Bernt Torvild Oftestad

Alder: 79
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Ranas kritikk av liberalismen

Publisert rundt 1 år siden

Det er flere trekk ved Usman Ranas oppgjør med liberalismen som interessante. For det første kommer dette fra en muslim (Vårt Land 27.07.2020).

”Progressive liberalistiske” krefter har gjennom mange år brukt den muslimske minoriteten som brekkstang for å avvikle kristendommens sentrale stilling i og for vårt samfunn. De samme krefter nøler imidlertid ikke med å bruke ”gapestokk og utestengning” mot dem som holder frem ”tradisjonelle verdier i familiespørsmål”, og slik rammes både kristne og muslimer, som Rana påpeker. Indirekte berører han en tematikk som vil kunne åpne for viktig refleksjon. 

For det andre legger han til side den vanlige høyre-venstre-aksen når det gjelder å forstå totalitær liberalisme. Dette er en bred bevegelse som går på tvers, også på høyre-siden gjør den seg gjeldende. Her har Rana et viktig poeng. 

For det tredje mener han at den ”progressive liberalismen” virker til å undergrave ”det liberale begrepet”, for den er ”bare liberal mot seg selv,” mens andre med avvikende syn fryses ut og blokkeres. Stemmer det at liberale er liberale bare mot likesinnede? Denne kritiske vurdering er slett ikke ny. Den forutsetter at det gis en ”rett” liberalisme. Men det spørs om en slik tilnærming er dekkende i dag. 

Liberale er tvert imot svært tolerante overfor illiberale regimer og bevegelser, om det tjener liberalismens grunnleggende målsetting. Et illustrerende tilfelle er den norske statens unnfallenhet overfor Kina, verdens ledende totalitære stat. Grunnen er åpenbar. Kina kjøper norsk fisk. Vi får penger gjennom handel med Kina, som bidrar til å opprettholde levestandarden i Norge. Å påtale og kjempe mot brudd på menneskerettighetene i dette kommunistlandet, tjener ikke de grunnleggende mål som liberalismen har satt seg. 

Hverken teoretisk eller praktisk består liberalismen av rene, abstrakte ideer, den har også en materiell dimensjon, som kommer frem først og fremst ved økonomi. For ved bl.a. økonomien skal det ideologisk betingede mål for menneskelivet realiseres, som er menneskets materielle ”lykke”. 

Liberalismens materialistiske og naturalistiske grunnsyn må ikke oversees, dvs. dens vekt på den frie, kapitalistiske økonomi som skal tjene menneskets vellevnet - materielt, fysiologisk og seksuelt. Mennesker og bevegelser med et annet syn eller biologisk og annen naturvirkelighet som vil legge hindringer i veien for realisering av denne antropologiske utopien, må selvsagt stanses, utryddes eller fjernes.

 

Gå til innlegget

Den norske kirke - "den store hvite flokk"

Publisert over 1 år siden

Den norske kirke støtter demonstrasjoner mot rasisme.Men hva med Dnk selv?

Bispekollegiet er blendahvitt. Hvor mange ikke-hvite er medlemmer av Kirkemøtet? Hva med Kirkerådet? Nå er jeg sjelden til gudstjeneste i Dnk. Men når jeg har vært der, synes jeg det er heller få ikke-hvite til stede. For en norsk katolikk er dette uvant. Men Dnk er en konstitusjonell nasjonalkirke etablert som folkekirke av den norske stat. Spørsmålet er om ikke dens ordning legger føringer for en "strukturell rasisme". Noe å tenke på, kanskje.

Gå til innlegget

TO UTGANGER

Publisert over 1 år siden

Biskop Halvor Nordhaugs bok: Men hva med de andre. Kristendommen og religionene (Vårt Lands forlag, u.årst.) har utløste debatt. Nordhaug tar opp spørsmål, som troende og folk i kirkens periferi har slitt med. Og han gjør det på en gjenkjennelig og empatisk måte. Hvem er «de andre»? Det er de som ikke har hørt evangeliet eller på et eller annet vis møtte det på en forkvaklet måte. Men «de andre» er også de som har sagt nei til frelsen i Kristus. Gis det tross alt en mulighet for disse? Bakgrunnen for spørsmålene er den kirkelige læren om de to utganger på livet.

Nordhaug anvender og drøfter utbredte religionsteologiske modeller for å ordne de ulike oppfatninger av menneskers evige skjebne (eksklusivisme, inklusivisme, pluralisme, partikularisme). Han er også innom enkelte teologer og tar frem noe fra katolsk lære. Hans perspektiv er tydelig (ny)protestantisk. Men er det ikke noe som mangler i Nordhaugs fremstilling? Jeg opplever det slik. Det er verd å påpeke at frelse og fortapelse, himmel og helvete er temaer som ikke kan skilles fra spørsmålet om det onde og den onde. «Fri oss fra det onde», ber vi. Religionsteologiske modeller kan gi «administrativ» oversikt over ideer, men fører ikke uten videre inn i de teologiske, metafysiske og eksistensielle grunnspørsmål som utløses, når det er tale om frelse eller fortapelse.  

Gud «vil at alle (min uth.) mennesker skal bli frelst .. » (1 Tim 2,4). Men på dommedag skiller Jesus ut en gruppe mennesker og konfronterer dem med deres liv, og  han fordømmer dem med ordene: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans» (Matt 25,41). Utfordringen vår er å forstå denne tilsynelatende motsigelse mellom Guds universale vilje til frelse og hans dom over noen til fortapelse. Hvilken gudstanke ligger bak den kristne tro på frelsen i Kristus? Med gudstanken følger spørsmålet om virkelighetssyn.                                                                                    

I følge Bibelens lære og vår trosbekjennelse har Gud skapt alt. (1 Mos 1 og 2; Sal 115, 15; 134, 3) Om det er mangfold i verden, så har det sin ene grunn i Gud. Den verden Gud har skapt, er god (1 Mos 1, 10, 12, 18, 21, 31). Skapertanken synes å gi grunnlag for et monistisk virkelighetssyn. Men i Bibelen er ikke det monistiske perspektiv enerådende. Det har skjedd et syndefall, og det gis en Djevel, en ond makt. Den er nærværende og virksom i verden for å lage uorden i det skapte og ødelegge mennesket. Det utspilles en konflikt mellom Gud og Satan om mennesket. Det gir virkeligheten et dualistisk mønster. Men partene i konflikten, Gud og Satan, er ikke likeverdige. I følge Bibelen er Satan en skapning, dvs. en engel, som er falt bort fra Gud og har vendt seg mot ham (Sak 3,1f. Job 1,6; 2,8). Bare Gud er uskapt, bare han kan skape, opprettholde og nyskape virkeligheten. Satan kan ikke skape, bare ødelegge det skapte. Kampen mellom Gud og Satan varer inntil Kristi gjenkomst, da Satan og det onde blir definitivt beseiret. Vi står overfor en historie som begynner med skapelsen og fullendes ved tidens slutt med Guds rikets fulle gjennombrudd og en ny himmel og jord (Åp 21-22,6).  Vår virkelighet er altså historie. Det er en avgjørende dimensjon ved kristen virkelighetsoppfatning.                                                                                                                   

Gud har gitt menneskeheten en historie som har som mål at vi skal få del i guddommelig natur (1 Pet 1,4) og i salighet skue Gud i (Åp 22,4). Frelse og salighet er ikke en gjenopprettelse av et tapt paradis, men overgår den paradisiske uskyldstilstand. Bare «de rene av hjertet kan skue Gud» lærer Jesus oss (Matt 5,8). Satans mål er å hindre at vi når vår fullendelse, ved å få oss til å fylle våre liv med denne verden, slik at vi ledes til å gi synden rom og makt og lever i opprør mot Gud og hans lov. Trangen etter et «rent hjerte» blir borte. Vår vilje får en annen retning. Satan utnytter vår svakhet til å lede oss vekk fra vår bestemmelse. Om fullendelseshistorien skal nå sitt mål, må den også bli frelseshistorie.  

I Bibelen knyttes Guds universale frelsesvilje til Kristus, mellommann mellom Gud og mennesker (2. Kor 5,15; Ef 2,11ff 1. Joh 2,2; 1 Tim, 2,4-6). Men Kristi frelsesgjerning blir meningsløs om man ser bort fra det onde og den onde (Matt 4,1-11; Kol 2,15). Hans korsdød og oppstandelse var en seier over synden, døden og Satan (1. Kor.15,54-57; Hebr 2,4), over den kraft som hadde rammet skaperverkets helhetlige og gode enhet. Seieren på Golgata var fundamental, og den blir fullt ut realisert ved Kristi gjenkomst.                                                       Guds universale frelsesvilje samsvarer med syndens universalitet (Rom 3,23-26). Det er poenget med den såkalte Adam-Kristus parallellen (Rom 5,12-19). Men parallellen er asymmetrisk, noe som ofte tildekkes. For «Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot (min uth.) Guds nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus» ( Rom 5,12-21). Frelsen er et tilbud til alle, men den må mottas (Joh 8,46; 1 Joh 5,4; Rom 4,3-6. Gal 3,16), og noen avviser frelsestilbudet. Tross Guds universale frelsesvilje gis det mennesker som nekter å motta frelsen i Kristus. De bruker sin gudgitte frihet til å velge den dualistiske kraft som ødelegger mennesket og vil hindre det i å nå sin bestemmelse. Gud ser ikke på mennesket som en ting eller en marionette hvis skjebne han fritt kan determinere. Mennesket har en fri vilje til å velge og til følge sitt eget valg av en eksistens skilt fra Guds kjærlighet (Joh 3,18-21;  Matt 11,20ff. 32, Matt. 24 ). Guds nåde består ikke i at han neglisjerer menneskets valg.           

Å fornekte at det finnes to utganger får tunge konsekvenser: Man overser dualismen i den skapte verden, kampmotivet i Kristi frelsesgjerning og menneskets frihet til avvisning av Guds universale frelsestilbud. Når man hevder  «alle tings gjenopprettelse», betyr det at også Satan vil bli forsont med Gud. Det er ikke noe tema i Skriften. Tvert imot straffes Satan ved å bli kastet i «ildsjøen»(Åp 20,10). Det betyr at den onde ikke er en som kan utvikles til den gode. Det onde kan ikke nøytraliseres eller oppheves ved å se det som et nødvendig ledd i en historisk utvikling mot det virkelig gode. I Bibelen integreres ikke i det onde og det gode. Å harmoniseres det onde med det gode krenker dem som virkelig har erfart det onde og alltid båret med seg denne erfaring som en livsødeleggende makt. Guds rettferdighet består ikke i å lukke øynene for ondskapen. Men i kjærlighet, frivillig og uforskyldt, å bære det onde, ta på seg syndens lønn, i lidelsen på korset og slik gi seg selv som en løsepenge for syndere (Matt 20,28).

Den bibelske frelseshistorie begrenses ikke til den individuelle biografi. Den har kollektive dimensjoner: Frelsen i Kristus formidles av Kirken, som er Guds folk og Kristi mystiske legeme. «De andre» er hedningene og jødefolket. Hedninger som ikke fikk mulighet til å bli innlemmet inn i Kirken, vil kunne bli frelst ved den Guds lov som ligger åpent for dem og som de kjenner i sitt hjerte. Ved å gjøre hva loven sier, blir de frelst (Rom 1, 13-16).  Hva med jødene? I sin undervisning om jødefolket  arbeider Paulus med de innerste mysterier i Guds frelse av verden (Rom 9-11). Men vi kjenner oss igjen i den nød han har for sine nærmeste frender. Kunne de bare bli frelst? Han har fått innsyn i den dype hemmelighet som er skjult i Guds frelsesplan, at en gang skal Israel bli frelst, se Jesus som Messias, for Gud går ikke fra sine løfter. De står fast (Rom 9-11). 

I Paulus lære om jødefolket ligger undervisning også for oss. For også vi har mennesker nært og fjernt, slekt, familie eller venner som vi har nød for. Vi ønsker så inderlig at de skal komme til sannhets erkjennelse og bli frelst. Det er en nød etter Guds hjerte, i pakt med hans innerste vesen. Derfor vitner vi om Kristus, og Kirken forkynner evangeliet.  Vi har ikke (som Paulus) fått noen åpenbaring om at de vi har nød for, skal bli frelst. Men vi appellerer til Guds frelsesvilje. Vi vet heller ikke hvordan det skal skje. Men vi ber han om i sin visdom, som er høyere enn vår, å finne veier og muligheter. For vi vet at det ikke står på ham. Om det gis et ja til Kristus, vil han ved sin nåde forvandle dette ja til en levende, frelsende tro.  

 

 

 

 

Gå til innlegget

Frigjøring og kamp om fremtiden

Publisert over 1 år siden

Kirkekampen under okkupasjonen, frigjøringen og landsvikoppgjøret er sentrale temaer i nyere norsk kirkehistorie. Et kirkehistorisk perspektiv kan være relevant også i disse tider, da vi er opptatt av frigjøringen i 1945.


 

For mange år siden samtalte jeg med min nå avdøde kollega, professor Carl Fr. Wisløff, om situasjonen etter at krigen var slutt. Han hadde som mange andre prester nedlagt sitt embete under kirkekampen. Ikke så lenge etter 8. mai kom det en melding fra Den midlertidige kirkeledelse til prestene om å gjenoppta tjenesten i statskirken. Dette var da veldig brått, tenkte Wisløff den gangen. Kunne de viktige lærdommene av kirkekampen mot nazistaten nå bare legges til side? Det var sterke politiske krefter i det frigjorte Norge som ønsket nettopp det.                                                            Prester som hadde sluttet opp om nazistaten, hadde det til felles at de i 1942 ikke hadde nedlagt sine embeter og ikke gitt sin tilslutning til bekjennelsesdokumentet Kirkens Gunn. De gikk ikke inn i kirkekampen, men forble lojale mot den «gamle» statskirken under naziledelsen, og noen ble svært ivrige talsmenn for nyordningen. Etter okkupasjonens slutt skulle de etter hvert stilles for retten og svare for sine liv. Egne domstoler for geistlige var for lengst borte. Men Den midlertidige kirkeledelse ville på sin måte ha en relasjon til oppgjøret med prestene. Det bød på vansker. De «statslojale» prestene ble stilt for vanlige domstoler og dømt etter rent verdslig rett som andre landssvikere. Men hva med deres forhold til kirkekampen og fremfor alt erklæringen Kirkens Grunn? Det var spørsmål som ble holdt utenfor den avgjørende rettergangen. Bare i lavere rettsinstanser ser man dette tema så vidt blir reflektert.                                                                                                                                           I Kirkens Grunn er det en oppfatning av forholdet mellom kirke og stat som nazistaten og okkupasjonsmakten selvsagt ikke kunne godta. Men heller ikke for en moderne stat av en annen politisk-ideologisk observans enn den nazistiske, er denne erklæringen lett å slutte seg til, siden den berører statens suverene makt. For Kirkens Grunn forutsetter at Grunnlovens evangelisk-lutherske religion (Grl §2) er forpliktende for statsmakten og at denne religionen har et objektivt gitt teologisk innhold.                                                                                      Etter det tyske nederlaget ble Norge styrt av alliert militærmyndighet. Da kongen kom tilbake 7. juni, ble makten overgitt til ham. Han gav Ap-politikeren Einar Gerhardsen i oppdrag å danne en samlingsregjering. Gerhardsen gjorde et politisk grep som varslet hva som etter hvert skulle komme. Han tok kommunister inn i regjeringen, mens han holdt  Kristelig Folkeparti utenfor. Han unnlot helt å ta kontakt med partiet, enda det hadde hatt representanter på Stortinget siden 1933. Kommunistene hadde derimot ikke hatt noen. Arbeiderpartiet fikk rent flertall ved stortingsvalget høsten 1945, og Gerhardsen dannet sin andre regjering. Den antikristelige linjen som var signalisert, fortsatte. Det gjaldt å sikre ideologisk makt over skoleverket, et felt der de kristelige organisasjoner hadde vært særlige aktive. I 1946-47 ble ved Arbeiderpartiets brutale flertallsmakt Indremisjonen tvunget til å gi fra seg Oslo Lærerskole til staten.                                                                                                 I 1945 var det både i Norge og i Europa tro på en «kristen renessanse». Det motiverte etablering av flere kristelige tiltak. Det var også en forventning om at statskirkens ordning skulle forbedres. De politiske partier («Fellesprogrammet») hadde gitt et løfte om kirkelige reformer. En offentlig kommisjon skulle arbeide med dette. Målet var større kirkelig frihet innen statsreligionens rammer. Med kirkekampen i minne hadde mange i Den norske kirke forventning om det. Men kirkekampen og Kirkens Grunn var slett ikke glemt - i Arbeiderpartiet. Da regjeringens forslag om kirkereform kom opp i Stortinget i 1953, ble det totalt avvist av AP-flertallet. Det kirkelige reformkrav hadde sin bakgrunn i at biskopene hadde fått smak på makt under kirkekampen, slo en av Ap-politikerne fast.                             En av dem som gjerne holdt frem kirkekamp og Kirkens Grunn i møte med en sekularisert oppfatning av kirke og statsreligion, var naturlig nok biskop Eivind Berggrav. Etter hvert bleknet det historiske minnet. Men i 1978 nedla sokneprest Børre Knudsen - etter mønster fra kirkekampen - den «statlige del av» sitt embete i protest mot fri abort-loven,  som han mente var i strid med Grunnlovens statsreligion. Bispemøtet hevdet på sin side at hans henvisning til kirkekamp og Kirkens Grunn var irrelevant når det gjaldt statens lov om fri abort. Biskopene fikk solid støtte fra Høyesterett som avviste at statsreligionen i det hele tatt satte etiske grenser for statlig lovgivning. Ikke bare statsmakten, men nå hadde også «kirkens selv» gjort Kirkens Grunn antikvert.                                                                                                       Under okkupasjonen var det nazistatens plan om oppdragelse av barn og unge i nasjonalsosialismens verdensanskuelse som mer enn noe annet hadde provosert kirken. Her ble den kirkelige dåpsopplæring av barna i evangelisk-luthersk tro, som var forankret i Grunnloven, fundamentalt undergravd. Nasjonalsosialistisk ideologi var notorisk i konflikt med kristen tro og lære. Men hvordan gikk det med skolens kristendomsopplæring vel førti år etter kirkekampen? Alt ved overgangen til 1970-tallet ble premissene lagt for en dyptgripende endring. I 1969 fastslo Stortinget av skolens kristendomsundervisning ikke var Den norske kirkes dåpsundervisning. Men fortsatt skulle den være i pakt med luthersk konfesjon. Det betydde at fra 1969 hadde ikke Dnk noen dåpsundervisning for alle barnedøpte. Man fikk greie seg med hjelpen fra skoleundervisningen i rent statlig regi. Frem mot slutten av 1900-tallet endret Norge seg. Innvandring gjorde samfunnet mer og mer pluralistisk ikke minst religiøst. Den kulturelle og moralske enheten i samfunnet var truet. Faren var bl.a. at den muslimske minoritet kunne utvikle egne parallelsamfunn ledet etter sharialover. Man kunne stå overfor en konfliktskapende pluralisme. Det gamle kristendomsfaget kunne nå tas i bruk for et påtrengende politisk og kulturelt formål. Det kunne bidra til å utvikle en (ny) sosio-kulturell enhet. Men da måtte det omformes. Relasjonen til Den norske kirke var allerede borte. Nå måtte dets luthersk-konfesjonelle forankring fjernes. På 1990-tallet fikk man et helt nytt fag. I 1997 ble det konfesjonelle kristendomsfaget erstattet med et fag som hadde en nøytral religionsvitenskapelig orientering. Det var en visjon ledende sjikt i Arbeiderpartiet hadde hatt allerede på 1920-tallet. Nå var den blitt realisert.                                                     

Den norske kirke ble i 2012 en grunnlovsfestet statskirke og folkekirke (Grl § 16). Visse organisatoriske friheter har den fått. Men den alminnelige dåpsopplæring i den offentlige skole, som var den nødvendige forutsetning for en åpen folkekirkelig dåpspraksis, er for lengst falt bort. Kunnskapen om kristen tro er naturlig nok i sterk tilbakegang i folket, noe som berører alle kirkesamfunn. Sekularisme er blitt samfunnets normalitet. De historiske årsakene er mange og komplekse. At tradisjonen fra kirkekampen, som er en provokasjon for enhver ideologisk styringsglad statsmakt, etter hvert ble en provokasjon også for Den norske kirke, er en interessant historisk innsikt. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere