Eirik Flikke

Alder: 56
  RSS

Om Eirik

Meg ja? Godt over gjennomsnittet interessert i teologiske temaer. Men blir nok mest berørt av skjæringspkt mellom teologi/filosofi - et slags Løgstrup og Levinas terreng. Håper ellers jeg kan bidra med ord her, innimellom den daglige tralten. Noe frifantaktig kanskje?

Følgere

Columbo - min barndoms detektiv

Publisert over 10 år siden

Min barndoms detektiv er død, 83 år gammel. Peter Falk, mest kjent for rollen som drapsetterforsker Columbo, var selve inngangsportalen til en helg uten skolepultens krav og påminnelser om veien videre.

Vi har akkurat lagt bak oss 134 timer med direkte hurtigrute-TV og fenomenet diskuteres fortsatt, som langsomhetsfjernsyn med sjelefred i hvert eneste bølgeskvulp.

Columbo var "sakte-sakte" krim, uten at DET var noe tema dengangen. Mannen i beige frakk ruslet for det meste rundt blant brune møbler på jakt etter drapets "missing link". Og etterhvert som de ulike episodene skred fremover og rynkene i Columbo's panne ble flere, ante vi at nok en mord-gåte nærmet seg en løsning. En budbringer var han, en forsmak på de voksne fedres liv - der fredagskvelden startet med Einar Lunde ved Dagsrevyroret og Kristian Tregde som serverte kveldens nest siste værmelding - med høytrykk og lavtrykk han flyttet rundt for hånd.

Columbo var alle krimgåters slow motion mann, et vitnemøte i hvilepuls. En slags forlengelse av en sang som ofte runget i kristen ungdomsklubb:

"Fall til ro og kjenn at jeg er herre, fall til ro - ja sett deg bare ned"..

Joda, vi falt til ro - bak stolryggen til våre fedre - imens sigarlukten fylte rommet i samme takt som Columbo lot gløden i sin sigar bryne seg på fredagens ugjerning i de voksnes verden.

Kameraene er riktignok avskrudd nå. Hurtigruta ligger ved kai og Petter (fetter Anton) Stordalen har kanskje solgt sine rampelysaksjer med (over)dose gevinst? Og min barndoms detektiv er død.

Kanskje jeg gjennom ham er bedre forberedt og rustet til å takle menneskers ugjerninger, ikke nødvendigvis de store kriminelle gåtene, men de daglige drypp av misgjerninger - enten de er iscenesatt av andre eller av MEG SELV..

GOD SOMMER - i de gode gjerningers tjeneste..?

Gå til innlegget

Snøen som falt i fjor

Publisert over 10 år siden

Takk til Jon Magne Lund for tankevekkende kommentar i dagens VL - "vår misnøyes vinter" - den var særdeles oppklarende.

For bokforsendelsen fra Juritzens forlag, to eksemplarer av Gelius siste utgivelse til redaktørkontor i VL, har muligens fungert som nok et irritasjonsSTIKK fra teologisk klovnebrodd?

Snøen falt for det meste i fjor, men hvorfor har vreden enda ikke lagt seg?

"Konklusjonen" er riktignok tydeligere nå og Gelius har over et lengre tidsrom - gjennom brillene til sentrale aktører i norsk kirkeliv - blitt ansett som mer irriterende enn inspirerende, mer klovn enn Herrens trofaste tjener, mer egokjær enn folkekjær. Og samlet sett er naturligvis dette mer oppklarende for oss på tilskuerbenken.

Men hva skal vi egentlig tro,vi som ikke fyller sentrale kirkelige verv, vi fra den troende-tvilende grasrota? For sist vinter var selveste statsministeren og Roar Flåthen skjermtroll i sakens kjerne, og de var begge samstemt begeistret for Gelius folkekjærhet og som en nødvendig fargeklatt for kirkelige bidrag til samfunnets ve og vel.

Ligger "sannheten" i striden, som den ofte gjør, et sted midt imellom - at Gelius har floppet rundt i prestelig krumspringrus i alt for store doser og at deler av det kirkelige kommentarkorpset på sin side burde latt vreden slippe taket for lenge siden? At "sannheten" befinner seg halveis inn på begges banehalvdel? Kampen er jo på mange måter inne i et endeløst langt tie-break, er det ikke på tide å sette et punktum snart..

Jeg vet ikke om Jon Magne Lunds bokalternativer - valget mellom bokperle fra Sven Kærup Bjørneboe eller bok fra Gelius sin penn - som danner en slags sentrallinje i kommentaren hans, er et forsøk på en slags avrunding. Men la oss likevel forlenge den tankerekken litt, bare at vi bytter Kærup Bjørneboe med Helge Hognestad. Da blir nok ikke valget like forutsigbart.. Undertegnede vil under slike omstendigheter faktisk tro at det er mer sannsynlig at mild vrang lære prest med fokus på "Gudsriket inne i eder" hadde blitt foretrukket, fremfor  egokjær klovneprest.

Det gir isåfall grunn til ettertanke - gjerne mer enn en passelig dose.

 

Gå til innlegget

Led oss ikke inn i fristelse

Publisert over 10 år siden

Det er ikke bare Libya som teppebombes daglig. Det utspiller seg et annerledes bombardemang på hjemmebane som gir grobunn for kåserende tankevirksomhet..

Hørt denne før - etter at du kun har bedt om å bli fakturert for en kopp kaffe: "Skal det være noe godt å spise", mens blikket til servitøren leder deg frem til fristende godsaker fra øverste hylle.

Prøver meg da som oftest med et høflig - "nei takk" - men registrerer at trikset funker og at lokkemat for hvermansen gir klingende mynt i kassen. Men er det god service - å bli daglig konfrontert med spørmål om jeg vil ha noe jeg IKKE har bestilt?

Nå er forresten også det norske forsvaret i lokkebransjen, på vikingtokt til Sagaøya i håp om å verve unge frustrerte islandske menn med skrall økonomi og dystre fremtidsutsikter. Ikke "berre lekkert" og både Krf og Venstre krever redegjørelse.

Hvis vi derimot retter søkelyset på lokkebransjen her hjemme på Oljeberget, for lokkefrekvensen er i stigende formkurve, hva finner vi da?

La oss starte med bollene, for i Begynnelsen var bollefristelsen kun med eller uten rosiner. Så kom plutselig sjokolade og brunostbolle på lokkemenyen. Og sannelig jeg sier dere - nå har firkløver, daim og nonstop bolle dukket opp. Og du kan faktisk avgi din favorittbolle-stemme på nærmeste døgnåpne bensinstasjon..

Verden går definitivt ikke fremover når servicebransjen driller styrkene sine til nye salgshøyder. I forrige uke ble jeg spurt ved bensinstasjon-disken om jeg ville kjøpe en strategisk plassert Dent pakke til kun 10kr. "Hva behager, en slurk Zalo smaker bedre", svarte jeg da. Men kanskje det er på høy tid å endre strategi, og heller begynne å rope som Baktus bror - "kan du hold opp med det der"!

Underveis til denslags muntlige utbrudd må jeg riktignok innrømme at jeg har latt meg friste, i overgangen mellom sene kveldstimer og regntung natt. Valgets kvaler måtte bryne seg på 3 lekre alternativer på grensen til falsk salgsidyll:

1. Norsk fløteis med rørte jordbær fra Valldal.

2. Fløteis med sjokoladesaus og spanske mandler.

3. Fløteis med vanilje fra Madagaskar..

Kjære servicebransje: Kan dere vennligst holde opp med det der, å lede oss inn i fristelse med de kalkulerte, utspekulerte, salgsfremkallende og blankpolerte ordene..

Hilsen kåserende middelaldrende mann - som lot valget falle på fløteis med vanilje fra misjonærkjære Madagaskar. Og i morgen slipper kanskje våre såkalte demokrati og fredsfremkallende styrker bombe nr.400 fra 20000 fot over ørkenlandet Libya, med kun 5 meters feilmargin fra utpekt bombemål. Kirurgisk bombing kaller man det.

"Hegn om oss Gud - hent oss inn"..

 

Gå til innlegget

Med hjertet i halsen - i mitt ville land

Publisert over 10 år siden

Er du på ferie med små barn, på jakt etter høydepunkter? Styr unna Vøringsfossen og ta heller en dukkert i nærmeste fjordarm.

Ordføreren i Eidfjord oppfordrer sikkert alle barn og voksne i kommunen til å bruke hjelm når de er ute på sykkeltur. Noen få kilometer oppover dalen - på riksveien østover ligger kommunens største turistattraksjon - nærmest fullkomment usikret i all sin ville prakt. Her er barn i massevis må vite, og hjelm fungerer ikke i fritt fall mot avgrunnen.

Har selv vært der, for ikke lenge siden. På vei til bryllupsfest i Rosendal med to barn i baksetet, som hater uvirksomme timer i bil. Stopp nr.2 underveis var utpekt på forhånd - Vøringsfossen! Egentlig et like naturlig valg som brunost på brødskive.

Vi nærmer oss nok en kjørepause og skjønner at naturen er i ferd med å forandre lynne, i samme øyeblikk som bilen krabber nedover mot verneverdig fossefall. Blogger-pappa stopper bilen, men rekker knapt å strekke på beina før 8 år gammel sønn står ved kanten av stupet. "Hvorfor er det ikke gjerdet her pappa", spør guttungen mens han titter utover - snipp, snapp, snute, du er ute - stupet.

Hva skal en bussjåfør-pappa svare da? Jeg får 5000 kr i bot av makter og myndigheter hvis jeg har barn i bussen som ikke er festet med sikkerhetsbelter... Mens her beveger små barn seg rundt - omkranset av snublesteiner og røtter knappe meteren fra dødsterskel - uten sikring.

At livet kan være et stupbratt prosjekt er jeg inneforstått med og mine barn har så vidt begynt å smake på den utfordringen; finnes det en bærekraftig læringskurve i nederlagets time - når "lilleputte" laget taper 1-19 mot Asker i første serierunde og Man United laget hans blir rundspilt av Barcelona i 2 x 45 minutter?

Men alt blir igrunnen en avsporing  i møte med brus, is, dokø og stup på kanten av Vøringsfossen. For her mangler OPPLAGT et langt sammenhengende GJERDET. Koste hva det koste vil!

Minnetavler finnes allerede her og snart kommer det muligens en til, etter at Østerisk dame i 60-årene ramlet utfor. Og kanskje vi på  tragisk vis må ha et lite barn som snubler i en bjørkerot og mister all sin fremtid, før lokale og nasjonale politikere setter seg ved handlingsbordet. Et dødt barn i bunnen av en Norgesreklame-foss som senere i år skulle være 4 år i Romjuln, da skjer det nok noe..

God ettertenksom uke til deg - i ditt stupbratte? virke.

 

Gå til innlegget

Krigskorrektiv og medlidenhetens triumf?

Publisert over 10 år siden

Er dagens feltprest-tjeneste en presterolle i fundamental utakt med sentralt tankegods i kristen tenkning?

 

Et kapell i en militærleir har nok en helt spesiell atmosfære og lenger unna kapellet i Nordmarka er det vel ikke mulig å komme, hva fred og fordragelighet angår. I "Camp Nidaros" og andre militære baser bærer feltprestene korsemblemet på uniformen, mens skarpladd? pistol er festet 60cm lavere på kroppen.

Hvilket signal skaper det? Fungerer ikke presterollen da også som et slags militært symbol og vitnesbyrd om at vi opplagt er et land i krig, og er det slike påminnelser presterollen er til for? Taper ikke - "du skal ikke drepe dimensjonen" - i kristen tenkning, når selv presten ifører seg våpenmakt?

I VL 24.mai mener etikkprofessor Torleiv Austad at; "prester i forsvaret kun kan forsvares i kraft av å være sjelesørgere. Nå ber han feltprestene legge vekk uniformen og slik markere løsrivelse fra å være leverandør av moral og Guds velsignelse over krigens årsak". ( I den samme løsrivelsen mener "bloggerinstinktene" mine at også pistolen bør fjernes..)

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen er riktignok helt uenig: "Å ha feltprester som går annerledes kledd, vil bare være et signal om at man distanserer seg fra gruppen".

I Oslos bygater rusler prest Sunniva Gylver rundt med en slags moderne utgave av "kappe og krage", en enkel T-trøye med ordet "PREST" på ryggen. Hvorfor lar ikke noe slikt seg gjennomføre inn i en alvorlig og krigslignende militær sammenheng? Sitter uniformeringsplikten i forsvaret, selve likhetstanken for riktig gruppedynamikk, seg såpass limt fast på kroppen at dette ikke lar seg diskutere? Med en egen "uniform" i det minste, får feltprestene ihvertfall gjennom en symbolfunksjon, signalisert at de representerer en "annerledes dimensjon" enn krigerkulturens gjerninger og anfektelser. Og er det ikke først og fremst gjennom denne annerledes dimensjonens nærvær at soldatene kan finne hvile og medfølelse? I møte med en prest som ikke bærer våpen.

Eller som anglikansk prest i VL formulerer det - "gjennom medlidenhetens triumf".

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere