Carl Müller Frøland

Alder: 38
  RSS

Om Carl

Følgere

Er forkynnelsesfriheten i fare?

Publisert 5 måneder siden

Forslaget om å innlemme "kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk" i straffeloven § 185 har skapt uro i kristne miljøer. Det handler om en frykt for innskrenkning av forkynnelsesfriheten. Denne frykten er etter mitt syn helt berettiget.

Regjeringens forslag om å innlemme «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» i straffeloven § 185 har vakt protester i noen miljøer. Spesielt i kristne trossamfunn og organisasjoner er det en voksende uro over hva en slik lovendring vil innebære for både ytrings- og trosfriheten. Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm ønsker på sin side lovendringen velkommen, og hevder at innvendingene mot den bygger på konstruerte problemstillinger (Dagen 25. september). Men frykten for utvidelsen av denne straffebestemmelsen er langt fra uberettiget.

På 1970-tallet var det flere som uttrykte bekymring for konsekvensene for ytringsfriheten av å gi vern til homofile og bifile etter § 135 a (den tidligere versjonen av § 185). Straffelovkommisjonen var delt i to. Den nyutdannede høyesterettsadvokaten Else Bugge Fougner og psykiateren Berthold Grünfeld var for å utvide paragrafen i denne retningen. Høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal og professor dr. juris. og nestor i norsk strafferett, Johs. Andenæs, var mot at homofile og bifile skulle tildeles et særskilt strafferettslig vern. I 1981 vedtok Stortinget å innlemme «homofil legning eller leveform» i § 135 a.

I 1983 falt den første dommen for «hatefulle ytringer» rettet mot homofile, og året etter ble den opprettholdt av Høyesterett. Det var Hans Bratterud, pastor i Oslo fullevangeliske kirke, som ble dømt for ytringer fremsatt i hans faste radioprogram. Bratterud ble blant annet dømt for følgende uttalelser: «Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne - de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt.»

Høyesterett ga klart uttrykk for at § 135 a måtte brukes med varsomhet i møte med eksempler på kristen forkynnelse. Bratterud hadde selv benyttet seg av forkynnelsesfriheten i radioprogrammet, til dels gjennom å be for homofile «syndere». Retten erkjente dette, men konkluderte likevel med at pastorens ytringer var så vidt «grovt krenkende» at de ble rammet av § 135 a.

Fire av fem dommere stemte for domfellelse. Dommer Hellesylt som tok dissens, mente at denne straffebestemmelsen burde anvendes med enda større varsomhet overfor religiøse ytringer. Enkelte av hans uttalelser bør her siteres: «A møte meningsytringer om politikk, moral og religion med straff er særdeles betenkelig, enten ytringene framkommer i forkynnelse eller i andre sammenhenger. Paragraf 135 a er gitt en slik utforming at det i atskillig utstrekning vil måtte bero på en skjønnspreget vurdering hvilken rekkevidde bestemmelsen skal anses å ha.»

Hellesylts betraktninger var prinsipielt vektige. Han ytret dyp skepsis til å straffe personer for å uttrykke sin mening om religion og andre sentrale spørsmål. Hellesylt belyste dessuten denne paragrafens spesielle utforming: Den er så uklart formulert at den åpner for utstrakt skjønnsutøvelse hos lovanvender. Dermed legges det til rette for dommernes subjektive vurderinger, noe som lett slår ut i ren vilkårlighet. En uklar lovtekst er i tillegg uhyre betenkelig på nettopp ytringsfrihetsfeltet - jo utydeligere grense mellom det lovlige og det straffbare, jo større fare for selvsensur hos borgerne. Senere har for øvrig både Høyesterett i plenum i 1997 og Hålogaland lagmannsrett i 2019 bemerket at paragrafen er upresist utformet.

Hva har så dette å si for forkynnelsesfriheten, for retten til fremsette religiøse ytringer, i dagens Norge? Bratterud-saken viste at paragrafen om «hatefulle ytringer» kan brukes mot ytringer fremsatt i en forkynnelseskontekst. Dette er riktignok det eneste tilfellet hittil hvor noen er blitt dømt etter denne lovbestemmelsen for ytringer om homofile. Er det da egentlig noen grunn til å frykte at religiøse ytringer om homofile - eller transpersoner, hvis denne gruppen også får vern - kan rammes av § 185? Etter min mening er en slik frykt berettiget. Dette skyldes rettsutviklingen på dette straffeområdet.

For å være i strid med § 185 må en ytring være «kvalifisert krenkende». Tidligere definerte Høyesterett dette uttrykket som «oppfordrer eller gir sin tilslutning til integritetskrenkelser». Det var dette som var grunnlaget for å dømme pastor Bratterud for angivelig å oppfordre eller gi sin tilslutning til å frata alle homofile deres offentlige stillinger. De senere år har imidlertid Høyesterett utvidet definisjonen av uttrykket «kvalifisert krenkende» til også å gjelde ytringer som «innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». Parallelt med innføringen av dette nye tolkningsprinsippet er straffbarhetsterskelen for § 185 blitt senket. Bratterud-saken er, som sagt, det eneste eksempelet så langt på at «hatefulle ytringer» om homofile er blitt rammet. Men bruken av paragrafen har også med henblikk på de andre vernede gruppene vært restriktiv inntil relativt nylig.

Videre er det viktig å merke seg at Høyesterett i 1984 understreket at forkynnelsesfriheten ikke er absolutt: Hverken Grunnloven eller internasjonale konvensjoner «er til hinder for at det ved lov gis regler til vern mot grove krenkelser av utsatte minoritetsgrupper, og at disse gis virkning også for den religiøse forkynnelse». Dette bør man ha i mente når det gjelder både homofile og transpersoners rettsvern mot «hatefulle ytringer».

En av årets høyesterettsdommer på dette området fastslår at det å omtale en vernet gruppe på «fordømmende» vis kan være straffbart. Hvem kan med noen grad av sikkerhet avgjøre om for eksempel en gitt omtale av transpersoner som representanter for denne gruppen selv ikke godtar, er «fordømmende»? Selv for Høyesterett er dette i realiteten et uløselig problem. All denne uklarheten er ødeleggende for ytringsfriheten.

Hvis også transpersoner skal vernes av § 185, vil en enda større del av samfunnsdebatten bli skadelidende. Og en slik lovendring vil ytterligere sette forkynnelsesfriheten i fare.


En nesten identisk versjon av denne kronikken er tidligere publisert i Dagen. 


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)



Gå til innlegget

§ 185, diskriminering og selvsensur

Publisert 5 måneder siden

Jørn Maurstad retter kritikk mot noe jeg har skrevet om straffeloven § 185 og transpersoner. Denne kritikken er ikke velfundert.

Jørn Maurstad kommenterer (Verdidebatt 2. oktober) mitt innlegg «§ 185 og transpersoner» (Verdidebatt 29. september). Hans innvendinger har lite for seg.

Maurstad skriver: «Det er viktig å være klar over at ikke all forskjellsbehandling er diskriminering.» Det har han helt rett i. I mitt innlegg karakteriserte jeg imidlertid § 185 som «gruppeselektiv og dermed også diskriminerende». Med sin minoritetsselektive utforming legger paragrafen opp til en urimelig forskjellsbehandling av ulike samfunnsgrupper og dermed av ulike individer. Ved å gi bare noen minoritetsgrupper et særlig vern mot «diskriminerende eller hatefulle ytringer» er det faktisk denne straffebestemmelsen selv som er diskriminerende. Maurstads påpekning at det også finnes ikke-diskriminerende forskjellsbehandling, har altså ingen relevans i dette tilfellet. Jeg vil benytte anledningen til atter å presisere at § 185 med sin særbeskyttelse av visse borgere bryter med et grunnleggende prinsipp i vår rettsstat - likhet for loven.

Avslutningsvis fremkaster Maurstad følgende påstand: «Diskusjonen om viktige grenseoppganger angående transpersoner behøver etter min mening derfor ikke stanses av frykt for straffeparagrafer.» Hvordan kan han være så sikker på dette? Når straffeloven kan ramme rene meningsytringer om transpersoner, er det vel nokså klart at dette lett vil hemme diskusjon om nettopp transpersoner. Hvis § 185 utvides som foreslått av regjeringen, vil resultatet fort kunne bli omfattende selvsensur i den allerede vanskelige «transdebatten».





Gå til innlegget

§ 185 og transpersoner

Publisert 5 måneder siden

Øivind Benestad frykter at ytringsfriheten blir skadelidende dersom "kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk" innlemmes i straffeloven § 185. Hans frykt er berettiget.

I Vårt Land 24. september imøtegår Øivind Benestad regjeringens forslag om å innlemme «seksuell orientering» og «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» i straffeloven § 185. I likhet med Benestad mener jeg forslaget må avvises av hensyn til ytringsfriheten. Hans kritikk bør imidlertid suppleres på et par punkter.

«Kjønnsidentitet» viser til den opplevelsen et individ har av eget kjønn uavhengig av biologiske kjennetegn, mens «kjønnsuttrykk» viser til måten individet viser sitt opplevde kjønn overfor omgivelsene. Alle mennesker kan sies å ha både en kjønnsidentitet og et kjønnsuttrykk. Men lovforslaget innebærer å gi strafferettslig vern kun til én gruppe - transpersoner - på dette grunnlaget. Dette er helt i tråd med dagens utforming av § 185 som er gruppeselektiv og dermed også diskriminerende.

Om paragrafens ordlyd skriver Benestad: «Én sak er å true, eller å fremme hat og forfølgelse. Men hva betyr det å «forhåne» eller «fremme ringeakt» overfor noen på grunn av deres seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk?» Benestad setter med rette spørsmålstegn ved begrepene «forhåne» og «fremme ringeakt» - begreper ingen kan gi en presis definisjon. Men det samme gjelder «fremme hat». Og hva menes egentlig med «fremme forfølgelse»? Vil det si å oppfordre til vold - eller kanskje trakassering? Det blir rene gjetninger. Og viser «true» til det å true med «straffbar atferd», slik de rene trusselparagrafene omhandler? Alt i alt er § 185 gjennomført vagt formulert, og den er ledsaget av helt utilstrekkelige forarbeider.

Benestad undres med rette over hva slags ytringer om transpersoner som vil bli straffbare dersom § 185 utvides. I lovproposisjonen (s. 67) står det: «I flere dommer nevnes utsagn som ‘oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser’ og utsagn som ‘innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd’ som eksempler på hatefulle ytringer som rammes av straffeloven § 185.» Det er viktig å få frem hele dette bildet. For at en ytring skal kunne rammes av denne paragrafen, må den være «kvalifisert krenkende». Dette uttrykket oppfattet Høyesterett tidligere som en oppfordring eller tilslutning til en såkalt integritetskrenkelse. Men i senere år har Høyesterett også benyttet en annen tolkning av «kvalifisert krenkende», nemlig «en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». Parallelt med denne nye tolkningspraksisen er terskelen for straff etter § 185 senket.

I en av ferskeste dommene på dette området har Høyesterett uttalt (med henvisning til «løpeseddeldommen» fra 1981 som omhandlet ytringer om islam og muslimer): «Høyesterett la her til grunn at det må ses hen til om ytringene retter seg mot trosretningen eller mot menneskegruppers egenskaper og adferd. Dersom det påstås kriminell adferd i en gruppe eller gruppen omtales på fordømmende måte, vil grensene for hva som er straffbart, raskt kunne være overtrådt» (mine kursiveringer). Den som ytrer seg om transpersoners «egenskaper» eller «adferd» - på en måte som noen oppfatter som «fordømmende» - kan dermed komme til å bli dømt etter § 185 om transpersoner beskyttes av den. Gitt paragrafens flytende begreper blir dette svært krevende vurderinger for politijurister og dommere - vurderinger ingen faktisk er i stand til å foreta på rettsstatlig tilfredsstillende vis. Og den allerede svært betente «transdebatten» blir ikke akkurat lettere å føre hvis deltagere også frykter å bli straffet for å uttrykke sine meninger.

Det er all grunn til å advare mot den foreslåtte paragrafutvidelsen. Men vi bør gå ett skritt videre: Selve § 185 må nå oppheves.


Innlegget ble refusert av Vårt Land. 


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet ”Fjern ’Rasismeparagrafen’!” (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)

Gå til innlegget

Rettsvern og menneskeverd

Publisert 5 måneder siden

Hamars biskop tar avstand fra organisasjonen SIAN som hun mener bryter med det kristne budskap om universelt menneskeverd. Men hva mener biskopen om en straffebestemmelse som gir noen mennesker sterkere rettsvern enn andre?

I Vårt Land 10. september tar Hamars biskop, Solveig Fiske, et oppgjør med SIAN (Stopp islamiseringen av Norge). Hun fordømmer organisasjonen for dens angivelig rasistiske menneskesyn.

Biskopen skriver: «I kristen tro og tradisjon er nestekjærlighet noe som gjelder alle, uavhengig av ætter og slekter. I Guds navn sier vi ja til menneskeverd og likeverd. Det innebærer å si nei til all slags rasisme.» Det hadde vært interessant å vite hva Fiske mener om «rasismeparagrafen» - straffeloven § 185 som omhandler «hatefulle ytringer», altså det hun hevder SIAN-aktivister fremsetter. Denne straffebestemmelsen gir nemlig et særskilt rettsvern til visse angivelig sårbare minoritetsgrupper, blant annet på bakgrunn av hudfarge og etnisitet. Denne paragrafen beskytter ikke-hvite og ikke-norske personer mot blant annet «hat» og «ringeakt». At lovverket gir noen grupper et sterkere vern enn andre mot kriminalitet, betyr at alle ikke er like for loven. Mener biskopen at dette er rettferdig i et kristent perspektiv?

Høyesterett har fastslått at noe av det § 185 rammer, er ytringer som utgjør en «grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». Eksempler på dette er karakteristikker av minoritetspersoner som «kakerlakk», «rotte» og «steppebavian». I samfunnsdebatten benyttes tilsvarende sterke karakteristikker mot både hvite og ikke-hvite, både nordmenn og ikke-nordmenn. § 185 som er gruppeselektivt utformet, innebærer imidlertid at ikke enhver såkalt grov nedvurdering av noens menneskeverd vil medføre straff.

I realiteten skiller § 185 mellom verneverdige og ikke-verneverdige menneskegrupper. Mener biskopen at en slik straffebestemmelse er forenlig med det tradisjonelt kristne budskap om alle menneskers likeverd?


Innlegget ble refusert av Vårt Land og Aftenposten (som også trykket Fiskes innlegg). 

 

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)



Gå til innlegget

Stortinget skal nå behandle et lovforslag som blant annet innebærer innlemmelse av "kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk" i straffeloven § 185. Forslaget truer ytringsfriheten.

Denne høsten skal Stortinget behandle et lovforslag om å styrke det strafferettslige vernet av minoritetsgrupper basert på seksualitet og kjønn. Én av de foreslåtte endringene er innlemmelse av «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» i straffeloven § 185 om «diskriminerende eller hatefulle ytringer». På Verdidebatt 8. september forsvarer Ingvild Endestad, leder i FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, lovforslaget. Hennes argumentasjon hviler på delvis feilaktige premisser.

Endestad hevder: «Hatkriminalitet defineres enkelt som å utsette andre for straffbare handlinger eller ytringer som er motivert av et hat mot gruppen et menneske tilhører.» Selv om «hatefulle ytringer» ofte omtales som en form for «hatkriminalitet», dreier det seg om to ulike kategorier i juridisk forstand. Handlinger klassifisert som «hatkriminalitet» vurderes strafferettslig ut fra motivasjon. «Hatefulle ytringer» vurderes derimot på selvstendig grunnlag, som enkeltstående uttrykk - helt uavhengig av avsenders motivasjon. Man behøver altså ikke å ha en «hatefull» motivasjon for å overtre paragrafen om «hatefulle» ytringer.

Endestad viser til at domstolene har «trukket et skille mellom kritiske ytringer om et emne, enten dette er av politisk, kulturell, religiøs eller annen art, og ytringer som angriper en eller flere personer.» I en av årets dommer etter § 185 (i en sak som gjaldt grensene for religionskritikk) fremhever Høyesterett at det «må ses hen til om ytringene retter seg mot trosretningen eller mot menneskegruppers egenskaper og adferd. Dersom det påstås kriminell adferd i en gruppe eller gruppen omtales på fordømmende måte, vil grensene for hva som er straffbart, raskt kunne være overtrådt.» Grensedragningen mellom ytringer om «emner» og «menneskegrupper» er i praksis uhyre problematisk, noe som illustreres av dagens opphetede «transdebatt».

Sterkt negative ytringer om fenomenet transkjønnethet vil lett kunne oppfattes som rettet også mot transpersoner, altså en «menneskegruppe». Annerledes formulert: Det er flytende grenser mellom det som uttales om en egenskap som kjønn og om den som besitter denne egenskapen, altså «har» dette kjønnet. I samfunnsdebatten fremsettes med jevne mellomrom anklager om «transfobi» eller «transhat» - dels mot ytringer om det å være transkjønnet, dels mot transkjønnede personer, noe som igjen viser hvor sammenfiltret de to begrepene i realiteten er. I tillegg er § 185 en særdeles uklart formulert og høyst elastisk straffebestemmelse. Hvis denne utvides som foreslått, vil usikkerheten melde seg: Hvilke ytringer som eksplisitt refererer til transpersoner, kan rammes av paragrafen? Vil det fremdeles være lov å uttale at for eksempel transpersoner er mentalt syke, at transkvinner egentlig er menn, og at det er forkastelig å la transkvinner få bruke damegarderober?

Endestad skriver at selv om homofile ble tilkjent vern i § 135 a (forløperen til § 185) på 80-tallet, «har det verken vært forbudt å mene at ekteskapet er mellom mann og kvinne eller å tolke eller lese tekster fra bibelen som man mener taler mot homofili». Det er riktig. Likevel er fremstillingen misvisende av to grunner.

I 1984 ble pastor Hans Bratterud domfelt etter § 185 av Høyesterett for følgende ytringer: «Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne - de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt.» Bratterud-saken er høyst relevant i denne sammenheng. Ikke bare gjaldt den homofiles vern mot «hatefulle ytringer». Saken viser også hvor nær forbindelsen kan være mellom ytringer om et emne (homofili) og en gruppe (homofile). Bratterud ble altså dømt for både et utsagn om homofili som «åndsretning» og et utsagn om representanter for denne «åndsretningen». Den glidende overgangen mellom «menneskegruppe» og «emne», som Bratterud-saken viser, kan også fort gjøre seg gjeldende i eventuelle dommer som omhandler ytringer om transpersoner.

Det er et faktum at § 185 er blitt brukt av domstolene i et langt større omfang etter 2010 enn i foregående tiår. Hyppigere anvendelse av denne typen lover er en vesteuropeisk trend i tiden. Men motstanden er også voksende. Vi ser det blant annet i Skottland hvor et lovforslag som blant annet innbefatter kriminalisering av «stirring up hatred» mot utvalgte minoritetsgrupper, er blitt møtt med kraftige protester fra ulike hold. Blant gruppene som foreslås vernet i det skotske lovforslaget, er for øvrig transpersoner.

Når først en minoritetsvernende bestemmelse som § 185 eksisterer og er utformet slik den gjør, kan jeg forstå at også transpersoner mener de må beskyttelse etter paragrafen. Å avvise denne gruppen mennesker, hvorav en del unektelig har en vanskelig livssituasjon på ulike måter, vil være diskriminerende. Men med sin gruppeselektive utforming er faktisk § 185 i seg selv diskriminerende. En bestemmelse som gir særskilt rettsvern til visse grupper i befolkningen, bryter med det grunnleggende prinsippet om likhet for loven.

Hva blir den neste gruppen som krever vern etter § 185? Enkelte aktører arbeider allerede for å inkludere «kjønn», som i praksis vil si kvinner, i denne paragrafen. Hvor mange flere grupper skal egentlig innlemmes i denne bestemmelsen? Stortinget bør nå skjære gjennom en gang for alle og oppheve selve § 185. Først da får vi en likebehandling av alle borgere i dette landet.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/stats.php?id=233238)




Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere