Carl Müller Frøland

Alder: 38
  RSS

Om Carl

Følgere

Stortingspresidenten fører om dagen en heller selsom kampanje mot "et skadelig ytringsklima". Hun fremstiller reell meningsbrytning, som innbefatter krasse meningsytringer, som et problem for ytringsfriheten. Det virkelige problemet for ytringsfriheten per i dag er derimot § 185 - straffebestemmelsen som skaper et klima av frykt.

De siste ukene har en lang rekke distriktsaviser bragt et innlegg av stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen, hvor hun uttrykker stor bekymring for dagens «ytringsklima». Hun synes ikke å se hva som er det store juridiske hinderet for ytringsfriheten i vårt samfunn.

Ifølge Trøen vet vi «at mange kvier seg for å delta i samfunnsdebatten generelt, og politikken spesielt, fordi en frykter personlig uthenging, sjikane og truende ytringer, og vi vet at slike ytringer er blitt dagligdagse i sosiale medier.» Det er naturligvis riktig at den som mottar trusler (om «straffbar atferd») lett får begrenset sin ytringsfrihet. «Sjikane» - i betydningen trakassering – kan ha samme effekt som trusler på potensielle politikere og samfunnsdebattanter. Hverken trusler eller trakassering kan tolereres. Vi har egne paragrafer som både kan og bør brukes i slike tilfeller.  

Hva Trøen legger i «personlig uthenging», er derimot langt fra klart. Er det skarpe personkarakteristikker hun sikter til? Den som ønsker å delta i offentlig debatt, må tåle svært krasse meningsytringer. Og politikere må lære seg å leve med harde utfall mot sin maktutøvelse som har store konsekvenser for borgernes liv.  

Trøen fortsetter: ”Selv om noen ferske dommer i Høyesterett har markert grensen for hva som er lovlige ytringer, er det mye som er lov som fortsatt kan virke skremmende og være til skade for enkeltmennesker og for samfunnet.” Men høyesterettsdommene har ikke markert noen slik tydelig grense. Dessuten er Trøen åpenbart ikke klar over at § 185 - som Høyesterett nettopp har anvendt - lett fører til selvsensur på grunn av sin særdeles vage utforming. Frykten for å bli straffet for sine meninger etter denne paragrafen - som brukes stadig mer - utgjør et stort hinder for en fri samfunnsdebatt.

Trøen utgår fra Høyre. I partiets stortingsvalgprogram for 2013-2017 står det: «fjerne straffeloven § 135 A om fremsettelse av diskriminerende eller hatefulle ytringer» (s. 73). Dette eksplisitte kravet forekommer imidlertid ikke i Høyres program for 2017-2021, men på s. 12 står det: «Gjennomgå straffelovgivningen med sikte på å fjerne unødvendige forbud». § 185 representerer nettopp et unødvendig forbud som bør fjernes. Trusler, trakassering, oppfordringer til kriminalitet, samt «personlig uthenging» av rent privatlivskrenkende eller ærekrenkende art, dekkes av andre bestemmelser.

Stortingspresidenten bør overveie hva som egentlig fører til et «skadelig ytringsklima»: frykten for å bli utsatt for krasse meningsytringer - eller frykten for å bli halt for retten for kun å ha fremsatt slike ytringer?


Dette innlegget er (i nesten helt samme form) publisert i Avisa Nordland, Romerikes Blad, Eidsvoll Ullensaker Blad og Tidens Krav.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!" (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

En både unødvendig og illiberal paragraf

Publisert rundt 1 år siden

Hilde Øvrebekk, kommentator i Stavanger Aftenblad, gir uttrykk for et illiberalt syn på ytringsfrihet. Hun er tilhenger av paragraf 185 - en bestemmelse som bør fjernes fra straffeloven.

I Stavanger Aftenblad 13. februar kommenterer Hilde Øvrebekk ytringsfriheten i lys av dagens nettdebatt. Hun føyer seg inn i den forstemmende lange rekken av medieaktører som forsvarer kriminalisering av andres meninger.

Øvrebekk skriver: "En del har tatt til orde for å fjerne paragraf 185 fra straffeloven. Men når debatten på internett og i sosiale medier har blitt så konfronterende, med både trusler og grove personlige krenkelser, trenger vi denne paragrafen. Den gjelder også andre minoriteter enn muslimer." Det er riktig at paragrafen gjelder flere minoriteter enn muslimer. Også andre livssynsminoriteter, etniske, nasjonale og seksuelle minoriteter, samt funksjonshemmede har gjennom paragraf 185 fått et sterkere rettsvern enn resten av befolkningen. At slik lovgivning strider mot prinsippet om likhet for loven, lar vi i denne omgang ligge. Det jeg her vil fremheve, er at Øvrebekk tar feil i at vi trenger paragraf 185.

Mange oppfatter dagens nettdebatt – særlig om politisk sensitive temaer – som hard og ubehagelig. Mange opplever utvilsomt også det som oppleves som ”grove personlige krenkelser”. Men bør virkelig lovverket brukes i slike tilfeller? Bør den som bare har brukt noen skjellsord mot en motdebattant, bli straffet for det? Øvrebekks tilnærming er illiberal. Når det derimot gjelder trusler, har straffeloven en viktig funksjon. Men på dette området har vi egne paragrafer som rammer trusler om «straffbar atferd». Her er paragraf 185 helt overflødig.

Enhver som ønsker en offentlighet med rom for alle meninger, bør innse at paragraf 185 innskrenker ytringsfriheten og ikke har noen nyttig funksjon. Derfor bør bestemmelsen fjernes.


Dette innlegget ønsket ikke Stavanger Aftenblad å publisere. 

 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

Høyesterett og ytringsfriheten

Publisert rundt 1 år siden

Høyesterett avsa nylig to dommer som gjaldt "hatefulle ytringer". Begge dommer har store prinsipielle svakheter og viser hvorfor straffeloven § 185 bør oppheves.

Høyesteretts to ferske dommer om «hatefulle» ytringer på Facebook viser med all tydelighet at § 185 også kan ramme rene meningsytringer – og at paragrafen i seg selv utgjør et stort problem. Begge dommer har alvorlige prinsipielle svakheter.

Den ene dommen gjelder ytringen «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk», rettet mot den mørkhudede samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali. Dommen legger avgjørende vekt på at ytringen er et «personangrep» på Ali. Lovgivers intensjon med § 185 er imidlertid å beskytte bestemte grupper – ikke enkeltstående personer. Derfor er det irrelevant at personen Ali er blitt «angrepet» – det er den etniske gruppen Ali tilhører, paragrafen skal beskytte. Høyesteretts personfokus er i strid med Stortingets signal med denne bestemmelsen om at utvalgte grupper skal beskyttes.

Ytringen betegnes som en «kvalifisert krenkelse». Høyesterett definerer dette sentrale uttrykket som ytringer som enten «oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser», eller som «innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». En ytring må falle i en av disse to kategoriene for at den skal kunne rammes av § 185. Ifølge Høyesterett vil ”den alminnelige leser” oppfatte domfeltes ytring som «en betydelig nedvurdering av hennes (Alis) menneskeverd». Men dette er rettens egen vurdering. Hensynet til «den alminnelige leser» gjelder hvilket meningsinnhold de fleste legger i et bestemt utsagn. Retten har ikke dekning for å anta hvordan «den alminnelige leser» moralsk vil bedømme domfeltes ytring – hvilke ytringer som utgjør en «nedvurdering» av noens «menneskeverd», er tross alt subjektivt og forblir en løs antagelse fra Høyesterett.    

Jeg vil minne om at tilsvarende krasse meningsytringer som domfeltes iblant rettes mot grupper som ikke er vernet av § 185. To konkrete eksempler: «Grumset på Internett ble stanset noen små uker, men kakerlakker lar seg ikke kue og kom kjapt tilbake» (Anne Holt, 2012) og «Nå har bloggerne Helge Lurås og Lars Akerhaug tømt ut litt mer flytende fôr til kloakkrottene sine igjen» (Jon Wessel-Aas, 2019) – begge ytringer rettet mot grupper som ikke beskyttes av paragrafen. Siden alle grupper har samme menneskeverd og dermed har krav på samme rettsvern, er den gruppeselektive § 185 diskriminerende. Men dette handler om lovgivning, noe høyesterettsdommerne selvsagt ikke kan lastes for.

Interessant nok har Høyesterett tidligere påpekt at de sentrale begrepene i denne paragrafen «ikke [er] særlig presise» (Rt-1997-1821, s. 1826). Denne begrepsuklarheten trer særlig tydelig frem i den andre dommen som omhandler to ytringer om muslimer som «rotter» og «steppebavianer». Om ytringen «ja de forsvinner den dagen disse steppe bavianene reiser dit de hører hjemme!» bemerker Høyesterett at det er en ytring «som forhåner og fremmer hat og ringeakt overfor muslimer i Norge». Problemet er at det er umulig (også for en høyesterettsdommer) å avgjøre om en bestemt ytring er forhånende og om den faktisk fremmer ringeakt, hat eller andre følelser. Likevel er slike skråsikre vurderinger av moral og psykologi nettopp hva § 185 legger opp til.

Retten henviser også til begreper som «sjikane» og «hets», som hverken forekommer i paragrafen eller som overhodet defineres i dommen. Begge disse begrepene er beslektet med trakassering som dekkes av en annen straffebestemmelse, om ”hensynsløs atferd”. Bruken av «sjikane» og «hets» er her bare egnet til å skape forvirring.

En annen svakhet ved dommen er at den skiller skarpt mellom ytringer rettet mot «trosretninger» og mot «menneskegruppers egenskaper og adferd». I praksis er denne grensen nærmest umulig å trekke. Kritikk av en religion tar ofte form av kritikk av religionens tilhengere, det vil si av en bestemt menneskegruppe og dennes egenskaper/adferd som kritikeren forstår i lys av nettopp gruppens religion. Religion er gjerne koblet til praksis. Skal man kunne kritisere en bestemt religiøs praksis, må man ha mulighet til å kritisere gruppen som utøver denne praksisen.

Og med tanke på skillet mellom kritikk av trosretninger og trosgrupper: Dommen unnlater å nevne at den eldre høyesterettsavgjørelsen den henviser til, erkjenner at det «både generelt og i den konkrete sak kan være vanskelig å trekke en skarp grense mellom utsagn som faller i den ene og i den annen kategori» (Rt-1981-1305, s. 1314). Aner vi her juridisk «cherry-picking»?

Retten hevder: ”Selv om en ytring er kvalifisert krenkende, vil den normalt ikke være straffbar dersom den må anses som et uttrykk for religionskritikk.” Men dommen er selvmotsigende, når det samtidig påstås at «Hatefulle ytringer rettet mot religiøs overbevisning og aktivitet kan etter omstendighetene alvorlig begrense eller gjøre det umulig for troende å utøve sin religion.» Hvilke ”omstendigheter” er det tale om? Denne underlige, og etter mitt syn malplasserte, påstanden burde begrunnes i dommen.

Videre innsnevrer Høyesterett selve begrepet religionskritikk på uakseptabelt vis. Om utsagnet «ja de forsvinner den dagen disse steppebavianene reiser dit de hører hjemme!» heter det i dommen at ytringen «har intet saklig meningsinnhold knyttet til religiøse forestillinger eller trossetninger innen islam». Men en religionskritisk ytring behøver slett ikke å ha et «saklig meningsinnhold» (og er dommere kompetente til å avgjøre hva som er «saklig»?). Religionskritikk må ikke nødvendigvis formuleres som rasjonelle argumenter i ”offentlig debatt”, slik retten synes å tro; det er nok å vise til religionskritiske kunstuttrykk som per definisjon appellerer til følelser.

De to høyesterettsdommene viser problemene med anvendelse av § 185. Videre stadfester dommene at bestemmelsen nå anvendes langt videre enn mange har antatt – den rammer også rene meningsytringer som hverken kan betraktes som oppfordringer til eller trusler om straffbare handlinger. Og for å gjøre det helt klart: § 185 er en autoritær «oppdragerparagraf» - en trussel mot både individets frihet og det demokratiske ordskiftet.

I år er det femti år siden ”rasismeparagrafen” ble vedtatt. Jubilanten bør nå stedes til hvile.


Tidligere publisert i Avisa Nordland og Romerikes Blad, samt (noe forkortet) i Klassekampen. 


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

Et tvilsomt syn på § 185

Publisert rundt 1 år siden

I forbindelse med den nye medieloven nevner Norsk Journalistlag "hatefulle ytringer" som eksempel på hva som er "klart rettsstridig". Dette vitner om mangel på innsikt i straffeloven § 185.

I Aftenposten 6. februar skriver Dag Ivar Tryggestad og Ina Lindahl Nyrud (TN), henholdsvis nestleder og medierettsadvokat i Norsk Journalistlag (NJ), om den nye medieloven. TN gir til kjenne et tvilsomt syn på straffeloven § 185.

Loven vil tilkjenne nettredaktørene et juridisk medansvar for ytringer i deres kommentarfelt, og i den forbindelse skriver TN: «Redaktøren, eller den som handler på vegne av redaktøren, vil kunne fri seg fra ansvar dersom han eller hun uten ugrunnet opphold fjerner eller sperrer tilgangen til klart rettsstridige innlegg. Det kan for eksempel være hatefulle ytringer og ytringer som oppfordrer til vold, eller er direkte trusler mot journalister eller andre.»

Mener virkelig NJ at redaktører eller andre medieaktører vil være i stand til å identifisere hvilke ytringer som er eller kan være i strid med § 185, som selv høyesterettsdommere har påpekt er krevende å forholde seg til? Det er et faktum at det kreves en helt annen fortolkningsvirksomhet for å avgjøre om en ytring er i strid med § 185 enn med bestemmelsene som rammer voldsoppfordringer og direkte trusler. Ytringer er sjelden «åpenbart» eller «klart» i strid med § 185 – en bestemmelse som ikke bare har en svært vag ordlyd, men hvor også både forarbeider og rettspraksis er preget av uklarhet.

Journalistlaget tilpasser seg ukritisk § 185s regulering av rene meningsytringer. Organisasjonen burde derimot ha gått på barrikadene for å få fjernet denne paragrafen – i presse- og ytringsfrihetens navn.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!" (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

Overspent og illiberalt fra Omdal

Publisert rundt 1 år siden

Sven Egil Omdals frykt for at "hatefulle ytringer" skal utløse folkemord, er grunnløs. Dessuten er hans ønske om å bruke rettssystemet til "voksenopplæring" autoritært.

I Vårt Land 7. februar skriver Sven Egil Omdal om ytringsfrihet. Han tar utgangspunkt i de to ferske høyesterettsdommene som vedrører straffeloven § 185. Omdal serverer flere uholdbare påstander.

Høyesterett forkastet anken fra kvinnen som hadde omtalt Sumaya Jirde Ali som «Fandens svarte avkom» og «din korrupte kakerlakk». «Nå har kvinnen fått et kraftig stykke voksenopplæring av Høyesterett», ifølge Omdal. Dermed stiller han til skue sin formyndermentalitet, en autoritær holdning til meningsmotstandere som synes ganske utbredt i dagens medieverden.

Omdal skriver: «Det er lov å være vulgær, hatsk og usmakelig i Norge, så lenge du ikke grovt krenker en enkelt person eller en avgrenset gruppe.» Han har misforstått hensikten med § 185: Den skal beskytte bestemte grupper mot spredning av «hat» og «ringeakt» i befolkningen – den skal ikke beskytte individer mot «personangrep». Nå er imidlertid Omdal i godt selskap, idet selv Høyesterett synes å ha trådt feil i dette spørsmålet ved å legge vekt på at enkeltpersonen Ali er blitt «angrepet».

Omdal tar mål av seg til å belyse årsakene til tidligere folkemord. Det er en historisk øvelse han behersker dårlig. Med tanke på nazistisk antisemittisme skriver han at «de tyske nazistene omtalte også jødene som lus, og overbeviste såpass mange gode borgere om at de var skadedyr, at holocaust ble mulig». Tror virkelig Omdal at det ble iverksatt et industrielt folkemord av vanlige tyske borgere med denne type antisemittisk motivasjon?

Omdal kommenterer også hutuenes systematiske nedslaktning av tutsier i Rwanda: «Etter en stund med slik dehumanisering, grep fredelige bønder til machetene og hakket sine naboer i hjel.» Igjen legger Omdal for dagen en høyst mangelfull forståelse av historiske årsakssammenhenger. Folkemordet kan ikke forklares med at vanlige hutubønder plutselig grep til våpen fordi de var blitt eksponert for noen dehumaniserende ytringer om tutsier i media. Dessuten bør Omdal være klar over at det hverken i Rwandas autoritære styre eller i det totalitære naziregimet eksisterte ytrings- og mediefrihet. Dette ga staten helt andre muligheter for ensidig, systematisk indoktrinering av borgerne enn i vårt liberale demokrati.

Omdal hevder: «Historien har dessverre lært oss at det finnes en vei fra ord til handling, at den noen ganger går fra å karakterisere noen som insekter og skadedyr til folkemord og massakrer, og at ingen på forhånd kan vite hvem som velger å gå den.» Denne «veien» fra ord til handling er langt mer kronglet enn Omdal åpenbart begriper. § 185 er bygget på den samme søkte forestillingen om en rett vei fra ord til handling, om at uttrykk for «hat» nærmest automatisk kan utløse vold. Og det er overspent å frykte at rene meningsytringer om en minoritetsgruppe – fremsatt i en liberal, meningsmangfoldig offentlighet - skal resultere i folkemord på samme gruppe.

Omdals ønske om juridisk «voksenopplæring» er illiberalt. Det samme gjelder § 185 som bør avskaffes.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere