Eirik Flikke

Alder: 56
  RSS

Om Eirik

Meg ja? Godt over gjennomsnittet interessert i teologiske temaer. Men blir nok mest berørt av skjæringspkt mellom teologi/filosofi - et slags Løgstrup og Levinas terreng. Håper ellers jeg kan bidra med ord her, innimellom den daglige tralten. Noe frifantaktig kanskje?

Følgere

Presten fra fengselet

Publisert over 10 år siden

Helt siden 22.7.11 har mottoet til Kirkens Bymisjon vært særdeles vanskelig å svelge: "INGEN ER BARE DET DU SER."

Men så, utfra presterollens avkroker bak lås og slå, dukket Cato Kristiansen opp og satte meg på sporet av en teologisk varde som det er harmdirrende smertefullt å ta innover seg i denne vonde ettertid. Seansen og spørsmålet jeg sikter til fant sted i sørblokka avd G, ved Ila fengsel (j.fr. Dagbladet 16.august 2011):

"Hvem er du, Anders Breivik, som har utført noe så forferdelig."

Nådde onskapen et bunnsjikt 22.7.11 som gjør at Bymisjonsordet blant alt folket ikke lenger er gyldig? Jeg har naturligvis i likhet med de fleste, lyst til å forandre budskapet med en reservasjon: "Ingen er bare det du ser", bortsett fra..

Men samtidig blir jeg fylt med en triggende nyfikenhet, undring og et snev beundring over at teologien på et vis gjør krav på å holde fast ved sin egenart utenfor menneskers fatteevne - der selv presteskapet sliter med å være tilstede ved ondskapens breddegrader. Eller som Cato prest formulerte det: "Det kommer til å bli mitt verste oppdrag noensinne."

For tross all vemmelse og motstand man kan kjenne på så går teologien og evangeliet den ubegripelige ekstra milen som tilkjennegir at det er; (jeg stritter imot med hver celle i kroppen, men skriver det likevel) - ROM FOR ALLE.

Politikken og dens fotsoldater har omsider krabbet seg sorgtunge inn i hverdagen. Det første partiledermøtet på riksdekkende TV er unnagjort og Stoltenberg fikk karakteren "god, men ikke glitrende". Og innad i anmelderkorpset betyr vel det noe i retning av at statsministeren kommer fra terningkast 6 - hva minnetaler og sorghåndtering angår - og debuterte i årets valgkamp med terningkast 4..

Teologien og evangeliets kvinner og menn prøver også å vri livet tilbake i hverdagsposisjon, fra prekestoler til konfirmantforberedelser. Hvordan vil ordvalget lyde? Ingen mennesker er bare det du ser eller rom for alle, bortsett fra..

Og hva med politikken og røstene derfra? Mer åpenhet og mer demokrati, eller blir hovedfokuset mer overvåkning og utvidet bemanning av sikkerhetsvakter rundt sentrale bygninger og maktapparats-personer i kongeriket?

På teologiens vegne - var det ihvertfall for meg - en prest fra fengselets mørkerom som ivaretok en evangelisk grunnplattform i orkankastsorgen. Og av alle spørsmål som er stilt siden 22.7.11 så er kanskje presten fra Ila, på sitt verste ondskapens-akse oppdrag noensinne, et av de modigste og evangelisk viktigste. Selve KONFRONTASJONEN - ikke på avstand, men ansikt til ansikt:

"Hvem er du, Anders Breivik, som har utført noe så forferdelig."

Da er jeg tom for ord, jeg også. Og i en sådan stund er det annerledes håpsklang i en liturgisk strofe fra et Bymisjonsrom med ROM FOR ALLE (eller hvordan var det nå igjen)..

"LA IKKE DET SOM ER KNUST, ØDELEGGES MER. LA OSS VOKSE Å LEVE."

God ettertenksom sensommerHelg! 

 

 

Gå til innlegget

Er presterollen ment å være en psykologisk veiledningstjeneste til bruk for bedrifter med tjukke lommebøker?

I følge Aftenposten, søndag 14. august, er Eirik Mills landets eneste bedriftsprest - der arbeidet handler om å være en lyttende samtalepartner for ansatte i Storebrand, fra store livskriser til mer hverdagslige små-problemer.

Er dette en utvikling av presteyrket i tråd med vår tid? For bruken av selve kirkerommet har jo også endret seg blant kirkegjengere. Kirkerommet benyttes blant annet på en mer "utadvendt" måte enn bare for et par tiår siden. Den klassiske "sitte fastspikret i kirkebenkene"  til 3x3 klokkeslaget var over - har delvis måttet vike plassen for en mer bevegelig bruk av rommet - der ulike lystenningsplasser og "bønnestasjoner" hver på sin måte har skapt en fornyet totalopplevelse av kirkebesøket for mange. Og parallelt med denne utviklingen har også presterollens nedslagsfelt forandret seg til det mer "utadrettede". Biskop Kvarme engasjerte seg sterkt i Maria Amelie-saken, biskop Jørgensens engasjement for trafikkskadde og mer bruk av midtdelere i trafikkbildet m.m.

Men det "nyankomne" nå er altså velkledde prester med rundsnippen hengende i sakristiet og med psykososiale temaer i samtalehorisonten - betalt av næringslivet (som selvfølgelig ser gevinsten i investeringen).

Hvis dette er en praksis som etablerer seg, så fornemmer jeg også at det ikke varer så lenge før de eventuelle humanetiske røster i de ulike bedrifter rundt omkring i landet ønsker seg en humanistisk kapellan (se VL 15. august) for å ivareta deres interesser og livsanskuelse.

Kanskje like greit at en bedriftpsykolog hadde bidratt med det reelle behovet for samtaleterapi i næringslivets tjeneste?

 

Gå til innlegget

En Hyllest til - Arild Busterud

Publisert over 10 år siden

Den munnrappe gjengen fra "Torsdag kveld i Nydalen" ville muligens sagt - "who the f... is Arild Busterud"?

Lillestrøm har Tom Lund, Alvdal har Kjell Aukrust, sjonkel Rolf hadde Titten-Tei og tettstedet Løten har Arild Busterud.

I 1975 og 76 tok han NM gull i slegge og nå - 35 år senere - har han bestått kastelengde kravet og stiller i NM-startgropa til helgen, 63 år gammel.

I 1977, da jeg var 12 år gammel og sto i mitt barndoms-veikryss og sugde på flere røkte makrellhoder som vi gutta fikk gratis av fiskebilen hver tirsdag ettermiddag, var dengang 29 år gamle Busterud opptatt med å motivere yngre sleggekastere til å ta opp kampen om sleggetronen. Nå, mer enn 30 år siden forrige NM-gull, er det altså Busterud som finpusser formen i Løten traktene foran et nytt NM-mesterskap.

Han er på mange måter toppidrettens svar på 66 år gamle Halldor Skard, X-faktor stjerne i "Poppin Grandpa" skikkelse. Arild Busterud, med kraftfulle piruetter i sleggeringen før kula forlater kroppen, sleggekasternes Grand old man. Og alderen tatt i betraktning så synes jeg Busterud prestasjonen er mer imponerende enn Norges 3-0 seier over Tjekkia på Ullevål, og dessuten i en egen sjarmerende (års)klasse.

Jeg stiller meg herved i rekken av gratulanter, den burde være lang men sleggekastere lever som kjent i idrettens skyggedal.. Men likevel, når NM-dagen kommer, måtte slegga til Arild Busterud fyke avgårde som Iltempo Gigante og fly lengre enn laaangt!

GOD styrke og hvilefremkallende NM-HELG.

(Og kanskje flere VD-folk tar plass i gratulasjons "kan jo hende" køen.)

 

Gå til innlegget

Er det viktig å gråte?

Publisert over 10 år siden

Det er ikke lenger viktig å gråte. Nye forskningsresultater har talt og fakta fra forskningsuniverset skal man naturligvis bøye seg for, fremfor fornemmelser om feilnavigering.

Overskriften er hentet fra et spørsmål som psykolog og spesialist i krisepsykologi, Atle Dyregrov, fikk i Aftenposten sist lørdag under parolen - RETT PÅ SAK.

Og svaret kom kontant: "Nei - ny forskning avkrefter myten om at gråt er viktig". Og litt lenger ned på intervjusiden: "Gråt gir ingen god folkehelseeffekt. Det viktigste er å gjenoppta de daglige aktivitetene, ikke gå og kjenne på følelsene".

Forunderlig "timing" på lansering av nye funn, i samme øyeblikk som begravelser og minnestunder fyller kirkerom og andre ønskede avskjedslokaler Norge rundt. For aldri har vel tårene trillet her til lands i så strie sorgtunge strømmer, som siden 22.07.2011.. Men det er altså ikke lenger viktig i seg selv, men kun som et "sosialt signal som sier - støtt oss".

Det spørs om ikke Harald Eia bør logge seg på en ny runde med "Hjernevask", for selv har jeg ihvertfall levd under den villfarelsen om at gråten har noe mer enn et sosialt aspekt i seg. En slags forløsningseffekt som blant annet kan få innelåst blytung livsbagasje i bevegelse slik at innfallsvinkelen til det ofte ordløse kjellerdypet endrer seg og dermed muliggjør en endring mot lysere tider - der selve gråten spiller en mer avgjørende rolle enn kun som et "sosialt signal og en fysisk reaksjon".

Jeg merker at nygjerrigheten min er i stigende kurve - for hvordan er oppfatningen blant våre eksperter på livskriser, psykiatere og psykologer, i terapirom og kriselandskap? Er det samstemt jubel om at nyere forskning på det tårevåte bringer oss videre, med dypere innsikt i gråtens begrensede rekkevidde? At tidligere tiders gråtemyte-erindringer er et tilbakelagt området vi nå har tatt farvel med?

Statsminister Stoltenberg har de siste dager tilfulle understreket den uvirkelige dagen derpå vårt land befinner seg i - ved å gjennomføre flere minnetaler enn politiske ordvekslinger. Taler som får oss berørte til å åpne opp tørrlagte tårekanaler, og der politiske motstandere og kommentatorer med fuktige øyekroker fortsatt har pauseknappene påskrudd i påvente av at sorgringene i det offentlige vannspeilet avtar, slik at det normale politiske ordskifte gjenoppstår.

Men den gråten som renner og fortsatt vil renne iblant oss og som har festet seg til Utøyas 22. juli generasjons traumelandskap, har altså ingen annen funksjon enn det sosiale anliggende som ytrer ønske om - STØTTE.

Tja - kanskje det. Men selv har jeg en fornemmelse av at tårene har en dimensjon og informasjon som strekker seg lenger enn det reinspikka sosiale signalet om fellesskapsbånd.. Hva mener Du? 

   

Gå til innlegget

Oss Medvandrere imellom

Publisert over 10 år siden

"Sorgen er et monster med alt for tunge sko", synger Bjørn Eidsvåg i låta "vinterland" - der er vi NÅ..

Sorgen besøker ufattelig mange adresser, en regntung helg i kjølig juli måned. Sorg som "banker på døra" til rammede mennesker og lammer deres liv, ruller dem inn i en sørgekappe der alt har et slør av Uvirkelighet i seg. Men ikke bare det, vi er et folk i sorg, et land der tårene renner.

Så også her, på et debattforum for meningers mot. En annerledes stillhet og sørgmodighet er ihvertfall kapslet inn rundt tastaturet mitt, der ord blir til. Og akkurat idag - i dette innlegget - er hvert ord ment å være et SØRGEBÅND til minne om mennesker, unge mennesker, som ble røsket vekk fra nære og kjære.

Istedet for å se frem mot siste rest av feriedager før studiestart og yrkesrettede virksomheter, skal unge voksne ut i sørgelandskap og sorgarbeid. Ta farvel ved en kiste, en avskjedstund ved en gravlund, noen utvalgte ord til et minnesamvær. Så også en søster og bror, en mor og far..

Men her finnes også noe forunderlig, en kime til et fellesskap, opplevelsen av et slags samhold - TROSS ALT. Sorgens paradoks, liksom minnegudstjenesten i Oslo domkirke. Opplevelsen av å være grepet som et grunnlag for selv å kunne gripe. Opplevelsen av å være båret som et grunnlag for selv å kunne bære. Kanskje det? Gripe sorgen, bære sorgen - for senere å kjenne at den mister noe av sin ALTOPPSLUKENDE kraft. En prosess som kanskje er mulig fordi vi ALLE sørger, et slags annerledes fellesskap Oss Medvandrere i mellom. Fellesskapets triumf, midt i sorgens sentrum.

"Sorgen er et monster med alt for tunge sko".

Her er vi nå - og noen iblant oss vil ha behov for å være der lenge - før de igjen tar plass i eget liv som likevel aldri blir det samme.

Og helt til slutt, mens tårene renner, de (altså tårene) - de er den Synlige Sårbarhetens Styrke.

Minneord og tanker fra en medvandrer.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere