Bernt Torvild Oftestad

Alder: 79
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Frihetsideal og virkelighetssyn

Publisert 28 dager siden

Kristen politikk bør aldri definere seg vekk kampen om virkeligheten.

Det er satt i gang en bred offensiv for å drive kristelige institusjoner og organisasjoner ut av samfunnets offentlige rom. Grunnen er som kjent, at de står for det kristne syn på ekteskap og seksualitet. Det er ikke på noen måte forenlig med Fri-ideologien som nå er i ferd med å sikre seg hegemoniet i vårt samfunn. Staten og flere kommuner har allerede sluttet seg til Fri-ideologien, nå står ensrettingen av samfunnet for tur. Men det kristne syn og kristen praksis må da bort. «Det åpne samfunn» som fikk så bred  tilslutning for få år siden, synes å være under avvikling. Hvordan argumenterer kristne i denne situasjonen? Ofte godt, men med noen hvite flekker.

Elise Kruse i Vårt Land skriver om forsøket på å utelukke NLA fra praksisplasser i Oslo-skolene (VL 30.01.2021): «(...) det Oslo-skolene i realiteten gjør, er å lukke døra til et sunt og viktig meningsmangfold. Til dyktige studenter som representerer et bredt spekter av verdier, og som ønsker å være lærere for et like stort spekter. Studenter som setter gjensidig respekt, åpenhet og likebehandling først – og som fortjener å bli møtt med det samme.» Argumentasjonen er velkjent. Men hva er et «sunt meningsmangfold»? For Kruse er det «sunt» når det gis rom for et «bredt spekter av verdier». Viktig blir det da å se på  forholdet mellom disse som står for de ulike «verdiene» . Ikke bare individuelt, men fremfor alt institusjonelt og organisatorisk. I Kruses oppsett anføres «gjensidig respekt, åpenhet og likebehandling» som normer for relasjonene mellom «verdibærere» i samfunnet.

En rimelig tolkning av å vise respekt er å akseptere at en annen person/institusjon/organisasjon har rett til fritt å hevde egne meninger og ha sin egen praksis. Respekt forutsetter en eller annen form for «avstand», som skal sikre autonomi. I demokratiet har dette en positiv funksjon. Man må ha respekt for at borgerne kan utvikle egne meninger ut fra et tilfang av kunnskaper og vurderinger som de fritt skal kunne skaffe seg eller motta. Og dessuten at de fritt skal kunne påvirke den folkelige opinionen, slik at den, om den synes om det, kan slutte seg til deres syn. Forutsetningene for at denne prosessen skal kunne skje, er frihet: først og fremst ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Det er de demokratiske betingelsene for at folkeopinionen, utviklet ved rasjonal meningsdannelse, på en legitim måte skal kunne legge føringer for statsstyret.  

Lenge og ikke minst den siste tiden har det vært påpekt at kravet om fri meningsdannelse ikke blir etterlevd i samfunn som hevder at de er demokratier. Noen, ja når alt kommer til alt, ganske få har økonomisk og politisk makt til å styre så vel borgernes kunnskapstilegnelse som mulighet til å påvirke opinionen. Noen har det privilegium å påvirke, andre holdes borte fra det. Det gjelder i USA, men også i vårt eget land. Det vi ser er at krefter som innehar et slikt privilegium,  nå vil blokkere for kristen påvirkning – både for å kunne påvirke andre og til å motta slik påvirkning.

Jeg synes at den kristne innsats for organisatorisk og institusjonell frihet i demokratiet bør få et bredere, tyngre  samfunnskritisk sikte. Fra kyndig juridisk hold er det  blitt påpekt, at kristnes utestengning fra det offentlige er ulovlig. Det viser hvor alvorlig situasjonen er, for her går det ikke bare om demokratiet, men også om rettsstaten.

Når man kjemper for kristnes rett til å ha sin plass i det offentlige, viser man gjerne til toleranseidealet. Men dette idealet bør vurderes også ut fra kristne kriterier. Er det egnet til å bestemme et kristent politikkbegrep? Har det ikke begrensninger og politiske virkninger som kan være ødeleggende nettopp for det kristne? I dette perspektiv er det overraskende at den lutherske tradisjon i så liten grad har formet det vanlige kristne politikkbegrepet hos oss. Ikke lutherdom, men moderne nyprotestantisme er det som har formet det  –  helt siden okkupasjonen og til i dag har det vært slik. Det ble "den kristelige personlighet" som skulle bære og fremme de såkalte kristne «verdier» i politikken. De kristnes politiske oppgave ble da ideelt sett å få kristne personligheter til å gjennomsyre politikkens områder med sine kristne verdier. Og verdiene har variert – fra globalistisk «kristensosialisme» til borgerlig liberalisme.

I dag har dette verdiprosjektet mer eller mindre havarert. Derfor bør man flytte fokus. Man bør la verdibegrepet hvile, og i stedet spørre etter hvordan man oppfatter den virkelighet som skal formes av de såkalte kristne verdiene. For den sitter man igjen med også etter havariet. Det blir da lett slik at man åpner for tolkning av virkeligheten ved ideologier som er fremmede for det kristne syn. For den kristne tanken er det slik at virkelighet er forut for politikken, ja forut for oss. Vi lever i en virkelighet som Gud har skapt. Bare Gud kan skape, bare Gud kan la virkelighet fremstå av intet. Og den skapte verden er gjennomsyret av Guds godhet og kjærlighet. Hva da med det onde og den onde? Den onde har skapt uorden i det skapte, forført oss til opprør mot ham som er Skaperen. Virkningene er skjebnesvangre. Men Gud er god. Gud har lagt en plan for verden, som når sitt mål ved Kristus i en fornyet og forsonet virkelighet.

Den politiske etikk skal tjene det gode. Den må da skjelne mellom det gode og onde, slik at det gode fremmes. Dette bør også bestemme vårt politikkbegrep. Her kan vi lære av apostelen Paulus. I Rom 13,1–5 spør han ikke etter øvrighetens personlige etiske kvaliteter. De romerske keisere var ingen «søndagsskolegutter», og slett ikke keiser Nero som regjerte mens Paulus levde. Likevel var de innsatt av Gud, skriver han. Men han stiller politisk-etiske krav. Øvrigheten skal ikke være til redsel for dem som gjør det gode, men for dem som gjør det onde. Kristen politikk må løfte frem det gode, ikke som et alternativ blant flere, men som alternativet til det onde. Det betyr ikke å ramse opp en rekke bibelsteder, men å peke på den gode virkeligheten. Men vi ser også den ondes ødeleggelse av det skapte. Vi ser også at den gode virkeligheten samsvarer med det virkelighetssyn Gud har åpenbart i sitt Ord. Der har han gitt kunnskap om de normer (De ti bud) som skal tjene til vern av det gode mot det onde. Kristen politikk bør aldri definere seg vekk fra denne kampen om virkeligheten.

Gå til innlegget

Kristne i sendemokratiet

Publisert rundt 1 måned siden

Kristne skal i dag være de mest forfulgte i verden. Oversikt over slikt er selvsagt vanskelig, men en slik observasjon kan ikke overses. For vi er vel kjent med forfølgelse og undertrykkelse av kristne i Kina og Nord-Korea og i muslimske land. Det nye er opptakten til utestengelse av og hat mot kristne i de vestlige demokratier. Også her i Norge.

Innsettelsen av president Joe Biden kan på sin måte være et sinnbilde på den nye situasjonen i demokratiet. Ved denne seremonien manglet det folkelige nærværet. Uansett begrunnelse i et demokrati er dette oppsiktsvekkende. Men det skal ha vært over 20 000 soldater, 5000 politifolk pluss sikkerhetsagenter i Washington. I dette rommet, beskyttet mot det amerikanske folket, talte Biden om enhet, forsoning og fellesskap i folket. Det var ikke unaturlig. Men er det mulig å gjenopprette enheten i det amerikanske folket? Det er det nok – men hva slags enhet og på hvilke premisser.

TV-overføringen fra Washington fikk meg til å tenke på en velkjent karakteristikk av det sekulariserte demokrati. I 1976 hevdet den tyske rettshistoriker og rettsfilosof , Ernst-Wolfgang Böckenförde (1930-2019), at den liberale (frihetlige og sekulariserte) staten hviler på forutsetninger som den ikke selv kan innfri og garantere. Den hyller frihetsideen, men den bruker også ytre reguleringer av samfunnet, særlig når man skal realisere likhetsideen. Reguleringene, som består i lovenes autoritære trykk og i siste instans politimessig tvang, kan den ikke selv «produsere». Den må hente dem annensteds fra. Og da går man tilbake til det statssamfunn som demokratiet brøt opp fra og forkastet: den konfesjonsbundne enevoldsstaten. 

 

Enevoldsstaten hadde sin enhet. Det sekulære demokrati prøver å finne sin. Biden anvendte de to begreper, toleranse og respekt, Begge er klassiske innen den liberale tradisjon. Men alt under den store franske revolusjon påpekte Thomas Payne at toleransepolitikk forutsetter en overordnet (stats)makt som setter grenser for hva som kan tåles. Toleranse baseres på og reguleres av makt. Det vakre begrepet respekt betyr å godta andres frihet til å realisere eget liv på sin egen måte. Respekt fremmer ikke, men bryter opp enhet. Bidens bruk av disse vakre begreper peker ikke på løsning av vanskene i det sekularistiske demokratiet. 


I de konfesjonelle enevoldsstatene var samfunnsenheten basert på én konfesjon/religion (katolisisme, lutherdom, kalvinisme etc.). Den ideologiske basis for det moderne demokrati finner vi ikke i religion og konfesjon. I «The Declaration of Independence» (1776) er nok Skaperen nevnt i den politiske antropologi: «Vi holder disse sannheter for selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like, at er av sin skaper gitt visse umistelige rettigheter, at blant disse er liv, frihet, og streben etter lykke.» Det avgjørende begrep i denne antropologien er «frihet». 


Den sentrale ideolog bak det liberale demokrati i den angelsaksiske verden også bak deklarasjonen fra 1776, var den britiske filosofen John Locke (1632-1704). Han oppfattet vår bevissthet som en «ren tavle» («tabula rasa»), dvs. at vi fødes med en naturlig bevissthet som er tom for begreper eller forestillinger. Men etter hvert fylles den med innhold: kunnskap og begreper, normer, ja religiøs tro etc. som kan bevares som forutsetninger for det liv vi skal leve. Men slik tenker ikke Locke. Poenget er at vi har frihet til stadig å «rense tavlen». Vi kan og vil legge bort eller «suspendere» gammelt innhold og tilegne oss nytt. Frihet er makt og myndighet til å bryte med det gamle for å finne det nye, dvs. som kan bedre vår «søken etter lykke». Vår frihet blir avgjørende for nå lykken. Vi må ikke tvinges til å følge konvensjoner, normer eller religiøse ideer som er «fremmede» for vår bevissthet. Vi skal tvert imot bruke vår frihet til å suspendere alt som ikke tjener vår lykke. Her ligger den ideologiske og mentale forutsetning for kristendomshatet som nå er under utvikling innen demokratiet i dets nåværende sene fase.

 

Kristendommen oppfattes som en trussel, fordi den kommer «utenfra» til vår bevissthet. Den har sin kilde i Bibel og kirkelære. Dens sannheter og normer vil kunne «overprøve» menneskets «egne frie» valg av livsform og idealer. I sendemokratiet er kristendommen akseptabel bare om de som tror, anser sin tro og livsform som rent subjektivt forankret, gyldig bare for dem og ikke for andre. Man avviser at kirkens tro uttrykker en objektiv sannhet. Å mene at den er gyldig på den måten, er i seg selv diskriminerende overfor andres tro (eller mangel på tro) og blir derfor moralsk forkastelig, kanskje straffbart om man gjør dette gjeldende i offentligheten. Det er dette tenkesettet som begrunner og motiverer aksjonene mot kristne institusjoner, skoler, lokaler til utleie, osv. De kristne institusjoner – fremfor alt undervisningsinstitusjonene – skal ut av det offentlige. Men det er ikke nok. De skal vekk, forsvinne inn i det subjektive jeg og bli der. Dette er et frigjøringsprosjekt som har som mål å bryte ned alle nærværende strukturer, ordninger, ideer og tenkesett, fordi de er undertrykkende. Alle skal kunne søke lykken, hver på sin måte. Ingen måte er prinsipielt utelukket. Ved bruk av anarkiet som metode skal det skapes en ny frihet til å leve lykkelig. 


I det tidligere demokrati var ytringsfrihet, religionsfrihet og andre friheter grunnleggende. Ved religionsfriheten legitimerte kristne ikke bare tros- forkynnelsesfrihet og samlingsfrihet i sine kirkesamfunn, men også kristne institusjoner for undervisning og diakoni. Frihetsidealet ligger også bak offentlig godkjenning av og økonomisk støtte til «private» undervisningsinstitusjoner som bl.a. NLA. Slik skal «det åpne samfunn» være. I dag forlanges at statsstøtte bare skal gis til dem som underkaster seg statens ideologi. Det gir et nytt demokrati – autoritært og totalitært. 


Kan argumentasjon ut fra religionsfriheten fortsatt nå frem når man vil sikre det kristeliges rett i samfunnet? Vi kan ikke overse at det nå er vokst frem en utopi som overprøver frihetsprinsippet. Realisering av utopien blir viktigere enn at kristne mister sin frihet. En uttalelse fra en leder ved Ellingsrudåsen skole, Oslo, er illustrerende: «Jeg oppfatter ordlyden i NLAs verdidokument som mer diskriminerende enn at enkelte studenter ikke får praksisplass på skolen.» Verdidokumentet til NLA, der akademiet identifiserer seg med kristent syn på seksualitet og ekteskap, er i strid med statsideologien. Religionsfrihet og menneskerettigheter dekker ikke lenger slikt «avvik». De kristne «fortjener» ikke frihet. Det er en ny form for et totalitært samfunn. I en slik situasjon kan det synes nytteløst å holde frem frihetens betydning og rekkevidde. Det bør gjøres likevel. Det er viktig å argumentere for det kristne ut fra det liberale demokratiets egne premisser, dets idealer og lover. På den front kan det fortsatt kjempes. 

Gå til innlegget

Vil Krf være ute av Stortinget ved neste valg. Over lengre tid har Krf hatt lave tall på meningsmålingene, men slikt svinger. Det er en stund til stortingsvalget. Hva ligger bak partiets tilbakegang? En enkel forklaring er at den politiske formasjon som har stått bak Krf helt siden gjennombruddet i 1945, nå har gått mer eller mindre i oppløsning. Og i Krf er det «kristelige» blitt så flertydig at det ikke lenger kan begrunne noen samlende politisk teori eller strategi. Tre partier, Partiet de kristne, Sentrum og Krf, fisker i den samme pool. Kanskje vil ingen av dem bli representert på Stortinget til høsten?

På 1950-tallet trengte ikke Krf-politikere å drive politisk propaganda etter vanlig mønster. Krf-møter ble holdt på bedehuset. Der var partiets velgerskare. For dem som tilhørte det lavkirkelige vekkelsesfolket i statskirken og i frikirkligheten, var det selvsagt at man støttet Krf. Partiet var et redskap for Guds rike. Krf hadde sin basis i en bred og mektig folkebevegelse, godt organisert i lokale foreninger og landsomfattende organisasjoner for indre- og ytre misjon. Tenkesettet i de lavkirkelige bevegelser ble reflektert i partiets oppfatning av det politiske. Disse bevegelsene støttet en liberalistisk oppfatning av stat og samfunn. De hadde forlangt religiøs frihet så vel innen som utenfor statskirken. Det hadde den liberale «venstrestaten» gitt dem, fordi den satte frihet og folkelighet så høyt. Vekkelsesbevegelsen var i utgangspunktet ikke opptatt av at «statens offentlige religion» (Grl § 2) skulle prege folket, samfunn og kultur. Men det skulle endre seg. Ved begynnelsen av 1900-tallet ble det viktig også for det lavkirkelige vekkelsesfolket å hindre sekulariseringens fremmarsj.

I 1945 stilte folk både fra den liberale Oxfordvekkelsen og den organiserte lavkirkelige bevegelsen seg bak partiet. Å få personlig kristne inn på Stortinget var den samlende målsetting. Og aktive «omvendte» kristne tok plass i nasjonalforsamlingen. Emissæren kunne få en politisk karriere gjennom Krf.

Ved mellomkrigstidens begynnelse så den lavkirkelige lederen, O. Hallesby, for seg at gjenfødte kristelige personligheter fra ulike samfunnslag skulle få akademisk utdannelse og senere innta de høyere stillinger i samfunnet. Da ville den forventede «landsvekkelsen» komme, mente han. Slik kunne sekulariseringen drives tilbake og kristne verdier prege stat og samfunn. Denne elitistiske utopi hadde røtter i den haugianske arven, men skyldtes impulser også fra reformert kristendom. Sosio-kulturelt betydde «lansvekkelsen» en klassereise for den unge generasjon innen vekkelsesfolket.

I etterkrigstiden skapte Arbeiderpartiet utdanningssamfunnet. Adgang til høyere utdanning ble et mulig gode for det store flertall av unge. Mange kunne nå foreta en klassereise fra småkårssamfunnet til vel betalt arbeid i det offentlige eller i næringslivet. I denne sosiale utvikling førte den kristne ungdomsgenerasjonen an. Det gikk ikke noe «ekstratog til himmelen for akademikere,» proklamerte O. Hallesby, alle måtte gjennom omvendelsens trange port. Men underveis mot himmelen stanset toget på stasjoner som gav  fremgang i denne verden.

Selvsagt ble også Krf preget av denne klassereisen. Partiet var lenge forankret i det kristne klassesamfunnet sentrert om bedehuset i småbyen, på landsbygda og på kysten. Der ble vekkelseskulturen og den puritanske arven ført videre. Ungdomskullene fra disse miljøene ble ved sin utdannelse urbanisert og fant sin religiøse tilhørighet i et nytt lekfolk engasjert i den folkekirkelige aktivitet i lokalmenigheten. Men selv om bedehus ble nedlagt, ble den organiserte misjons- og vekkelsestradisjonen ført videre i kristennorge ved dem som holdt fast ved kultur og ideal fra det «gamle» lekfolket.

Innen 1970-tallets velutdannede kristne ungdomsgenerasjon vokste kristensosialismen frem som en «sosialetisk vekkelse». Dette var en ny variant av den kristelige klassereisen. Kristensosialister gjorde karriere og overtok stadig mer av styringen i Den norske kirke. Den norske klassesamfunn lot de ligge. For de fleste lederne kom fra den kristelige høyborgerligheten. Det globale perspektiv overskygget og nøytraliserte det lokale og nasjonale. Politisk radikalisme ble til teologisk radikalisme. Det kristne syn på ekteskap, familie, seksualitet og abort ble satt under press. Resultatet ser vi i Den norske kirke i dag. Der De ti bud ikke lenger forplikter kirken, men feminisme og postmoderne identitetspolitikk.

Denne utviklingen slo inn også i Krf. Man merker det i dag bl.a. ved at globalisert sosialetikk står meget sterkt. Det begynte med oppbrudd fra vekkelsestradisjonens politikkbegrep. «Bekjennelseskravet» falt bort. De gjenfødte personligheter, forpliktet på erfaringen av Guds Ords sannhet, er ikke lenger drivkraften og instrumentet for den kristelige politikken. En ny politisk filosofi, kristendemokratiet, skulle erstatte den som hadde røtter i vekkelsestradisjonen. Men den ideologisk nytenkning var vag og tvetydig har ikke utløst vekst, snarere tvert imot.

Jeg er overrasket over manglende ideologisk nyorientering i Krf, selv ikke i møte med en fremtid som kan bringe havari. For det er et realistisk scenario at PDK beholder sine velgere og kanskje øker en smule. Det nye partiet Sentrum, der folk fra ledersjiktet i Krf har gått inn, vil selvsagt ta for seg av tidligere Krf-velgere. Man kan også merke at mange kristne søker mot Senterpartiet. Fra Krf har det vært truet med at bare dette partiet kan sikre at en kristen stemme gjør seg gjeldende  i rikspolitikken. Argumentet biter ikke som før. Mange troende synes ikke at Krf står klart frem for det kristne syn på menneske, staten og samfunnet. Det virker ikke som man klart nok har innsett hvilke utfordringer det sekulariserte sendemokratiet reiser.

Gammelliberalismens frihetsideal var viktig for det lavkirkelige vekkelsesfolket. I dag blir dette idealet satt mer og mer på hodet. Den frihet som den enkelte finner for godt å realisere, skal være beskyttet mot vurdering og kritikk fra andre med et annet syn. Å bli utsatt for kritikk, anses diskriminerende. Den frihet som opprinnelig kjennetegnet den demokratiske samfunnsdebatt, er blitt erstattet med et ideologisk bestemt toleransekrav. Og det gis ideologiske kriterier for hvem som skal ha fordel av en slik beskyttende toleranse. Et viktig kriterium er om den frie selvutfoldelse tjener oppbrudd fra det kristne mønster for samfunnsliv, først og fremst ekteskap og familie, gitt med enheten mor-far-barn.

I Krfs prinsipprogram heter det: «Ekteskapet som ordning mellom mann og kvinne har dype røtter i tro og tradisjon, og familien er det mest grunnleggende fellesskapet i samfunnet. Det er i familien de første og nære relasjoner utvikler seg, og det er familien som har hovedansvaret for barna og deres oppdragelse. Det er derfor viktig at samfunnet legger til rette for at familien har frihet til å fylle og utvikle sin rolle.» I dette ligger en sosialfilosofi som er forankret i den naturrett som kommer til uttrykk i De ti bud. Vekkelsestradisjons kristelige personlighet kan man la ligge. Men det beste i denne tradisjon kan føres videre ved en sosialfilosofi basert på De ti bud som basis og normer for politikken.




Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere