Carl Müller Frøland

Alder: 38
  RSS

Om Carl

Følgere

Fascismen – en religiøs ideologi?

Publisert over 8 år siden

Som politisk ideologi er fascismen paradoksal. Kan den også kalles en religiøs ideologi?

I gjennomgangen av fascismen som politisk ideologi konkluderte jeg med å hevde at fascismen er en ultranasjonalistisk ”hybridideologi” som overskrider skillet mellom høyre- og venstresiden. Er det elementer i denne ideologien som gjør at den kan betraktes som en religiøs ideologi?

Den organiske eller ”integrale” nasjonalismen – forestillingen om individet som fullstendig ”integrert” i det nasjonale kollektiv - gir i mine øyne fascismen et religionslignende preg. I motsetning til det tradisjonelt høyreautoritære regime krever den fascistiske stat helhjertet oppslutning fra sine tilhengere. Fascismen kan sies å inneholde en tydelig troskomponent: Føreren skal beholde makten han har tilkjempet seg, ved at fascismen skal utgjøre samfunnsmedlemmenes dypeste overbevisning, i tillegg til at annerledes tenkende undertrykkes av et allmektig statsapparat. Fascismen hviler på det som kan kalles ”nasjonsmystikk”: Nasjonen fremstilles som en mystisk størrelse som inngir mennesket både ærefrykt og kjærlighet, og som bør dyrkes som en slags guddom. Den organiske kollektivismen synes å implisere en mystisk ”sammensmeltning” mellom del og helhet, individ og nasjon. Når det gjelder synet på staten og nasjonen, er det riktignok en forskjell mellom italiensk fascisme og nazisme, siden sistnevnte er mindre opptatt av selve staten enn førstnevnte og betrakter nasjonen som uttrykk for ”rasen”.

En rekke forskere har de senere år fremhevet fascismen som en ”politisk religion”, en form for religionssubstitutt som representerer en sakralisering (dette er historikeren Emilio Gentiles term) av fenomener som nasjon, stat og/eller rase – fenomener som i utgangspunktet er rent sekulære. I likhet med flere av disse forskerne mener jeg at det er fruktbart å skille mellom ”politisk religion” (som altså fascismens nasjonssakralisering eksemplifiserer) og ”politisert religion”. Sistnevnte begrep impliserer at en etablert religion søker politisk makt for å skape et gjennomført religiøst samfunn, en ”gudsstat” styrt etter religiøse lover. Med sin sakralisering av et verdslig, dennesidig objekt som nasjonen bør fascismen ikke identifiseres med teokratiske ideologier eller annen type politisert religion. Fascismen bør i det hele tatt ikke knyttes direkte til noen etablert religion, selv om ideologien av enkelte forbindes med tradisjonell kristendom.

Fascismens ”religiøse” dimensjon reflekteres i idealiseringen av nasjonalistisk tro, offervilje og martyrium. I tillegg spiller forestillingen om nasjonens ”gjenfødelse” – dens fremtidige forløsning fra dens nåtidige kulturelle og moralske forfall – en sentral rolle i fascismen, noe historieprofessor Roger Griffin understreker med sin beskrivelse av denne ideologien som ”palingenetisk” (gjenfødelsesorientert) ultranasjonalisme. Med hensyn til slike idealer og forestillinger henter fascismen riktignok delvis næring fra kristendommen. Med sin vitalistiske eller ”livsdyrkende” grunntone har imidlertid fascismen en helt annen ”dennesidig” orientering enn kristendommen som retter blikket mot frelsen i det ”hinsidige”.  Dessuten fremstår det ”guddommelige” i fascismen som immanent – ”iboende” i verden – snarere enn transcendent – hevet over verden – slik kristendommens Gud tradisjonelt oppfattes.

Fascismens romantisering av handling og vold er forbundet med grunnforestillingen om nasjonens livskraft.Den fascistiske nasjonalismen er forankret i sosialdarwinisme: Livet er dypest sett en kamp, noe som gjelder såvel for nasjoner som mennesker, og kun den sterkeste har livets rett.På denne bakgrunn gir det mening å hevde, som filosofen Harald Ofstad har gjort i sin studie av nazismen (”Vår forakt for svakhet”), at det fascistiske verdisynet karakteriseres av en beundring av styrke og en forakt for svakhet.Enkeltmennesket oppnår virkelig styrke først når det går opp i den ”sakrale” nasjon, et fellesskap i permanent kampberedskap for å vinne nye seirer og dermed bekrefte sin rett til liv. Nasjonen bør følgelig søke stadig ekspansjon og erobre andre nasjoner som ved sitt nederlag viser sin ”livsudyktighet”. Idealet om militær ekspansjon – den gjennomførte imperialismen - bunner derfor i ideologiens preg av sosialdarwinistisk ultranasjonalisme som i dypere forstand fremstår som maktforherligende nasjonsmystikk.

Fascismens maktforherligelse bør ikke betraktes som uttrykk for ren nihilisme. Det synes snarere å handle om en religionslignende politisk overbevisning. Hva består så den fascistiske ”religionen” dypest sett i? Sentralt står åpenbart integralnasjonalismen som med sitt mystisk-religiøse skjær synes å inngi den ”troende” en lidenskapelig glød i form av kamp- og offervilje. Mennesket skal underkaste seg, både legemlig og åndelig, og tjene nasjonens veldige organisme som ”sakral” størrelse – en organisme som manifesterer sin makt og dermed livskraft gjennom stadig ekspansjon. Den fascistiske verdensanskuelsen synes å hvile på en spesiell triadisk struktur: Liv-død-gjenfødelse. Det fascistiske grunnsyn innebærer at nasjonen som tidligere var kjennetegnet av gloriøs livskraft, har forfalt - tapt sin vitalitet - og må gjenreises, revitaliseres. Det er nasjonens revitalisering det fascistiske menneske må kjempe og være villig til å dø for – gjennom sin martyrdød vil den enkelte ”leve” videre gjennom nasjonen som vedkommende er mystisk forbundet med.

Fascismen kan sies å være en kombinasjon av livsdyrkelse, dødskult og gjenfødelsestro. Livet både forherliges, gjennom glorifiseringen av nasjonens vitalitet, og fornektes, gjennom individets selvutslettende forløsningslengsel) på paradoksalt vis. Kanskje fascismen som ”politisk religion” i siste instans kan sies å være fundert i en form for krafttilbedelse, en dyrkelse av selve livskraften som manifesterer seg på unikt vis i nasjonen og dens fører – en voldsom kraft som skaper, tilintetgjør og gjenoppretter.

 

Carl Müller Frøland, idéhistoriker

Gå til innlegget

Selv om begrepet fascisme brukes hyppig i samfunnsdebatten, dreier det seg egentlig om en utpreget paradoksal og kompleks politisk ideologi.

I mange sammenhenger i dagens politiske debatt brukes begrepet fascisme. Betegnelsen anvendes i beskrivelsen av ulike ideologier, gjerne oppfattet som ”ekstreme”, noe som regel vil si i strid med demokrati og menneskerettigheter som utgjør det moderne Vestens verdigrunnlag. I den senere tid er termen ”fascisme” blitt brukt om ideologiske retninger på begge sider av politikkens tradisjonelle høyre-venstre-skille. Jeg er redd denne bruken lett kan føre til en utvanning av fascisme-begrepet. Hvordan bør egentlig fascismen forstås?

Selve termen ”fascisme” ble lansert på 1920-tallet av Benito Mussolini. Under Mussolini ble det gradvis utarbeidet en fascistisk ideologi. I samme periode – i kjølvannet av første verdenskrig - ble det utviklet en lignende ideologi i Tyskland av Adolf Hitler som kom til makten først i 1933; denne ideologien ble kalt ”nasjonalsosialisme”, etterhvert forkortet til ”nazisme”. Selv om det hersker visse forskjeller mellom den italienske fascismen og nazismen, mener jeg – i likhet med flertallet av moderne forskere – at nazismen også bør betraktes som en type ”fascisme”. Disse to ideologiene har en rekke felles kjennetegn som etter mitt syn reflekterer vesentlige sider av fascisme som fenomen.

Ett av fascismens sentrale, men også paradoksale trekk, er dens ”anti-ideologiske”karakter, dens avvisning av ethvert stabilt ideologisk tankeinnhold som ”dogmatisk” og livshemmende. Fascismen er nemlig både grunnleggende ”vitalistisk” eller livsorientert og antiintellektuell, faktisk direkte ”irrasjonalistisk”: Fornuften forkastes som livsfiendtlig til fordel for fenomener som instinkt og handling. Man finner en uttalt romantisering av styrke, vold og krig – og av den sterke mann, hans erhvervelse og utøvelse av makt. Alt i alt representerer fascismen et sett idealer og verdier, en bestemt politisk overbevisning av mer eller mindre sammenhengende karakter. Hvor i det politisk-ideologiske landskap bør så denne ideologien plasseres? 

Blant dagens forskere er det allmenn enighet om at fascismen er en totalitær ideologi, altså at den tar til orde for å bruke enhver type virkemidler, inkludert systematisert statsterror og massevold, for å nå sitt bestemte samfunnsmål. ”Målet helliger middelet” hevder totalitære ideologier som søker å etablere ”det fullkomne samfunn”, noe historikeren Øystein Sørensen får tydelig frem i sin bok med den talende tittelen ”Drømmen om det fullkomne samfunn”. Selve termen ”totalitær” stammer forøvrig fra en kritiker av Mussolinis styre tidlig på 1920-tallet. I samme tidsrom lanserte Mussolini selv tanken om en ”total”, altomfavnende stat: Enkeltmennesket skulle tjene staten med kropp og sjel, om nødvendig ved å ofre sitt liv i kamp for det politiske fellesskap. Denne underordningen av individet under staten står i skarp kontrast til klassisk liberalisme som fremhever individet som samfunnets primære bestanddel og bærer av visse grunnleggende rettigheter som skal sikre det mot overgrep fra staten. Fascismen kan følgelig sies å være grunnleggende antiliberal, en ideologi som setter kollektivet over individet. Kollektivismen, og den tilhørende betoningen av samhold og solidaritet mellom kollektivets medlemmer, utgjør et berøringspunkt mellom fascismen og tradisjonell venstreorientert ideologi, sosialismen. Både Mussolini og Hitler utgikk forøvrig fra sosialistiske organisasjoner. Likevel er det den totalitære – den utenomparlamentariske, revolusjonære - delen av venstresiden som fremviser den største likheten med fascismen.

Fascismen har flere viktige likhetstrekk med en annen totalitær ideologi, kommunismen, ikke minst i form av idealene om voldelig revolusjon og kollektivets forrang fremfor enkeltmennesket. Begge ideologier er utpreget dynamiske ved at de søker et radikalt brudd med det bestående for å skape det ideelle samfunn og et nytt menneske, noe som krever omfattende bruk av statspropaganda og såkalt sosial ingeniørkunst. Kommunismen plasseres imidlertid ytterst på den politiske venstresiden, mens fascismen som regel klassifiseres som høyreekstrem. Kommunismen og fascismen er to typer ”ekstremisme” som begge med totalitære virkemidler vil tilintetgjøre det liberale demokrati for å realisere et bestemt samfunnsideal – men selve samfunnsidealet skiller fascismen fra den venstreekstreme ideologien.

Fascismen skiller seg fra kommunismen med sin antimaterialisme. For fascismen representerer kommunismen, forøvrig i likhet med kapitalismen, ”materialisme” – et sjelløst, fremmedgjørende verdisyn. Fascismen ønsker et samfunn bygget på immaterielle, ”åndelige” verdier. Dessuten forkaster fascismen kommunismens ”internasjonalisme”. Kommunismen vil gjennom revolusjon avskaffe den ”borgerlig”-kapitalistiske samfunnsform og etablere et ”klasseløst”, egalitært samfunn som oppfattes som helt rettferdig. Fascismen utgjør på sin side en revolusjonær nasjonalisme, hvis mål er å ”rense” nasjonen for ”dekadense” og svakhet slik at den kan ”revitaliseres”, gjenvinne sin styrke, livskraft. Det endelige mål er et kollektivistisk samfunn som ikke er egalitært, men hierarkisk ordnet, hvor menneskene skal rangeres etter deres ”styrke” og alle skal adlyde en ”fører”. Fascismens idealsamfunn er altså hierarkisk, førerstyrt og nasjonalistisk.

Som nevnt, er fascismen i motsetning til ”venstreekstremismen” utpreget nasjonalistisk. Nasjonalisme plasseres som regel på den politiske høyresiden hvor den ofte er koblet til konservatisme, i form av ”nasjonalkonservatisme”, idet nasjonens kultur, tradisjoner og verdier betraktes som bevaringsverdig. Fascismen rommer visse klart konservative elementer, som forsvaret for ”kjernefamilien” og tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Likefullt er det viktig å sondre mellom fascismen på den ene side og tradisjonell nasjonalisme og klassisk konservatisme på den annen. Konservatismen vokste frem på slutten av 1700-tallet som reaksjon på den franske revolusjon og den rasjonalistisk-individualistiske opplysningsfilosofien som inspirerte mange av de revolusjonære. Selv om fascismen i likhet med klassisk konservatisme avviser ”1789-ideene” (sentrert rundt individ og fornuft), er konservatismen i motsetning til fascismen antirevolusjonær og anti-”utopistisk”, altså uten tro på muligheten av noe ”fullkomment” samfunn. Når det gjelder nasjonalisme, må det bemerkes at den fascistiske varianten er spesiell: Nasjonen forstås som ”organisk”, og individet utgjør kun én liten celle i denne veldige ”organismen”. Med sin gjennomførte antiindividualisme er den ”organiske” nasjonalismen uttrykk for fascismens totalitære karakter, og på dette avgjørende punktet skiller den seg fra tradisjonell nasjonalisme som ikke oppfatter det nasjonale fellesskapet som en slik individoppslukende helhet.  

På høyresiden finner vi også sterkere – mer autoritære - former for nasjonalisme og konservatisme, i tillegg til den tradisjonelle, mer moderate typen. En slik type ideologi kan man kan kalle ”høyreautoritær”, siden den forkaster liberaldemokratiske elementer. Typisk høyreautoritær er verdsettelsen av streng disiplin (i familie og skole), ”lov og orden” (kompromissløs kriminalitetsbekjempelse) og militarisme, et sterkt forsvar for krig som problemløsende middel. Slike elementer er også lett identifiserbare i fascistisk ideologi. Det er imidlertid viktig å presisere at forekomsten av slike elementer alene ikke er ”fascistisk”. Tradisjonelt høyreautoritær ideologi mangler fascismens revolusjonære, totalitære dynamikk. Denne forskjellen kommer til uttrykk i at høyreautoritære stater – selv om det dreier seg om militærdiktaturer - har lavere maktambisjoner enn fascistiske regimer. Førstnevnte type regimer vil kun beholde makten: De ønsker ikke noen radikal samfunnsomveltning og søker ikke kontroll over borgernes privatliv. Fascismens totalitære mål om å skape en ny samfunnsorden og et nytt menneske skiller seg i det hele tatt fra tradisjonelt høyreautoritær ideologi.

Hvor i det politiske landskap bør så fascismen plasseres? Som jeg har forsøkt å vise, dreier det seg om en ideologi med elementer fra både høyre- og venstresiden. Fascismen har berøringspunkter med både sosialismen (kollektivisme) og konservatismen (visse tradisjonelle verdier). Med sine revolusjonære og totalitære aspekter skiller fascismen seg derimot klart fra disse andre ideologiene. Den bør også adskilles fra den antinasjonalistiske og materialistiske kommunismen. Selv om man kan spore flere typisk høyreautoritære elementer i fascismen, rommer imidlertid denne høyreekstreme ideologien en utopistisk-revolusjonær dynamikk man ikke finner i tradisjonelt høyreautoritær tenkning. Akkurat dette aspektet viser en vesentlig likhet med kommunistisk ideologi. Alt i alt betrakter jeg fascismen som et paradoksalt fenomen, en ”hybrid-ideologi” som ikke uten videre kan plasseres på høyre- eller venstresiden.

 

Carl Müller Frøland, idéhistoriker

Gå til innlegget

Et overnasjonalt press mot ytringsfriheten

Publisert nesten 9 år siden

Det pågår for tiden en overnasjonal rettsutvikling som setter ytringsfriheten i europeiske land under alvorlig press.

I februar ble det avholdt en debatt på Litteraturhuset hvor temaet var om menneskerettighetene er under press fra religiøst hold. Her ble det berørt flere relaterte temaer, som menneskerettighetenes universelle gyldighet og Pakistans drakoniske blasfemilovgivning. Likevel var det et helt sentralt perspektiv som ikke ble belyst i løpet av debatten: En overnasjonal rettsutvikling som faktisk setter ytringsfriheten i europeiske land under press.

Enkelte overnasjonale aktører arbeider for å innskrenke retten til fri religionskritikk. Sentral i denne forbindelse er organisasjonen OIC, en blokk av 57 muslimske land. I en årrekke har organisasjonen arbeidet for åtilpasse internasjonale menneskerettigheter til islamsk lov, altså sharia. I dette arbeidet, som blant annet vil føre til en radikal innskrenkning av ytringsfriheten, får OIC åpenbart hjelp av en annen mektig aktør, nemlig EU. OICs siste fremstøt er et tiltak ved navn ”Istanbul-prosessen for bekjempelse av intoleranse og diskriminering basert på religion eller tro”. I denne forbindelse har det vært avholdt to arrangementer, først i Istanbul og deretter i Washington. Til sommeren er det planlagt et nytt møte, denne gang i regi av nettopp EU – et godt eksempel på konkret samarbeid mellom disse to overnasjonale organisasjonenene.

I 1991 vedtok OIC sin egen menneskerettighetserklæring, den såkalteKairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam. Kairo-erklæringen lister opp en rekke menneskerettigheter, blant annet både ytrings- og religionsfrihet. Samtidig gjør erklæringen det helt klart at alle rettigheter er underordnet sharia. I artikkel 22 (a) står det at ”Enhver skal ha rett til fritt å uttrykke sin mening på en måte som ikke strider mot sharias prinsipper”. I de to siste artiklene presiseres det at alle rettigheter er underordnet sharia, og at sharia utgjør den eneste kilde til klargjøring av erklæringens artikler.

Et shariafundert samfunnssyn får alvorlige konsekvenser. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 er et livssynsnøytralt verdidokument som legger til rette for at mennesker åpent kan bekjenne seg til og forsvare alle religioner og livssyn. Kairo-erklæringen setter derimot én spesiell religion i en særstilling: Islam fremstilles som den fullkomne guddommelige åpenbaring. OIC-landene godtar dermed ikke Verdenserklæringen som moralsk forpliktende. Det er ikke overraskende at OIC med sin shariaorientering i en årrekke arbeidet i FNs menneskerettighetsråd for å endre internasjonale menneskerettigheter ved konsekvent å forsøke å bekjempe ”ærekrenkelse” av religioner. I Menneskerettighetsrådet har OIC hatt flertall for sitt syn og fått vedtatt en rekke resolusjoner av utpreget illiberal karakter, spesielt rettet mot ytringsfriheten.

I 2011 vedtok Menneskerettighetsrådet en resolusjon som ikke lenger rommet noen henvisning til ”ærekrenkelse” av religioner, men kun var rettet mot “intoleranse, negativ stereotypisering og stigmatisering av, og diskriminering, oppfordring til vold og vold mot personer basert på religion eller tro”. Det er interessant å sammenholde denne ordlyden med tidligere etablerte FN-bestemmelser.  Resolusjonens fordømmelse av “ethvert forsvar for religiøst hat som medfører oppfordring til diskriminering, fiendtlighet eller vold” er nemlig delvis identisk meddet forbudet mot forsvar for nasjonalt, rasemessig og religiøst”hat”som ble nedfelt allerede på 1960-tallet i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (artikkel 20) og Konvensjonen mot rasediskriminering (artikkel 4) – nettopp den typen forbud som har vært modell for vår egen ”rasismeparagraf”, straffelovens 135a. Disse eldre ”hat”-bestemmelsene var et resultat av en langvarig tautrekking mellom den Sovjet-kontrollerte blokk og vestmaktene hvor førstnevnte seiret.

Forbud mot ”hat sommedfører oppfordring til diskriminering, fiendtlighet eller vold” er meget problematiske i et ytringsfrihetsperspektiv. Dommere er like lite som andre i stand til å definere et begrep som ”hat”, og resultatet av et slikt forbud vil bli helt subjektive og dermed vilkårlige rettslige inngrep i borgernes frihet. Det er også viktig å være klar over at vestlige land har egne straffebud om oppfordringer til vold eller annen kriminalitet. Uavhengig av hvilken moralsk legitimitet slike ”hat”-forbud faktisk har, står følgende fast:I sitt arbeid for å forby religiøst ”hat” kan altså OIC hente tilsynelatende legitimitet fra viktige FN-konvensjoner. Slik jeg ser det, bryter kriminalisering av ”hatefulle” ytringer med et av naturrettens grunnleggende prinsipper som er gyldig uavhengig av konkrete konvensjoner og lover: Kun ytringer som med rimelighet kan tenkes å skade enkeltmennesker, bør forbys. ”Hat” tilhører ikke denne kategorien ytringer.

I midten av februar arrangerte OIC et todagers møte i Brüssel for å utvikle en strategi for å forhindre ”svertekampanjer” mot islam i vestlige media. På dette arrangementet rettet mot ”islamofobi” – et begrep som i realiteten er blottet for meningsfylt innhold – deltok angivelig både muslimske og ikke-muslimske NGO-arbeidere, journalister, intellektuelle og akademikere. Frie og uavhengige medier er et umistelig gode for et åpent samfunn. Mediefolk burde reagere spesielt sterkt på et illiberalt forsøk som dette fra OIC på å instruere media når det gjelder fremstillingen av islam. Enhver religion og ideologi bør selvsagt kunne underkastes kritisk granskning.

I Brüssel har det også vært rettet et annet alvorlig angrep på ytringsfriheten. I 2008 vedtokEU den såkalte Rammeverksbestemmelsen for bekjempelse av rasisme og xenofobi, en bestemmelse som er blitt implementert i alle medlemsland.Den innskrenkningen av ytringsfrihet man finner i rammeverksbestemmelsen, er av samme type som FN-konvensjonenes forbud mot ”hat”. Rammeverksbestemmelsen pålegger medlemslandene å strafferegulere “oppfordringer til vold eller hat rettet mot en gruppe personer eller et medlem av en slik gruppe definert ved henvisning til rase, hudfarge, religion, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse”. Etter implementeringen av bestemmelsen har man begynt å se konturene av en faretruende utvikling for det liberale samfunn: I økende grad straffes europeiske borgere for ytringer som i et naturrettslig perspektiv er helt legitime, på tross av hva flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner altså hevder.

Formålet med OICs Istanbul-prosess er visstnok å ”harmonisere” ytrings- og religionsfriheten. I realiteten er jeg redd det dreier seg om et storstilt forsøk på å legitimere kriminalisering av religionskritikk. Jeg håper at norske journalister vil dekke denne prosessen og resten av den overnasjonale rettsuviklingens konsekvenser for ytringsfriheten i Europa. OICs arbeid for å innskrenke sentrale menneskerettigheter synes å få stadig mer vind i seilene. Ytringsfriheten er satt under sterkt overnasjonalt press. Dette er en alvorlig trussel mot selve fundamentet for vårt liberale demokrati.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere