Carl Christian G Andersen

Alder: 7
  RSS

Om Carl Christian G

Carl Christian Glosemeyer Andersen.
Pensjonert lektor i filosofi og idéhistorie på Nansenskolen -Norsk Humanistisk Akademi -
Magister i filosofisk idéhistorie, UiO.

Følgere

Det er nøyaktig 40 år siden biolog og astrofysikeren Carl Sagan skrev sin verdensberømte bok KOSMOS og filmen med samme navn ble sendt på NRK TV i beste sendetid rett etter Dagsnyhetene.Med alderen har boken fått stadig ny aktualitet for meg. I denne «kronikken» prøver jeg å si noe mer om h v o r f o r.



- ETTERTANKE -

«OG HUSK, VI ER ALLE FORMET AV STJERNESTØV.»

(Carl Sagan, Kosmos, 1981)


Mens jeg forleden dag satt og skrev på et essay om forfatteren Helge Torvunds poetiske univers samtidig som jeg lyttet til Franz Schuberts Der Tod  und das Mädchen, slo det meg plutselig hvor påfallende beslektet allikevel musikken og diktningen i utgangspunktet er, med deres felles «før-språklige» utgangspunkt.


Alle menneskets «tenkelige», kunstneriske og musiske «språk-spill» har åpenbart et dypere opprinnelig, ontologisk,  grunnlag som må være «før-språklig», der de klingende tonene i musikken, og de skapende metaforene i litteraturen, på nærmest «mystisk» vis dukker opp før tenkningen og språket begynner deres differensierende, ordnende og utskillende arbeid med å spalte opp vår opprinnelige erfaring, som stammer fra «våre sansefornemmelser, tenkning, følelser og intuisjon».

Det er slik psykiateren og filosofen Carl Gustav Jung beskriver vår erfaring og erkjennelse i Analytisk psykologi (1992).

Noe av den samme tankegangen kjenner vi igjen i kropps-filosofien til Marleau-Ponty, og i Martin Heideggers eksistens-filosofiske anskuelser.


Hva gjelder de store musikkverk eller litterære tekster, tenker jeg stadig oftere på

«hvor i all verden» kommer alt det skapende materialet og de sublime formdannelsene fra...??

Ta Wolfgang Amadeus Mozart som eksempel:

Han kunne på sitt dødsleie skrive fullstendig oppslukt og intenst på å ferdigstille sitt partitur til sin store Dødsmesse/Requem helt frem til hans penn falt ut av hånden i dødsøyeblikket.

Det sies om komponisten at musikken bare kom til ham lik strømmen i en elv, slik at han knapt hadde tid til å la de enkelte notene få tørke på partituret, før han igjen måtte skrive ned nye strømmer av note-tegn på arket inntil han innså at komposisjonen aldri ville rekke å bli helt ferdigskrevet.


Hver gang jeg stiller meg slike arkaiske spørsmål om hvor kilden til musikk og kunsten ligger, ender jeg alltid opp med å tenke helt fysisk i metaforiske bilder:


Vi skapende mennesker må  k u n være et instrument, som «universets» egne  skaperkrefter synes å spille på?


Ta bare den før nevnte Mozart, eller Bach og Schubert som talende eksempler fra den klassiske  musikken.

Eller fra litteraturen: Ta Shakespeare, Goethe, Homer eller Ezra Pound som eksempler.

Hvor får, eller henter de deres materiale og former fra?

Er det j e g som skaper, og drømmer, m i n e  drømmer, eller er det drømmene som kommer til meg og «bruker» meg som instrument??


Er det en slags form for «Élan vitale» (en skapende livsstrøm) som med morfogenetisk billedkraft faktisk er i fritt kosmisk spill her?

Noen ord fra den berømte biologen og astrofysikeren Carl Sagan er en påminnelse om hva mine spørsmål er rettet mot:

Etter hver av de 12 episodene av filmen KOSMOS (1981), uttalte Sagan mot slutten av hver episode:

«And remember, we are all made of star stuff”.


Jo mer finstemt og åpne vi kan være overfor alle de før-språklige inntrykkene av tegn og mening, som omgir oss,

og jo dypere innvevd vi kan være i naturens skapende krefter,

dess vakrere kan det endelige uttrykket vi former i ord, toner og bilder, også bli.


Jeg er skjønt enig med  Carl Gustav Jung, når han hevder, at alle menneskets tenkelige uttrykksformer, må ha sine dypere, før-språklige røtter i det kollektive minnet

(det underbevisste.)


Så er neste spørsmål kanskje nærliggende å stille:


Hva forstår vi med «det bevisste», «det ubevisste» og «det kollektive ubevisste»??

H v a  e r det?

Er det overhodet noe som e r?

Er det kanskje snarere noe som skjer, og hva er i tilfellet d e t?  


Slike grunnleggende spørsmål danner selve utgangspunktet for Faust i Goethes berømte drama med samme navn: FAUST (1832)

Og,- hvor kommer den fra, og hvor går vår skaperkraft hen?


Blir den bare borte?

Men, intet blir ifølge moderne astrofysikk fullstendig borte i kosmos.

Energi og materie hverken oppstår eller går til grunne i universet, kun transformasjonene mellom stoff og form er det som stadig endrer karakter og spiller seg ut i det skapende universet, der vi selv hører til...


For meg er livet helt bokstavlig talt endelig.

Vi er alle dødelige fordi vi er situert i tiden, og jeg synes derfor enhver religiøs tanke om et personlig liv etter døden,

og som attpåtil tenkes å være et liv, som er fullstendig rykket ut av tidens strøm, - det må være det aller nærmeste jeg kommer i å ligne det med et stort mareritt.


Men tanken på vårt livs endelighet, betyr jo ikke at selve den skaperkraften, som vi selv er en del av mens vi lever,

likevel ikke skal kunne fortsette i en eller annen form etter vår egen, legemlige og personlige død...??


En slik tanke er jo selvsagt anti-platonsk, men den ligger svært nær opp til Aristoteles «De anima» («Om sjelen». ca. 350 f.kr.)

Den individuelle og personlige sjel med dens individuelle form og uttrykk, går for Aristoteles ubønnhørlig til grunne med kroppens død.

Men for Aristoteles vender selve vår personlige formkraft gjennom livet tilbake til sitt upersonlige, åndelige utgangspunkt.


Dermed melder neste tanke seg:

 Under selve de transformasjonsprosessene, som foregår mellom den almene og den personlige «sjel»,

skapes det stadig ny-dannelser av former og livsuttrykk i et uendelig spill mellom dynamiske form-krefter.

Autopoiesis» eller livets selvskapende opprettholdelse av liv.)


Form-kreftene utspiller seg for oss i forholdet mellom de kollektive, ubevisste skaperkreftene og våre egne personlige liv og erfaringer.


Kan det tenkes at den delen av den kollektive skaperkraften, som vi selv er delaktig i, likevel kan vende tilbake til den kosmiske, almene form, og at det samtidig, underveis i transformasjonen, har skjedd noe grunnleggendenytt i universet?


Nye former har under transformasjonen mellom energi og materie dukket frem fra kaos og skapt liv, med dets ufattelige variasjoner av skjønnhet, orden og strukturer på planeten vår.

Det er en skapende prosess som har pågått gjennom mange millioner av år.

Samtidig med denne skaper-prosessen er vi, som alt annet liv, med på å påvirke og øke kaoset i universet som helhet med våre liv og handlinger. 

Selve transformasjonen mellom materie og energi vil alltid føre med seg større uorden i universet som helhet.

 (Prigogine/Stengers: ORDER OUT OF CHAOS, (1984)


Slike tankene om menneskets nødvendige, forringende nærvær med sin blotte tilstedeværelse på jorden, tror jeg utgjør noe av d e t, som teologen Martin Buber legger til grunn i sin påstand, om at vi mennesker er bærere av en kollektive skyld. (SKYLD OG SKYLDFØLELSE  (1967).

Mennesket bærer kollektivt på en ontologisk skyld,  sier Buber.

Det er en «værens-skyld» -  for bare i kraft av det å eksistere og være til, er vi dømt til å påføre livet som helhet, en større sårbarhet.


Tanken på termodynamikkens to universelle lover faller det nå naturlig å trekke tydeligere inn her:


Den første innebærer at:


All energi og materie i universet består:


Det legges hverken til noe, eller tapes noe i universet som helhet  - det er kun relasjonen mellom dem, som hele tiden utgjør en transformasjon;

stoff  blir til energi, og energi går over i stoff i en nærmest uendelig skapelsesprosess, der nytt liv og former stadig blir til.

I denne evolusjonsprosessen dukket til slutt mennesket opp, med sin reflekterende fornuft, og homo sapiens kunne for første gang se seg selv, både som del av naturen, men også som det vesenet, som kunne tre ut av naturens sammenheng og begynne å reflektere over den, seg selv og sin tilhørighet i den store sammenhengen.


Den andre innebærer:


Alle transformasjoner av energi og materie skjer uavbrutt i universet, som er et lukket, helhetlig system, og prosessene i det, vil i det lange løp øke entropien (uorden) i verden som helhet. Termodynamikkens andre lov sier derfor at universet med nødvendighet  beveger seg henimot kaos, og det hele vil til slutt ende i universets kosmiske «varme-død»(entropi).


Men inntil den inntreffer (om X milliarder år frem i tid), vil mulighetene for evolusjonens skapende virksomhet på jorden kunne fortsette, og slik vil den få sine livsbetingelser opprettholdt og videreført.

I den sammenhengen vil også mennesket kunne ta del i de samme form-dannende prosessene, som er med på å frembringe våre beste kultur-skatter.

Da tenker jeg nettopp på slike frembringelser som dem vi finner i kunst, musikk, vitenskap og litteratur.

De er alle med på å fremme livets vekstmuligheter på sikt, i stedet for å sette de skapende livsprosessene på spill i rene destruktive tanker, holdninger og handlinger som alltid vil true menneskets foskjellige kulturer og overlevelse på lengre sikt med oppløsning og undergang.


Vårt begrep «erfaring» viser tydelig, gjennom sitt etymologiske opphav, til hvor vi befinner oss i tenkningen:


Begrepet «erfaring» består av to ledd, «er» > ur, og «faring»> vandring.


«Menneskets erkjennelse» kan kanskje nettopp forstås som en slags «opprinnelig (ur) vandring» i et «landskap», der de opprinnelige fenomenene viser seg for oss, og kommer til syne, som meningsfulle toner, metaforer, hendelser og handlinger.

Våre kunstformer har tidligere, gjennom vår historie, alltid vist seg å være til hjelp for oss med å skape og bevare mening og betydning i en verden av skjønnhet og kaos.


Det er kanskje nettopp i menneskets ypperste kunstformer,

at vi fremdeles kan finne noen av de viktigste mulighetene til fortsatt å være i kontakt med, og å spille på lag sammen med, de kosmiske skaperkreftene,

som i »sin tid» skapte oss ut av rent stjernestøv.

Gå til innlegget

«Livets tegn og tegnenes liv» er hovedtittelen på en berømt bok, skrevet av en dansk pioner innenfor biologi og den nye bio-vitenskapen som bærer det noe utilgjengelige navnet «biosemiotikk». Min «kronikk» ønsker å introdusere Jesper Hoffmeyer og hans epokegjørende tenkning og arbeid for å gi nytt innhold og forståelse til alle «livs-vitenskapene» som har biologisk liv i fokus for deres forskning.


«LIVETS TEGN OG TEGNENES LIV»


 ETTERORD TIL MINNET OM EN STOR TENKER OG SENTAL REPRESENTANT TIL FREMME AV LIVSVITENSKAPENE: 

- JESPER HOFFMEYER (1942-2019) -



Det er med stort sjokk jeg i dag nettopp har opdaget, at den danske biolog og genetiker,Jesper Hoffmeyer, er død. 

Han døde dessverre for godt og vel et år siden, kun 77 år gammel, den 25. september 2019.


Hoffmeyer har vært en svært viktige bidragsyter og ledende frontfigur innenfor den rivende utviklingen av en nye vitenskap, med det noe vanskelige navnet «bio-semiotikk».



Hoffmeyers vitenskap om biologisk liv, «bio-semiotikk», forstår alle livets prosesser og  selv-opprettholdelse av eksisterende liv, som en stadig pågående utveksling av tegn og tegn-prosesser, i og mellom alt liv.

Det er den enkelte organismens evne - som går helt ned på bakterie og virus nivå - til å motta og videreformidle «sanse-tegn»og sanseerfaring, som er forutsetningen for at organismer og liv både kan motta, fortolke og sende videre tegn til andre organismer. 

Disse mottatte tegnene utveksles, og utvikles videre, i en evig, sirkulær prosess, som samtidig utgjør grunnlaget for livets fortsatte eksistens på planeten vår. 


Hoffmeyer kaller prosessen for «semiosis», og han kaller den livs-sfæren, som tegn-prosessene foregår innenfor, for «semiosfæren», d.v.s. «sfæren av tegn».


Den består av alt fra kjemiske smaks og luktstoffer, til fuglenes sang og deres  orienterings evner, som ofte baserer seg på mønstrene fra jordens eget magnetfelt, og semiosfæren kjennetegnes generelt av det som vi kjenner igjen i ordspråket:

«Det er ingen røyk, uten ild». 

«Røyk» er her tegn på «ild».


Legevitenskapen har alltid vært, og er fortsatt, grunnlagt på menneskets evne til å kunne lese, tyde og fortolke tegn, der for eksempel et barns brennende, røde kinn, eller betente skorper og verkende byller på pasientenes kropp, kan være «tegn» på feber og et utbrudd av sykdommer, som meslinger, kopper eller andre hudsykdommer.


For de mer, «åndelige vitenskapene», finner vi, at noen av dem, gjennom flere tusen år, har vært, og fortsatt er, representert av eminente fortolknings-kunstnere.

De har vært noen av våre ypperste fortolkere av språk-tegn og språklige tekster innenfor teologien, der Bibelen har vært et utgangspunkt for fortolkninger av alle kulturenes forskjellig uttrykksformer. 


Med oppdagelsen av DNA-molekylets oppbygning, struktur og virkemåte i begynnelsen på 50-tallet, fikk vi for første gang et innblikk i en gren av naturvitenskapen, der molekylær biologien heretter har vært fokusert på tegn-kommunikasjonen som basis for å kunne forstå alt liv:

DNA’et består, som vi nå vet, av en eneste sammenhengende utveksling, fortolkning og videreføring av kommunikasjon, av kjemiske tegn-prosesser, der cellene «snakker» med hverandre, og der DNA befinner seg innerst inne i selve kjernen av livets prosesser.


Fra Jesper Hoffmeyer, som selv var biokjemiker, først utgav sin svært viktige innføring i tegn, tegnenes liv og betydning for liv, har hans bok med den nydelige tittelen «En snegl på veien», vist nytt terreng for alle de øvrige livs-vitenskapene: «Betydningens historie» er da også undertittelen på boken, som første gang kom ut i 1990.


Siden 90-årene har Hoffmeyer vært en sentral pådriver til å videre-utvikle både fortolknings og ånds-vitenskapen «semiotikk», og han har samtidig knytte den sammen med biologiens vitenskap om «betydningen av tegn» ( Se etologen, Jacob von Uexküll: « Umwelt und Innenwelt der Tiere», 1909), slik vi blant annet finner den innenfor den før omtalte molekylære biologien.


I dag er det mange tverrfaglig forskere og tenkere innenfor filosofi og vitenskapene, som ser på bio-semiotikken som et nytt, og svært viktig fortolknings redskap. 

Den gjør oss bedre skikket til både å kunne forstå og behandle, livets mange forunderlige prosesser, samtidig som disse alltid bør ses mot en hel bakgrunns-horisont av betydninger, der horisonten kjennernes av:


En evig strøm av sansemessige tegn, 

og av organismenes mentale mottak av dem. 

Tegnene bearbeides og fortolkes videre i et sammensatt mentalt og fysisk nevro-nettverk, i et fortløpende sirkulære, kybernetisk kretsløp av forskjellig-artede tegnuttrykk.

Naturens og kulturenes komplekse kretsløp av informasjon, er alle med på å opprettholde selve livsprosessenes gang i det økologiske nettverk av samspill, der også mennesket selv hører til. 


Som en betydelig kjenner av Gregory Bateson og hans «Steps to an ecology of mind»(1972), fortsatte Jesper Hoffmeyer i den store tenkerens fotspor. 

Etter hvert kom Hoffmeyer til å utdype og ytterligere videreføre de tydelige innslag av bio-semiotikk, som gjennomstrømmer hele Gregory Batesons arbeid.


Et forvarsel på hva som var i gjære, ble Jesper Hoffmeyers svært originale «om-skrivning» av Batesons første hovedverk «Steps..» til en meget iderik bok om biologisk forskning og vitenskap. 

Hoffmeyers bok bærer den umiskjennelige tittelen: «Naturen i hovedet: om biologisk videnskab», (1988).


Hans studium av «semiosis» og tegnprosesser i natur og kultur, endte i 2005 opp med Hoffmeyers store arbeid, hans doktoravhandling 

«Biosemiotikk: En avhandling om livets tegn og tegnenes liv».


En mye debattert og omdiskutert ide i Hoffmeyer tenkning er hans hypotese om, at alt i universet kan betraktes som tegn, og han har også hevdet, at selve kosmos som helhet, kan forstås som et tegn i seg selv.

Tankegangen synes jeg personlig er både vakker og svært spennende. 

Tillike mener jeg at det er temmelig modig gjort å tenke i slike baner, siden Jesper Hoffmeyer regnes som en strikt representant for moderne naturvitenskap. 

Men, som alle pionerer, var Hoffmeyer også sterkt interessert i filosofi og filosofiens historie.


Ideen om å forstå kosmos som tegn, oppsto allerede i vår filosofiske barndoms historie, der mange av de greske førsokratikerne oppfattet universet som et levende kosmos. 

I vår tid er ideen videreutviklet til en sental økologisk teori av James Lovelock og Marguilis i deres bok «Gaia», 1974.


Den greske grunn-betydningen av ordet «kosmos» går fortsatt igjen i vårt ord for skjønnhetspleie, «kosmetikk», og ordet inneholder fortsatt en flertydighet av konnotative assosiasjoner som - «univers, tomrom, smykke, skjønnhet  og helhetlig mening».


I mer moderne tid gjenfinner vi tanken om kosmos som «et meningsfullt tegn i seg selv» hos den største tenker og filosof i USA gjennom tidene. 

Hans navn er Charles Sanders Pierce (1839-1914), og han regnes i dag også som en betydningsfull kjemiker og et logisk og matematisk geni. 

Likevel er han mest kjent for sine epokegjørende teorier og tanker om en universell «tegn-lære», der Pierce betraktes som grunnleggeren av moderne semiotikk som vitenskap.

Hans berømte «triadiske» tegnlære og definisjon av «tegn» har fått stor betydning for utviklingen av bio-semiotikken som bioligisk vitenskapelig teori. 

Peirces definisjon av tegn lyder:


«Et tegn, er et  n o e, som for  n o e n, står for  n o e, i en eller annen sammenheng».


Ethvert tegn, for å kunne kalles «et tegn», må altså være et tegn («røyk») på n o e  («ild»/objekt)} for noen.


Derfor er ethvert tegn samtidig både et fysisk sanse-tegn o g et mentalt n o e, som gir dette noe en betydning og et begrep, som igjen henviser til en ting, eller hendelse eller et objekt. 

Det opprinnelige «tegnet» krever en fortolker av tegnet (en organisme) for overhodet å kunne gi dette n o e betydning og mening. 

Vi får den berømte triaden: «Tegn-konsept-referanse», der først enheten av hver av dem til sammen,  blir til tegn med mening og betydning.


Der var de genialske efterkommere af den ’glemte’ amerikanske filosof Charles Sanders Peirce, som i 1800-tallet forklarede, at der var tre ting omkring et tegn: et fodspor, noget der har sat et fodspor, og nogen der har set et fodspor – det var folk som fysikeren Peder Voetmann Christiansen og biologen Søren Brier.

(Fra: Information, 28.september, 2019)


Hele Hoffmeyers arbeid gjennom årene fra 1985 til hans død i 2019, kan forstås, og betraktes, som en videre utdypninger og anvendelse av Peirces tegnlære innenfor moderne biologi og biokjemi. 

Det er Hoffmeyers fortjeneste at han koblet Pierces tanker om tegn sammen med Gregory Batesons «mentale økologi» og forente dem begge, til en samlet teori om sammenhengen mellom tegn og liv.


Det er mye takket være Jesper Hoffmeyers betydningsfulle innarbeidelse av Sanders tegnlære - semiotikken - i bio-vitenskapene, at vi i dag på nytt må gjøre oss kjent med, og gjenoppta et fornyet studium av, Charles Sanders Pierces fundamentale nybrottsarbeid i sin tid, innen semiotikk og tverrvitenskapelig tegnlære i dag.


For Pierce, som senere for Hoffmeyer, gjelder semiotikken universelt. 

Den tjener derfor tillike som en overordnet meta-vitenskap, som søker å favne om alle øvrige biologiske vitenskaper og deres studium av liv på alle nivåer, - fra virus og bakterie, til Gaia og kosmos, slik at bio-semiotikken kan gi dem et felles vitenskapelig grunnlag.


Særlig sterkt har den fornyete interessen for Charles Sanders Pierce vært i Danmark siden begynnelsen på 80-tallet, og det er først og fremst Hoffmeyers store fortjeneste.


Det å overhodet kunne forestille seg kosmos og vårt fysiske univers, som uttrykk «for et tegn i seg selv», står kanskje allikevel ikke helt fjernt fra tankene til noen kjente, kristne teologer og filosofer opp gjennom tidene.


Blant de mest kjente fra forrige århundre, lyser navnet Pierre Teilhard de Chardin opp.

I hans berømte bok «Fenomenet mennesket» (1964) presenterer Chardin sine tanker og begreper, der noen av Chardins begreper og ideer kan likne litt på Pierces egne.


For Chardin er universet et eneste stort og meningsfullt tegn på selve Guds skaperverk, og Chardin tenker seg blant annet, at det ligger - metaforisk uttrykt - en form for «mental , åndelig kappe» rundt jorden, der alt åndelig liv, og våre tanker og erfaringer, fortsetter å eksistere som en strøm av kollektivt minner i universet!

Chardin kaller denne omsluttende, åndelige sfæren for «Nous» og «Nousfæren», som han altså mener omgir oss, jorden og biosfæren, lag på lag.

Tankene kan gjenkjennes som sentrale også i filosofien til den tidligere nevnte førsokratikeren,  Empedokles (550 f. Kr.)


Hvis Chardins tanker høres ut som rene arkaiske tanker - helt hinsides vår fornuft - er det viktig å vite, at denne merkelige jesuitt pateren, teologen og filosofen, også ble verdenskjent vitenskapsmann innenfor paleontologen, da han i sin tid, som paleontolog, var med på funnet av «Pekingmennesket»(1923-1927) ! 


Jesper Hoffmeyer har selv ikke lagt skjul på at han har hentet inspirasjon til sin ide om «semiosfæren» fra Chardins tanker om Nousfæren, forstått som en uten-omliggende sfære av tegnprosesser, kommunikasjon og utveksling av tegn. 

Kalevi Kull sier det et sted slik:


Teilhard de Chardin considered biosphere as an aggregate of terrestrial living organisms. Accordingly, Teilhard’s noosphere is a “thinking layer” (Teilhard 1967: 202), one more envelope around and over the biosphere, its appearance marking not the next stage in the evolution of the biosphere but the rise of the split between the intelligence and its material matrix leading to the death of the Earth. 


(Semiosphere Is the Relational Biosphere,

Kaie Kotov and Kalevi Kull, 2015)


Den store forskjellen mellom den kristne jesuitt pateren og bio-semiotikeren Jesper Hoffmeyer, i deres tenkning om sfærene for tegnutvekslinger og kommunikasjon, ligger først og fremst i, at semiosfæren hører til jordens levende vev av kommunikasjon, og den er knyttet til livets poiesis, eller selv opprettholdelse, 

mens Chardins  Nouesis-sfære først og fremst er forbundet med menneskelig aktivitet under dets jordiske liv, og Nousfæren vil derfor dø ut sammen med menneskehetens egen død.


Jesper Hoffmeyer har betydd svært mye også for mine egne interesser for faget  bio-semiotikk i mer enn 35 år. 


Første gang vi møttes, var da han ble invitert som gjesteforeleser i økofilosofi på Nansenskolens Vinterkurs i 1988. 

Senere har kontakten vært relativt sporadisk over år, men med noen viktige brevutvekslinger, og noen oppklaringer av tanker, blant annet «epigenetikk», og noen sentrale semiotiske begrepsavklaringer. 

Det har vært viktige og stimulerende møtepunkter både på Nansenskolen og i København, men jeg fikk også gleden av nok en gang å treffe ham personlig igjen her i Norge. 

Det er vel knapt 5 år siden Hoffmeyer var tilbake i Norge, denne gang som et viktig samlingspunkt på et lite seminar om «bio-semiotikk og litteratur». 

Det ble avholdt på Litteraturhuset i Oslo. 

Der var Hoffmeyer, som alltid, årvåkent og fullt til stede med sitt varme smil og åpne blikk mot alle dem, som møtte ham.

Jesper var en generøs mann som gjerne ønsket å dele alt det, som han forsket på, med alle andre som viste interesse for denne «nye» vitenskapen, som han selv var i ferd med å bygge opp fra grunnen av.


Hans store betydning i arbeidet med å legge grunnlaget for et nytt, overordnet paradigme innen biologi, kan uten tvil sies å ha vært svært betydningsfullt og inspirerende for all videre forskning innenfor livsvitenskapene.


Hoffmeyers teori om livets t e g n og t e g n e n e s liv mener jeg personlig viser en helt uvurderlig  innsats for vårt videre arbeid med våre bestrebelser og  forsøk på å overskride den dype kløften, som fortsatt dominerer de «tre kulturer»: Naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora.


Mine tanker rettes i stor takknemlighet mot alt det, som Jesper Hoffmeyer har stått for, og mot alt det han har tenkt, skrevet og bidratt med i sitt utrettelige arbeid for å knytte nye bånd mellom «mennesket-naturen-og-samfunnet».


Og for økologibevegelsen betyr Jesper Hoffmeyers tragiske bortgang, at vi har mistet en stor sjel, og et alltid brennende hjerte for alt som lever.

Gå til innlegget

Lyrikeren Helge Torvund har nettopp skrevet et nytt dikt som har tittelen DEI TINGA.Teksten er dypt økologisk og skildrer hans plutselige erfaring av altets kraft som strømmer gjennom hver minste ting, Tekstens religiøse livssyn samt det landskaps maleriet som Torvund har lagt ved diktet, vekker mange slags tanker til live.



Vår kjente forfatter og lyriker fra Ogna,  Helge Torvund, 

har igjen gitt ut et nytt og tankevekkende dikt på sin Facebook-side (03.01).

Det heter

DEI TINGA. 

Teksten blir etterfulgt av et nydelig maleri, som er skapt av den svenske billedkunstneren Karl Fredrik Nordström. 

Kunstverket illustrerer et meget (til)talende vinterlandskap, der den natt-blå stjerne-himmelen synes å være helt gjennomlyst av dansende snøflak i form av en slags kosmisk dans.

Tankene svirrer under lesningen av diktet:


Er det noe særegent som jeg spesielt forbinder med Helge Torvunds lyrikk, så må det være hans språklige evne til å gå i dialog med naturen og landskapet rundt seg, slik at møtet mellom poet og landskap kan bli til en dialog.

Da tenker jeg på innholdet i diktet som en samtale mellom et «jeg» og et «du», som til forveksling kan ligne på den samtalen, 

som den jødiske teologen og dikter-filosofen Martin Buber beskriver og utdyper så vakkert innenfor chassidismens kabalamystikk i sitt berømte filosofiske hovedverk fra 1923, JEG OG DU. 

Et sted i dette verket kan vi lese, at Buber en gang brått stopper opp foran et gammelt tre som reiser seg i landskapet, og dette treet trer et øyeblikk brått frem for ham, 

ikke lenger, som for aboristen, kun som et rent objekt, 

men som et til-talende med-subjekt, som et DU, som Buber kan føre en samtale med. 


Et annet sted i JEG OG DU skildrer filosofen sitt plutselige møte med sin elskede katts rene blikk, 

og i et nytt, tidløst øyeblikk av dyp mening, kan Buber og hans katt se på hverandre som to selvstendig, samtalende subjekter i et Jeg-Du-forhold,

før den talende blikk-kontakten igjen brister, nær ved grensen til språket.



Her følger Torvunds dikt 


DEI TINGA:


Når landskapet omfamnar meg.

Når det endrar seg og vibrerer meir.

Når det å vera i landskapet 

er eit møte 

med noko meir enn kvardagsleg,

meir enn det ein ventar seg når ein går ut,

er det store, det grunnleggjande,

i den erfaringa 

ordlaust.


"Eg vil skriva ein roman om stillheit.

Dei tinga folk ikkje seier."

skreiv Virginia Woolf ein stad


Og eg tenkjer:

Dei tinga folk ikkje _kan_ seia

Kanskje det at det bølgjar noko gjennom ein:

anten det er ei djup kjensle av takksemd

eller eit sterkt sug av lengt.

Noko langt utanfor kalkylane, 

hinsides snakket og nyheitssendingane.

Ei natt gjekk eg ut av hytta der eg overnatta aleine

og såg opp og ut

 

og eg høyrde ALT renna. 

Eit brusande susande vårvatn

gjennom trea og jorda og mørkret og meg.

Eit brus av livskraft og sevje.

Eit lys.

*******

(Under diktet er lagt ved maleriet «Vinternatt», av Karl Nordström.)


Møtet med slike krefter som strømmer gjennom alt, lik Bachs orgelbrus gjennom kirkerommet, 

er åpenbart ikke en dagligdags erfaring, men snarere noe som plutselig kan med-dele og vise seg, og komme «til syne» som en ren ur-erfaring, 

som en slags velsignelse eller hellig gysen, ut av intet.

Kraften er jo, som poeten Torvund uttrykker det i sin plutselige erfaring, 

før «ALT» og «ingen-ting»:

Den er  f ø r  snø-krystallets seks-kantete, krystallinske gitter og de stadig nye og individuelle formene som hvirvler lik atomer gjennom luftrommet før de daler ned i vinterlandskapet,- og kraften er før de myke og varierte formene av snø i selve landskapet, den er før cellenes liv og språket selv.


Av og til synes jeg det kan være godt å tenke på halvguden Promethevs:

Det old-greske sagnet om Promethevs forteller historien om den menneske-kjære titanen, som viste seg å være «forut-seende» nok (gresk, «pro» og «meth») til å skjønne, at mennesket trengte opplysningens gave hvis det skulle overleve og kunne skape kultur ut av natur. 

Promethevs røvet ilden fra gudenes himmel og brakte den ned til oss mennesker på jorden.


Men med titanens gave, ilden, fulgte det også et enormt ansvar, et an-svar 

( på engelsk: «responsibility» > «an ability to respond»)

som homo sapiens gjennom generasjoner av tid, langt fra alltid har vist seg verdig nok til å kunne påta seg, og langt mindre til å føre videre med gode eksempler til de neste, og kommende generasjoner.


Vi befinner oss akkurat nå i en unik historisk situasjon, 

der vi stadig oftere konfronteres, på brutalt vis, med mange av de uforutsette virkninger av våre tidligere handlinger. 

Vi likner, til forveksling, stadig mer på den berømte trollmannen (Goethe: DER ZAUBERLEHRLING), som plutselig har «mistet gnisten» og glemt de ordene i sitt trylleformular, som kan stoppe den utviklingen han selv, med sitt «hokus pokus», har satt i gang!


Men denne gudenes ild til mennesket, - den som på én og samme tid har evnen til både å fortære, brenne opp og bryte ned, - den er jo samtidig den alltid skapende kraften i det kosmiske nettverk som knytter oss mennesker og livet sammen med det aller minste og det aller største i kosmos.

Det økologiske nettverket, som vi hver dag er spunnet inn i, arbeider og virker langt innenfor, og utenfor, ethvert menneskelig begrep og forstand, og derfor er det utenfor menneskets mulige fatte evne. 


Vismannen og førsokratikeren Heraklit kalte den virksomme «verdens-ilden» for «Logos».

I Johannesevangeliets skapelsesberetning klinger en gjenlyd av Heraklits ild som Logos i testamentets gåtefulle åpningsord:


« I begynnelsen var Ordet(gresk, «Logos»), og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud». 


En underlig tale av vismannen Heraklit og den kristne apostel Johannes.


I vår tid velger Gregory Bateson, som en «alvorlig spøk» å benevne den «u-benevnelige» kraften og visdommen, som han mener strømmer gjennom hele skaperverket og former det, 

for «Økoguden». 

Og han kaller «Øko-gudens» skaper-verk» og selv-opprettholdelse for

«det hellige».


Jeg synes det er vakkert å tenke på at den nå avdøde agnostikeren Gregory Bateson, død 1980, og som blant annet var en verdenskjent biolog og økofilosof, 

fikk utgitt posthumt sin bok “ANGEL’s FEAR. TOWARDS AN EPISTEMOLOGY OF THE SACRED” i 1988 sammen med sin datter, Mary Catherine Bateson. 
Da han døde i 1980, måtte hans kjære datter og medarbeider fullføre farens verk.

Far og datter minner oss i boken på hva som NÅ faktisk står på spill for mennesket som art:


Vi har ennå ikke til fulle tatt inn over oss at vi hverken er en Gud,

eller en halvgud, og at homo sapiens snarere kun er en liten, tenkende del av en helhet og fornuft, som er så ufattelig mye større enn oss selv.


Ennå klinger de berømte ordene meningsfullt i mine ører:


«Hjertet har sin fornuft, som fornuften ikke kjenner».


De lyder som en sterk påminnelse om menneskets og vår egen fornufts grenser.

Ordene er tatt fra Blaise Pascals berømte verk TANKER/ LE PENÉNS SUR LA RELIGION (1670).


Det er ingen tilfeldighet at den greske tenkning, i tillegg til Promethevs, også har en annen halvgud i deres mytologi, som de kaller Epimethevs (fra gresk, «epi», etter,  og »meth», tanke.) 

Det er altså titanen Epimethevs, bror til den snartenkte og ofte uvørne Prometheus, som er ettertankens og klokskapens gud, men han er tillike titanen som representerer naturens komplekse økologiske prosesser og alt materielt liv, som skapes i den.

Epimethevs minner oss hele tiden på den økologiske helheten som vi selv er vevd inn i med våre liv og gjerninger.
Både for grekerne, som for de etterfølgende romerne, var mottoet «å følge naturen»: 

«Omnis ars naturae imitatio est» uttalte Sceneca den yngre, og den berømte grunnleggeren av legevitenskapen, Hippokrates‘ tanke er viden kjent: 

« Alt som er i overmål er ikke til gangn for naturen» 


Heldigvis har vi gjennom vår mangslungne kultur og historie alltid hatt noen vise menn og kvinner som har kunnet kunnet vise vei, når det virkelig kniper. 


Det er de kloke og vise mennesker i kulturen som til enhver tid kan minne oss på vårt kosmiske ansvar og livsoppgave.

Blant dem hører også profeter, vismenn og filosofene til. 
Dessuten har det alltid eksistert, og eksisterer fortsatt, mange gude-benådete komponister gjennom historien. 
De befinner seg også innenfor sirkelen av livsviktige «påminnere» om skaperverkets hellighet og vår egen eksistens grenser og kosmiske ansvar.


Til rekken av nevnte lysbærere - kan vi åpenbart føye til mange representanter innenfor både vitenskap og menneskets mangfoldige kunstuttrykk i samspill med vår litterære diktning.  
Hvert av de nevnte menneskelig ånds-område har heldigvis ennå muligheter i seg, hver for seg, og samlet, til å kunne bringe tidens skapende og oppbyggelige krefter videre til stadig nye generasjoner, og de vil stadig kunne minne oss om ildens dobbelte-natur og vårt eget ansvar for å holde ilden skaperkraft i live.


Når kunst og diktning, sammen med vår vitenskap og musikk, 

virkelig lykkes i deres forehavende, 

kan de alle fremtre som eksemplariske veivisere og lyse opp:


Ildbærerne kan fortsette å peke på,  og i n d i k e r e for oss, mulige veier videre, men da må vi være villige til å lytte og innse, 

at a l t  i verden er knyttet sammen og forbundet av ånd o g materie, av form o g stoff.


Gå til innlegget

HVA ER VERDENSHISTORIENS DRIVKREFTER?

Publisert rundt 2 måneder siden

I over en måned har det pågått en diskusjon mellom historikerne Terje Tvedt på den ene siden, og Tore Linne Eriksen på den andre. Diskusjonen har dreid seg om spørsmålet: Hva er det som skaper historiens gang?Mitt innlegg søker å belyse dette spørsmålet.

I mer enn en måned har det i Klassekampen pågått en uhyre interessant debatt om verdenshistorien og hvilke krefter som driver den.

Debatten mellom Terje Tvedt og Tore Linne Eriksen er viktig, fordi vi er alle dømt til å være en del av historien, og da er våre fortolkninger av vår fortid og mulige fremtid, en del av de faktorene, som er med på å bestemme historiens videre løp.

Jordens ressurser, deriblant vann og vannveier, er uhyre viktige forutsetninger (Tvedt)for menneskets disposisjoner over dem (Eriksen/Gran), men det er kun mennesket selv som med sine intellektuelle evner og språk, kan sette disse ressursene i drift og skape historie.

Verdenshistorien er et stadig pågående dialektisk samspill mellom mennesket som art og dets miljø, der menneskets bearbeiding av miljøet gjennom arbeid, teknologi og ideer, skaper kulturer og de ulike samfunnene, som verden består av.

I dagens KK har historikeren Thorvald Gran (UiO) en suveren kronikk som forbinder motsetningene mellom Tvedt og Eriksen på en eksemplarisk måte.

Han legger hovedvekten på historiens subjekt, menneske-dyret selv, med dets planleggings evne, språk og språkhandlinger: 

Disse spesifikke menneskelige evnene som gjør oss i stand til å velge og ta valg, er det som først og fremst skaper våre samfunn og endringene i dem,- og det er de samme menneskelige evnene som både knytter forbindelsene til, og som skaper bruddene mellom nasjonene i historiens løp.

Jeg tenker på Aristoteles to berømte definisjoner av hva som er menneskets særpreg: 

Det første: «Mennesker er et språkdyr».

Det andre:»Mennesket er et «zoon politicon«, dvs et «politisk dyr».

Kronikken leser jeg som en aktualisering av filosofen Aristoteles’ definisjon av hva det vil si å være et menneske.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere