Eirik Flikke

Alder: 56
  RSS

Om Eirik

Meg ja? Godt over gjennomsnittet interessert i teologiske temaer. Men blir nok mest berørt av skjæringspkt mellom teologi/filosofi - et slags Løgstrup og Levinas terreng. Håper ellers jeg kan bidra med ord her, innimellom den daglige tralten. Noe frifantaktig kanskje?

Følgere

Når unnskyldningen uteblir

Publisert over 6 år siden

"Vi gjenreiste landet, men ikke menneskene", sa Jon Michelet til Aftenposten høsten 2013 i forbindelse med boksuksessen om krigsseilerne. Men krigsseilerne var ikke de eneste som havnet på mørkeloftet med fravær av anerkjennelse.

"Jøder, samer, krigsseilere, flere har fått en unnskyldning fra det offisielle Norge", skriver Vårt Land, fredag 13. februar 2015. Og hvis vi legger til Nordsjødykkerne på den samme listen, hvis sak og skjebner avisen VL ved journalist Kjell Kvamme har vært dyktige til å løfte frem, faller flere brikker på plass.

En yrkesgruppe som derimot aldri oppnådde noe i nærheten av den oppmerksomheten Nordsjødykkerne etterhvert fikk, var det svært krevende oppdraget etterkrigstidens jagerflypiloter sto overfor.

Da min far var den første stasjonssjefen på Vardø festning på 1950-tallet, fortalte han at "bajaspilotene" som oftest kom sørfra, lavtflyvende over Kirkenes-området og deretter Varangerfjorden, før de sneiet det østligste punktet på Varangerhalvøya og forsvant ut i grensefarvannet mot stormakten i øst.

Nordsjødykkerne hadde sine strabasiøse utfordringer, en historie filmskaper Erik Skjoldbjærg fordypet seg i gjennom filmen "PIONER". Men hva slags arbeidsforhold rådet grunnen for unge jagerflypiloter på begynnelsen av 1950-tallet? I Luftforvarets historie bind 3, av Svein Duvsete, med undertittelen "kalde krigere og barmhjertige samaritaner", kommer noe av gufset fra etterkrigstiden til overflaten på s. 137-138:

"Gardermoen flystasjon var en stasjon med et stort antall jetjagere, og et enda større antall unge jagerflyvere. Her kunne selve guttedrømmen for mange leves ut, her var tonen work hard and play hard. N. C. Astrup kom til Gardermoen som nyutdannet flyger i 1951. Møtet med flystasjonen ble en sjokkartet opplevelse. Messa formelig stinket av øl, og det hersket en voldsom drikkekultur. En håndfull krigsveteraner holdt hoff i baren, og her var det møteplikt for unge sersjanter; de skulle sosialiseres inn i Luftforsvarets broderskap, en salig kombinasjon av det britiske flyvåpenets messetradisjoner og tradisjonell norsk helgefyll. Veteranene sto i spissen for et ukentlig tredagers drikkegilde fra fredag ettermiddag til søndag kveld. Mandag morgen var det flyging, igjen var det møteplikt, for var man helt om natten, så måtte man være helt også neste dag. Og det var heller ikke lett å snike  seg unna, for til langt ut på 1950-tallet var opptil 16 unge jagerflygere forlagt på ett og samme rom".

Da overgangen mellom gammel og ny flyteknologi med flere teknisk avanserte og nye flytyper - og tildels mangelfull opplæring av flyvere, og flymekanikere som dessuten slet med de nye maskinenes mange "barnesykdommer" - var dette et vesentlig bakteppe til at 161 jagerflypiloter mistet livet i perioden 1950 til 1972.

"Helt klart det mørkeste kapittelet i Luftforsvarets historie", sa min far - oberst A. J. Flikke - en februarkveld i 2012, to måneder før han døde. Jeg har derimot ikke registrert noen unnskyldning eller beklagelse fra det offisielle Norge - at slike uverdige og rystende arbeidsforhold i tjeneste for kongeriket Norge - medvirket til at 161 mennesker ble revet bort fra nære og kjære.

De 161 var mørket som blendet Luftforsvaret, et  fortiet og skambelagt kapittel i norsk etterkrigshistorie, men kanskje tiden er mer moden for å be om unnskyldning og gi de gjenlevende pilotene en oppreisning?

Kilder: Avisene Aftenposten og Vårt Land, Luftforsvarets historie, bind 3 og samtaler med min far - på kanten av siste vers.

Gå til innlegget

Ord for dagen, men ingen andakt

Publisert over 6 år siden

Fleip, ironi eller fakta?

En omskrivning av Johannesevangeliet kapittel 1 vers 29 den 22. januar 2015; dagen da Martin Ødegaard stiger opp fra spillertunnelen på Santiago Bernabeu Stadion for å møte fotball-VERDEN-folket.

"Se der er Martin Ødegaard, som bærer fotballens fremtid"..

Gå til innlegget

Dagens triste nyhet om Odd Iversens bortgang vender blikket bakover.

Volleyskuddet er en av fotballens "indrefilèter", og den spilleren som leverte delikatesseskuddet på norske fotballarenaer ved flere anledninger - nærmest som en selvfølge - var Odd Iversen.

Selv sto jeg i nordre sving på Bislett stadion på 1970-tallet, midt i en gutteflokk fra Nesbru-området. Og her var vi for å heie på Vålerenga, men magneten som dro oss vekk fra løkkefotballen i Asker, var Odd Iversen. Eller bare "Ivers"; blant gutta. Og Ivers traff klokkerent, med høyre og venstrefoten, fra alle (u)mulige vinkler.

Jeg kunne skrevet mye om gleden i gutteflokken som Ivers bidro til. Men selve skuddsignaturen og det påfølgende gledesbrølet i Nesbru-gjengen, ble altså et minne for livet!

Senere videreførte Tore Andrè Flo etter min mening noe av godfoten og fotballarven etter Ivers. En lang kropp med en utsøkt ballteknikk og avslutningsegenskaper i europeisk toppklasse.

Ivers var en spiller med et ferdighetsregister som vi ikke ser så ofte i dagens toppfotball. Men de gangene jeg setter meg ned foran Premier League TV-skjermen og ser Stoke-spissen Peter Crouch stige til værs med hodet eller volleygodfoten - da går tankene tilbake til Bislett stadion på slutten av 1970-tallet.. For det var Ivers - vår Ivers - som hadde x-faktoren. Det var han som var volleyskuddets mester og number One!

Gå til innlegget

Veien, sannheten og Statens vegvesens hemmeligholdte UAG-rapporter.

Det er tildels høy humrefaktor her i heimen hver gang Aftenposten har kåring av "Årets bortforklaringer" i A-magasinet, i overgangen til nytt kalenderår. Men hvordan avisen i år kunne utelate VG sin avsløring i uke 20 blant de ti beste bortforklaringene, er etter min oppfatning 100% uforståelig.

Hva skjedde i uke 20?

Den spesielle nyhetssaken som så dagens lys den andre uken i mai 2014, var avsløringen om hvordan Statens vegvesen gjennom sine hemmeligholdte ulykkesrapporter (UAG-rapporter) unnlot å slippe graverende opplysninger om svikt og mangler ved veien på et angitt ulykkessted - som en vesentlig årsak til at liv gikk tapt. Slik kom dermed heller ikke disse opplysningene frem til domstoler, pårørende og tiltalte bilførere. Og eksempler i så måte kunne være for høy asfaltkant på ulykkesstedet, hull i asfalten, manglende skilting, veimerking og salting ved vanskelige værforhold, osv.

Aftenposten på lederplass, 28. november 2014:

Statens vegvesen anså rapportene som interne dokumenter, beregnet for egen læring og ikke egnet til bruk i retten. Videre forklarte veidirektør Terje Moe Gustavsen til VG blant annet hemmeligholdet med; behovet for å være hudløs og ærlig med oss selv. Men disse "ærlige" rapportene var altså ikke kjent da tiltaler ble tatt ut og dommer avsagt. Vi kan med andre ord stå overfor tilfeller av justismord.

Auda! Aldeles merkelig at redaksjonen i A-magasinet styrte unna denne boltreplassen av bortforklaringer ved årsoppgjøret for 2014.

Men la nå årskavalkader og kåringer for ditt og datt ligge. Uansett er denne vei-skandalen alt for alvorlig til å gå i glemmeboka. Og som yrkessjåfør gjennom snart 15 år og privatbilist i det dobbelte, så skal jeg følge den med argusøyne utover i 2015.

Status pr. i dag: Den forløpige konklusjonen og gjennomgangen viser altså at Statens vegvesens hemmeligholdte dokumenter avdekker at i perioden 2005 til 2013 var det 1588 dødsulykker på norske veier, og at forhold ved veien var en medvirkende årsak i 463 av ulykkene. ( VG-nett, 27.desember 2014).

Men de "små justismordene" - hva med dem?

Siden veien er min arbeidsplass der en vesentlig del av jobben handler om å observere trafikkbildet til en hver tid, så registrerer jeg naturligvis mangt og mye gjennom en helt vanlig arbeidsdag. La meg dele en av dem:

Asfaltering og asfaltarbeid er en møysommelig prosess som inntreffer rundt omkring på veinettet vårt med (u)jevne mellomrom. Langs en av Asker-bygdas hovedfartsårer startet dette arbeidet en forsommerdag for et par år tilbake. Veien ble skrapt ved nattestid (fjerning av det øverste laget med asfalt), men uvisst av hvilken grunn ble ikke selve asfalteringen igangsatt før etter at skoleferien var avsluttet ca ni uker senere. Og da ungdomsskoleelevene igjen skulle ferdes langs denne til tider sterkt trafikkerte veistrekningen, var IKKE en av Askers farligste fotgjengerfelt merket. Så smalt det i september! En skoleelev på sykkel ble påkjørt midt i fotgjengerfeltet, kastet over bilpanseret og havnet i grøftekanten. Kun lettere skader, heldigvis! Førerkortet ble inndratt på stedet, og politiet startet undersøkelser og vitneavhør. Det skal også bemerkes at tidlig formiddag dagen derpå ble fotgjengerfeltet forskriftsmessig merket..

Men hva med sjåføren? Kom den vesentlige mangelen ved veien - et kølsvart fotgjengerfelt - den ulykksalige sjåføren til unnsetning? Ville f.eks et førerkortbeslag i 12 mnd kunne reduseres til seks mnd, fordi Vegvesenets mangelfulle etterarbeid kastet sine mørke skygger..? Og da er vi igjen tilbake ved kjernen i VG-avsløringene. Kommer de eventuelle formildende omstendighetene i alvorlige og mindre alvorlige ulykker de involverte tilgode?

Tilbakemeldingen fra VG-journalistene er urovekkende - for i hver fjerde dødsulykke på norske veier er altså svaret på det spørsmålet et beksvart NEI. Og slik er VG-journalisters innsats i denne vei-skandalen, etter min oppfatning, en av årets VIKTIGSTE nyhetssaker!

Gå til innlegget

Dumdristigheten i det 88.minutt

Publisert over 6 år siden

Når trenerbenken leder laget med fravær av "bremseklosser" som ivaretar spillerne.

Alt skal tilsynelatende saumfares i fotballklubben Brann etter at byens stolthet rykket ned i 1. divisjon. Men hva med å ta livsviktig og helseforebyggende lærdom av det som inntraff i det 88. minutt og la det få umiddelbare konsekvenser foran neste sesong - for alle toppklubbene?

For i det 88. minutt på Brann Stadion, 23. november 2014, møttes Jakob Orlov og Rhett Bernstein i et av årets kraftigste hodesammenstøt i Tippeligaen. En enkelt hendelse som igrunnen også oppsumerte sesongen for Brann med en spiller som lå nede for telling. Men siden laget allerede hadde benyttet alle sine tre bytter, så ble den medisinske vurderingen der ute på gressmatta og signalet om at spilleren ikke kunne fortsette, tilsidesatt av ledelsen på Brann-benken. Slik gamblet og feilvurderte en overordnet og medisinsk ufaglært lagledelse en alvorlig skadesituasjon, og kun to minutter senere var Orlov så groggy og omtåket at han ikke lenger greide å stå oppreist.

Hjerteregionen har fått økt oppmerksomhet etter flere episoder med hjertestans på våre hjemlige fotballbaner. Noe som blant annet har resultert i hjertestartere på samtlige Tippeliga-arenaer. Men hva med hjernen, har vi glemt den?

"Hjernen er forbindelsen til alt. Den påvirker alt vi gjør. Og alt vi gjør påvirker den", skrev dyktige Lars Gilberg i Vårt Land, tirsdag 25. november. Men i fotball har det liksom alltid vært litt kult med kul. Her er det beina som "snakker" og et utsøkt fotarbeid som skaper noe av magien. Og om skallen får en blodig trøkk skal hodet bandasjeres, eventuelle kuttskader klemmes i sammen med strips, for deretter å sende spilleren ut i heksegryta, klarert for nye luftkamper.. En praksis som kan ha vært en vesentlig årsak til at f.eks Tor Trondsen har lagt opp, og at Vålerenga's forsvarsbauta - Andrè Muri - fortsatt er sykemeldt etter hodesmellen han fikk i bortekampen mot Sarpsborg 08 i slutten av april.

Legen på herrelandslaget, Thor Einar Andersen, skal derimot ha cred for å ha satt alvorlighetsgraden av hodeskader på dagsordenen. Men hvilke instrukser og regelverk må de enkelte klubbene egentlig rette seg etter? For hvis man virkelig tar hjernen på alvor, så kan det jo IKKE være slik at det medisinske støtteapparatets avgjørelse blir overprøvd og dumpet av en kampengasjert trenerbenk.

Kanskje det er på høy tid å bruke litt av vinterhalvåret på medisinsk møtevirksomhet foran kommende sesong - på tvers av toppklubbene og med fokus på hodeskader? Det handler tross alt om å ivareta spillernes helse- og hodetilstand!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere