Carl Müller Frøland

Alder: 38
  RSS

Om Carl

Følgere

Et svik mot velgerne

Publisert 20 dager siden

Da Stortinget i november i fjor behandlet straffeloven § 185, stemte både Høyre og Venstre for å beholde den. Begge partienes stemmegivning er problematisk sett i lys av deres programmer.

I november i fjor behandlet Stortinget regjeringens forslag om å utvide straffeloven § 185 til å gjelde også «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» – samt Frps forslag om å oppheve samme paragraf. Ikke helt uventet ble det klart flertall for å bevare og utvide § 185. Det var likevel overraskende at det var kun Frp som gikk inn for å fjerne denne lovbestemmelsen. Ingen kan kritisere venstresidens partier – Ap, SV og Rødt – for deres stemmegivning i denne saken, all den tid disse partiene har lovet sine velgere å verne og til dels styrke § 185.

Heller ikke «sentrumspartier» som MDG og Sp kan egentlig bebreides for å stemme imot opphevelsesforslaget, med tanke på at de aldri har tatt avstand fra denne paragrafen. Det samme gjelder KrF.

På grunn av stor motstand i flere kristne miljøer mot forslaget om å gi særskilt vern til transpersoner sørget riktignok KrF for å få utredet mulige følger av en utvidet § 185 for forkynnelses- og trosfriheten. Så var det de borgerlige regjeringspartiene, Høyre og Venstre.

Hvordan bør man vurdere deres stemmegivning? Hadde de på forhånd gitt sine velgere noen løfter vedrørende paragrafen?

Høyre sier i sitt program for inneværende stortingsperiode: «Gjennomgå straffelovgivningen med sikte på å fjerne unødvendige forbud».

Partiets forrige stortingsprogram rommet følgende punkt: «fjerne straffeloven § 135 A om fremsettelse av diskriminerende eller hatefulle ytringer».

Etter hva jeg kan se, har partiet offisielt ikke forlatt dette målet. Når man i lys av forrige programpost leser punktet i nåværende program om «unødvendige straffebud», er det rimelig å tolke det som at Høyre fremdeles vil arbeide for å fjerne blant annet straffebudet § 185. Det vet vi nå ikke er tilfelle. Jeg kan ikke se at Høyre har vært redelige mot sine velgere i denne saken, som gjelder ytringsfrihetens kår her til lands.

Hvis Høyres behandling av § 185 er kritikkverdig, må Venstres sies å være under enhver kritikk. I det nåværende stortingsprogrammet sies det at Venstre vil «fjerne forbudet mot å fremsette diskriminerende eller hatefulle ytringer». Og det forrige programmet rommet denne posten: «Fjerne straffeloven § 135A om fremsettelse av en diskriminerende eller hatefull ytring». Med andre ord:

Venstre har i de to siste stortingsperiodene gått til valg på å fjerne § 185, det er et løfte partiet har gitt sine velgere. Da et annet parti nå fremmet forslag om å fjerne denne paragrafen, stemte så Venstre imot. Dermed vraket partiet sitt eget program – uten engang å ha sagt offentlig at Venstre (av ukjente grunner) hadde endret syn på denne programposten!

Det er sjokkerende å se en slik utilslørt forakt for egne velgere. Venstre har til fulle demonstrert at partiets program bare er til pynt, det er rent skuebrød for å lokke til seg velgere. Eller gjelder dette kun deler av programmet? I så fall hvilke?

I spørsmålet om § 185 har Fremskrittspartiet stått opp for ytringsfriheten og dermed handlet i tråd med den liberalistiske politikken partiet har gått til valg på. Venstresidens partier har inntatt motsatt standpunkt, men de har etterlevd sine programforpliktelser til velgerne. Høyre og Venstre har ikke stått opp for ytringsfriheten, og de har ikke opptrådt redelig overfor sine velgere. Verst er Venstre som her har kullkastet sitt nåværende program. Behandlingen av § 185 er et svik mot Venstres velgere.

Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen.




Gå til innlegget

Paragrafen som aldri burde ha vært der

Publisert rundt 1 måned siden

Straffeloven § 185 er svært omdiskutert og kontroversiell. Det er ikke overraskende, all den tid denne lovbestemmelsen aldri burde ha sett dagens lys.

Sammen med Nina Hjerpset-Østlie sto jeg i spissen for oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen), som Stortinget fikk overlevert i oktober i fjor. Som kjent valgte Stortinget å beholde § 185 – ja, de utvidet den faktisk, slik at den nå også skal gjelde «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk». Uansett: Dette er altså en paragraf jeg (og mange med meg) mener aldri burde ha vært der. Så til selve begrunnelsen.

§ 185 er særdeles uklart og upresist utformet. Den inneholder uttrykk som «forhåne», «hat» og «ringeakt». Hva betyr egentlig disse ordene? Det fremgår på ingen måte tydelig av selve paragrafen. Og jeg kan heller ikke se at begrepene hat, ringeakt og forhånelse defineres i lovens forarbeider. Det er alvorlig.

Ledende jurister har også gitt uttrykk for at § 185 har en uklar ordlyd. Både Høyesterett (i plenum) og lagdommere har uttalt at straffebestemmelsen er upresis. Både Riksadvokaten og sentrale politijurister har bemerket at paragrafen er juridisk vanskelig å håndtere. Og jeg kan legge til at Oslo politidistrikt – i en rapport om «hatkriminalitet» fra 2015 – fastslår følgende, med hensyn til 185: «Grensen mellom hvilke ytringer som er vernet av ytringsfriheten og hvilke som er straffbare kan være meget vanskelig å trekke. I tillegg vil grensen endre seg med samfunnsutviklingen. Det er knapt mulig å gi en presis beskrivelse av hvor grensen går» (https://www.politiet.no/globalassets/dokumenter/oslo/rapporter/anmeldt-hatkriminalitet-oslo/hatkrim---rettslige-og-praktiske-sporsmal-november-2015.pdf).

Den vage ordlyden gjør 185 svært problematisk å forholde seg til, både for dommere og samfunnsborgere. Hos dommere åpner den for bruk av skjønn, og dermed også for subjektiv og vilkårlig rettsanvendelse. For vanlige borgere blir det vanskelig å se hvor grensen mot det straffbare går – dermed fører 185 lett til selvsensur. Frykt for å overtre denne utydelige bestemmelsen kan altså fort gjøre at folk holder tilbake helt lovlige ytringer. Det er et tap for enkeltmennesket. Og det er et tap for den brede samfunnsdebatten og demokratiet. Og la meg skyte inn: Problemet med selvsensur blir ikke akkurat mindre av at denne paragrafen nå brukes i stadig større omfang.

185 skal motvirke diskriminering, såkalt diskriminerende ytringer. Paradoksalt nok legger bestemmelsen selv opp til nettopp diskriminering. 185 gir utvalgte minoritetsgrupper et særskilt rettsvern. Resultatet av denne forskjellsbehandlingen blir ikke likhet for loven - for i henhold til dette grunnleggende prinsippet skal lovverket gi samme rettigheter og samme beskyttelse til alle borgere i samfunnet, uavhengig av gruppekjennetegn.

§ 185 er også overflødig. Den overlapper delvis med flere andre lovbestemmelser – for eksempel straffelovens 183 om oppfordringer til straffbare handlinger, 263 om trusler om straffbar adferd og 266 om såkalt hensynsløs adferd, eller trakassering. Alle disse straffebestemmelsene er klarere formulert og derfor lettere å forholde seg til enn 185, både for dommere (vil jeg anta) og for alle oss andre.

Men § 185 skiller seg fra andre straffebestemmelser også på et annet viktig punkt: Den rammer rene meningsytringer – den kan brukes mot noen som bare uttrykker sin mening om en av de utvalgte gruppene bestemmelsen beskytter. Som det fremgår av Odelstingsproposisjon nr. 33 (https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-33-2004-2005-/id394992/), er det lovgivers intensjon at denne paragrafen også skal kunne brukes mot meningsytringer ene og alene. 

Når det gjelder trusler og oppfordringer knyttet til kriminalitet, og når det gjelder ren trakassering – da har selvsagt straffeloven en nødvendig funksjon. Men en straffebestemmelse som 185 skaper det vi kan kalle meningsforbrytere. Det er ikke akseptabelt i et fritt samfunn, hvor det bør være toleranse for andres meninger per se, hvor det bør være lov å fremsette ytringer som andre – som kanskje det store flertall – opplever eller oppfatter som frastøtende, rasistiske, menneskefiendtlige osv.

Kort sagt, § 185 har ingen plass i et liberalt demokrati som vårt.   


Dette var mitt bidrag til Ytringsfrihetskommisjonens innspillsmøte «Straffeloven § 185 om hatefulle ytringer» avholdt 14. januar (https://www.ykom.no/2020/12/22/innspillsmote-straffelovens-%c2%a7-185-om-hatefulle-ytringer/).


Gå til innlegget

Kommentarer til justiskomiteens innstilling

Publisert 4 måneder siden

Justiskomiteen har nylig behandlet lovforslaget om styrking av transpersoners strafferettslige vern. Vi mener det er nødvendig å korrigere enkelte påstander om § 185 i komiteens innstilling, og vi ønsker å komme med noen prinsipielle betraktninger.

I 2018 vedtok Stortinget et anmodningsvedtak om styrking av det strafferettslige vernet for transpersoner. Det handler nærmere bestemt om å innlemme «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» som et nytt diskrimineringsgrunnlag i en rekke straffebestemmelser, blant dem § 185 om «diskriminerende eller hatefulle» ytringer. I år kom regjeringens lovforslag som nettopp er ferdigbehandlet av justiskomiteen. Kapittel 8 i Innst. 41 L (2020–2021) omhandler dette strafferettsfeltet. Vi finner det nødvendig å kommentere flere påstander i dette kapittelet av innstillingen. 

17. september ble det avholdt høring for justiskomiteen. Det kom da innspill fra en rekke kristne organisasjoner som uttrykte kritikk til den foreslåtte utvidelsen av § 185. Noe av kritikken gikk ut på at lovforslaget ikke gir noen eksempler på ytringer som er ment å rammes av en utvidet § 185. Vi mener denne kritikken er høyst berettiget. Flertallet i justiskomiteen har muligens ment å imøtekomme denne kritikken når de skriver: «Utsagn som oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser overfor transpersoner og utsagn som innebærer en grov nedvurdering av transpersoners menneskeverd er eksempler på ytringer som, som følge av lovendringen, vil rammes av straffeloven § 185.»

Den siterte uttalelsen gir ikke eksempler på ytringer paragrafen i utvidet form vil ramme. For at en ytring skal kunne rammes av § 185, må den være «kvalifisert krenkende». Dette sentrale uttrykket har Høyesterett definert som en ytring som enten «oppfordrer eller gir tilslutning til en integritetskrenkelse» eller som «innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». I realiteten henviser altså justiskomiteen kun til Høyesteretts to definisjoner av hva som er «kvalifisert krenkende» - ikke til noen konkrete «kvalifiserte krenkelser» av transpersoner, ikke til enkeltytringer som vil bli straffbare.

Lovgiver har unnlatt å presisere i selve ordlyden at § 185 kun rammer «kvalifisert krenkende» ytringer av frykt for at det vil oppstille «en for homogen norm for bruk av straff», for «Normen for hva som er straffbart, bør dessuten kunne fortsette å utvikle seg i rettspraksis». Lovgiver har konkludert med at en presisering/innsnevring av paragrafens ordlyd «blir for rigid og setter snevrere rammer for den videre rettsutviklingen på området enn ønskelig er» (jfr. Ot.prp. nr. 33 (2004-2005), s. 190). Det er altså ikke lovgiver, men domstolene som skal avgjøre hvilke konkrete ytringer som skal rammes av § 185. Når grensedragningen på dette ytringsområdet er overlatt til rettssystemet, bør Stortinget være særdeles påpasselige med å utforme presise og velavgrensede lovbestemmelser. Dette er ikke tilfellet med § 185, noe vi vil komme tilbake til.

Komiteen skriver: «Å nekte en transperson adgang til et treningssenter, en svømmehall eller liknende på grunn av vedkommendes kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er derimot en handling som rammes av straffeloven § 185.» Her kommer nok komiteen i skade for å sammenblande to paragrafer. Hvis en transperson behandles som nevnt over, vil det utgjøre urimelig forskjellsbehandling, altså en handling eller praksis som strider mot en annen bestemmelse i straffeloven - § 186 om «diskriminering». 

Medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti uttaler: «Dette flertallet viser til NIMs uttalelse i komiteens høring hvor de påpekte at innsigelsen som har kommet særlig knyttet til religionsutøvelse er et problem som i liten grad kan tenkes å komme på spissen. NIM poengterte at Høyesterett i sin praksis har slått fast at forkynnelse og tekstnær utlegning ikke rammes av bestemmelsen.» Dette medfører ikke riktighet. Forholdet mellom § 185 på den ene side og religiøs forkynnelse og religionsutøvelse på den annen er behandlet kun én gang av Høyesterett, under den såkalte Bratterud-saken i 1984.

I forbindelse med domfellelsen av pastor Hans Bratterud for ytringer om homofile og homofili fastslo Høyesterett at § 135 a kunne ramme forkynnelse og religionsutøvelse (Rt 1984 1359. s. 7). Vår høyeste rettsinstans understreket at «Verken grunnlovens § 100 om trykkefriheten, grunnlovens § 2 første ledd om religionsfriheten eller menneskerettighetskonvensjonene er til hinder for at det ved lov gis regler til vern mot grove krenkelser av utsatte minoritetsgrupper, og at disse gis virkning også for den religiøse forkynnelse.» Denne paragrafen kan følgelig ramme forkynnelse og andre religiøse ytringer.

Komiteen skriver: «Flertallet viser til at diskrimineringsvernet ikke påvirker tros- og ytringsfriheten. Det er den rettsstridige diskriminering som skal straffes, og ikke religiøse ytringer.» Her henvises det ut fra sammenhengen til «diskrimineringsvernet» som ligger i § 185. Dette vernet påvirker per definisjon ytringsfriheten. Også trosfriheten påvirkes: På bakgrunn av Bratterud-saken må det konkluderes med at § 185 muliggjør visse inngrep i både forkynnelses- og religionsfriheten. Vi vil minne om at § 185, som den eneste straffebestemmelsen, setter straff for rene meningsytringer (se Ot.prp. nr. 33 (2004-2005), s. 189). Hva komitéflertallet mener med at bestemmelsen utelukkende setter straff for «den rettsstridige diskriminering», er for oss helt uklart.

«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, har merket seg for eksempel utviklingen i Canada hvor debatten har vist at lovregulering knyttet til kjønnsidentitet og kjønnspronomen kan komme i konflikt med ytringsfriheten. Flertallet vil sterkt advare mot at Norge går i en retning hvor det kan bli kriminalisert å omtale en person ut fra hvordan vedkommende fremstår selv om vedkommende måtte føle seg som noe annet. Det må settes en klar avgrensning mellom hatefulle og straffbare ytringer og ytringer som ikke faller inn under disse kategoriene.» Er det noe som har vist seg vanskelig, er det å foreta noen klar avgrensning av ytringer som er i strid med § 185, mot andre ytringer. Straffebestemmelsen har eksistert i femti år, og på tross av en del rettspraksis fra de siste årene, er det stadig uklart hvor grensen for det straffbart «hatefulle» går. Fremskrittspartiets medlemmer har opplagt innsett dette: De foreslår at Stortinget opphever § 185.

Vi forstår ønsket om å tilkjenne transpersoner samme rettsvern som for eksempel homofile og bifile. Transpersoner utgjør en minoritetsgruppe som trolig er sårbar og utsatt på flere måter og således tilfredsstiller kriteriene for vern etter § 185. Likevel stiller vi oss avvisende til den gruppeselektive tankegangen som ligger til grunn for denne paragrafen. En av vår rettsstats bærebjelker er likhet for loven. Dette prinsippet innebærer at alle borgere – uavhengig av gruppekjennetegn – skal behandles likt av staten og dermed få samme beskyttelse av lovverket. Dette grunnleggende rettsprinsippet brytes når en straffebestemmelse gir noen grupper sterkere rettsvern enn andre.

§ 185 er usedvanlig vagt formulert, og den er i utilstrekkelig grad klargjort av både lovgiver og domstoler. Vi vil minne om at både Høyesterett i plenum og Hålogaland lagmannsrett har bemerket at paragrafen er upresist formulert. Riksadvokaten og ledende politijurister har karakterisert bestemmelsen som «juridisk vanskelig å håndtere».

Det er også verdt å sitere hva Oslo politidistrikt skriver om § 185: «Grensen mellom hvilke ytringer som er vernet av ytringsfriheten og hvilke som er straffbare kan være meget vanskelig å trekke. I tillegg vil grensen endre seg med samfunnsutviklingen. Det er knapt mulig å gi en presis beskrivelse av hvor grensen går» («Hatkrim. Rettslige og politiske spørsmål», s. 34). Grensen mellom ytringer som overtrer og som faller utenfor § 185, vil altså flytte seg i takt med «samfunnsutviklingen».

Med hensyn til domstolenes dynamiske rettsanvendelse virker justiskomiteens forsikring om at ikke religiøse ytringer vil rammes, lite beroligende. Dette umuliggjør den rettslige forutsigbarhet som er nødvendig for befolkningen. Kort sagt, vi har å gjøre med en paragraf som er krevende å bruke for både politi og domstoler – og svært vanskelig å forstå og forholde seg til for den jevne borger.

Vi våger følgende to påstander: Det hersker stor forvirring omkring § 185, både blant jurister og ikke-jurister - og dette skaper en grunnleggende usikkerhet om ytringsfrihetens grenser som ikke er til å leve med. Vår konklusjon er at Stortinget bør stemme ned forslaget om utvidelse av denne straffebestemmelsen. Vi går enda ett skritt og henstiller til våre folkevalgte om å oppheve § 185.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og initiativtager bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"

Nina Hjerpset-Østlie

Redaktør for Gjenstridig.no og initiativtager bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"


Gå til innlegget

Islamofobi og muslimhat

Publisert 5 måneder siden

Med sitt innspill til den nye handlingsplanen mot "muslimhat" legger Islamsk Råd Norge seg på en forbudslinje. Den muslimske paraplyorganisasjonen ønsker blant annet mer aktiv bruk av "rasismeparagrafen" - og IRN synes å ta til orde for en gjeninnføring av blasfemiparagrafen. Selv om de to nevnte paragrafene i utgangspunktet omhandler ulike fenomener, er det et dypere slektskap mellom disse straffebestemmelsene.

Regjeringen har nettopp lansert sin «handlingsplan mot muslimhat». Islamsk Råd Norge (IRN) ga et innspill til utarbeidelsen av handlingsplanen. Med sitt innspill legger IRN seg på en tydelig forbudslinje. Det er klart at den muslimske paraplyorganisasjonen ønsker at straffeloven i langt større omfang må brukes mot islammotstandere.

I «Supplerende refleksjoner og forslag til tiltak for handlingsplanen mot muslimhat» skriver IRN at de «mener hatytringer- og handlinger mot muslimer, må forstås i en større politisk kontekst og ikke kan sees på som isolerte enkelthendelser. Ytringene og handlingene et symptom på et islam- og muslimfiendtlig politisk klima. (…) De som mener man i ytringsfrihetens navn f.eks. må akseptere Koran-brenning, ignorerer således det større bildet. Disse ville neppe argumentert likt om uttalte antisemitter benyttet et offentlig torg til å spre anti-jødisk propaganda og brenne Toraen.» Ifølge IRN bør altså koranbrenning ikke bare sidestilles med antisemittiske ytringer, men representerer en helt uakseptabel bruk av ytringsfriheten som dermed bør forbys. 

Under «Konkrete tiltak mot islamofobi» anmoder IRN om «å nedlegge rasistiske, inkludert islamofobe, organisasjoner». IRN gjør det klart at de ønsker å kriminalisere organisasjoner som SIAN og Den nordiske motstandsbevegelsen. I tillegg kritiserer IRN at straffeloven § 185 anvendes i for liten grad. Det uttrykkes misnøye med at «en SIAN-nestleder ble frikjent for hatefulle ytringer selv om ytringen helt åpenbart klassifiserer til å være hatefull i henhold til definisjonen av en slik ytring». Med andre ord: IRN avviser gyldigheten av tingrettens frikjennelse av SIANs Fanny Bråten for brudd på § 185.

Basert på opplysningene over kan man trygt konkludere med at IRN ønsker å innsnevre ytringsrommet her til lands. Den muslimske organisasjonen krever faktisk en innskrenkning av både ytrings- og forsamlingsfriheten til aktører de betraktes som «rasister» og/eller «islamofober». Men hva er egentlig islamofobi? Dette uttrykket (som angivelig refererer til et begrep) er ment å fange inn en overdreven, irrasjonell, nærmest sykelig frykt for eller fiendtlighet til religionen islam og dens tilhengere. Uttrykket «islamofobi» brukes med andre ord ikke bare om islamhat, men også om muslimhat - hat rettet mot en levende tilhengerne av religionen islam på bakgrunn av deres religiøse tilhørighet, altså mot en minoritetsgruppe i vårt samfunn. Såkalt islamofobi fremstilles gjerne som en form for rasisme. 

Både islam og muslimer kan være (og er for noen) gjenstand for en sterk følelse som hat. Men hvor går egentlig grensen mellom disse to formene for hat? I en av de nyeste dommene på dette området trekker Høyesterett en grense mellom kritikk av «emner» på den ene side og «menneskegrupper» på den annen. Dommen falt i en sak som omhandlet grensene for religionskritikk. Nærmere bestemt handlet det om hvorvidt visse ytringer burde regnes som islamkritiske, noe Høyesterett benektet fordi ytringene var rettet mot muslimer gruppe. Men disse begrepsgrensene er flytende. Her viser faktisk IRN større innsikt enn vår høyeste rettsinstans: «Hater man en religion, forakter man som regel dem som representerer, praktiserer og forfekter religionen. I praksis skjelner ikke hat rettet mot muslimer, mellom islam og muslimer.»

Kampen mot «islamofobi» er overnasjonal, anført av OIC (Organisation of Islamic Coooperation) som består av 57 muslimske stater. Innenfor FN-systemet har OIC i en årrekke arbeidet for å innskrenke retten til å ytre seg fritt om islam. Først søkte organisasjonen å få gjennomslag for et internasjonalt forbud mot «bakvaskelse av religion», altså et slags blasfemiforbud. Da dette arbeidet ikke førte frem, la OIC om sin taktikk. I 2011 ble deres virksomhet rettet mot vedtagelse av et forbud mot «religiøst hat». Nå kunne de spille på eksisterende lover mot «hatefulle ytringer» i de fleste vestlige land, som vår egen § 185 som verner et utvalg antatt «sårbare» minoritetsgrupper, inkludert muslimer.

Interessant nok foreslo den rødgrønne regjeringen på slutten av 2008 å utvide § 185 slik at den skulle verne mot «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn». Takket være massive protester trakk regjeringen tilbake forslaget. Men det er en konstant risiko for at en paragraf som § 185 kan komme til å fungere som et de facto blasfemiforbud, en bestemmelse som i realiteten kan ramme religionskritiske ytringer (noe man faktisk kan lese ut av to tidligere odelstingsproposisjoner, se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008), s. 343 og Ot.prp. nr. 22 (2008-2009), s. 381, 382). Som sagt, er det ofte en glidende overgang mellom ytringer om en trosgruppe og en trosretning, som i dette tilfellet mellom religionen islam og dens fysiske «bærere», muslimer. Det er verdt å minne om politidirektør Benedicte Bjørnlands famøse operasjonsordre som påla politiet å gripe inn mot enhver offentlig koranbrenning. Politidirektøren hevdet i den forbindelse at koranbrenning i seg selv, i visse sammenhenger, kan rammes av § 185.

Fremstøtene fra såvel IRN som OIC kan sies å kombinere to typer lovgivning, en førmoderne og en moderne. Den ene typen er den eldgamle tradisjonen for å beskytte samfunnet mot ”gudsbespottelse”, hvor religion og samfunn oppfattes som nærmest to sider av samme sak. Den andre typen lovgivning er den ”antirasistiske”, som innebærer å beskytte angivelig sårbare minoritetsgrupper (inklusive religiøse) mot fenomener som «hat» og diskriminering.

Begge typer lovgivning forbyr fenomener som forhånelse og ringeakt. Disse to vage begrepene forekommer i både den tidligere blasfemiparagrafen - straffeloven § 142 som ble avskaffet i 2015 etter Al-Quaida-massakren i Charlie Hebdos redaksjonslokale - og dagens «rasismeparagraf», § 185. § 142 gjaldt det å «forhåne eller vise ringeakt» for en trosbekjennelse, mens § 185 omhandler blant annet det å «forhåne» og «fremme ringeakt» overfor en gruppe basert på visse kjennetegn, som «religion eller livssyn». I begge tilfeller dreier det seg om uklare lovformuleringer som åpner for subjektiv og vilkårlig rettsanvendelse. Men det er naturligvis en vesentlig forskjell mellom disse to typene straffebestemmelser. Blasfemiforbud verner ideer, forestillinger om det guddommelige eller et hellige, altså noe abstrakt. «Rasisme»-forbud verner derimot noe konkret, nemlig menneskegrupper.

Likevel er det her en viktig fellesnevner. Forbud mot «ringeakt» både for en guddom og en gruppe rammer ytringer på grunnlag av meningsinnhold alene. Videre tilkjenner begge typer forbud visse fenomener en særegen status som urørlige. Hverken religioner eller grupper skal utsettes for «vanhelligelse»; enhver omtale av disse skal skje innen strengt definerte rammer. Slik opprettes et sett tabuer som nidkjært voktes av dommerne gjennom straffesanksjoner mot lovovertredelser - i realiteten rene meningsforbrytelser. Tabuer (ikke minst når de opprettholdes gjennom straffebud) er kvelende for det offentlige ordskifte og stenger for fri sannhetssøken.

Forbud mot både blasfemi og «rasisme» medfører at individet båndlegges i sin livsutfoldelse. Det handler om illegitim maktutøvelse overfor samfunnets borgere. Begge typer lovgivning er med andre ord autoritære. Det er i et slikt autoritært rettsunivers IRN beveger seg. Organisasjonen krever at en hellig tekst - betraktet som evig og uforanderlig i likhet med Gud selv - skal beskyttes mot «skjending», hvilket synes å innebære et nytt blasfemiforbud. Samtidig kreves det beskyttelse av muslimer som gruppe mot «hat» og «rasisme» - dels i form av et nytt forbud mot «rasistiske» organisasjoner, dels i form av langt mer aktiv bruk av «rasismeparagrafen».

Dette fremstøtet for å innføre en ny situasjon for ytrings- og forsamlingsfrihet i Norge må avvises.  Vi bør faktisk gå diametralt motsatt vei av hva IRN forlanger. Blasfemiparagrafen er heldigvis opphevet - nå står § 185 for tur.                                            


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativitagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"  (https://www.opprop.net/stats.php?id=233238)                                           



Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere