Kristin Clemet

Alder:
  RSS

Om Kristin

Følgere

Oslo Symposium og de kristne

Publisert rundt 5 år siden

Det er interessant å se hvordan symposiet provoserer kristne som selv har en fremtredende rolle.

Det er ikke overraskende at Oslo Symposium virker veldig provoserende på mange. Sterkt religiøse mennesker og miljøer virker generelt provoserende i et så sekulært samfunn som det norske.

Men det er spesielt interessant å se hvordan symposiet provoserer enkelte kristne mennesker, som selv har en fremtredende rolle i norsk politikk og samfunnsliv.

En av dem er Trond Bakkevig, som er prost og aktiv Arbeiderparti-mann. Han mener at symposiet "misbruker kristendommen", fordi man har "gjort kristendom til et verktøy for politisk møtevirksomhet". Han mener det er feil å gjøre kristendommen til et "politisk prosjekt", fordi det finnes gode kristne i alle partier, både til høyre og venstre i politikken.

Bakkevig får følge av lederen i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, som, ifølge Vårt Land, går "hardt ut mot mønstringen". "Å forsøke å lime kristen tro til bestemte politiske partier, opplever jeg som et direkte forsøk på å bedrive kirkesplittelse", sier hun, som mener at "kristen tro (ikke) lar seg mynte ut i ett politisk program".

Også Emil André Erstad, som er KrF-politiker og rådgiver i tankesmien Agenda, har "sett (seg) lei på at Bjarte Ystebø, Oslo Symposium og høgreorienterte kristne har tatt monopol på kva som er verdispørsmål for politisk engasjerte kristne". Det Oslo Symposium driver med, er egentlig "ein diskusjon om harde politiske realitetar forkledd i ei innpakning av snevre verdispørsmål". Det er dessuten "ein farleg veg å gå for eit kristenfolk i eit land, det å knytte livssynet sitt til visse politiske parti. Det gjer trua på ein allmektig Gud til ein politisk reiskap som brukast til å fremja eigne politiske preferansar." For Erstad er det kristne livssynet hans den viktigste politiske motivasjonen han har for å drive med politikk, men det gir han visstnok aldri svar på hvilket politisk parti han skal engasjere seg i.

Da Trond Bakkevig var på Dagsnytt 18 i går, ble han spurt om ikke kritikken hans bare kom fordi han har et annet politisk syn enn initiativtakerne til Oslo Symposium har, men dette kunne han - med rette - tilbakevise. Bakkevig har, prisverdig nok, også kritisert de politiske prestene i Den norske kirke, noe jeg skrev om her.

Likevel er det noe som skurrer i kritikken fra de tre.

Biskoper går fri

Det første som skurrer, er at de, bortsett fra Bakkevig, sjelden eller aldri tar seg bryet med å kritisere hvordan prester og biskoper i Den norske kirke opptrer politisk. Erstad har rett i at de som står bak Oslo Symposium, er veldig opptatt av noen verdispørsmål, som "tilfeldigvis" faller sammen med de verdispørsmålene den kristenkonservative delen av Frp er opptatt av, mens de er påfallende lite opptatt av en del andre spørsmål. Men det samme kan sies om en del av de norske biskopene, som er mer opptatt av spørsmål som "tilfeldigvis" faller sammen med venstresidens verdier, mens de er påfallende lite opptatt av saker som f.eks. Frp og Oslo Symposium er opptatt av.

Det andre som skurrer, er at kritikken mot Oslo Symposium fremføres som om symposiet var eid av staten eller representerte oss alle. Men det stemmer jo ikke. Oslo Symposium er et arrangement, som en privatperson har tatt initiativ til, og som er støttet av foreningen ICEJ, avisen Norge IDAG og organisasjonen Kristenfolket. Og spørsmålet er: Hva er egentlig illegitimt med at et slikt frivillig arrangement blander kristendom og politikk? Man kan mislike det og kritisere det, men det er vel ikke i seg selv illegitimt? Og man kan vel ikke påstå at det er "misbruk" av kristendommen eller "forsøk på å bedrive kirkesplittelse", for vi aner vel tross alt ikke hvilke kirker initiativtakerne og deltakerne er medlem av? Hvilke prinsipper er det egentlig Oslo Symposium bryter?

Selv syns jeg det er en vesensforskjell på en statskirke, og til dels også den nåværende folkekirken, og andre kirkesamfunn. Etter min mening må en kirke - for ikke å snakke om et arrangement - kunne tro og mene nøyaktig hva den eller det vil. Problemet er mye større når en statskirke, som har et slags nesten-monopol og foregir å være en kirke for oss alle, opptrer politisk, noe jeg skrev om her og uttalte meg om her. En statskirke har, akkurat som NRK (i motsetning til andre medier), særlige forpliktelser, fordi den opptrer på vegne av oss alle.

FrP utenfor

Det tredje som skurrer, er de tre kritikernes manglende evne til å se hvordan Fremskrittspartiet praktisk talt aldri blir tatt inn i det gode selskap av Den norske kirke. Bakkevig og Raaum kan gjerne si at det finnes gode kristne i alle partier, og at det kristne livssynet ikke forteller noe om hvilket parti man vil velge, men demonstrerer kirken dette i praksis?

Jeg syns ikke det. Jeg kommer ikke på en eneste biskop eller prest som deltar i samfunnsdebatten om politiske spørsmål, og som fremstår med et klart borgerlig-liberalt ståsted. Og en biskop i Den norske kirke, som åpent står frem eller virker som en Frp'er, virker helt utenkelig. Så når de føler at noe så prosaisk som et arrangement kan virke så støtende - hvordan tror de da det kan virke på andre kristne, som for eksempel er skeptiske til innvandring og stemmer Frp, at deres parti og deres syn mer eller mindre direkte blir stemplet som ukristelig - til og med av Den norske kirke?

Det siste som skurrer, er det litt paradoksale i Erstads budskap. Han mener at det kristne livssynet han har, ikke forteller noe om hvilket parti han skal engasjere seg i. Men hvis det er så tilfeldig - hvordan kan han da bli så provosert av at mange på Oslo Symposium (sannsynligvis) støtter Frp? Er det ikke i bunn og grunn et kjennetegn på en levende religion at ulike kristne grupperinger finner ulike saker og verdier de ønsker å fremme? Er ikke nettopp det et tegn på at vi lever i et liberalt og livssynsåpent samfunn?

Alle vi andre må jo dessuten tåle at Erstad selv tilhører et parti som kaller seg Kristelig Folkeparti, og som har et verdigrunnlag som "er hentet fra Bibelen", hvilket indirekte kan få oss til å tro at andre partier, som har et annet verdigrunnlag, ikke kan ha hentet det fra Bibelen?

Ikke ren sti

Jeg er klar over at KrF gjerne fremhever at de begrunner sine standpunkter politisk og verdslig, men jeg syns ikke alltid partiet lever opp til dette idealet. KrF holder seg nemlig ikke alltid tilbake fra å bruke svært harde karakteristikker av andre i saker som man i hvert fall kan mistenke har noen religiøse undertoner, slik det for eksempel var i saken om søndagsåpne butikker. Og spørsmålet er om ikke dét også kan virke som om noen har "tatt monopol på hva som er verdispørsmål for politisk engasjerte kristne"? Det hender jo også at KrF begrunner sine standpunkter med kristelig nestekjærlighet.

Mitt inntrykk er at kritikken som nå rettes mot Oslo Symposium, er litt mindre prinsipiell enn den foregir å være.

Dersom det hadde blitt avholdt et arrangement fullt av troende folk som stemte på venstresidens partier, og som var grenseløst opptatt av liberal innvandringspolitikk, klima og økonomisk ulikhet, tror jeg ikke vi hadde sett så hard kritikk fra andre kristne.

Kristne Frp'ere ville kanskje følt seg litt støtt, men det ville neppe bekymret Den norske kirke.

Gå til innlegget

Jeg forstår ikke helt poenget med at en leder for en tankesmie skal inngå kompromisser med politiske partier eller personer i politiske partier. Det er også en form for privatisering av politikken.

For cirka et år siden inviterte tankesmien Agenda sentrale personer fra Venstre, KrF, SV, Ap og Sp til å sitte i et utvalg sammen med Marte Gerhardsen for å utmeisle en felles integreringspolitikk. De forslagene som vakte mest debatt, men ganske liten oppslutning, dreide seg bl.a. om restriksjoner på bruk av religiøse klesplagg. 

Selv er jeg skeptisk til denne typen utvalg - av mange grunner. Jeg forstår ikke helt poenget med at en leder for en tankesmie skal inngå kompromisser med politiske partier eller personer i politiske partier. Det er også en form for privatisering av politikken, ettersom de politikerne som deltok, får en heller uklar rolle.

I det offentlige rom får man både inntrykk av at det er partiene som har sittet i utvalget, at det er oppnevnte partirepresentanter som har gjort det, og at det er privatpersoner som "tilfeldigvis" tilhører et bestemt politisk parti, som har gjort det, dvs. sittet i et utvalg og inngått kompromisser. Formelt sett er det nok det siste som er riktig.

På den annen side: Agenda og Civita har etter hvert fått veldig ulike roller, og det er selvsagt ingenting i veien for at vi er forskjellige. Ett eksempel er at Agenda har som formål å drive politikkutvikling for det de kaller "sentrum-venstre", som visstnok for tiden er de omtalte partiene - mens Civitas utredninger og politikkforslag er til fri avbenyttelse for hvem som helst som vil bruke dem eller la seg inspirere av dem.

I dag fikk vi et eksempel på hvor problematisk denne arbeidsformen, etter min mening, kan være: Det viser seg at Høyre/Frp-regjeringen har bestemt at den ikke vil foreslå et nasjonalt forbud mot religiøse klesplagg som dekker ansiktet, fordi dette ikke er noe stort problem i Norge nå, og fordi kommunene selv gjerne kan forby det f.eks. på skolen, dersom de ønsker det.

Dette har fått Jan Bøhler i Arbeiderpartiet, som er tilhenger av et nasjonalt forbud, til å reagere, og som argument bruker han Agenda-utvalget.

NRK kalte utvalget "tverrpolitisk", og dette er også et uttrykk Bøhler bruker. Men Høyre og Frp har jo aldri vært invitert inn i Agenda-utvalget, siden Agenda har bestemt seg på forhånd for at Høyre og Frp ikke har de beste løsningene. De beste løsningene ligger nemlig, ifølge Agenda, "i sentrum/venstre". Men likevel mener altså Bøhler at det er "spesielt at Listhaug her går imot hva sentrale folk i Venstre, KrF, SV, Sp og Ap mener", fordi man "nå kunne ha skapt tverrpolitisk enighet om" et nasjonalt niqab-forbud.

Dette er interessant, av flere grunner:

For det første er det interessant at Bøhler fremstiller det som "spesielt" at Høyre/Frp-regjeringen ikke mener det samme som det private Agenda-utvalget, der altså Høyre og Frp helt bevisst ble holdt utenfor.

For det annet er det interessant å registrere at Bøhler mener at Stortinget nå "tverrpolitisk" bare kan vedta et niqab-forbud basert på en enighet i et Agenda-utvalg, enda ingen partier faktisk har programfestet et slikt nasjonalt forbud, og enda ingen partier har stemt for slike forslag når de tidligere har vært fremmet av Frp. (Man kan si at det er rart at Frp da ikke foreslår det samme i regjering, men slik fungerer regjeringsarbeid: Frp regjerer sammen med Høyre i en mindretallsregjering og baserer sitt arbeid på Sundvollen-erklæringen og samarbeidsavtalen med Venstre og KrF. Dessuten kan det ha kommet til saklige innvendinger som gjør at Frp ikke vil foreslå noe forbud nå.)

Men altså: Hverken Høyre, Venstre, KrF, Ap, Sp, MDG eller SV har, såvidt jeg har greid å finne ut, programfestet et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende klesplagg i skolen og/eller i det offentlige rom (jeg tror heller ikke Frp har gjort det, men dette partiet har i det minste fremmet forslag om det i Stortinget). Skulle begrunnelsen for å vedta det likevel, være et privat utvalg som enkelte politikere har deltatt i som privatpersoner - ja, da snakker vi om en privatisering av politikken, hvilket betyr at partidemokratiet, partienes medlemmer og organer, som har vedtatt partiprogrammene, blir satt ut av spill.

Det er selvsagt ikke noe i veien for at et parti bestemmer seg for å mene noe som ikke står i partiprogrammet, inngå kompromisser med andre partier eller å forandre mening om noe, dersom det er nødvendig. Men da følger det av partidemokratiet at man må følge visse prosedyrer vis a vis egne organer og medlemmer - og ikke bare henvise til at enkeltpersoner i noen av partiene har blitt enige om noe som partiene selv ikke mener.

Men når alt dette er sagt: "Sentrum/venstre", som altså visstnok har de beste løsningene, har flertall på Stortinget. Så hvis de vil ha et nasjonalt forbud, kan de bare vedta det. Hvis Bøhler mener at ting så å si er i boks med Agenda-utvalget, så trenger han ikke Høyre og Frp. De har jo uansett, per definisjon, ikke de beste løsningene.

FØRST PUBLISERT PÅ CLEMETS EGEN BLOGG. LAGT UT PÅ VERDIDEBATT.NO BÅDE REDAKSJONENS INITIATIV DA CLEMET IKKE HAR KAPASITET TIL Å FØLGE OPP DEBATT,.

Gå til innlegget

Religiøse skoler

Publisert over 5 år siden

Muslimske skoler kan komme. Vil de bli like populære som de kristne skolene?

Et utvalg med politikere fra SV, KrF, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre, samt Marte Gerhardsen fra Agenda, har lagt frem et notat med forslag til en ny integreringspolitikk. Forslagene
knyttet til religion har ført til mest debatt, herunder særlig forslagene om strengere kjøreregler for bruk av religiøse klesplagg.

Selv stusset jeg over punktet om religiøse skoler, der det sto at utvalget vil «begrense etableringen av religiøse privatskoler som kan virke segregerende», men i en artikkel i VG forleden kom det en presisering: «Når det gjelder private religiøse skoler, har vi ikke dårlige erfaringer i Norge med skoler som segregerer barna på bakgrunn av kjønn eller­ religion. Men for å forsikre oss om at vi ikke får det i framtida, foreslår vi en gjennomgang av kriterier for statlig finansiering av private skoler.»

En «gjennomgang» skader selvsagt ikke. Men en av grunnene til at de religiøse skolene fungerer så bra som de gjør, er at vi allerede har gode kriterier.

Få privatfinansierte. Vi har 
to typer privatskoler i Norge. 
Den ene typen er helt privat,
det vil si at staten hverken 
kan bestemme hvem som skal gå der eller hva de skal betale.

Ingen kan nekte noen å etablere en slik skole. Når det likevel er svært få slike skoler i Norge, og, så vidt jeg vet, ingen som er religiøse, så skyldes det at det også er mulig å etablere private friskoler med offentlig støtte.

Slike friskoler er politisk omstridt. Venstresiden har alltid kjempet for å innskrenke mulighetene for slike skoler eller for å nekte dem bedre vilkår. SV fattet en gang et landsmøtevedtak om helt å forby religiøse friskoler, men måtte reversere vedtaket, fordi det kan være i strid med menneskerettighetene.

Strenge regler. Det er selvsagt risiko for at skoler, som opprettes med en bestemt profil, kan bidra til større segregering enn vi allerede har i norsk skole. Både av denne og andre grunner må friskolene følge et svært strengt regelverk for at de skal få støtte­. De har blant annet ikke adgang til å sile eller sortere elever, men må ta elevene inn i den rekkefølgen de melder seg – eller, hvis det er videregående skole, bruke­ samme­ type inntakskrav som den offentlige skolen.

Og hvis det blir kø, fordi det er for mange som søker seg til skolen, må køen ordnes etter saklige kriterier som er godkjent av ­departementet. Et slikt saklig kriterium kan være geografisk nærhet til skolen, eller at man har søsken som går der. Det kan også være et saklig hensyn at en elev er medlem av vedkommende trossamfunn. En skole kan altså bare ta hensyn til elevenes religiøse tilknytning, dersom det er oversøkning til skolen.

I praksis har de religiøse skolene, særlig de som er av en viss størrelse og i byene, en mer mangfoldig elevgruppe, også når det gjelder tro og religiøs bakgrunn, enn mange offentlige­ skoler. Det skyldes blant annet at de har et mye større inntaks­område, slik at elevgruppen i mindre grad preges av bostedssegregeringen enn tilfellet er for offentlige skoler. Men det skyldes også at mange foreldre velger seg til disse skolene, også av andre grunner enn de religiøse.

Forskning har vist at mange foreldre oppsøker skoler der elevgruppen er mer mangfoldig enn på den offentlige nærskolen. Vi ser også at mange foreldre ­liker de verdiene skolen har, selv om de selv tilhører en annen eller ingen religion. Noen av skolene er også kjent for å være ekstra flinke med elever som sliter.

Opp til skolen. Vi har for tiden ingen muslimske skoler i Norge, men det kan komme. Vil de i så fall være like attraktive for ikke-muslimer som de kristne skolene er for ikke-kristne?

Det er, per i dag, umulig å vite, men jeg antar at de fleste vil tippe «nei»: Det er ikke sannsynlig at en muslimsk skole vil være like attraktiv for ikke-muslimer som for eksempel Kristelig Gymnasium er for muslimer.

Man kan likevel ikke hindre muslimske friskoler å etablere seg, så lenge de følger de reglene vi har. Men en allmenn aksept av slike skoler betinger nok også at de bestreber seg på å bli like gode, inkluderende og mangfoldige som de kristne skolene er.

Det er vanskelig å se for seg hvordan dette kan ordnes med mer regler. Det er, til syvende og sist, noe skolene selv, og elevene og foreldrene som søker seg dit, må ønske å få til.

Gå til innlegget

Det er direkte meningsløst, slik Berit Aalborg forsøker, å sammenligne ­norske statsråder med Donald Trump.

Jeg er ikke godt vant med å bli trodd eller tolket i beste mening av Vårt Lands kommentator Berit Aalborg. Men siden hun delvis karikerer mitt standpunkt i sin kommentar «Det ‘lille vi’» (20. august), vil jeg gjerne gjenta mitt poeng:

Om ikke før, så har denne sommeren vist oss at det er motstand og reell bekymring i store deler av befolkningen, både i Europa og USA, over noen av konsekvensene av innvandring, globalisering og europeisk integrasjon. Og hvis de negative konsekvensene og bekymringene ikke blir tatt på alvor av den politiske eliten, så vil folk i stigende grad flokke­ seg rundt nasjonalistiske og nasjonal­konservative partier og bevegelser. Slike partier og bevegelser vokser nå i hele Europa­ og skaper mange steder dype splittelser og sosial uro.

Mild bris. Norges mest innvandringskritiske parti er Fremskrittspartiet, og Norges mest nasjonalkonservative parti er Senterpartiet. Begge partier er som en mild bris å regne målt mot de nasjonalistiske vindene som nå feier over Europa og USA. Derfor er det direkte meningsløst, slik Aalborg forsøker, å sammenligne norske statsråder med Donald Trump.

Det er mange og ulike årsaker til at så mange nå gjør opprør mot et åpent, liberalt Europa og USA. Men noe som går igjen i analysene, er blant annet at det er et opprør mot politiske eliter som ikke forstår, tar hensyn til eller setter ord på de problemene mange har og den bekymringen mange føler.

Unngått. I Norge har vi heldigvis unngått de store politiske rystelsene som så mange andre land opplever. En viktig årsak er helt sikkert at vi har hatt så god økonomi. Men det kan også hende­ at politikerne har gjort klokt i ikke å legge lokk på debatten, som i Sverige – og at vi er heldige som har Europas mest moderate innvandringskritiske og nasjonalkonservative partier.

Mitt inntrykk er at Aalborg mener at harmonien i Norge hadde­ vært enda større dersom ikke Listhaug hadde kommet med noen av de uttalelsene Aalborg og mange andre ikke liker – som at innvandrere til Norge «må yte, ikke bare nyte».

Jeg er ikke like sikker. Kanskje er vi tjent med at også den store andelen av befolkningen som er enig med Listhaug og synes hun gjør en god jobb, føler seg hørt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23. AUGUST 2016

Gå til innlegget

Homofile i samfunnet

Publisert nesten 6 år siden

Wenche Lowzow fylte nylig 90 år. Hun var en av de første homofile som sto fram.

Jeg er sikker på at de fleste­ som leser dette, kjenner noen som er homofile. Det ville neppe vært tilfellet hvis jeg hadde skrevet dette for 35 år siden. Det var riktig nok like mange som var homofile da, men langt færre hadde «stått frem». Svært mange levde store deler av livet sitt i skjul og i skam.

Forleden fylte en av de som først sto offentlig frem som homo­fil, Wenche Lowzow, 90 år. Hun ble stortingsrepresentant for Høyre i 1977 og sto frem sammen med sin store kjærlighet, Kim Friele, i 1979.

Paret sto først i køen da det ble mulig å inngå partnerskap i 1993.
Likestilte. Fra 2009 har homo­file og lesbiske kunnet inngå ekte­skap på lik linje med heterofile i Norge. Ektefeller med samme kjønn kan også adoptere barn, og lesbiske par kan få assi­stert befruktning. Forbudet mot å diskriminere homofile er gradvis blitt utvidet, og gjelder i dag i samme omfang som forbudet mot diskriminering på grunnlag av for eksempel kjønn eller etnisitet. Vi har i Norge kommet svært langt i å gi homofile og heterofile samme formelle rettigheter.

Også i sivilsamfunnet skjer det endringer. På kirkemøtet i april ble det vedtatt at to mennesker av samme kjønn skal kunne få gifte seg i kirken. Og i det nye forslaget til program fra KrFs programkomite heter det riktig nok at «KrF vil løfte frem ekteskapet mellom mann og kvinne som en god og den mest stabile rammen rundt barns oppvekst», men det står også at «KrF anerkjenner at mennesker tar andre valg for sine liv og respekterer andre former for forpliktende samliv mellom to voksne.»

Slik jeg leser forslaget, planlegger ikke KrF noen omkamp om
ekteskapsloven. Tidligere KrFU-­leder Emil André Erstad tapte hårfint da han foreslo at KrFskulle gå inn for å tillate ekteskap for lesbiske og homofile.

Seig kamp. Selv var jeg stortingsrepresentant for Høyre da partnerskapsloven ble vedtatt i 1993. Det var en spennende begivenhet, fordi det ikke var sikkert hva utfallet ville bli. Flere partier var delt, og representantene ble stilt fritt. For en sjelden gangs skyld var derfor også stemmegivningen i Lagtinget avgjør-
ende. Stemmetallet ble 18-16 i lovens favør. Erna Solberg og jeg var blant de Høyre-representantene som stemte ja.

I dag er det rart å tenke på at sex mellom menn var forbudt helt frem til 1972. Først i 1977 ble homofili fjernet som psykiatrisk diagnose.

Det har vært en lang og seig kamp for mange, og enda mange flere har utholdt store påkjenninger i sitt liv. Likevel må det i dag kunne gå an å glede seg over at det har skjedd så mye de siste 40 årene. Mitt inntrykk er at det er blitt stadig lettere å få igjennom reformer, fordi stadig flere kjenner noen som er homofile.

Tidligere Senterparti-politiker Magnhild Meltveit Kleppa var et eksempel som rørte mange: ­Etter en lang diskusjon med seg selv, kom hun til at også homofile måtte få lov til å gifte seg og få barn. «Jeg velger det levende livet,» sa Kleppa, som selv har en sønn som er homofil. Det hadde påvirket hennes syn.

Forventninger. Det kan hevdes­ at særlig politikere bør kunne tenke prinsipielt og greie å leve seg inn i andre menneskers liv uten at de selv må være ­berørt. Samtidig er også politikere­ ­mennesker som tilhører miljøer­ og har velgere med bestemte forventninger. Kleppa brøt nok med manges forventninger da hun skiftet mening. For det hjelper ofte å tenke på egne barn eller noen andre man er glad i. Er det noen vi ønsker alt godt, så er det barna våre. Og hvis det så viste seg at du har en lesbisk datter eller en homofil sønn – hva ville du da ha ønsket?

Mange har, opp gjennom årene,­ villet skille mellom det å være homofil og det å leve som homofil. Fortsatt er det nok en del, særlig i religiøse miljøer, som er opptatt av dette skillet. De vil vise respekt for lesbiske og ­homofile, men uten å gi ­aksept for at de lever som homofile.

Når et slikt standpunkt er ­religiøst begrunnet, kan det være vanskelig å argumentere mot. Samtidig viser historien at holdninger er i endring. Etter min mening er kravet umenneskelig.
Det er dypt menneskelig å ville knytte seg til noen, å ønske å få oppleve kjærlighet, å bli tatt på og rørt ved. Slik er det for 
heterofile. Dermed er det selvsagt også slik for lesbiske og ­homofile.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, I SPALTEN PÅ EN MANDAG, 13.6.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere