Carl Müller Frøland

Alder: 38
  RSS

Om Carl

Følgere

Misvisende om Krystallnatten

Publisert over 2 år siden

I forbindelse med markeringen av Krystallnatten fremsatte Ervin Kohn flere misvisende påstander. Disse gjaldt dels hendelsesforløpet for 80 år siden, dels vanlige tyskeres holdninger til jødene i nazitiden.

I Aftenposten 9. november beskriver Ervin Kohn Krystallnatten som «Den natten man i Tyskland og Østerrike gikk løs på sine jødiske naboer. (…) Aksjonene ble planlagt av Det tyske nazipartiet NSDAP og gjennomført av de militære avdelingene SA og SS.»

Under bildet står det: «Det er nå 80 år siden natten da folk i Tyskland og Østerrike gikk løs på sine jødiske naboer. Ydmyket dem, banket dem opp og drepte hundrevis, skriver Ervin Kohn».

I Dagsnytt Atten 8. november hevdet Kohn at «folket var modent for å ta imot alt det hatet gjennom mange år. (…) Man hadde forberedt hele det tyske samfunn, slik at de ikke reagerte når de tyske nazistiske myndighetene satte i gang terroren.»

Dette er en skjev fremstilling av Krystallnattens forløp. Å hevde at «man» og «folk i Tyskland» ydmyket, banket opp og drepte «sine jødiske naboer», er i beste fall svært upresist. Historisk korrekt er derimot Kohns andre påstand, at aksjonene ble planlagt av NSDAP og utført av SA og SS. De ble i all hovedsak utført av SA- og SS-menn, flere steder ledsaget av medlemmer av Hitlerjugend. Med andre ord: Aksjonene ble utført av personer som aktivt sluttet opp om regimet. De fleste av disse var trolig fanatiske nazister, en del av dem alt grundig indoktrinert i antisemittisme.

Den fysiske terroren som nå rammet jødene – og som var ment å skremme dem vekk fra Tyskland – skjedde etter ordre fra propagandaminister Goebbels (med samtykke fra Hitler). Nazistene som deltok, hadde sivile klær for at det hele skulle fremstå som en spontan folkeaksjon. Men i virkeligheten var det altså et totalitært regime som trakk i trådene og regimelojale aktivister som handlet. Den massive vandalismen og volden ble ikke utført av alminnelige borgere.

Vanlige tyskere reagerte ulikt på hendelsene. Noen ga til kjenne begeistring. Andre skjulte jøder for nazistene. Flertallet, derimot, forholdt seg passivt, men uttrykte tydelig misnøye og til dels avsky. Den tyske befolkningen var derfor ikke «moden» for slikt hat eller «forberedt» på slik terror.

Kohns fremstilling av Krystallnatten er ukorrekt. Hans syn på storsamfunnets holdninger til jødene i Nazi-Tyskland er dessuten unyansert.


Dette innlegget ble trykket i Aftenposten 23. november.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter av boken "Nazismens idéunivers"



Gå til innlegget

Støre svikter ytringsfriheten

Publisert over 3 år siden

Jonas Gahr Støre har gang på gang vist manglende respekt for ytringsfriheten. Bør en person med en slik illiberal grunnholdning bli vår neste statsminister?

I valgkampen er Ap-leder Jonas Gahr Støres oppførsel under karikaturstriden i 2006 blitt trukket frem. Noen mener denne saken er for gammel til å være politisk relevant. Men hvordan en statsministerkandidat faktisk opptrådte som maktperson i en av de viktigste ytringsfrihetskonfliktene i norsk samtidshistorie, er vel ikke helt uinteressant for velgerne?

Etter at en rekke norske medier hadde vist de danske Mohammed-karikaturene, reagerte mange muslimer - både i og utenfor Norge – med raseri på det de oppfattet som en krenkelse av deres profet. Under krisen som oppsto i januar 2006, valgte utenriksminister Støre å utpeke en syndebukk: Han hevdet at det kun var Vebjørn Selbekk, redaktør av den kristenkonservative avisen Magazinet, som hadde vist tegningene her til lands. Gang på gang gjentok Støre denne påstanden selv om han var fullstendig klar over at den slett ikke var sannferdig. Resultatet var at Selbekk vasset i drapstrusler, slik at han og hans familie måtte få politibeskyttelse. Støre fant det også for godt å fremheve Magazinets kristne profil – åpenbart for å gi inntrykk av det her ikke dreide seg om en helt legitim nyhetssak, men om et kristent motivert angrep på religionen islam.

Utenriksministeren beklaget trykkingen av tegningene internasjonalt. Til CNN sa han: ”Ekstremister på begge sider må ta skylden for volden dette utløste”. Støre sidestilte altså bruk av ytringsfriheten med voldsutøvelse. Her hjemme opphøyet han seg på autoritært vis til moralsk overdommer. Da jusprofessor Eivind Smith – tidligere medlem av Ytringsfrihetskommisjonen – uttalte at ”det må være greit å tulle med religiøse symboler”, et standpunkt som for øvrig var helt i tråd med kommisjonens konklusjon, gikk Støre til angrep. På Stortingets talerstol sa han at ”det er et uttrykk for debattnivået i Norge når en jusprofessor sier det må være lov å tulle med Muhammed”. Støre benyttet med andre ord sin maktposisjon til å fordømme den moralske retten til å ytre seg blasfemisk.

Støres blasfemisyn kom på nytt til uttrykk i 2009 da Stoltenberg-regjeringen trakk tilbake et lovforslag etter kraftige protester. Forslaget gjaldt utvidelsen av paragrafen om ”hatefulle” ytringer med en bestemmelse om å straffe ”kvalifiserte angrep på religion og livssyn”. Like etter den politiske snuoperasjonen sto Støre frem i media, og fortalte at han hadde stilt seg bak forslaget – han hadde kunnet ”leve med det”. Igjen viste han sin autoritære grunnholdning.

Etter terrorangrepet på Charlie Hebdo i 2015 benektet Støre, nå Ap-leder, at det var ”viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi”.  Han uttalte videre: ”Det er hverken et ideal å ytre seg på en måte som krenker, eller at det er et ideal å uttrykke seg på en måte som kan oppfattes som blasfemisk.” Støre nektet altså å gi et klart og utvetydig forsvar for blasfemikeres ytringsfrihet i møte med voldsutøvere.

Ytringsfriheten – ikke minst retten til å uttrykke blasfemi – er i dag under alvorlig press. Det var jihadister som sto bak terroren mot Charlie Hebdo – voldelige tilhengere av den totalitære ideologien islamisme som utgjør en like stor trussel mot vårt liberale demokrati som nazistene gjorde. Derfor trenger vi politikere som kompromissløst forsvarer ytringsfriheten nettopp når den provoserer slike voldelige fanatikere. Støre er ikke en slik politiker.

Uavhengig av partipolitisk ståsted bør man spørre seg: Er virkelig Støre med sin illiberale orientering skikket til å bli Norges neste statsminister?

Gå til innlegget

Nazismen - både en ideologi og et livssyn

Publisert over 3 år siden

Hva var det kun en politisk ideologi nazistene bekjente seg til? Eller var det også en type livssyn de sto for?

Hva var det egentlig nazistene sto for? Hva kjennetegner den politiske ideologien de bekjente seg til – og var dette utelukkende en ”ideologi” i tradisjonell forstand?

Nazismen representerer en form for ultranasjonalisme - en reservasjonsløs forherligelse av ”nasjonen”, i dette tilfellet den tyske nasjon. Denne nasjonen, som er overlegen andre nasjoner, blir forstått som et kultur-, skjebne- og slektsfellesskap.

Den nazistiske nasjonalismen er koblet til raseteori som fremstiller det tyske folk som en del av en egen ”arisk”, ”germansk” eller ”nordisk” rase. I likhet med andre raser er den ariske i besittelse av en egen type blod som medfører bestemte mentale og fysiske egenskaper. ”Kvaliteten” på blodet avgjør den enkelte rases verdi. Den ariske rase tilkjennes det reneste blod og de ypperste egenskaper - som tapperhet, uselviskhet og skaperkraft.

Det nordiske blod har imidlertid tatt opp i seg flere ”giftstoffer” som det må renses. Et sentralt siktemål for nazismen er derfor eugenisk: Blodet eller arvematerialet skal forbedres. Den alvorligste trusselen mot nordisk blodsrenhet utgjøres av en bestemt folkegruppe: den jødiske ”antirase”. Jødene fordømmes som blant annet slu, grådige og nasjonsundergravende, og de anklages for med alle midler å søke verdensherredømme. Her står vi overfor den spesielle nazistiske antisemittismen som dehumaniserer jødene ved å redusere dem til subhumane skapninger og som samtidig fremstiller dem som en eksistensiell trussel mot den ariske rase.

Jødene er den ariske rases diametrale motsetning og dens hovedfiende. Men også andre raser befinner seg i konflikt med arierne. Striden står om ”livsrom” og dermed om rasenes overlevelse, noe som nødvendiggjør hensynsløs militær ekspansjon. Stikkordet her er sosialdarwinisme – oppfatningen av at samfunnet på lik linje med naturen er en arena for nådeløs livskamp. Her gjelder den sterkestes rett: Den som ikke makter å hevde seg i livskampen, har ikke livets rett og må bukke under.

Nazismen idealiserer uhindret konkurranse mellom selvhevdende individer; intens kappestrid skal fremdyrke de ypperste ariske prestasjoner. Den nazistiske sosialdarwinismen er likevel ikke forankret i individualisme, men i kollektivisme: Enkeltarieren skal prestere i fellesskapets tjeneste. Selve kollektivet – rasefellesskapet – befinner seg i konstant kamp med andre raser.

Det dreier seg her om radikal kollektivisme: Nasjonen eller rasen har absolutt forrang fremfor individet. Den enkelte går på mystisk vis opp i det ”organiske”, altomfavnende fellesskapet, slik en celle inngår i og tjener en organisme. ”Allmennytte foran egennytte” er et nazistisk slagord som illustrerer den holistiske forbindelsen mellom individ og samfunn hvor offervilje i fellesskapets tjeneste er det høyeste ideal.

Enkeltmennesket må gi seg hen til kollektivet med kropp og sjel. Dette betyr i praksis blind underkastelse under Hitler, rasefellesskapets ”fører”. Føreren med sin vilje legemliggjør folkets vilje. Selve førerviljen står over alt, Hitlers ord er lov: Dette er kjernen i førerprinsippet. Her kommer vi til nazismens totalitære karakter. Staten, som kun er et redskap for rasen, skal ha total kontroll over hele samfunnslivet, naziideologien skal gjennomsyre allting i en ny, raseren, ”fullkommen” samfunnsorden.

Nazismen sakraliserer eller ”helliggjør” nasjon og rase – ”folkefellesskapet” - som opphøyes til noe som krever absolutt lojalitet og total hengivelse. Slik er nazismen noe mer enn en ideologi, den er et livssyn. I tillegg til komponenter som raseteori, eugenikk og sosialdarwinisme inneholder det nazistiske livssynet en rekke religiøse elementer. Nazismen kan beskrives som en politisk religion, forstått som en blanding av politikk og religion i form av oppfatningen av et politisk kollektiv som selve manifestasjonen av det guddommelige – en upersonlig guddomskraft iboende i naturen.

Folkefellesskapet beskrives som en ”folkekropp” som individet er uløselig forbundet med. Forestillingen om denne organiske relasjonen er forankret i naturmystikk. Folkefellesskapet er nemlig en naturbundet orden, forankret i naturen og dens sosialdarwinistiske ”livslover” som er uttrykk for den guddommelige vilje. De ”raserene” ariernes overlegenhet skyldes at de lever i pakt med disse lovene og ærer den guddommelige allnaturen.

Folkefellesskapet er truet av en naturstridig, livsfiendtlig kraft, nemlig jødene. De representerer en demonisk kraft, en diabolsk ondskap, i tilværelsen. Nazismens demonologi forenes med apokalyptikk – jødene må nedkjempes i et endetidsslag, en siste kamp mellom orden og kaos. I tillegg kommer millenarismen: Når jødene endelig er uskadeliggjort, kan nazistene virkeliggjøre sitt utopiske fellesskap - ”det germanske tusenårsrike”. Hitler oppfattes som nasjonens og rasens guddommelig utvalgte ”frelser”; derfor kan førerdyrkelsen kalles messiansk.

Slik kristent inspirert fremtidstro, kombinert med naturmystikk og eugenisk renhetslengsel, var en vesentlig drivkraft bak nazistenes systematiske massevold. Denne typen forestillinger motiverte dem til å iverksette de mest drastiske tiltak, inkludert industrielt folkemord.

 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og aktuell med boken "Nazismens idéunivers"

Gå til innlegget

Islamismen og akademia

Publisert nesten 5 år siden

Hanne Skartveits påstand om at norsk akademia ikke har gitt noe bidrag til debatten om islamisme, er grovt feilaktig.

Det universitetsbaserte Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati (NEST) har nettopp utgitt en ny bok, ”Islamisme: Ideologi og trussel”. 31. mars ble boken lansert på et arrangement hos Fritt Ord. Blant de som var bedt om å holde en innledning, var VGs politiske redaktør Hanne Skartveit. Det ble en selsom opplevelse.

Skartveit brukte nesten all sin taletid til å snakke om islam og muslimer i Norge, og berørte knapt islamisme. Hun konsentrerte seg særlig om Mohammad Usman Rana som nettopp har utgitt en bok om norsk islam. Skartveit unnlot imidlertid å nevne en helt vesentlig opplysning. Rana har faktisk ved flere anledninger avvist både betegnelsen og fenomenet ”islamisme” – han nekter å forholde seg til nettopp den ideologien som var tema for NESTs arrangement.

Under runden med spørsmål og kommentarer fra salen gikk tidligere Aftenposten-journalist Halvor Tjønn til angrep på norsk presse som han hevdet hadde sviktet i sin dekning av islamisme og islamistiske miljøer. Skartveit ble rasende over denne pressekritikken, og anklaget norsk akademia for ikke å ha gitt noen bidrag til debatten om islamisme. Dette er en grovt feilaktig beskyldning.

Det er riktig at relativt få representanter fra akademia har ytret seg offentlig om islamisme. Likevel finnes det en rekke hederlige unntak. For det første burde Skartveit være klar over at NEST i en årrekke har gjort en viktig innsats med å formidle kunnskap ikke bare om totalitarisme generelt, men også om islamistisk ideologi. Dette fremgår av flere av nettverkets antologier med bidrag fra internasjonale islamisme-eksperter som Bassam Tibi og Mehdi Mozaffari. Av aktørene i NEST bør spesielt Øystein Sørensen fremheves, ikke minst for sin brede fremstilling av islamismen i boken ”Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én ideologisk mentalitet?” fra 2010.

Også flere andre universitetsforskere har opp gjennom årene kastet lys over islamistisk ideologi. Historikeren Terje Tvedt, filosofene Gunnar Skirbekk, Truls Wyller og Kjell Madsen, og religionshistorikeren Alexandra Irene Larsen er blant dem som har bidratt til økt bevissthet om hvilket fenomen vi her står overfor, og hvilken trussel islamismen utgjør mot vårt liberale demokrati. Slike bidrag bør anerkjennes og verdsettes - også av VGs politiske redaktør.

Dette innlegget ble refusert av VG.

Gå til innlegget

Grunnlovsmarkeringen - bare en "fest"?

Publisert rundt 7 år siden

I anledning grunnlovsjubileet vil Nei til EU avvikle flere arrangementer for å vise hvordan EU undergraver det norske demokrati. Forunderlig nok tas ikke dette initiativet godt imot av stortingspresidenten.

Heming Olaussen, leder i Nei til EU, forteller i Klassekampen 3. februar at hans organisasjon kommer til å avvikle flere arrangementer i forbindelse med markeringen av Grunnlovens 200-årsjubileum. Hans hensikt er å tydeliggjøre at Norges forhold til EU utgjør et demokratisk problem. Dette tas ikke godt imot av Olemic Thommessen, stortingspresident og leder av grunnlovsmarkeringens festkomité. Thommessen uttaler: ”Jeg senker skuldrene. Det er langt fram til Nei til EU klarer å ødelegge denne festen.” Denne reaksjonen er mildt sagt forunderlig fra Stortingets president.

Nei til EU og andre motstandere av EU som politisk prosjekt er alvorlig bekymret over det de ser som en trussel mot det norske demokrati. De mener at en overnasjonal organisasjon som i økende grad får kontroll over både politiske og rettslige forhold i europeiske nasjonalstater, uthuler de enkelte lands selvråderett. Dette gjelder ikke bare for EUs medlemsland, men også for Norge gjennom EØS-avtalen. Uavhengig av hvor man står i EU-striden, bør man erkjenne at denne organisasjonens arbeid for stadig større integrasjon av europeiske nasjonalstater representerer en utfordring for prinsippene om nasjonal suverenitet og demokrati.

Nettopp folkestyre og nasjonal selvbestemmelse er grunnleggende idealer nedfelt i vår grunnlov. Med sin avvisning av både eneveldet som styreform og av unionen med Danmark fikk fedrene på Eidsvoll knesatt prinsippet om at det norske folk skal få styre seg selv i en selvstendig territorialstat. På denne bakgrunn er det en smule overraskende at ingen ringere enn stortingspresidenten – som mer enn noen burde ha søkt å hegne om det norske demokrati – på en slik måte avfeier en viktig problemstilling knyttet til folkestyre og selvråderett. Olemic Thommessen burde snarere ha rost Nei til EUs initiativ som et verdifullt bidrag til markeringen av vår grunnlov og dennes verdigrunnlag.

Thommessen er sentral under planleggingen av en storstilt ”fest” for Grunnloven. Mener han at jubileumsmarkeringen ikke bør inneholde noen form for diskusjon om Norges forhold til en union som et massivt folkeflertall ikke vil gå inn i? Mener han virkelig at en diskusjon om fundamentale prinsipper i Grunnloven, som berører Norge som demokrati og nasjonalstat, vil ”ødelegge” feiringen? Er Stortingets president mer interessert i kanapeer enn i ideer?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere