksempel kan være duellen mellom Knut Arild Hareide og Siv Jensen om søndagsåpne butikker. De fleste kommentatorer i mediene og på sosiale medier synes å mene at Hareide her var den soleklare vinneren. Men det er også noen som ikke liker Hareides stil, og som derfor mente at Jensen vant.

Poenget er at det nesten er umulig å ta stilling til dette uten å bli påvirket av egne "likes" og "dislikes". Etter min mening er det umulig å si, på objektivt grunnlag, at den ene var bedre enn den andre. Men de hadde ulikt syn, og de argumenterte på veldig forskjellig måte.

Siv Jensen argumenterte med "grenser for politikk" og sa at det ikke var hennes eller Regjeringens mål at flest mulig butikker skulle holde åpent, eller at flest mulig skulle handle på søndag - men at det skulle være mulig å handle for butikkeiere og handlende som ønsker det, siden meningene om hvordan vi vil leve livene våre er forskjellig. Hun viste i den forbindelse til at det har vært gjennomført andre reformer før, som mange var imot, og som de nå er for. Hun viste også til at det er adgang til å holde søndagsåpent og handle i mange andre land, og at det fungerer. Hun sa også at hun var villig til å inngå kompromisser, og at Venstres forslag om å la kommunene bestemme tok utgangspunkt i et annet godt prinsipp, nemlig det kommunale selvstyret.

Knut Arild Hareide argumenterte med at han ikke ønsker et samfunn preget av enda mer "markedspress" og "full handling", at det er viktig å bevare søndagen som en annerledesdag, og at søndagsåpent også innebærer mindre frihet for mange. Han mente at tidligere reformer, som f.eks. innføring av farge-TV, ikke var sammenlignbare, siden folket den gangen ønsket reformene, mens det nå er svært mange, bl.a. en lang rekke organisasjoner, som er imot å tillate søndagsåpent. Han ønsket heller ikke å overlate beslutningen til kommunene, fordi det vil smitte fra noen kommuner til andre, som dermed vil føle seg presset til å holde åpent. Han appellerte til Siv Jensen om å trekke tilbake forslaget, slik man gjorde med forslaget om plastposeavgift.

Debattlederen blandet seg lite inn, og det ble alt i alt en ganske rolig debatt som ble ført i en hyggelig tone. Skulle det vært stilt noen kritiske spørsmål til argumentene som ble fremført, kunne det bl.a. vært gjort ifm den påståtte smitteeffekten mellom kommunene. Akkurat dette har Civita undersøkt, og det er vanskelig å dokumentere en slik effekt

Så hvem var best?

Det avhenger i høy grad av øynene som ser. Hvilken debattstil liker man best? Hvilken person har man mest sympati med? Og hvem er man mest enig med?

Ingen kan nekte avisene å trille terninger. 

Men de burde kanskje klargjort premissene litt bedre og gjøre det klart at det de presenterer for leserne, er en høyst subjektiv vurdering.

FØRST PUBLISERT PÅ MIN EGEN BLOGG. LAGT UT HER PÅ REDAKSJONENS INITIATIV SOM GRUNNLAG FOR DEBATT. SELV HAR JEG IKKE MULIGHET TIL Å FØLGE OPP DEBATT HER

Gå til innlegget

Den utskjelte skatteletten

Publisert nesten 7 år siden

Man kan få inntrykk av at skattelette brukes på pappneser og potetgull. 
Slik er det ikke.

Frem mot 2017 vil skatte­debatten igjen bli mer sentral. Vi vil få en debatt om både skattesystemet og skattenivået. Flere spørsmål trenger seg på. Bør vi for eksempel redusere selskapsskatten for å henge med i den internasjonale­ konkurransen? Bør vi fjerne­ formuesskatten, som er blitt en nesten særnorsk skatt? Bør vi senke skatten på arbeid og øke de grønne skattene i stedet?

Jeg synes skattedebatten i Norge­ ofte er rar. Mange, både på høyre- og venstresiden, snakker om «å gi» skattelettelser, som om alle pengene i utgangspunktet er statens. Men det er de jo ikke. Det er borgerne som «eier» pengene, og som, gjennom valg, bestemmer hvor mye det er hensiktsmessig å la staten disponere.

Privat forvaltning. Vi diskuterer ofte som om venstresiden alltid er imot skattelettelser – mens høyresiden alltid er for. Men Stoltenberg I-regjeringen foreslo skattelettelser på ni milliarder kroner. Den mente at det var svært viktig «at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal nyttes på en måte som vil styrke vekstevnen i norsk økonomi», og at «lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes».

I debatten får man også ofte inntrykk av at enhver skattelette fører til en reduksjon i det offentlige tilbudet. Men slik er det heller­ ikke. Det norske ­regjeringer gjør, er å bruke en del av et økt handlingsrom i offentlige budsjetter til skattelettelser, mens den desidert største delen går til større offentlige budsjetter.

Man kan også få inntrykk av at penger som «gis» i skattelette, nærmest forsvinner ut av økonomien eller brukes på papp­neser og potetgull. Men slik er det jo ikke. Penger som ikke staten forvalter, forvaltes av private. De brukes på familien og bedriften, de spares og investeres. Generelt er det liten grunn til å tro at private penger brukes mindre omsorgsfullt eller mindre effektivt enn offentlige penger brukes.

Debatten om skattens dynamiske effekter, at den for eksempel fremmer den økonomiske veksten, er også underlig. Man får inntrykk av at høyresiden har veldig stor tro på dynamiske effekter, mens venstresiden ikke tror på dem overhodet. Men sannheten er vel at alle tror at skatt virker på noe, og at både arbeidsinnsats, investeringer og forbruk påvirkes av skatt. Når for eksempel Stoltenberg II-regjeringen reduserer selskapsskatten er det fordi den tror det vil styrke konkurranseevnen og øke verdiskapingen.

Statens rolle. Vi hører sjelden prinsipielle begrunnelser for skattelette i Norge. En slik begrunnelse kan være at skatt også handler om makt og synet på staten. I noens øyne er «felles­skapet» ensbetydende med staten, og de ser staten som noe som «står over» borgerne og vet bedre­ enn borgerne selv hvordan samfunnet bør se ut. Andre ser staten som en maktfaktor som også skal beskyttes mot seg selv, og som skal ha begrenset makt over borgerne. De legger dessuten vekt på at det er balanse mellom staten, sivilsamfunnet og privat sektor, og at staten ikke alltid er den beste til å løse oppgavene.

Når den offentlige pengebruken vokser så enormt som i de siste 10–15 år, er det også mange­ praktiske begrunnelser for at mer av pengene burde vært brukt på lettelser i skatten. Det er for eksempel lettere å reversere en lettelse i skatten enn en økning i offentlige utgifter. Mer penger på privat hånd kan også styrke velferden i fremtiden, fordi det gir økte investeringer, mer sparing og mer konsum, og en tryggere privatøkonomi for familiene.

Det er også en fare ved å øke pengebruken innad i offentlig sektor så voldsomt som vi har gjort i Norge de senere år, fordi det gir få insentiver til å effektivisere driften. Vi vet jo med oss selv at vi ofte sløser mest når vi har mest, og kanskje særlig når vi forvalter andres penger. Dermed er det også en risiko for at våre naboland får en konkurransefordel som vi vil merke når det blir vanskeligere å finansiere velferdsstaten.

Norge har et godt skattesystem, blant annet fordi partiene på Stortinget har inngått brede­ kompromisser om å utvide skatte­grunnlaget og senke satsene. Men det er fortsatt rom for å vri skattene, slik at de gir bedre insentiver til både arbeid, klimavennlig adferd og investeringer. Lettelser i skatten kan gi oss mer å fordele senere.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.8.2015 - I SPALTEN PÅ EN MANDAG

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere