Carl Müller Frøland

Alder: 38
  RSS

Om Carl

Følgere

Voldsmannens veto

Publisert 6 måneder siden

Dagsavisen synes å åpne for at politiet kan sette foten ned for demonstrasjoner når slike kan true offentlig ro og orden. Å innskrenke grunnleggende rettigheter av frykt for potensielle voldsutøvere er ingen farbar vei for et liberalt samfunn.

På lederplass 1. september tar Dagsavisen opp SIANs siste demonstrasjon og de voldelige reaksjonene på den. Lederen gir uttrykk for urovekkende holdninger.

Det er godt å se at Dagsavisen ”anerkjenner og forsvarer SIANs rett til å uttrykke seg”. Likevel gir det grunn til undring når avisen skriver: ”SIAN har en strategi med sine provokasjoner. Spørsmålet er om ytringsfriheten kan og skal gjelde når strategien er å provosere fram opptøyer.” Dagsavisen har kanskje rett i at SIANs strategi er å fremprovosere vold. Men det kan også være at avisen tar feil, og at SIANs intensjon med å demonstrere er å drive ”folkeopplysning om islam”, slik organisasjonens leder hevder. Og kanskje sannheten ligger et sted midt imellom, for SIAN har muligens begge mål for øye, altså både å fremsette faktapåstander om islam og fremprovosere vold fra motstandere.

Uansett: Ytringsfriheten gjelder helt uavhengig av meningsytrerens intensjon. Det finnes ingen lovhjemmel for en intensjonsbasert begrensning av ytringer – og slik må det være i et liberalt samfunn.

Dagsavisen hevder videre at ”Angrepene på SIAN blir brukt som en bekreftelse på rasistenes løgner om mangel på ytringsfrihet og en voldelig venstreside.” ”Rasister” eller ei, SIAN-aktivistenes ytringsfrihet er beviselig under press fra voldelige elementer på venstresiden. Det Dagsavisen kaller «løgner», er derimot kjensgjerninger. Ved en rekke anledninger har ”antifascister” kastet stein og jernstenger mot SIAN-demonstranter - gjenstander som kan drepe eller kveste noen for livet. Dessuten viser overfallene på Lars Thorsen og Fanny Bråten at det også er muslimer som er villige til å benytte utenomrettslige metoder. SIAN-aktivistenes ”hatefulle ytringer” skal altså fjernes med bruk av det fremste intimideringsmiddel - vold.

Dagsavisens avslutning lyder: ”Vi håper politiet gjør gode vurderinger av SIANs rettigheter til å ytre seg målt opp mot offentlig ro og orden og publikums krav på trygghet.” Hva i all verden skal dette bety? Skal SIANs grunnlovsfestede ytrings- og demonstrasjonsfrihet begrenses basert på politimessige sikkerhetsvurderinger og hensyn til ”publikum”? Problemet her er de som er villige til å til fysisk angrep på sine politiske motstandere - og på politiet som håndhever loven. Det høyst reelle samfunnsproblemet Dagsavisen burde belyse, er politisk vold som i økende grad utøves av både ”antifascister” og muslimer.

Skal den som truer med å bruke fysisk makt, gis kontroll over ytringsrommet? Ønsker Dagsavisen å innføre ”voldsmannens veto”?


Innlegget ble refusert av Dagsavisen. 

 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/signatures.php?tunnus=fjern_rasismeparagrafen&page_number=408&num_rows=10)

                                                                           



Gå til innlegget

Politisk fanatisme

Publisert 6 måneder siden

Lederen i Fagforbundet Bergen ønsker å bruke straffeloven mot politiske motstandere. Hun står i en stalinistisk tradisjon.

I Klassekampen 18. august skriver Sara Bell, leder i Fagforbundet Bergen, om ytrings- og demonstrasjonsfrihet. Hun er opprørt over at politiet beskytter Sian (Stopp islamiseringen av Norge) under organisasjonens arrangementer.

I likhet med en lang rekke andre aktører i fagbevegelsen og på den politiske venstresiden, uttrykker Bell grunnlovsforakt. Bell og hennes meningsfeller nekter å akseptere at den grunnlovsfestede ytrings- og demonstrasjonsfriheten også omfatter sterk islamkritikk slik Sian representerer.

Når Sian-aktivister avholder en lovlig demonstrasjon, er politiet forpliktet til å beskytte dem mot potensielt voldelige motdemonstranter. Bell skriver: «Dersom politiet tillater rasister å demonstrere i Bergen sentrum, må man som minstemål kunne forvente at politiet har kompetanse til å vurdere hva en hatytring er. Vi har ikke bedt om forhåndssensur av Sian, men vi forventer at politiet har lav terskel for å stanse markeringer når straffelovens paragraf 185 blir brutt.»

Realiteten er at like lite som politiet har lovhjemmel til å bruke forhåndssensur, kan de ty til «underveissensur» av ytringer; en demonstrasjon kan kun stanses hvis politiet finner det sikkerhetsmessig nødvendig. Ved mistanke om at det er fremsatt en straffbar ytring under en demonstrasjon, må ytringen anmeldes og juridisk vurderes i etterkant. At ikke en fagforbundsleder har innsikt i slike rettslige forhold, er oppsiktsvekkende.

«Hvis byrådsplattformen i Bergen skal være verdt papiret den er skrevet på, bør politisk ledelse i Bergen straks gripe inn og vise at de mener alvor», hevder Bell. Igjen tar hun fundamentalt feil. En byrådsplattform med grunnlovsstridig innhold kan naturligvis ikke tas til følge. Lokalpolitikere kan ikke etter eget forgodtbefinnende bryte konstitusjonelle spilleregler.

Bells krav til politiet om å ha «kompetanse» på paragraf 185, er direkte urimelig. Det er umulig for en politibetjent å vurdere enkeltytringer som fremsettes midt under en demonstrasjon. Videre byr paragraf 185 på særskilte problemer, fordi dette er en svært uklar paragraf – en paragraf både Riksadvokaten og ledende politijurister har kalt juridisk vanskelig å håndtere, og som faktisk Høyesterett har sagt er upresist formulert.

Bell finner seg ikke i «at politiets praksis bidrar til å normalisere og beskytte rasistiske ytringer som ikke beskyttes av ytringsfriheten». «Det offentlige rom skal ikke brukes til å spre hat». Slik viser hun sin intoleranse for annerledestenkende. Bells uttalelser er et nytt eksempel på hvordan selverklærte antirasister driver moralsk smittevern: De søker å beskytte samfunnet mot det ser som umoralske holdninger som om det er en «allmennfarlig smittsom sykdom» (for å bruke smittevernlovens betegnelse) som skal forebygges. Slik behandles «hatefulle» meningsbærere som smittebærere som truer den moralske «folkehelsen», for spredning av negative holdninger til såkalt utsatte minoriteter setter disses liv og helse i fare. Angivelig skadelige meningsuttrykk skal utrenskes fra offentligheten, meningsforbryterne skal fratas sine grunnlovsrettigheter og jages som spedalske (slik vi har sett med Sian). Dette er politisk fanatisme som er uforenlig med kjerneverdier i vårt liberale demokrati.

Bell omfavner paragraf 185. Idéinnholdet i denne kan spores tilbake til artikkel 123 i Stalin-grunnloven av 1936 – modellen for hatytringsforbudet som ble innlemmet i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter 30 år senere etter langvarig sovjetkommunistisk press. Det er i denne stalinistiske tradisjonen Bell står med sitt militante krav om å bruke straffeloven mot politiske motstandere.


Innlegget er tidligere trykket i Klassekampen.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet ”Fjern ’Rasismeparagrafen’!” (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

Et manikeisk verdensbilde

Publisert 8 måneder siden

Joron Pihl går igjen til angrep på biblioteksjef Knut Skansens forsvar for at hans institusjon skal slippe til alle politiske aktører, inkludert SIAN (Stopp islamiseringen av Norge). Pihls krav om at folkebiblioteket skal delta i den "antirasistiske" kampen, viser hennes manikeiske verdensbilde: Man står enten for "godhet" eller "ondskap" - politisk nøytralitet er en umulighet.

I Utrop 3. juni besvarer Joron Pihl min kritikk i Bok og Bibliotek 30. mai. Hun unnlater å kommentere alle mine konkrete ankepunkter. Hun nøyer seg med et forsøk på moralsk delegitimering av mitt forsvar for ytringsfriheten. Forsøket er lite vellykket.

Ifølge Pihl er jeg en «støttespiller for SIAN». SIANs politiske budskap har jeg overhodet ikke tatt stilling til. Jeg har kun forsvart deres grunnlovsfestede rettigheter. SIANs representanter har samme rett som andre til å ytre seg, også på arrangementer i folkebibliotekenes lokaler. Bibliotekledelsen skal slippe til ulike meningsytringer og likebehandle alle aktører, uavhengig av politisk ståsted. Det er godt å se at biblioteksjefene i de største byene respekterer disse prinsippene. Pihl gjør det definitivt ikke.

Pihl hevder at «Skansen har tatt et prinsipielt og politisk standpunkt for å slippe til SIAN og SIANs leder som rasistiske aktører på Deichman». Biblioteksjefens standpunkt er nok prinsipielt. Politisk er det derimot ikke. Hvis Skansen derimot hadde valgt å utestenge SIAN, hadde han inntatt et politisk standpunkt. Da hadde han politisert folkebiblioteket. Det er dette Pihl forlanger. Hun viser forakt for grunnleggende konstitusjonelle prinsipper som skal sikre like betingelser for borgernes livsutfoldelse.  

Pihl advarer mot konsekvensene av Skansens «bibliotekpolitikk»: «Det vil innebære en konflikt mellom antirasister på den ene siden, og rasister og nynazister og biblioteksjefer på den andre siden.» Her ser vi et manikeisk verdensbilde: Alt er enten godt eller ondt, «antirasismens» lys står mot «rasismens» mørke. Ut fra Pihls ekstreme svart-hvitt-tankegang er biblioteksjefer som ivaretar apolitiske prinsipper, alliert med «rasister og nynazister» - og undertegnede som fremhever Grunnloven som rettesnor, er «støttespiller» for det angivelig rasistiske SIAN. Pihl reduserer alt til politikk. Alt tvinges inn i hennes enøyde ideologiske skjema. Enhver gjøres til «venn» eller «fiende» i en vedvarende kamp mot den såkalte rasismen. I Pihls perspektiv blir politisk nøytralitet en umulighet.

Det er en ubendig vilje til ideologisk ensretting av institusjonene Pihl legger for dagen. Hun trekker frem Oslo bystyres vedtak om at byen skal være «en rasismefri sone innenfor alle kommunale etater; bibliotek og skoler etc.» «Skansens beslutning om å slippe til rasistiske og nazistiske aktører på Deichman er ikke i samsvar med bystyrets vedtak», lyder hennes konklusjon. Problemet med dette vedtaket – dersom Pihls tolkning er korrekt - er at det helt opplagt kolliderer med flere bestemmelser i Grunnloven (i hvert fall §§ 98 om likhet for loven og 100 om ytringsfrihet).

Pihl er opprørt over dem «som beskylder oss som verner om rasismeparagrafen for sensur. Her er de på kollisjonskurs med både Regjeringen og Stortinget.» Men faktum er at Pihl og andre krever forhåndssensur, uavhengig av «rasismeparagrafen» (§ 185): De krever at et offentlig bibliotek skal forhåndssensurere et arrangement hvor SIAN-lederen skal delta. En slik praksis er grunnlovsstridig.

Videre skriver Pihl: «Her er de på kollisjonskurs med både Regjeringen og Stortinget.» Hun fastslår skråsikkert hva både regjering og storting mener om § 185. Sannheten er at dette vet vi ikke. Noe som derimot er sikkert, er at Venstre har programfestet å fjerne paragrafen, mens Høyre hadde nedfelt samme krav i forrige program og i sitt nåværende åpner for å fjerne «unødvendige forbud» i straffeloven. Siden paragrafen er politisk omstridt, vil jeg mane Pihl til en viss ydmykhet på dette punktet.

Pihl skriver at jeg som initiativtager bak oppropet mot § 185 «vil at rasister skal kunne spre sin rasisme uhemmet og lovlig, uten å risikere straff». Det er riktig at jeg forsvarer rasisters ytringsfrihet – under bestemte forutsetninger, slik det fremgår av selve oppropet som viser til en rekke andre relevante lovbestemmelser. Hvis rasisme uttrykker seg i voldshandlinger, trakassering, diskriminerende praksis, trusler om eller oppfordringer til vold eller annen kriminalitet, må dette slås ned på av rettssystemet. Et liberalt samfunn kan ikke tillate noen av de nevnte uttrykksformene. Det å uttrykke rasistiske meninger ene og alene bør derimot tolereres, siden slike meningsuttrykk per se ikke har et objektivt skadepotensial.

Toleransen for andres meninger er truet av § 185, som stadig oftere brukes til moralsk «oppdragelse» av borgerne. Lover som skal virke holdningsdisiplinerende, hører ikke hjemme i et fritt samfunn. Når bestemte meninger holdes vekk fra offentligheten, er det også et tap for demokratiet. Hvis Pihl får sin vilje, innsnevres samfunnsdebatten. Et offentlig bibliotek må arbeide for det stikk motsatte: Det skal bidra til å legge til rette for «en åpen og opplyst offentlig samtale», med plass til alle meninger og aktører.

Folkebiblioteket må ledes i tråd med Grunnlovens prinsipper. Dette må forbli en politisk nøytral institusjon. 


Innlegget er tidligere publisert i Utrop. 

 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet ”Fjern ’Rasismeparagrafen’!” (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)


Gå til innlegget

Folkebiblioteket skal ikke politiseres

Publisert 9 måneder siden

Debatten går om folkebibliotekene bør tillate representanter for SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) å ytre seg i bibliotekenes lokaler. Joron Pihl krever at bibliotekene skal si nei på "antirasistisk" grunnlag. Den politiseringen av folkebiblioteket hun forsvarer, er grunnlovsstridig og må avvises prinsipielt.

I Bok og Bibliotek 20. mai retter Joron Pihl et nytt angrep på biblioteksjef Knut Skansen. Sistnevntes store brøde består i at han har gitt SIANs leder tillatelse til å holde foredrag på Deichman Majorstuen. Pihls tekst er spekket med selsomme og til dels svært grove påstander. Av plasshensyn vil jeg bare konsentrere meg om enkelte av dem.

Pihl viser til Arbeidsmiljøloven § 4-3 (4): «Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.» Hun argumenterer for at bibliotekansatte - ikke minst de muslimske - må vernes mot SIANs «rasistiske» og «hatefulle» synspunkter. Hvis SIAN-lederen får holde foredrag i bibliotekets lokale, vil det følgelig representere en «psykososial» belastning for de ansatte.

Pihl krever altså at bibliotekarer skal beskyttes mot å bli eksponert for SIANs meninger. Men hvis man er allergisk mot andres ideer, kan man vanskelig arbeide i et bibliotek som jo rommer et mylder av ulike tanker, hvorav noen vil oppleves avskyelige av den enkelte bibliotekar. Pihl ønsker åpenbart at folkebiblioteket skal bli et safe space, for å bruke et sentralt begrep i amerikansk identitetspolitikk - en krenkelsesfri sone hvor ingen «sårbare» grupper utsettes for ubehag av noe slag. Men biblioteket skal være noe helt annet – et tankens frirom.  

Pihl synes å mene at «infrastrukturkravet» i Grunnloven § 100 sjette ledd, påbudet om at staten skal legge til rette for «en åpen og opplyst offentlig samtale», innebærer at SIAN må nektes å benytte bibliotekets lokaler. Men forarbeidene til § 100 presiserer at infrastrukturkravet skal realiseres gjennom positivt tilretteleggende og ikke negativt regulerende tiltak (sistnevnte må hjemles i andre bestemmelser). Utestengelse av bestemte meningsbærere fra en offentlig debattarena er et negativt tiltak som altså ikke understøttes av infrastrukturbestemmelsen.

Pihls krav innebærer i realiteten både forhåndssensur og diskriminering. Således strider hennes krav mot både Grunnloven § 100 og § 98 om likebehandling av borgerne. Biblioteksjefen er derimot på konstitusjonelt trygg grunn når han forsvarer likebehandling av alle bibliotekets brukere, uavhengig av om disse er tidligere straffedømt eller ei.

Man kan mistenke at heller ikke Pihl er helt overbevist av sine egne kvasijuridiske lovtolkninger. Hun skriver nemlig: «Er det noe vi lærte av Nürnberg-prosessen og rettsoppgjøret mot nazistene etter andre verdenskrig, så er det at hver og én av oss alltid har et valg. (…) Vi kan ikke frigjøre oss fra ansvaret ved å henvise til plikt eller overordnede. Det gjelder også bibliotekdirektør Skansen og hans beslutning om å slippe til en rasistisk organisasjon som SIAN.» Er ikke dette en oppfordring til lovbrudd? Ifølge Pihl er biblioteksjefen moralsk forpliktet til å bryte Grunnloven, for lovlydighet i denne situasjonen vil være som å adlyde nazilover. Dette er en direkte latterlig analogi.

Pihl advarer mot «svenske tilstander», det vil si at nynazisme og «organisert rasisme» får vokse fritt i samfunnet. Siden hun på død og liv må trekke inn nazismen, vil jeg gjøre oppmerksom på en foruroligende parallell mellom denne ideologien og hennes eget budskap. Pihl forlanger at folkebiblioteket skal delta i kampen mot «rasisme», at biblioteksjefen skal benytte sin makt til å stenge for et bestemt tankegods. Dette gir sterke assosiasjoner til Nazi-Tysklands Gleichschaltung, regimets «koordinering» av alle samfunns- og kulturinstitusjoner som dermed måtte bidra til å realisere nazismens mål. Det er tilsvarende ideologisk ensretting Pihl synes å se for seg. Selv om det angivelig er antirasisme hun forfekter, er det åpenbart en slags Gleichschaltung også Pihl ønsker seg: Institusjoner som i utgangspunktet har en ikke-politisk karakter, skal nå innrette sin virksomhet etter en bestemt ideologi – en illiberal sådan. Ulike samfunnsinstitusjoner, ikke bare politi og domstoler, skal tydeligvis delta i kampen mot såkalt hatefulle ytringer og holdninger - de skal alle marsjere i «antirasistisk» takt. Dette vil gradvis kvele en kritisk, pluralistisk offentlighet.

Folkebiblioteket skal være hevet over ideologiske brytninger og andre verdikonflikter i samfunnet. Pihl viser en grunnleggende mangel på respekt for bibliotekets politiske nøytralitet. Hvis hun får gjennomslag for sin militante «antirasisme», vil folkebiblioteket som selvstendig kunnskapsinstitusjon omdannes til en aktør på en ideologisk slagmark. Pihls krav innebærer hemningsløs politisering av fellesarenaer som skal være forankret i apolitiske idealer om toleranse og likebehandling. Hennes aktivistiske fremstøt må avvises.   

 

Innlegget er tidligere publisert i Bok og Bibliotek. 

 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)



Gå til innlegget

Ulovlig endring av politivedtekter

Publisert 9 måneder siden

Nylig vedtok kommunestyret i Moss å endre de lokale politivedtektene slik at politiet skulle kunne stanse offentlige arrangementer dersom det ble fremsatt antatt "hatefulle og rasistiske" ytringer. En slik forskriftsendring er sannsynligvis i strid med Grunnloven.

Etter forslag fra Rødt har Moss kommunestyre nettopp vedtatt å endre de lokale politivedtektene. Selv om både Høyre og Sp først var mot det, stemte til slutt alle partiene unntatt FrP for forslaget. Etter hva jeg kan se, er vedtaket i strid med norsk lov - og det er et angrep på ytrings- og demonstrasjonsfriheten.

Rødts Eirik Tveiten viste til Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM), en organisasjon som tidligere har demonstrert i Moss. Forslaget Tveiten fremsatte, gikk ut på å innlemme følgende formuleringer i Moss politivedtekter, i tilknytning til 8-1 og 8-2 (om henholdsvis «arrangement på offentlig sted» og «allment tilgjengelige arrangement utenfor offentlig sted m.m.»): «8.2 Moss kommune har nulltoleranse mot hatefulle og rasistiske ytringer. Med ytringer menes også bruk av symboler. Arrangementer etter jfr 8.1 og 8.2 skal gjennomføres i henhold til dette. Brudd på påbudet vil kunne medføre at arrangementet stanses.» Moss Avis skriver 7. mai at forskriftsendringen «betyr at arrangementer som resulterer i brudd på bestemmelsene om hatefylle ytringer kan stanses». Problemet med dette vedtaket er at det fremstår som klart lovstridig.

Lokale politivedtekter regulerer kun arrangementer som nevnt ovenfor, noe som omfattes av politiloven § 14. Men det er annen type arrangementer en organisasjon som DNM benytter seg av, nemlig demonstrasjoner og opptog. Slike omfattes av politiloven § 11. I Normalpolitivedtekt - som er overordnet lokale politivedtekter - presiseres det i merknaden til § 7-1: «Adgang til demonstrasjoner, opptog, møter, stand e.l. er regulert i politiloven § 11. Dette er arrangementer som faller inn under adgangen til ytringsfrihet og som i sin helhet faller utenfor rammene av politiloven § 14. Det foreligger derfor ikke hjemmel for å regulere slike arrangementer i lokal politivedtekt.» Med andre ord: Kommunestyret i Moss har ikke lov til etter eget forgodtbefinnende å regulere en organisasjon som DNMs ytrings- og demonstrasjonsfrihet.

I en liberal rettsstat skal antatt straffbare ytringer anmeldes og vurderes av politiet i etterkant av et offentlig arrangement. Like lite som politiet har lov til å bedrive forhåndssensur av et arrangement, like lite har politiet lov til å stanse et arrangement under mistanke om at det er fremsatt straffbare ytringer. Så vide fullmakter har lovens lange arm kun i politistater.

Rødt har nasjonalt programfestet at «lovverket mot hatefulle ytringer», det vil si straffeloven § 185, skal anvendes hyppigere - en paragraf som med sin subjektive ordlyd krever utstrakt skjønnsutøvelse av dommerne. I tillegg ønsker Rødt-representanter at ikke-jurister i politiet, mens de er til stede under en pågående demonstrasjon, skal vurdere hvorvidt enkeltytringer kan rammes av § 185. Men dette er en mildt sagt krevende øvelse selv for dommere; Riksadvokaten og ledende politijurister har tidligere påpekt at paragrafen er juridisk vanskelig håndterbar - og både høyesteretts- og lagdommere har bemerket at den er upresist utformet. Er domstolene og politietaten, som fra marxistisk hold tidligere ble avvist som instrumenter for det «borgerlige» samfunn, nå blitt ideologisk skinnende «rene» for Rødts Eirik Tveiten og hans partikamerater?

Den vedtatte endringen av Moss politivedtekter er opplagt ulovlig og vil medføre en innskrenkning av våre grunnlovsfestede rettigheter. Vedtaket må ikke bli stående.


Innlegget er tidligere publisert i Moss Avis. 

 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere