Bernt Torvild Oftestad

Alder: 79
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

"Mot normalt"

Publisert rundt 2 måneder siden

Overskriften er hentet fra en ellevill monolog av komikeren Leif Juster om værmeldingen i NRK. Vi som er oppe i årene, husker den nok. Dagens politiske autoriteter har også en tanke om «mot normalt».

Det normale vil igjen være på plass så snart pandemien er avsluttet. Men hva er det normale? Det er vel slik å forstå at den vestlige verden var normal før naturen gikk over styr og skaffet oss et virus på kroppen. Men vestlig kultur har også gjennom lang tid hatt et helt annet forhold til det normale. Man har ført kamp mot det normale. At det i realiteten er noe som er normalt, er blitt avvist med indignasjon. For det er nettopp forestillingen om en slik normalitet vi må frigjøre oss fra, heter det. Da kan størst mulig lykke for flest mulig mennesker langt på vei bli realisert. Historiens mening blir da å legge det normale bak oss, for å finne en «normalitet» for i dag, men da med bevissthet om at den snart står for fall. Vi må videre fra fortid og nåtid og mot det nye, som blir stadig nyere. Dette er en holdning som preger vår tids idealmenneske. Det er åpent og fordomsfritt og avviser all skråsikkerhet, bortsett fra egen selvsikkerhet.  

Kampen mot det normale er blitt ført på alle felter av kulturen  – særlig på det estetiske og etiske område, og ikke minst ved utvikling av et nytt menneskesyn. Men samtidig som vi bryter opp fra det normale, vil man også holde fast ved det. Krefter som fremmer dagens (kvasi)konservatisme, krever vern av natur, av naturen som den er, den normale natur. Men hvorfor og hvordan skal vi verne naturen? Vi får et enkelt svar. Vi skal sikre fremtiden for den form for humanitet som bryter opp fra det som er gitt som normalt. Dette er et irrasjonelt fremtidsmål. Og det viser seg på det grelleste når det styrer vår praksis overfor natur. Vi ser det i vårt eget land. 

Man vil skaffe energi for å kunne gi fremtid til en menneskehet hvis mål det er å søke «lykken»  – helst i strid med det naturlig normale. Men det krever dyptgripende naturødeleggelse. Her er liten vilje til å respektere den normale natur. Vindmøller reises ut over landet og særlig langs kysten. Og den normale naturvirkelig blir destruert. Veier sprenges i fjell og ligger der som dype sår. Dyrearter jages og desimeres. Natur må vike. Protester fra mennesker som bor i området, fører sjelden frem. 

Lar pandemien seg stanse? Og om den forsvinner, vil den komme tilbake? Det er meget sannsynlig. I en eller annen form vil den kunne komme på ny. Mulighetene for mutasjoner lar seg ikke overskue. Snart kan det komme virus fra mange deler av verden, og nye varianter som kanskje kan være ufarlige, men like gjerne være alvorlige trusler mot liv og helse. Dagens vaksinasjon kan bli antikvert. Men å leve under slike vilkår har vært den normale situasjon for menneskeheten. Å bli syk og dø er en allmennmenneskelig skjebne. 

Vi har brukt vår fornuft og våre ressurser til å begrense sykdommers virkninger og til å lindre der sykdommen har slått inn. Helt inn i døden hegner vi om mennesker for å lindre deres smerter.  Men man har alltid vært klar over vår begrensning. Vi vet at det fullkomne Tusenårsrike uten sykdom og død ikke kommer i denne verden, og at vi selv er ute av stand til å etablere det. Forsøk i den retning har satt spor som skremmer. Bare uansvarlige svermere tror på et paradis på jord. Slike svermere hadde en stor tid på 1500-tallet. Mange av deres ideer ble tradert videre. Vi finner dem igjen både i kommunisme og liberalisme, i deres overoptimistiske utopier. Det viser at verden ikke bare er ufullkommen, men er en arena for kampen mellom godt og ondt.

Nå skal vi tilbake til det normale, heter det. Betyr det at vi skal prøve å realisere en utopi som bryter ned det normale? Det gir fatale politiske og kulturelle selvmotsigelser. Det dominante ideologiske paradigme i vår kultur, som deles av alle fra de røde til de blå og grønne, synes ikke å kunne peke på veier ut av selvmotsigelsen.  Noen har spådd den vestlige verdens avvikling? Det er en teori som ikke trenger å bli virkelighet. Men fra utsiden bryter naturen inn i kulturen. Pandemien viser hvordan det kan skje. Og det kan skje på mange andre og langt mer alvorlige måter. Men hva skjer på kulturens innside? Kanskje kommer man opp med ideen om «lock down» for hele den vestlige verden. Man bør vel heller gi rom for den tanke som for mange er utenkelig: Det er ingen skam å snu, slik at man kan lete frem igjen det den vestlige verden opprinnelig ble bygget på.  

Gå til innlegget

Frihetsideal og virkelighetssyn

Publisert 3 måneder siden

Kristen politikk bør aldri definere seg vekk kampen om virkeligheten.

Det er satt i gang en bred offensiv for å drive kristelige institusjoner og organisasjoner ut av samfunnets offentlige rom. Grunnen er som kjent, at de står for det kristne syn på ekteskap og seksualitet. Det er ikke på noen måte forenlig med Fri-ideologien som nå er i ferd med å sikre seg hegemoniet i vårt samfunn. Staten og flere kommuner har allerede sluttet seg til Fri-ideologien, nå står ensrettingen av samfunnet for tur. Men det kristne syn og kristen praksis må da bort. «Det åpne samfunn» som fikk så bred  tilslutning for få år siden, synes å være under avvikling. Hvordan argumenterer kristne i denne situasjonen? Ofte godt, men med noen hvite flekker.

Elise Kruse i Vårt Land skriver om forsøket på å utelukke NLA fra praksisplasser i Oslo-skolene (VL 30.01.2021): «(...) det Oslo-skolene i realiteten gjør, er å lukke døra til et sunt og viktig meningsmangfold. Til dyktige studenter som representerer et bredt spekter av verdier, og som ønsker å være lærere for et like stort spekter. Studenter som setter gjensidig respekt, åpenhet og likebehandling først – og som fortjener å bli møtt med det samme.» Argumentasjonen er velkjent. Men hva er et «sunt meningsmangfold»? For Kruse er det «sunt» når det gis rom for et «bredt spekter av verdier». Viktig blir det da å se på  forholdet mellom disse som står for de ulike «verdiene» . Ikke bare individuelt, men fremfor alt institusjonelt og organisatorisk. I Kruses oppsett anføres «gjensidig respekt, åpenhet og likebehandling» som normer for relasjonene mellom «verdibærere» i samfunnet.

En rimelig tolkning av å vise respekt er å akseptere at en annen person/institusjon/organisasjon har rett til fritt å hevde egne meninger og ha sin egen praksis. Respekt forutsetter en eller annen form for «avstand», som skal sikre autonomi. I demokratiet har dette en positiv funksjon. Man må ha respekt for at borgerne kan utvikle egne meninger ut fra et tilfang av kunnskaper og vurderinger som de fritt skal kunne skaffe seg eller motta. Og dessuten at de fritt skal kunne påvirke den folkelige opinionen, slik at den, om den synes om det, kan slutte seg til deres syn. Forutsetningene for at denne prosessen skal kunne skje, er frihet: først og fremst ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Det er de demokratiske betingelsene for at folkeopinionen, utviklet ved rasjonal meningsdannelse, på en legitim måte skal kunne legge føringer for statsstyret.  

Lenge og ikke minst den siste tiden har det vært påpekt at kravet om fri meningsdannelse ikke blir etterlevd i samfunn som hevder at de er demokratier. Noen, ja når alt kommer til alt, ganske få har økonomisk og politisk makt til å styre så vel borgernes kunnskapstilegnelse som mulighet til å påvirke opinionen. Noen har det privilegium å påvirke, andre holdes borte fra det. Det gjelder i USA, men også i vårt eget land. Det vi ser er at krefter som innehar et slikt privilegium,  nå vil blokkere for kristen påvirkning – både for å kunne påvirke andre og til å motta slik påvirkning.

Jeg synes at den kristne innsats for organisatorisk og institusjonell frihet i demokratiet bør få et bredere, tyngre  samfunnskritisk sikte. Fra kyndig juridisk hold er det  blitt påpekt, at kristnes utestengning fra det offentlige er ulovlig. Det viser hvor alvorlig situasjonen er, for her går det ikke bare om demokratiet, men også om rettsstaten.

Når man kjemper for kristnes rett til å ha sin plass i det offentlige, viser man gjerne til toleranseidealet. Men dette idealet bør vurderes også ut fra kristne kriterier. Er det egnet til å bestemme et kristent politikkbegrep? Har det ikke begrensninger og politiske virkninger som kan være ødeleggende nettopp for det kristne? I dette perspektiv er det overraskende at den lutherske tradisjon i så liten grad har formet det vanlige kristne politikkbegrepet hos oss. Ikke lutherdom, men moderne nyprotestantisme er det som har formet det  –  helt siden okkupasjonen og til i dag har det vært slik. Det ble "den kristelige personlighet" som skulle bære og fremme de såkalte kristne «verdier» i politikken. De kristnes politiske oppgave ble da ideelt sett å få kristne personligheter til å gjennomsyre politikkens områder med sine kristne verdier. Og verdiene har variert – fra globalistisk «kristensosialisme» til borgerlig liberalisme.

I dag har dette verdiprosjektet mer eller mindre havarert. Derfor bør man flytte fokus. Man bør la verdibegrepet hvile, og i stedet spørre etter hvordan man oppfatter den virkelighet som skal formes av de såkalte kristne verdiene. For den sitter man igjen med også etter havariet. Det blir da lett slik at man åpner for tolkning av virkeligheten ved ideologier som er fremmede for det kristne syn. For den kristne tanken er det slik at virkelighet er forut for politikken, ja forut for oss. Vi lever i en virkelighet som Gud har skapt. Bare Gud kan skape, bare Gud kan la virkelighet fremstå av intet. Og den skapte verden er gjennomsyret av Guds godhet og kjærlighet. Hva da med det onde og den onde? Den onde har skapt uorden i det skapte, forført oss til opprør mot ham som er Skaperen. Virkningene er skjebnesvangre. Men Gud er god. Gud har lagt en plan for verden, som når sitt mål ved Kristus i en fornyet og forsonet virkelighet.

Den politiske etikk skal tjene det gode. Den må da skjelne mellom det gode og onde, slik at det gode fremmes. Dette bør også bestemme vårt politikkbegrep. Her kan vi lære av apostelen Paulus. I Rom 13,1–5 spør han ikke etter øvrighetens personlige etiske kvaliteter. De romerske keisere var ingen «søndagsskolegutter», og slett ikke keiser Nero som regjerte mens Paulus levde. Likevel var de innsatt av Gud, skriver han. Men han stiller politisk-etiske krav. Øvrigheten skal ikke være til redsel for dem som gjør det gode, men for dem som gjør det onde. Kristen politikk må løfte frem det gode, ikke som et alternativ blant flere, men som alternativet til det onde. Det betyr ikke å ramse opp en rekke bibelsteder, men å peke på den gode virkeligheten. Men vi ser også den ondes ødeleggelse av det skapte. Vi ser også at den gode virkeligheten samsvarer med det virkelighetssyn Gud har åpenbart i sitt Ord. Der har han gitt kunnskap om de normer (De ti bud) som skal tjene til vern av det gode mot det onde. Kristen politikk bør aldri definere seg vekk fra denne kampen om virkeligheten.

Gå til innlegget

Kristne i sendemokratiet

Publisert 3 måneder siden

Kristne skal i dag være de mest forfulgte i verden. Oversikt over slikt er selvsagt vanskelig, men en slik observasjon kan ikke overses. For vi er vel kjent med forfølgelse og undertrykkelse av kristne i Kina og Nord-Korea og i muslimske land. Det nye er opptakten til utestengelse av og hat mot kristne i de vestlige demokratier. Også her i Norge.

Innsettelsen av president Joe Biden kan på sin måte være et sinnbilde på den nye situasjonen i demokratiet. Ved denne seremonien manglet det folkelige nærværet. Uansett begrunnelse i et demokrati er dette oppsiktsvekkende. Men det skal ha vært over 20 000 soldater, 5000 politifolk pluss sikkerhetsagenter i Washington. I dette rommet, beskyttet mot det amerikanske folket, talte Biden om enhet, forsoning og fellesskap i folket. Det var ikke unaturlig. Men er det mulig å gjenopprette enheten i det amerikanske folket? Det er det nok – men hva slags enhet og på hvilke premisser.

TV-overføringen fra Washington fikk meg til å tenke på en velkjent karakteristikk av det sekulariserte demokrati. I 1976 hevdet den tyske rettshistoriker og rettsfilosof , Ernst-Wolfgang Böckenförde (1930-2019), at den liberale (frihetlige og sekulariserte) staten hviler på forutsetninger som den ikke selv kan innfri og garantere. Den hyller frihetsideen, men den bruker også ytre reguleringer av samfunnet, særlig når man skal realisere likhetsideen. Reguleringene, som består i lovenes autoritære trykk og i siste instans politimessig tvang, kan den ikke selv «produsere». Den må hente dem annensteds fra. Og da går man tilbake til det statssamfunn som demokratiet brøt opp fra og forkastet: den konfesjonsbundne enevoldsstaten. 

 

Enevoldsstaten hadde sin enhet. Det sekulære demokrati prøver å finne sin. Biden anvendte de to begreper, toleranse og respekt, Begge er klassiske innen den liberale tradisjon. Men alt under den store franske revolusjon påpekte Thomas Payne at toleransepolitikk forutsetter en overordnet (stats)makt som setter grenser for hva som kan tåles. Toleranse baseres på og reguleres av makt. Det vakre begrepet respekt betyr å godta andres frihet til å realisere eget liv på sin egen måte. Respekt fremmer ikke, men bryter opp enhet. Bidens bruk av disse vakre begreper peker ikke på løsning av vanskene i det sekularistiske demokratiet. 


I de konfesjonelle enevoldsstatene var samfunnsenheten basert på én konfesjon/religion (katolisisme, lutherdom, kalvinisme etc.). Den ideologiske basis for det moderne demokrati finner vi ikke i religion og konfesjon. I «The Declaration of Independence» (1776) er nok Skaperen nevnt i den politiske antropologi: «Vi holder disse sannheter for selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like, at er av sin skaper gitt visse umistelige rettigheter, at blant disse er liv, frihet, og streben etter lykke.» Det avgjørende begrep i denne antropologien er «frihet». 


Den sentrale ideolog bak det liberale demokrati i den angelsaksiske verden også bak deklarasjonen fra 1776, var den britiske filosofen John Locke (1632-1704). Han oppfattet vår bevissthet som en «ren tavle» («tabula rasa»), dvs. at vi fødes med en naturlig bevissthet som er tom for begreper eller forestillinger. Men etter hvert fylles den med innhold: kunnskap og begreper, normer, ja religiøs tro etc. som kan bevares som forutsetninger for det liv vi skal leve. Men slik tenker ikke Locke. Poenget er at vi har frihet til stadig å «rense tavlen». Vi kan og vil legge bort eller «suspendere» gammelt innhold og tilegne oss nytt. Frihet er makt og myndighet til å bryte med det gamle for å finne det nye, dvs. som kan bedre vår «søken etter lykke». Vår frihet blir avgjørende for nå lykken. Vi må ikke tvinges til å følge konvensjoner, normer eller religiøse ideer som er «fremmede» for vår bevissthet. Vi skal tvert imot bruke vår frihet til å suspendere alt som ikke tjener vår lykke. Her ligger den ideologiske og mentale forutsetning for kristendomshatet som nå er under utvikling innen demokratiet i dets nåværende sene fase.

 

Kristendommen oppfattes som en trussel, fordi den kommer «utenfra» til vår bevissthet. Den har sin kilde i Bibel og kirkelære. Dens sannheter og normer vil kunne «overprøve» menneskets «egne frie» valg av livsform og idealer. I sendemokratiet er kristendommen akseptabel bare om de som tror, anser sin tro og livsform som rent subjektivt forankret, gyldig bare for dem og ikke for andre. Man avviser at kirkens tro uttrykker en objektiv sannhet. Å mene at den er gyldig på den måten, er i seg selv diskriminerende overfor andres tro (eller mangel på tro) og blir derfor moralsk forkastelig, kanskje straffbart om man gjør dette gjeldende i offentligheten. Det er dette tenkesettet som begrunner og motiverer aksjonene mot kristne institusjoner, skoler, lokaler til utleie, osv. De kristne institusjoner – fremfor alt undervisningsinstitusjonene – skal ut av det offentlige. Men det er ikke nok. De skal vekk, forsvinne inn i det subjektive jeg og bli der. Dette er et frigjøringsprosjekt som har som mål å bryte ned alle nærværende strukturer, ordninger, ideer og tenkesett, fordi de er undertrykkende. Alle skal kunne søke lykken, hver på sin måte. Ingen måte er prinsipielt utelukket. Ved bruk av anarkiet som metode skal det skapes en ny frihet til å leve lykkelig. 


I det tidligere demokrati var ytringsfrihet, religionsfrihet og andre friheter grunnleggende. Ved religionsfriheten legitimerte kristne ikke bare tros- forkynnelsesfrihet og samlingsfrihet i sine kirkesamfunn, men også kristne institusjoner for undervisning og diakoni. Frihetsidealet ligger også bak offentlig godkjenning av og økonomisk støtte til «private» undervisningsinstitusjoner som bl.a. NLA. Slik skal «det åpne samfunn» være. I dag forlanges at statsstøtte bare skal gis til dem som underkaster seg statens ideologi. Det gir et nytt demokrati – autoritært og totalitært. 


Kan argumentasjon ut fra religionsfriheten fortsatt nå frem når man vil sikre det kristeliges rett i samfunnet? Vi kan ikke overse at det nå er vokst frem en utopi som overprøver frihetsprinsippet. Realisering av utopien blir viktigere enn at kristne mister sin frihet. En uttalelse fra en leder ved Ellingsrudåsen skole, Oslo, er illustrerende: «Jeg oppfatter ordlyden i NLAs verdidokument som mer diskriminerende enn at enkelte studenter ikke får praksisplass på skolen.» Verdidokumentet til NLA, der akademiet identifiserer seg med kristent syn på seksualitet og ekteskap, er i strid med statsideologien. Religionsfrihet og menneskerettigheter dekker ikke lenger slikt «avvik». De kristne «fortjener» ikke frihet. Det er en ny form for et totalitært samfunn. I en slik situasjon kan det synes nytteløst å holde frem frihetens betydning og rekkevidde. Det bør gjøres likevel. Det er viktig å argumentere for det kristne ut fra det liberale demokratiets egne premisser, dets idealer og lover. På den front kan det fortsatt kjempes. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere