Carl Müller Frøland

Alder: 38
  RSS

Om Carl

Følgere

Politiet intimiderer maktkritikere

Publisert 15 dager siden

Politiadvokat Viola Bjelland uttaler at politiet skal "forebygge" straffbare ytringer noen kan komme til å fremsette. Tilsvarende uttalelser er kommet i forbindelse med Sør-Vest politidistrikts lansering av "Operasjon Nettroll". Det hele har en eim av politistat.

I Dagbladet 27. mai uttaler politiadvokat Viola Bjelland seg om politiets arbeid mot «netthets». Foranledningen er ytringer fremsatt om MDG-byråd Lan Marie Berg. Det bør settes kritisk søkelys på hva politiadvokaten faktisk sier.

Det er viktig at politiet slår ned på det de oppfatter som trusler om straffbar adferd, oppfordringer til straffbare handlinger og såkalt hensynsløs adferd (det vil si ulike former for trakasserende handlemåter). Det gjelder ytringer som er fremsatt om Berg og andre politikere (og ikke-politikere). Slike ytringer kan på ulike måter hindre politikere og andre i å utfolde seg fritt.

«Det er nok også et stort antall ubehagelige ytringer som ikke er straffbare», ifølge politiadvokat Bjelland. Når ble det egentlig ordensmaktens oppgave å avgjøre hvilke ytringer som er ”ubehagelige”? Politiet skal slå ned på ytringer som oppfattes som lovstridige, hverken mer eller mindre. Men her handler det opplagt om noe mer: ”Politiet utelukker heller ikke at noen kan bli kontaktet i forebyggende øyemed - selv om ytringene deres ikke er å regne som straffbare”, skriver Dagbladet. Bjelland utdyper: ”Det er aktuelt å ta kontakt med personer som beveger seg på grensen, og som vi frykter at kan komme til å tråkke over i det straffbare.” Dette er mildt sagt foruroligende.

Det er ikke første gang slike signaler kommer fra politiet. Sør-Vest politidistrikts ”Operasjon Nettroll”, som skal beskytte lokalpolitikere mot ”hat og trusler” frem mot stortingsvalget, er skåret over samme lest. Det er all grunn til å slå alarm om denne politivirksomheten. For hvordan kan politiet iverksette tiltak mot personer som ikke er anmeldt – ja, overhodet ikke mistenkt – for å ha ytret noe straffbart? Hvordan kan politiet anta at noen som ikke har ytret seg i strid med loven, kan komme til å gjøre nettopp dette på et senere tidspunkt? Slike tiltak kan overhodet ikke forsvares i et liberalt samfunn. Det hele har en eim av politistat.

Hvis politiet mener at Lan Marie Berg har mottatt rene trusler, er utsatt for ”hensynsløs atferd”, eller noen har oppfordret til å begå noe straffbart mot henne, er det riktig å aksjonere. Men politiet har ingen rett til å gripe inn mot noen som bare har uttrykt sin mening om denne politikeren, uansett hvor «ubehagelig» det måtte være (og en makthaver som Berg må faktisk tåle ubehag ekstra godt). Da kan nemlig lovens lange arm lett komme til å skremme meningsbærere til taushet.

Politiet kaller slik inngripen mot ikke-straffbare ytringer forebygging av kriminalitet. Jeg kaller det intimidering av maktkritikere.


Innlegget er tidligere publisert i Dagbladet.


Gå til innlegget

Politiet går utover sitt mandat

Publisert 22 dager siden

Det er hverken politiets oppgave å avgjøre hvilke ytringer som er straffbare, eller å "skape et bedre debattklima". Med "Operasjon Nettroll" går politiet rett og slett utover sitt mandat.

Grete Winge som leder felles enhet for kriminalitetsforebygging, svarer 18. mai på min kritikk av «Operasjon Nettroll». Hennes svar er ikke beroligende.

La meg først gjenta at det er viktig at politiet slår ned på trusler om straffbar adferd, samt at det er spesielt alvorlig når slike trusler er rettet mot politikere, siden dette setter selve demokratiet under press. Og Winge har naturligvis rett i at internett ikke skal være et «lovløst rom». Men min opprinnelige kritikk står ved lag.

Winge kommenterer ikke at politiet åpner for å beslaglegge «utstyr» fra personer som angivelig har ytret seg «på kanten av loven». Jeg undres: Hva er politiets lovhjemmel for et slikt inngripende tiltak i en slik situasjon?

Winge uttaler at «vi tar tak der det er straffbare ytringer som bryter med blant annet Straffelovens paragraf 185». Som jeg har påpekt, har denne paragrafen svært liten relevans for hva som ytres om norske politikere som gjennomgående ikke tilhører noen beskyttet gruppe. Og uansett: Hvis politiet oppdager en ytring de mener bryter med nevnte paragraf - eller en av trusselparagrafene, for den saks skyld – er riktig fremgangsmåte å anmelde ytringen og dermed få den juridisk vurdert. Jeg vil dessuten understreke at paragraf 185 er uhyre komplisert. Riksadvokaten har tidligere kalt denne bestemmelsen juridisk vanskelig å håndtere, og Oslo politidistrikt har uttalt dette i en rapport: «Grensen mellom hvilke ytringer som er vernet av ytringsfriheten og hvilke som er straffbare kan være meget vanskelig å trekke. (…) Det er knapt mulig å gi en presis beskrivelse av hvor grensen går» («Hatkrim. Rettslige og praktiske spørsmål», s. 34).

«Vi ser eksempler på at flere av dem vi har vært i kontakt med (per telefon) svarer at de ikke visste at kommentaren de kom med brøt med Straffeloven. Ved en slik samtale kan vi være med på å forebygge ytterligere kommentarer som bryter med Straffeloven, samt være med på å skape et bedre debattklima», ifølge Winge. Hvordan kan politiet uten videre fastslå at en gitt kommentar er straffbar? «Vi er ikke et meningspoliti», bedyrer Winge. Men ser hun ikke at nettopp slike samtaler kan føre til at folk begynner å holde sine meninger tilbake fra offentligheten? Ser hun ikke den store risikoen for at politiets oppsøkende virksomhet kan føre til selvsensur hos den som angivelig har brutt loven? Er dette sunt for demokratiet som politiet ønsker å verne?

Når det gjelder målet om å «skape et bedre debattklima», er dette neppe en oppgave for politiet. Ansvaret for et godt debattklima påhviler samfunnsdebattanter og redaktørstyrte medier.

Med «Operasjon Nettroll» går politiet utover sitt egentlige mandat. Ordensmaktens vilje til å slå ned på mer eller mindre krasse ytringer om politikere gir grunn til å slå alarm. Jeg frykter at både ytringsfriheten og demokratiet vil komme skadelidende ut av dette.  


Innlegget er tidligere publisert i Avisa-Vest.

Gå til innlegget

Ingen holdbare argumenter for paragraf 185

Publisert rundt 1 måned siden

Mange jurister i offentligheten har vist manglende evne eller vilje til å forholde seg til straffeloven § 185. To slike jurister, begge ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), kom nylig til orde i Utrop.

I en reportasje i Utrop 11. mai forsvarer Vilde Jalleni Tennfjord og Erlend Andreas Methi, begge jurister ved NIM, straffeloven § 185. Atter viser tilhengerne av paragrafen at de mangler holdbare argumenter for hvorfor den bør bevares. I tillegg demonstrerer Tennfjord og Methi (TM) hvordan mange jurister i offentligheten mangler evne eller vilje til å forholde seg prinsipielt til denne straffebestemmelsen.

I forbindelse med historikken til § 185, som altså ble vedtatt i 1970 i form av § 135 a, uttaler TM: «I begynnelsen handlet det om rasediskriminering, og bestemmelsen om hatefulle ytringer ble kjent som rasismeparagrafen. Men etterhvert har den blitt utvidet til også å gjelde religiøs tilhørighet, funksjonsgradevne, legning og kjønnsuttrykk.» Dette er historisk unøyaktig. Paragrafen som ble vedtatt i 1970, gjaldt «trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse». Og allerede den mindre omfattende § 135 annet ledd vedtatt i 1961 – forløperen til § 135 a – gjaldt «trosbekjennelse, avstamning eller opprinnelse for øvrig».

En viktig del av kritikken som har vært rettet mot § 185, gjelder dens uklare ordlyd, noe som gjør den svært vanskelig å forholde seg til og dermed, altså på grunn av frykt for å overtre bestemmelsen, egnet til å frembringe selvsensur. TM erkjenner åpenbart ikke at det er noe spesielt med paragrafens ordlyd: «Lovparagrafer er skjønnsmessige og det vil alltid være en diskusjon om bestemmelsen går for langt i den ene eller andre retningen og kunne vært formulert bedre. Dette er nesten uunngåelig.» Dette kan jeg på ingen måte si meg enig i. Det er slett ikke unngåelig at en straffebestemmelse er så tåkete som den vi her taler om. De øvrige straffebestemmelsene som begrenser ytringsfriheten, er langt klarere utformet. Men det er naturligvis begrenset hvor klar og forståelig en paragraf som omhandler subjektive begreper som «hat», «ringeakt» og «forhånelse», egentlig kan gjøres.

Jeg vil ellers minne om at flere sentrale samfunnsaktører har påtalt særskilte problemer med denne paragrafen. Høyesterett i plenum har fastslått at paragrafens begreper er upresise, og lagdommere har bemerket at den er upresist utformet. Både Riksadvokaten og ledende politijurister har uttalt at paragrafen «rent juridisk er vanskelig å håndtere» (https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-33-2004-2005-/id394992/sec17). Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, skrev nylig: «det (er) vel ingen tvil om at det har vært en voldsom økning i antall domfellelser etter § 185 de siste årene, og det er vel verdt å følge med på hvor domstolene trekker grensene for denne høyst problematiske paragrafen. Den er som en gummistrikk og kan tøyes i alle retninger« (https://www.facebook.com/kjersti.stavrum).

Selv Olav Østrem – journalisten som er aktuell med en hel bok til forsvar for paragrafen (og som nå også intervjues av Utrop) - vedgår: «Landets justispolitikere og -myndigheter bør ta en nærmere titt på utformingen av § 185. Selv om jeg er dypt uenig i de fleste av argumentene til motstanderne av paragrafen, har de rett i at det ikke er lett å bli klok på lovens ordlyd» (https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/0Km72A/den-viktige-men-kompliserte-rasismeparagrafen).

Utrop spør høyst berettiget: «Er ikke samtidig hat og krenkelser noe som oppfattes subjektivt? Et godt eksempel er uenighet om hva som er islamkritikk og islamhets.» TM svarer blant annet dette: «Avgjørende er heller ikke den subjektive graden av krenkelse, men hvordan en alminnelig tilhører vil oppfatte ytringen.» Å basere seg på hva «en alminnelig tilhører» vil oppfatte som «hat» eller «krenkelser» (uten at sistnevnte ord er nærmere spesifisert), er på ingen måte holdbart. Det er overraskende at TM ikke innser dette, siden de selv uttaler litt senere i reportasjen: «Noe som kan være kontroversielt for enkelte kan oppfattes som grov respektmangel, eller til og med som hat, av andre.» Slik er det. Ulike personer vil ha ulike oppfatninger om dette; dette gjelder ikke bare vanlige borgere, men også dommere som er de som skal vurdere hva som er «hatefullt» o.l. § 185 legger således opp til utstrakt bruk av skjønn, det vil si ren synsing, fra dommerne som jo ikke er mer kompetente enn andre til å bedømme slike ytringer.

TM påpeker: «Rettslig går det et viktig skille mellom kritikk av et emne, som en religion, og et angrep på menneskene som tilhører religionen.» I praksis blir det fort vanskelig å holde seg til dette skillet mellom kritikk av emne/religion på den ene side og person/tilhenger av religionen på den annen, siden religionskritiske ytringer til dels også rammer religionens tilhengere som utøver, og kanskje også arbeider for å utbre, sin religion. Dessuten vil jeg minne om at lovgiver har uttalt at § 185 delvis overlapper med den tidligere blasfemiparagrafen, og at § 185 er ment å ramme visse typer blasfemi (https://klassekampen.no/utgave/2020-11-09/debatt-samme-vern-mot-blasfemi-som-tidligere). Med andre ord: § 185 er ment å fungere også som en slags blasfemiparagraf. Det er besynderlig at ikke dette blir problematisert av noen jurister.

TM sier at «normalt går det en grense ved grov nedvurdering av noens menneskeverd eller voldsoppfordring. Og derfor er en slik straffelovsbestemmelse noe som trengs.» Voldsoppfordringer dekkes imidlertid av en egen bestemmelse, § 183, så her er § 185 helt overflødig. Når det gjelder uttrykket «grov nedvurdering av noens menneskeverd», er det mildt sagt krevende å avgjøre om en gitt ytring faller i denne uklare kategorien som ikke hører hjemme i strafferetten. Men her vi kommer også til et annet alvorlig problem med § 185, nemlig dens diskriminerende utforming: Den beskytter bare noen grupper i samfunnet. Vi har altså en straffebestemmelse som utelukkende verner enkelte gruppers menneskeverd. Lovgiver signaliserer slik at det er mindre viktig å verne de øvrige gruppenes menneskeverd – noen er altså mer verdt enn andre. Det er oppsiktsvekkende at Stortinget har vedtatt noe slikt.

Det er en rekke argumenter for at § 185 burde avskaffes. Paragrafen er etterhvert blitt hyppig debattert, men hittil har jeg ikke registrert ett eneste holdbart argument for hvorfor den er nødvendig. Det er egentlig ikke overraskende i det hele tatt. Vi lever i et liberalt demokrati som skal sikre både individets frihet til å uttrykke sine meninger og alle borgeres likhet for loven. Innenfor slike rammer er det umulig å forsvare en bestemmelse som § 185.


Innlegget er tidligere publisert i Utrop.


Gå til innlegget

Et veritabelt maktovergrep

Publisert rundt 1 måned siden

Politiet planlegger en nettaksjon mot "hat og trusler" for å beskytte politikere frem mot stortingsvalget. En slik aksjon hører ikke hjemme i vår rettsstat.

Sunnhordland melder 5. mai at Sør-Vest politidistrikt skal iverksette «Operasjon Nettroll», rettet mot «hat og trusler» på nettet i tiden opp mot stortingsvalget. Politiet skal slå ned på ytringer som oppfattes som straffbare, fremsatt på lokalpolitikeres Facebook-sider. Målet er å beskytte demokratiet, men jeg er redd aksjonen vil ha motsatt effekt.

«Flere kan vegre seg fra å delta i den offentlige debatten. Dette utgjør en trussel mot ytringsfriheten og demokratiet», uttaler Grete Winge, leder av felles enhet for kriminalitetsforebygging i Sør-Vest politidistrikt (https://www.digi.no/artikler/politiet-vil-oppsoke-folk-som-oppforer-seg-hatefullt-i-sosiale-medier/509918). Å true noen med vold eller annen straffbar adferd bør selvsagt slås ned på. Når det er en politiker som mottar en slik trussel, er det dessuten grunnlag for å si at det er et angrep på demokratiet. Det er derfor viktig at politiet prioriterer kampen mot slike trusler. Problemet oppstår imidlertid når politiet også skal slå til mot såkalt hatefulle ytringer.

Winge minner om at «hatefulle ytringer» omfattes av straffeloven § 185. I forbindelse med ytringer rettet mot våre politikere er det direkte misvisende å komme trekkende med nettopp denne paragrafen.

§ 185 verner ikke alle grupper av befolkningen, men utelukkende enkelte minoritetsgrupper - og de fleste politikere tilhører ingen av disse gruppene. Følgelig vil de fleste ytringene rettet mot politikere ikke kunne rammes av nevnte paragraf, uansett hvor «hatefulle» politiet måtte oppfatte dem. Men om så en gitt ytring er rettet mot en politiker som tilhører en gruppe som beskyttes av paragrafen, er det på ingen måte gitt at ytringen er spesifikt rettet mot denne politikeren som minoritetsperson. Hvis ikke dette er tilfellet, kan ikke § 185 anvendes. Det er krevende nok for dommere å avgjøre med noen grad av sikkerhet om en ytring er rettet mot en person i egenskap av å være minoritetsperson. Slike vurderinger er definitivt ikke en oppgave for politiet.

Den bebudede nettaksjonen er også på en annen måte dypt problematisk med hensyn til rettsstaten. Politiet varsler at de kan oppsøke, eller til og med beslaglegge utstyr hos, personer som har ytret seg «på kanten av loven». Dette er det all grunn til å reagere på. Dersom politiet oppfatter en bestemt ytring som straffbar, bør de anmelde den (noe de da også ofte gjør) og slik få den vurdert juridisk. Det er derimot helt uakseptabelt at politiet skal aksjonere noen de mener bare har ytret seg «på kanten av loven», altså i en juridisk gråsone. Her åpnes det for ren vilkårlighet fra ordensmaktens side. Denne nettoperasjonen strider mot rettsstatens prinsipper - den bærer preg av politistat.

Det politistatlige forsterkes av selve retorikken som benyttes, for politiets omtale av meningsytrere som «nettroll» har en demoniserende, nærmest dehumaniserende klang. Retorikken, kombinert med den uttrykte tiltaksviljen, signaliserer systematisk forfølgelse av annerledestenkende. Det hele gir assosiasjoner til autoritære stater hvor stemmer myndighetene oppfatter som truende, «utrenskes» fra offentligheten.

I vårt demokrati skal velgerne ha mulighet til å si sin mening om den politikken som til enhver tid føres, også i form av krass maktkritikk. Dette er spesielt viktig foran et valg. Når politiet griper inn i det demokratiske ordskiftet for å beskytte makthaverne og andre folkevalgte mot «hatefulle» tilbakemeldinger fra velgerne, vil dette også kunne ramme helt legitim kritikk av politikerne. Dette er på ingen måte i tråd med demokratiske prinsipper.

«Operasjon Nettroll» er et veritabelt maktovergrep fra politiets side. En slik aksjon vil snarere hemme enn fremme demokratiet.


Innlegget (en nesten identisk versjon) er tidligere publisert i Sunnhordland.

Gå til innlegget

Åmås mangler innsikt i paragraf 185

Publisert rundt 1 måned siden

Knut Olav Åmås fremstiller straffeloven paragraf 185 som uproblematisk. Det gir grunn til undring at Fritt Ords direktør mangler innsikt i hvordan denne bestemmelsen virker negativt inn på ytringsfriheten.

I Aftenposten 8. mai skriver Knut Olav Åmås om ytringsfrihetens kår i dagens Norge. Når det gjelder straffeloven, har hans analyse en vesentlig svakhet.

Åmås skriver: «Ytringsfriheten er sterkt beskyttet juridisk. Norske domstoler er til å stole på i ytringsfrihetssaker. Grunnlovsvernet står sterkt, men det finnes ingen absolutt ytringsfrihet. Grensene gir friheten mening. I det siste er lovparagrafen om hatefulle ytringer brukt noe mer aktivt for å beskytte utsatte individer.» Åmås ser åpenbart ikke de dype problemene med paragraf 185, en usedvanlig tåkete straffebestemmelse som gir domstolene et altfor vidt tolkningsrom. Selv Høyesterett i plenum har tidligere kritisert denne paragrafens upresise utforming.

Som tidligere pressemann bør Åmås særlig merke seg hva Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, nylig har uttalt: «det (er) vel ingen tvil om at det har vært en voldsom økning i antall domfellelser etter § 185 de siste årene, og det er vel verdt å følge med på hvor domstolene trekker grensene for denne høyst problematiske paragrafen. Den er som en gummistrikk og kan tøyes i alle retninger» (Facebook, 22. april).

Det er forunderlig at Fritt Ords direktør av alle viser en slik manglende innsikt i hvordan paragraf 185 faktisk innskrenker ytringsfriheten. 


Innlegget ble refusert av Aftenposten.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere