Kristin Clemet

Alder:
  RSS

Om Kristin

Følgere

Om rosetog, privatskoler og fellesskap

Publisert nesten 10 år siden

Kristin Halvorsen har fått berettiget kritikk for sitt forsøk på å slå politisk mynt på de såkalte rosetogene.

I NRKs Politisk kvarter 18. mai advarte hun mot flere privatskoler,  fordi de, ifølge Halvorsen, "tiltrekker seg mange av de elevene til foreldre som enten har penger eller er veldig opptatt av skole eller begge deler" - og så "tiltrekker de seg etterhvert lærerkrefter, og det går på bekostning av fellesskapet. Og i Norge har vi fellesskap og samhold. Det er derfor vi har rosetog. Det er fordi vi stiller opp i fellesskap og er vant til å omgås på tvers (og) uavhengig av foreldrenes økonomi." 

Merkelig nok kommer denne uttalelsen omtrent samtidig med at Halvorsen uttaler seg til bladet Forskerforum, der hun beklager seg over at politikken ikke i tilstrekkelig grad er basert på kunnskap.

Det er flere uheldige sider ved Halvorsens uttalelser om rosetog.

For det første er de ikke basert på kunnskap.

Halvorsen har ikke belegg for å si at privatskoler (dvs. offentlig finansierte, regulerte og kontrollerte privatskoler) tiltrekker seg elever til foreldre med spesielt god økonomi. Tvert om er det ingen vesentlig forskjell på økonomien til foreldre av barn i offentlige skoler og i private skoler. 

Om hun har belegg for å si at privatskoleforeldre er mer opptatt av skole enn andre foreldre, vet jeg ikke - men det vet neppe heller Halvorsen. Jeg har aldri sett noen undersøkelser som måler akkurat dette, og det er vel heller ikke så lett å måle. Det man kan måle, er hjemmenes såkalte kulturelle kapital, f.eks. ved å telle antall  bøker, aviser og kulturopplevelser som familien har - og man kan selvsagt også måle hvor høy utdanning foreldrene har.

Jeg er i farten ikke kjent med undersøkelser som viser eventuelle forskjeller i foreldregruppenes kulturelle kapital. Men vi vet at foreldre av barn i privatskoler i gjennomsnitt har litt høyere utdanning enn foreldre av barn i den offentlige skolen. Det som trekker opp, er en litt høyere andel akademikerforeldre av barn i særlig Steinerskolen og enlitt høyere andel akademikere (dvs. teologer) i de kristne skolene. Komisk nok er det akkurat disse skolene SVs privatskolelov beskytter.

Det er heller ikke uten videre riktig at vi blir mer vant til å omgås "på tvers (og) uavhengig av foreldrenes økonomi" av at så mange går i offentlige skoler og så få i private. En offentlig skole er ofte preget av sitt geogratiske nærområde, der foreldrene ofte har ganske lik økonomi. En privatskole, derimot, kan rekruttere fra hele byen eller bygda og derfor preges av et langt større mangfold enn mange offentlige skoler. 

Et større innslag av friskoler vil antagelig øke forskjellene mellom skolene. Ulike skoler vil ha ulik profil, forskjellige satsingsområder, andre pedagogiske metoder osv. Men det er ikke gitt at større forskjeller mellom skolene skaper større forskjeller mellom elevene. I en oversikt fra OECD fremstår Norge som et av de land som har minst forskjeller mellom skolene - men størst forskjeller mellom elevene. I Nederland, for eksempel, er det motsatt: Der er det større forskjeller mellom skolene, men langt mindre forskjeller mellom elevene. En hypotese kan være at det trengs forskjellige skoler for å gi ulike elever et likeverdig tilbud (dvs. tilpasset opplæring) - mens like skoler vil gi forskjellige elever et ulikeverdig tilbud. Meg bekjent er det imidlertid ikke forsket nærmere på dette.

At privatskoler vil tiltrekke seg lærerkrefter er klart, men det går selvsagt ikke "på bekostning av fellesskapet". En elev kan tross alt ikke gå på mer enn én skole av gangen, så behovet for lærere avhenger ikke av fordelingen mellom offentlige og private skoler, men det totale antallet elever. Og siden privatskoler ikke har mer, men som regel mindre ressurser enn offentlige skoler, er risikoen for høyere lærertetthet i privatskoler forsvinnende liten. 

Jeg kan heller ikke se at land med et større innslag av privatskoler av det slaget vi snakker om i Norge og de fleste andre OECD-land, går mindre i "rosetog" enn nordmenn gjør. Både i London, Madrid og Stockholm har tusener gått ut i gatene i stille protest etter de har vært utsatt for terror og drap. I Oklahoma i USA var den menneskelige responsen overveldende, og titusenvis deltok frivillig i hjelpearbeidet etter bombeangrepet.  Det er altså ikke helt unikt at mennesker reagerer med verdighet, selv når den verste uretten rammer dem. 

Likevel er det all grunn til å være stolt over den verdigheten og det fellesskapet som har preget Norge etter terrorangrepet ifjor. Men Kristin Halvorsen kan ikke hevde at årsaken til dette er at bare to prosent - og ikke f.eks. fire, fem eller 10 prosent - av elevene går på private skoler. For heller ikke dette har hun belegg for å si.

Hadde kunnskapsministeren satt seg grundigere inn i forskningen på privatskoler, ville hun tvert om kanskje funnet ut noe som ville forbauset henne: En viktig grunn til at foreldre velger en friskole for sine barn, er at de ønsker at barna skal komme inn i et mer mangfoldig fellesskap enn de ville gjort på den offentlige nærskolen. "Utrolig nok" finnes det altså mange friskoleforeldre som ønsker like mye godt for samfunnet som Kristin Halvorsen syns at hun gjør.

Men verre enn mangelen på kunnskap er det verdisynet som ligger til grunn for Halvorsens uttalelser. Hun snakker om behovet for et inkluderende fellesskap, men gjør det på en måte som virker ekskluderende. Fellesskapet omfatter visst ikke dem som har valgt "feil" - de er tvert om en fare for fellesskapet og vår evne til samhold. 

Halvorsen bruker ordet "fellesskapet" som metafor for "det offentlige".  Retorikken er del av et større mønster, der noen "ikke deltar i fellesskapet", "kjøper seg ut av fellesskapet" og "undergraver fellesskapet". Det skjer visst ikke hvis vi går på et privat fremfor et offentlig kulturarrangement - men det skjer altså, hvis vi velger en friskole fremfor en offentlig skole for våre barn.

Ordet "fellesskap" er tydelig til stede også i de borgerlige partienes programmer. Men der betyr det noe mer enn offentlig sektor. Der betyr det familie og venner, frivillige organisjoner og arbeidsliv , lokalsamfunn og nasjonale fellesskap.

Ifølge en OECD-statistikk går 100 prosent av elevene i Russland i offentlige skoler - mens tallet for Norge er 99 prosent, Tyskland 95 prosent, USA 91 prosent, Sverige 90 prosent, Danmark 77 prosent og Nederland 34 prosent. De ulike skolesystemene har sikkert både styrker og svakheter som vi kan lære av - og det fins sikkert også interessante likheter og forskjeller i landenes respons på terror og tragedier. 

Men forbindelsen mellom de to er nok ikke så klar som Kristin Halvorsen vil ha det til.

Gå til innlegget

Privatisering av skolen?

Publisert rundt 10 år siden

Det er fullt tillatt å etablere og å gå på en privat, kommersiell skole i Norge - der skoleeieren kan ta ut utbytte, og der elevene kan siles og må betale høye egenandeler. Den rødgrønne regjeringen har ikke gjort noe - altså INGENTING - for å endre

Gradvis begynner det å bli klart hva slags saker som blir tema foran valget i 2013 og hvilken retorikk som vil bli brukt.

Slik det ser ut nå, er det særlig to budskap Ap vil ha frem: Det ene er "trygg styring" av økonomien, og det andre er trusselen om en kraftig høyredreining, dersom Høyre og FrP kommer til makten - og der statsministeren allerede har begynt å hamre inn fire konkrete trusler: Betydelige skattekutt, privatisering av skolen, mindre til bistand og svekkelse av arbeidsmiljøloven. Sakene er nok særlig valgt for å forsøke å "skremme" Kristelig Folkeparti og KrFs velgere, men statsministeren tror at "mange velgere kan mobiliseres i møte med et slikt alternativ". (At mange også kan la seg mobilisere for disse sakene, hvis de fremstilles slik de borgerlige partiene vil, er en annen sak.)

Tiden vil vise om statsministeren får rett. Først om cirka ett år vil vi vite hva slags stortingsvalgprogram de respektive partiene går til valg på og hva slags skattekutt, skolepolitikk, bistandspolitikk og arbeidsmarkedspolitikk de borgerlige partiene vil føre. Og først da vil det være nogenlunde meningsfylt å spekulere i hvilke kompromisser de eventuelt vil inngå, dersom det blir forhandlinger etter valget. Kanskje vil de også avklare mange av sakene før valget, slik de allerede har gjort på en del andre områder.

Jens Stoltenberg er en effektiv debattant, og han er verdensmester i å gjenta og gjenta og gjenta sitt budskap. Derfor kan det være grunn til - ikke bare å avvente utmeislingen av de borgerlige partienes politikk - men også å gå statsministerens påstander nærmere etter i sømmene.

En påstand er altså at de borgerlige partiene, med Høyre og FrP i spissen, vil "privatisere skolen".  Men er det sant?

I Norge er det fire likeverdige måter å oppfylle sin skoleplikt på: Man kan ha hjemmeundervisning, man kan gå på en privatskole, man kan gå på en friskole, eller man kan gå på en offentlig skole.

Nesten alle i Norge går på en offentlig skole. Nesten ingen går på en privatskole. Og ytterst få går på en friskole. Dette var sant under tidligere regjeringer, det er sant under den nåværende regjering, og det vil være sant under en fremtidig borgerlig regjering. Og det er sant hele tiden, selv om det over lang tid har vært en svært liten, men jevn økning i antall elever som velger friskole - særlig under den nåværende regjering.

Forskjellen på en rødgrønn regjering og de borgerlige partiene er ikke at de sistnevnte vil "privatisere skolen", mens de rødgrønne ikke vil gjøre det. Forskjellen er helt marginal. Sannheten er denne:

Det er fullt tillatt å etablere og å gå på en privat, kommersiell skole i Norge - der skoleeieren kan ta ut utbytte, og der elevene kan siles og må betale høye egenandeler. Den rødgrønne regjeringen har ikke gjort noe - altså INGENTING - for å endre på dette.

En friskole er, i motsetning til en privatskole, en skole som for det mest er offentlig finansiert, og derfor også offentlig regulert og kontrollert. Den kan bl.a. bare ta meget begrensede egenandeler, den kan ikke sile elever, og den kan ikke ta ut noen former for utbytte. Den rødgrønne regjeringen har bestemt at både friskoler og privatskoler skal hete "privatskoler" - men ellers har den rødgreønne regjeringen ikke gjort noe - altså INGENTING - for å endre på disse reglene for friskoler.

Det eneste - altså DET ENESTE - den rødgrønne regjeringen har gjort, er å bestemme hvilken profil en friskole må ha for å kunne motta støtte. Regjeringen later som den har gått tilbake til den gamle loven, slik den var før Bondevik II-regjeringen endret den, da man bare godkjente religiøse og pedagogiske alternativer - men det er ikke sant. Den rødgrønne regjeringen utvidet listen, antagelig for å få med typiske "SV-skoler"  (f.eks. Mosse Jørgensens Nyskolen) og skoler det ville være for pinlig og bakstreversk å trekke tilbake støtten fra (som f.eks. internasjonale skoler eller toppidrettskoler).

I dag kan man således bli godkjent og motta støtte som friskole, dersom man driver på følgende grunnlag: Religiøst, såkalt anerkjent pedagogisk retning, toppidrett eller internasjonalt. Vil man drive på et annet grunnlag, må man enten etablere en privatskole, late som man er en religiøs skole eller f.eks. en montissori-skole (slik vi ser flere eksempler på)  - eller vente til det kommer en borgerlig regjering.

For å oppsummere:

Den politiske debattens kjerne er ikke, slik statsministeren later som, om vi skal "privatisere skolen" eller ikke.

Den politiske debattens kjerne er denne: Skal vi akseptere friskoler som for eksempel profilerer seg på dans, drama, elektrofag, realfag eller rett og slett bare god kvalitet - eller skal vi kun akseptere religiøse og pedagogiske friskoler, toppidrett og internasjonale skoler?

Det er ikke alltid lett å forklare slike ting i en setning eller to - som politikere ofte blir avspist med i en debatt. Det gir de politikerne som velger å komme med lettvinte og overfladiske påstander, et overtak.

Men journalister bør lære seg sakene grundig - enten de kommer fra høyre eller venstre - slik at de kan stille kritiske spørsmål til påstander som den statsministeren nå stadig kommer med.

Gå til innlegget

Abort og god samvittighet

Publisert rundt 10 år siden

Det er nesten litt skremmende å se med hvilken intensitet og forakt enkelte kaster seg over fastleger som gjerne vil fortsette å praktisere en form for reservasjonsrett når det gjelder abort.

Under NRKs program Debatten torsdag i forrige uke, kokte det nærmest på det sosiale nettstedet twitter, og skjellsordene satt løst. Leger som har problemer med samvittigheten, ble kalt «mørkemenn» og fikk beskjed om å finne seg en annen jobb.

Forbausende mange ser på loven om selvbestemt abort som et uproblematisk og ubetinget gode. Selv ser jeg på loven som et nødvendig onde. Abort er og blir et etisk dilemma, som ingen ennå har «løst». Det er en konflikt mellom to parter, og uansett hva man velger å kalle det - om det er et embryo, en «celleklump», et foster eller en person - så innebærer abort at man tar liv, eller i det minste et spirende liv. Det er mulig det er etisk uproblematisk for noen, men det kan umulig være «feil» å betrakte det som et etisk problem.

Heldigvis anerkjenner også myndighetene at abort er et etisk dilemma. Spørsmålet om svangerskapsavbrudd anerkjennes som et så dyptgripende moralsk spørsmål at helsepersonell har fått en lovbestemt rett til å reservere seg mot å delta i slike handlinger. Leger og sykepleiere skal altså skånes for å måtte utføre handlinger som strider mot deres egen samvittighet, enten fordi de har en religiøs overbevisning, eller fordi de mener at det strider mot selve legegjerningens raison d'être, som nettopp ikke er å ta liv.

Overraskende. For noen leger er ikke «handlingen» bare selve abortinngrepet, men også andre handlinger, som leder frem til abortinngrepet, som for eksempel å henvise til abort, gi råd om abort og så videre. Det er på denne bakgrunn at også enkelte fastleger ønsker å reservere seg, slik at de blir forskånet for å utføre handlinger som sterkt strider mot deres egen samvittighet.

Men dette vil ikke Regjeringen og, hvis vi skal tro deltagere i NRKs Debatten, heller ikke Høyre. Bare KrF mener at også fastleger må kunne fortsette den praksisen med å reservere seg som de i virkeligheten har fulgt lenge. Statsråd Anne-Grethe Strøm-Erichsen og, litt overraskende, Høyres Julie Brodtkorp var også de som var klarest på at de angjeldende legene må slutte i jobben sin. Venstre støtter visst også dette synet. 

Unødig steil. Jeg syns flertallets holdning er unødig steil, og at det bør være mulig å ta hensyn til de relativt få legene det gjelder. Det er flere grunner til det:

For det første dreier saken seg ikke bare om ett, men om flere viktige prinsipper. Ett av dem er at alle, i dette tilfellet alle kvinner, skal ha rett til alle lovbestemte helsetjenester. Men et annet prinsipp er at vi i et liberalt demokrati bør fremelske meningsmangfold, beskytte samvittighetsfriheten og respektere mindretallets syn. 

I den grad disse prinsippene kommer i konflikt med hverandre, bør vi spørre oss selv om det er mulig å ta hensyn til begge. Etter min mening er svaret ja.

Ikke sabotasje. Så vidt jeg har forstått, er det i dag ca. 200 av i alt 5.000 fastleger som praktiserer en form for reservasjonsrett. Det er visstnok ingen som kan vise til noen praktiske problemer av betydning som en følge av at de gjør det. De driver ikke sabotasje eller sivil ulydighet, men har i hvert enkelt tilfelle gjort avtale med kommunen og/eller kolleger, slik at de kan reservere seg uten at det skaper praktiske problemer for kvinner som søker abort.

Ingen er heller uenig i at kommunen må kunne velge ikke å ansette en lege som vil reservere seg, for eksempel hvis dette vanskeliggjør kommunens mulighet til å gi alle kvinner de lovfestede helsetjenestene de har krav på. Etter min mening bør man også kunne finne frem til ordninger som gjør det helt klart for pasientene hvilke leger som har reservert seg, slik at alle pasienter er godt informert om det og eventuelt kan skifte lege, hvis de ønsker det. Når vi får vite hvilken fastlege vi er tildelt, for eksempel, kan vi også få vite om legen har reservert seg.

Jeg syns dessuten ikke man skal gjøre disse legene til et større problem enn de faktisk er. Blant de 4.800 andre fastlegene er det kanskje noen som ikke er åpne om at de har problemer med å henvise til abort, mens andre kan være litt for ivrige. I det hele tatt finnes det mange fastleger vi pasienter kan ha noe å utsette på. Motsatt kan det tenkes at det finnes pasienter, også kvinner, som foretrekker å gå til en lege som har reservert seg. Leger er forskjellige, men det er også pasientene. De er alle mennesker.

Demokratiet og Høyre. Det er ikke så overraskende at de rødgrønne partiene setter hardt mot hardt i denne saken. Denne typen verdispørsmål og etiske dilemmaer har aldri vært Arbeiderpartiets sterkeste side. Men det er overraskende at liberale og liberalkonservative partier som Venstre og Høyre ikke legger større vekt på samvittighetsfriheten og muligheten til å finne balanserte løsninger som ivaretar alle parter.  Det virker nesten som om noen tror at man må være enig med de legene det gjelder for å støtte dem, men dette er ikke demokratiets og toleransens kjerne. Demokrati er også å ta hensyn til mindretallets ønske om å forfølge sine egne mål og verdier når dette ikke skader andre.

Jeg respekterer helsepersonell som utfører aborter. Men jeg vil helst leve i et samfunn som også respekterer helsepersonell som helst ikke vil utføre eller henvise til en abort.  

Når det er mulig å gjøre det uten å gå på akkord med kvinners lovbestemte rettigheter, bør vi gjøre det.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere