Sølve E Salte

Alder:
  RSS

Om Sølve E

Følgere

Vigselstriden: Innbrudd i Kirken

Publisert rundt 6 år siden

Et tyveri er i ferd med å skje i Den norske kirke. Tyven gjør ikke sitt kupp i ly av mørke, men raner kirken for dens største skatter ved høylys dag.

Det er ikke lysestaker i sølv og nattverdskalker i gull som havner i «sekken» Nei, kirken blir ranet for sitt Budskap og for sin Kraft! Menigheten virker så langt innstilt på å tåle tapet for «enhetens» skyld! Når orgeltonene stilner og det er taust fra prekestolen kan en riktignok høre noe bråk fra «galleriet». Men dette brer seg ikke i benkeradene, for prester, proster og biskoper entrer i tur og orden talerstolen. De forsikrer menigheten om at alt er i skjønneste orden. En merkelig ro, som skyldes resignasjon, fyller kirkerommet. Skjebnetroen ser ut til å råde i forsamlingen: Det måtte bare gå slik,det finnes ingen vei utenom!

Ingen alarm!

Hvorfor går ikke innbruddsalarmen, når kirken står i fare for å miste sine mest dyrebare skatter? Rundt om i det store kirkerommet er det plassert 12 alarmer, med ansvar for hver sin fløy. De er satt der for å vokte kirkens budskap og for å veilede menigheten i gode og onde dager. Hvorfor gir ingen av dem lyd fra seg? Har noen av dem for «enhetens» skyld koblet batteriet fra, slik at de nå ikke kan slå full alarm? Tausheten fra biskopene brer seg i benkeradene, noe fryktelig galt er i ferd med å skje - men vi snakker ikke om det. Den norske kirke er som Titanic i ferd med å kjøre på et fjell. Det er ikke et isfjell vi støter sammen med. Kirken er på kollisjonskurs med Guds vilje. Så langt har det viktigste vært at vi er sammen i «kirkeskipet», men tror vi at «enheten» kan berge oss i møte med alle farer?

Kirken som ikke «kunne» splittes, kjører med full motorkraft, mot et grunnfjell som ikke lar seg rokke.

Tyveriet

Dersom vi innfører en liturgi som velsigner og bekrefter likekjønnede ekteskap, setter vi Bibelens klare ord og Guds vilje til side. Kirken gir med dette i praksis fra seg retten til å ha et bestemt budskap når det gjelder ekteskap og samliv. Dersom Guds vilje så åpenlyst kan settes til sides på dette området, hva gir kirken autoritet til å ha et budskap om noe som helst som angår våre liv? Da blir det etter hvert meningsløst å tale om brudd på Guds vilje og behovet for oppgjør og tilgivelse, for alt er relativt, individuelt og situasjonsbestemt.

Dersom kirken ikke har et budskap om synd og tilgivelse, blir det lite relevant å tale om behovet for frelse og en Frelser. Vi står ikke lenger ansvarlige for Gud med våre liv og trenger derfor ikke hans tilgivelse og nåde. Da gir det lite mening å tale om livets to utganger og Guds dom.

Hva sitter vi igjen med? Hva er vårt budskap? Alt vi har å tilby er hjelp til livsmestring og forståelse for at livet ble slik det ble. Kirken reduseres til en institusjon som arrangerer aktiviteter og tilbyr ritualer ved viktige hendelser i livet. Den forvalter fargerike og sterke historier fra Bibelen, men våre liv får være i fred og forblir uberørte. Er dette den kirke Jesus gav sitt liv for å vinne og er dette et budskap vi vil satse liv og evighet på?

Jesus kaller sin kirke for jordens salt. Saltet kan miste sin kraft, og da duger det ikke til noe, men blir kastet ut og tråkket ned av menneskene (Mat. kap. 5). Når vi mister vårt budskap, mister vi også vår kraft. En setning lever i meg: «Kraftløst salt som forsøker å vinne verden med sukker!» Er det slik at vi sukrer et redigert budskap fra Bibelen i håp om å «lokke» mennesker til tro og vinne deres velvilje? Er vi som kirke i ferd med å miste vårt budskap og dermed også vår kraft?

Hvorfor bruke så store ord og lage så mye bråk for en liturgi? Fordi en «liten liturgi» kan bli den «store tyven» som frarøver oss både vårt budskap og vår kraft. «Tyven» har brutt seg inn i våre tanker og banker nå på våre hjertedører. Han spør om han kan få komme inn! Målet er å komme helt frem til alteret. Når han «svart på hvitt» er trykket i alterboka, da er tyveriet kronet med seier!

Slå full alarm

Det er på tide å slå full alarm! Men hvordan stoppe tyveriet? Ved å avise og skille oss fra tyven! Den nye liturgien gjør splittelse uunngåelig om vi skal komme ut av striden med budskap og kraft bevart. En splittelse vil bli smertefull, til tider kaotisk og ganske sikker krevende. Men det vi kjemper for er så uendelig verdifullt, at den pris vi må betale blekner mot den skatt vi da bevarer og beholder.

La oss kreve et veiskille på vårens kirkemøte, slik at den teologiske splittelsen får praktiske konsekvenser. Dagene som ligger foran kaller på mot og handling. Tiden er inne for å kjempe for vår tro!

For flere artikkler gå til Vigselstriden.no

Gå til innlegget

Vigselstriden: Våg å stå som Daniel

Publisert over 6 år siden

Mange av oss kjenner historien fra Bibelen om Daniel i løvehulen (Daniel kap. 6). Før han havnet hos løvene var Daniel kong Dareios mest betrodde embetsmann med en fremtid som «statsminister» i vente.

Daniel havnet i en vanskelig situasjon da Kongen vedtok en ny lov. Han påbød alle sine undersåtter å kun be til kongen og ingen annen gud i de neste 30 dagene. De som ikke ville bøye seg for den nye loven skulle kastes i løvehulen.

Det fantes mange «gode» grunner for Daniel til å ligge lavt i terrenget de neste 30 dagene. Han hadde kongens gunst og var respektert av folket. Han var i en posisjon hvor han utøvede stor makt og innflytelse. Han kunne ha tenkt: «Det er jo bare 30 dager det er snakk om. Tenk på alt jeg kan utrette for Gud om jeg bare overlever den neste måneden! Jeg kan sette min tro og overbevisning på vent. Jeg vil holde meg borte fra kongen en stund, slik at jeg ikke trenger å falle på kne og tilbe han. I stedet vil jeg arbeide med viktige saker rundt om i provinsene! Hva tjener det til at jeg forsetter som før og havner i løvehulen? Alt jeg har oppnådd, går tapt. Tenk hva jeg kan bety for Gud når jeg blir utnevnt til statsminister! Da kan jeg sikkert påvirke gudsdyrkelsen og være et levende vitne for hoff og embetsverk.» Heldigvis resonnerte ikke Daniel slik. Han valgte å bekjenne sin tro på Gud selv om det virket som en «tapt» kamp og et forgjeves prosjekt. Vi stilles også på valg i den pågående vigselstriden. Vil vi bøye oss for «kongens nye lov» eller vil vi våge å stå som Daniel?

Bøye av eller bekjenne?

Det er for tiden et massivt press for å få oss til å godta en ny vigselsliturgi. For de fleste med et konservativt bibelsyn er det svært tydelig hva Gud har sagt, men som i Daniels tid krever «kongens nye lov» lydighet og tilslutting fra alle «innbyggere» i riket! Mange fristes til å gå på akkord med sin tro – det er jo bare «30 dager», det er jo bare en vigselsliturgi! Frykten for «løvehulen» og tanken på alt vi kan miste får mange til å bøye av. Noen tenker på den gode kontakten kirken har med folket, - tenk for noen vitner vi kan være, ja i det lange løp tjener det nok evangeliet best at vi gir tapt i denne saken. Andre tenker det er best å tie så vi ikke mister politisk velvilje til kirkebygg og prestelønn. Om vi bøyer oss her, kan vi jo stå opp for resten av Bibelen!Noen prester leger seg på en defensiv «det blir ikke så ille i min tid» linje. De tier og fortsetter som før å tjene Gud og mennesker, og håper at pensjonsalderen når dem før en ny vigselsliturgi krever aktiv deltakelse fra deres side.

Kong Dareios nye lov var et angrep på Bibelensførstebud om at en ikke skal ha noen annen gud enn Gud. Loven erstattet Guds ord, og kongen tok Guds plass. En vigselsliturgi for likekjønnede erstatter Guds ord, og mennesket tar Guds plass som lovgiver. Valget vi stilles ovenfor er det samme som i Daniels dager: Vil vi følge Guds ord eller menneskers ord, vil vi dyrke Skaperen eller skapningen? Daniel valgte ikke å være strategisk og taus.Da hadde han fornektet sin tro og sin Gud! Slik er det også for oss. Vi må velge side!

«Løvehulen»

Daniel ble kastet til løvene, det slipper vi! Våre dagers «løvehule» er den allmenne mediedekning av vigselstriden. «Bitene» penner og «skarpe» kronikker venter den som våger å «stå som Daniel.» Svært få har så langt havnet i «løvehulen», for mange lar seg skremme til taushet av «løvebrølet» som konstant runger. «Brølet» forkynner at motstandere av liturgi for likekjønnede er trangsynte mennesker som heldigvis er en «utdøende» rase. De som ikke vil bøye seg for «kongens nye lov» fremstilles som dømmesyke, kjærlighetsløse og diskriminerende!

Ingen av oss kan vinne kampen i «løvehulen». Gud forventet ikke at Daniel skulle lukke munnen på løvene selv, det gjorde Gud. Den kampen Daniel måtte vinne var kampen mot sin egen frykt. Daniel vant da han falt på kne og ba foran et åpent vindu. Da bøyde han seg for Gud og bekjente offentlig sin tro for mennesker. Slik reiste han seg mot Kongens nye lov. Nå ber Gud oss om å gjøre det samme: Bekjenne vår tro og stå opp for sannheten! Daniel hadde vunnet sin kamp da han havnet i løvehulen. Slik blir det også for oss!

«Våg å stå som Daniel!»

En liturgi uttrykker hva vi tror på. Bruken av en liturgi er en måte å tjene og dyrke Gud på. Dersom innholdet ikke er fra Gud, men går mot Gud, er ikke bruken av en slik liturgi en tjeneste for Gud (Gudstjeneste), men en «messe» for mennesker!

Kong Dareios forsto at han var blitt lurt av dårlige rådgivere (teologer). Han hentet Daniel opp fra løvehulen og opphevet den lov han selv hadde vedtatt. Daniel fikk økt innflytelse i kongeriket. Skal vi la frykt og hensyn til mennesker bestemme hvordan vi stiller oss til en ny liturgi som ikke har forankring i bibelen? Et ord til alle prester og deltakere på vårens kirkemøte: Våg å stå som Daniel! Selv når det virker som en tapt kamp og en uklok strategi, så våg! I Guds øyne er det et klokt og framtidsrettet valg!

«Våg å stå som Daniel, hjelp fra himlen vent! Fatt som han et hellig forsett, gjør det fritt bekjent.»

For flere artikkler gå til Vigselstriden.no

Gå til innlegget

Vigselstriden - To syn Umulig

Publisert over 6 år siden

Det er for tiden høy temperatur og sterke meninger i spørsmålet om kirkelig vigsel av likekjønnede. Et nytt syn har vunnet flertall gjennom årets kirkevalg, og endringer er på vei.

Det ”gamle” synet fremstår som et ”nei-parti” som er imot andre menneskers kjærlighet, frihet og lykke. Få våger å stå for dette synet, og når det blir gjort er det ofte med ”lua i hånden” og en beklagelse for at en fortsatt tror som en tror.

Dette er ikke en kamp for eller mot homofili. Striden står ikke om homofile er likeverdige mennesker, gode samfunnsborgere eller trivelige naboer. Kampen dreier seg heller ikke om hvorvidt homofile er velkomne i kirken og skal møtes med kjærlighet og respekt. Selvsagt skal de det.

Stridens kjerne er spørsmålet om hvorvidt homofilt samliv er synd. Bibelen kaller homofilt samliv for synd, og forutsetter at denne praksis blir forlatt når noen kommer til tro (1. Kor. 6:9-11, 1. Tim. 1:8-11, Rom. 1:24-27).

Så langt er nok de fleste prester og teologer enige.

Bibelen har kun ett syn på homofilt samliv, men kirken har likevel kommet fram til to.

 

To syn er umulig.

Gjennom hele kirkens historie har ulike varianter av liberal teologi forsøkt å forandre kristen tro til å passe bedre med deres overbevisning og samfunnets utvikling. Vanlig fremgangsmåte i disse kampene har vært å trekke Bibelens ord og autoritet i tvil på ulike områder. På disse angrep har kirken alltid svart med å holde fast på Bibelens tro og lære.

Det nye i dagens situasjon er måten de konservative biskopene møter disse angrepene på. I stedet for å kalle vigsel av likekjønnede kirkesplittende vranglære, slik de inntil nylig har gjort, legger de seg nå på en linje hvor det viktigste er å bevare ”enheten”. Heller svelge en løgn, slik at vi kan stå sammen som vitner om sannheten.

Denne striden rører ved kjernen i vår tro – Evangeliet. Dersom synd ikke lenger er synd, blir det vanskelig å forkynne evangeliet rett, for det kaller oss alle til omvendelse fra synd og til tro på Guds nåde i Jesus Kristus.

Linjen biskopene nå legger seg på har fått en lammende effekt på de mange prester som fortsatt står for et klassisk bibelsk syn. Disse er forlatt på en svært vanskelig post. De har ingen biskop i ryggen som vil stå opp for alvoret i situasjonen, og de har massemedier og politikere mot seg.

For tilhengere av likekjønnede ekteskap er det klassiske synet utålelig i lengden, da det skaper ”falsk” skyldfølelse, er ”diskriminerende” mot en utsatt gruppe, og er uforenelig med kjærlighetens gode budskap. Det virker som om et klassisk bibelsk syn bare blir godtatt så lenge en holder det for seg selv. Konservative prester må ”inn i skapet” med sin overbevisning ellers får de full overhaling av biskoper, massemedier og politikere.

Slik jeg ser det er det umulig for disse to syn å leve fredelig sammen. Begge syn må ut ifra sin overbevisning ta avstand fra det andre. Dersom en splittelse ikke finner sted vil det ene vinne og det andre forsvinne.

 

Tid for tydelighet.

”Tale er sølv, og taushet er gull” heter det i et ordtak. Taushetens ”glansdager” er nok forbi når det gjelder likekjønnede ekteskap. Taushet er ikke gull, men tull!

Flere har nok, i likhet med undertegnede, ikke ønsket å ta kampen for Bibelens syn på ekteskapet. Vi har heller konsentrert oss om å bygge sterke menigheter lokalt og tenkt at dersom vi er snille og milde får vi nok ha vår overbevisning i fred.

Mange prester velger å være ”sannheten tro i taushet”. De vet hva de tror, men velger å legge seg på en linje av ”strategisk” taushet. Jeg tror de fleste av oss innser at dette ikke går lenger. Menighetene blir forvirret og bøyer seg for utviklingen når ikke prestene våger å stå frem og veilede. Det er ikke lett å finne veien i en vanskelig tid når hyrden går bak og ”breker” i stedet for foran og leder.

Tydelighet er lettere når vi står sammen. Tenk om 500 prester stilte opp til fotografering for landets aviser under overskriften ”Ja til Adam og Eva!”. Da hadde det ikke vært så spennende å kjeppjage den ene som våger å heise flagg.

 

På tide å stå opp!

Når vekkerklokken ringer om morgenen, snakker den til meg! En hyggelig stemme sier: ”Klokken er seks, det er tid for å stå opp!”. Er jeg trett, hører jeg denne alarmen en del ganger før jeg kommer meg opp. Jeg tror det ringer en vekkerklokke for oss nå. Tiden er inne for å stå opp! Mange av oss har kanskje ikke lyst til å stå opp. Det frister mer å halvsove seg gjennom de utfordringer dagen byr på. Det kan virke som om mismotets og nederlagets ånd har inntatt mange prester og ledere. Det er ikke vits å stå opp, kampen er tapt uansett, flertallet bestemmer og folket har talt.

Flertallet bestemmer ikke over din tro, og folket skal ikke få avgjøre din bibelske overbevisning. Det er på tide å stå opp!

 

Veien videre.

Jeg tror ikke en kirke som forlater Guds ord går en rik fremtid i møte. Vekkelse, liv og fornyelse har alltid følgt i kjølvannet av tillit og troskap mot Gud og hans ord. For meg handler denne striden dypest sett om hvem som får være Herre i kirken. Er det Jesus som får regjere med sitt ord, eller er det folkemeningen og trender i samfunnet som avgjør hva Gud mener i dag. (Les gjerne Lukas 6: 46-49).

Kirkemøte til våren vil med all sannsynlighet vedta ny vigselsliturgi. Det kan vi trolig ikke stoppe, men vi kan stå opp og kalle dette kirkesplittende vranglære. Dersom det store mindretall på kirkemøte våger å stå for sin tro, kan resultatet bli to utgaver av Den Norske Kirke.

Spør din prest og ditt menighetsråd hvor de står i denne saken, og heis ditt eget flagg til topps. Det er tid for tydelighet og det er på tide å stå opp!

 

 

 

Gå til innlegget

Bibelen eller Biskopene?

Publisert over 6 år siden

Hvem skal vi følge i vigselstriden, Bibelens ord eller biskopenes råd? Vi er nå i den underlige situasjon at samtlige biskoper ber oss om å følge dem inn i en fremtid med vigsel av homofile.

Riktignok mener noen av dem at dette er synd og imot Guds vilje, men dette ofres på enhetens alter. Det skal være rom for begge syn sies det, men de konservative biskopene fremstår som slagne menn, satt på sidelinjen med en teologi som de ikke makter eller våger å kjempe for.

De liberale biskopene kan prise seg lykkelige over utviklingen så langt. Uten forankring i Bibelen, og med støtte fra de som er «imot» kan de nå få innført det som for 20 år siden virket utenkelig.

Ikke kirkesplittende?

Det som holder biskopene i samlet flokk er deres tro på at uenigheten i denne saken ikke er kirkesplittende, da saken ifølge dem ikke har betydning for forkynnelsen av evangeliet.

Gjør vi oss bare vanskelige, vi som ikke kan godta at homofilt samliv er etter Guds vilje? Handler denne saken om personlig smak og preferanse, om hva vi foretrekker eller finner passende? For mange av oss med et konservativt syn handler denne striden om noe helt annet, og det smerter oss å måtte være så tydelige, - det er mennesker og deres liv det handler om.

Men, dersom en tror at homofilt samliv er synd, tror en også at det utestenger fra Guds rike dersom omvendelse ikke finner sted (1 kor 6:9-11). Mennesker som en dag vil kunne si til oss: Hvorfor advarte dere oss ikke? De skal vi nå gi forsikringer om at deres liv er etter Guds gode vilje? Kirken har et kall til å forkynne evangeliet til alle mennesker. Evangeliet kaller oss til omvendelse fra synd og tilbyr oss Guds nåde. Slik veiledes vi til fred med Gud. Ønsker biskopene nå at kirken skal villede mennesker ved å velsigne deres liv i synd?

Hva med skilsmisse og gjengifte?

Det innvendes ofte: Hva da med skilsmisse og gjengifte? Hvorfor er ikke ulike syn her kirkesplittende? Vi er enige om at skilsmisse ikke var Guds opprinnelige plan for ekteskapet og at hor og ekteskapsbrudd er imot Guds vilje. Dersom en ny teologisk retning prøvde å vinne tilhengere med slagord som: «Skill deg og opplev «the second blessing» i et nytt ekteskap! Vær utro og opplev nytelse og Guds nåde! Hor er Herrens vilje, unn deg et sidesprang», ville vi tatt avstand og kalt en slik teologi kirkesplittende vranglære.

Vi tror på Guds tilgivelse også i ekteskapet. Når vi har syndet her, kan vi erkjenne vår synd og be Gud og de mennesker vi har forbrutt oss mot om tilgivelse. Hvordan livet skal være etter omvendelsen har nok ingen av oss et enkelt fasitsvar på. Guds nåde er tilgjengelig og tilgivelse kan gjenopprette relasjonen til Gud samme hvordan vi har stelt oss i våre liv og ekteskap. Dessverre lar ikke alltid ekteskapet seg redde eller gjenopprette.

Rammen som Bibelen gir oss for samliv er mellom mann og kvinne. Alle spillere på denne «banen» vil gjøre feil i tanker, ord og gjerninger. Vi trenger alle tilgivelse og nåde. Homofilt samliv er utenfor den «bane» Gud har gitt oss til å spille ut vår seksualitet på. Vi har her forlatt hans grunnleggende rammer for samliv, og lever på en «bane» som aldri kan få hans velsignelse eller være etter hans vilje. Kirken tror på syndenes forlatelse, ikke syndenes tillatelse.Det er altså ingen direkte parallell mellom ulikt syn på skilsmisse/gjengifte og homofilispørsmålet. I det første diskuterer vi livet innenfor de grunnleggende rammer for samliv som er gitt av Gud. I det andre taler vi om velsignelse av samliv utenfor rammene gitt av Gud.

Lærenemda 2006

Den siste store teologiske utgreiing i Norge om homofilispørsmålet var lærenemdas avhandling fra 2006. Da var nemnda splittet i to. Den konservative halvpart fant ikke Bibelsk belegg for det nye synet. De fant heller ikke at skilsmisse/gjengifte og kvinners stilling i samfunn/menighet er relevante paralleller til homofilispørsmålet. Her fremholdes det at det på disse områder finnes et tolkningsrom i Bibelen. Da er uenighet forståelig. Når det gjelder homofilt samliv er Bibelen entydig avvisende. Videre sies det at kirken ikke kan lære to syn i dette spørsmålet. Hvor er dette alvor og denne tydelighet i dagens biskopkollegium? Kan de tidligere biskopene Baasland, Hagesæter, Bondevik, Skjevesland m.fl. nå komme på banen og gi sine råd inn i dagens situasjon?

Går biskopene Bileams vei?

Bileam er en av Bibelens mindre kjente profeter. Han hadde kunnskap om Guds ord og innsikt i Guds vilje. Denne ballasten ble til liten hjelp da Kong Ballak lokket med gull og gunst (4 Mos 22). Kongen lovet han rikelig belønning dersom han ville kaste en forbannelse på Guds folk. Han visste det var galt, men gikk en ny bønnerunde til Gud med forespørselen. Han håpet å finne en åpning til å utføre oppdraget. Gud svarte ja, men mente nei. Bileam burde aldri ha spurt han om dette. Bileam hadde teologien i orden, men senere hjalp han likevel Kong Balak med å sette en felle for Guds folk slik at de falt i hor. Med sitt råd fikk han «menigheten» til å falle. Er de konservative biskopene i ferd med å gå den samme vei? De går ikke imot Guds ord med sin teologi, men gjør de det med sitt råd? Har de som Bileam gått en runde til med spørsmålet, når de for lenge siden skulle satt foten ned i tydelighet? Tror de nå at det er Gud som ber dem ta denne «vigselsreisen?»

Hvem skal vi følge? Biskopene eller Bibelen?

Tilbake til der vi startet: Hvem skal vi følge, biskopenes råd eller Bibelens ord? På den ene siden har vi et samlet biskopkollegium som ber oss om å gå deres enhetsvei. Dette er veien for kirkelig «fred», teologisk frihet, folkelig gunst og de mektiges anerkjennelse. På den andre siden har vi Bibelens vei. Den fører til strid med mennesker, men fred med Gud. Vi vil støte noen fra oss på kort sikt, men sikrer at nåde og sannhet kan nå oss alle i det lange løp! Hva skal vi velge, Biskopene eller Bibelen?

 

For flere artikkler gå til vigselstriden.no

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere