- -

Alder: 42
  RSS

Om -

Følgere

Publisert nesten 10 år siden
Gunnar Opheim – gå til den siterte teksten.

? Her mangler du kunnskap, vitenskap er spådommer, også kalt predictions. Man beviser sin egen tanke ved å ta i bruk tall i ett univers man ikke forstår. Man gjetter og antar, spår om hva det er og beviser sin egen rumpe. Jeg velger å tro på det som er verd å tro på, tro er tillitt til det man ikke kan se.

Igjen virker det som du ikke klarer å holde styr på forskjellen på terminologi slik den er brukt i dagligtalen og slik den er brukt i vitenskapen. Vitenskapen er ikke forutsigelser (det du kaller spådommer), vitenskapelige hypoteser testes på bakgrunn av de forutsigelser, det vil si konklusjoner, man kan trekke fra dem. Einsteins relativitetsteori produserte for eksempel en beskrivelse av Merkurs noe uvanlige bane som stemte på en prikk med den observerte, noe som økte dens kredibilitet. Videre forutså den gravitasjonelle linser som i etterkant ble observert, og tidsdilasjon som ble målt i et jetflyeksperiment. Det er på bakgrunn av ideenes suksess med å forutsi og forklare slike fenomener at de har fått status som en teori. 

Vitenskapen produserer nøyaktige forutsigelser som kan verifiseres, der det hersker liten tvil om hvorvidt forutsigelsen stemte eller ikke. Dersom en gitt forutsigelse ikke viser seg å stemme, reagerer vitenskapen ved å innse at forklaringsmodellen enten var ukorrekt eller trenger modifisering. Det er nettopp kontinuerlig verifisering av forutsigelser som gjør at vitenskapen klarer å passe på at den ikke kun er en samling uoppfylte spådommer. Feynman klarte på 50-tallet å formulere en teori for kvantekromodynamikk som gav en meget nøyaktig verdi for elektronets magnetiske moment. Så nøyaktig at verdien hadde en unøyaktighet som tilsvarer å måle bredden på det Amerikanske kontinent til diameteren på et hårstrå. Kan dette sies å være "gjetning" og "antakelse"? 

Gå til kommentaren

Publisert nesten 10 år siden
Tor Martinsen – gå til den siterte teksten.

Men når det er konsensus så er det da vitterlig en bred enighet, og da er det jo

Vitenskapelig konsensus er ikke en flertallsavgjørelse i dagliglivets forstand. Vitenskapelig konsensus er et uttrykk for hvilket bilde bevismengden maler etter at mengder av evidens har blitt undersøkt, fagfellevurdert og replikert. Det er ikke et resultat av at individuelle vitenskapsmenn har rukket opp hånden i en meningsutveksling. 

Et mer nøyaktig bilde ville være det følgende: 100 vitenskapsmenn prøver å finne ut hvilken hånd mynten er i. Enhver forsker angriper problemstillingen med de verktøy som er tilgjengelig. Noen belyser hånden med røntgen, noen undersøker hånstillingen, noen undersøker kapasitetsforandringer i hånden. Ethvert argument som en enkelt vitenskapsmann gjør alene eller i en gruppe blir fremsatt i sin helhet for de andre forskerne, som så replikerer eksperimentene og finner feil. Kun dersom ingen feil blir funnet med argumentet, blir påstanden publisert som et innlegg i debatten. Etter flere iterasjoner av denne selvkontrollerte prosessen får man et bilde av sakens tilstand, og dette bildet blir rådende konsensus.

Gå til kommentaren

Publisert nesten 10 år siden
Tor Martinsen – gå til den siterte teksten.

Når vitenskapen møter seg selv i døren og det sakte men sikkert begynner å gå opp for dem at livet ikke oppsto akkurat slik de har forestilt seg da hoster de opp en ennå mer ”plausibel” teori for livets opprinnelse.

Jeg er ikke helt sikker på hva du refererer til. Hvilken teori om livets opprinnelse er det som ikke er slik forskerne har forestilt seg? Kan du gi meg noen referanser til fagfellevurderte publikasjoner som beskriver en fullverdig teori, og peke på hvor forskningen har "møtt seg selv i døren"?

Så langt jeg vet eksisterer ingen fullverdig teori på livets begynnelse. Man har en teori om artenes opprinnelse. Denne kalles evolusjonsteorien. Evolusjonsteorien viser hvordan livet vi har i dag har utviklet seg fra enklere livsformer, og denne teorien står så støtt som den alltid har gjort.

Utifra den kunnskap man så har kan man stille to forskningsspørsmål: Hvordan oppstod livet, og hvordan så de tidligste livsformer ut. Første spørsmål er fremdeles ubesvart, og alt man har er noen puslespillbrikker. Man vet så langt er at organiske molekyler kan oppstå fra uorganiske (Wöhler), og at livet oppsto under nokså forskjellige atmosfæriske og geologiske forhold fra de som eksisterer nå. Det blir regnet som en god arbeidshypotese å posulere at livet har sprunget ut fra selvreplikerende molekyler beslektet med RNA. Merk, her eksisterer så langt bare hypoteser, ingen "teori om livets opprinnelse".  Dette vet både forskere og de som har holdt seg oppdatert på biologisk forskning de siste tiårene. 

Så kommer man til spørsmålet om de tidligste livsformer, og her er det nyheten kommer inn i bildet. Den refererer til forskning rundt hvordan de tidligste livsformer kan ha dannet kooperative celleclustere. En av de tidligere hypotesene er at biofilmer skapte muligheten for symbiose, og dette ser ut til å være en ekstensjon av denne hypotesen. Uten at jeg er en ekspert i genetikk, ser det ut til at det finnes fylogenetiske grunner for å anta at dette er en god hypotese.

Jeg ser virkelig ikke hvor kritikken din prøver å ramme.

Mener du å påstå at forskere har hatt en teori om livets opprinnelse som nå har blitt falsifiert? I så tilfelle tror jeg kanskje du har kjøpt en pseudovitenskapelig forklaring som ikke har rot i noen forskningsmiljøer. En god måte å unngå dette på er å ikke ta avisoppslag om forskning for god fisk, men heller prøve å lære den underliggende vitenskapen. Ved å prøve å analysere forskningens validitet utifra en artikkel på ABC nyheter, begår du en feil som kan sammenliknes med å analysere de moderne samfunnsforhold som la til rette for neoimperalismen ved hjelp av Se&Hør.

Klager du deg kanskje over at forskere benytter seg av hypoteser i sitt arbeid for å beskrive verden? I så tilfelle har du et problem med å forklare den suksess som den vitenskapelige metode har hatt med å forklare verden og med å generere ny kunnskap. At hypoteser er "hostet" opp er en nokså merkeig påstand, da de er et resultat av hundretusenvis av timers kollaborativt forskningsarbeid, og bygger på den beste kunnskap vi besitter om emnet. 

Gå til kommentaren

Publisert nesten 10 år siden

Jeg er enig med Heidi over. Begrepet sekularist bør strengt tatt brukes om de som ønsker et skille mellom stat og religion. Amerika er en sekulær stat, men ikke en ikke-religiøs en. 

Videre tror jeg ikke mange, heller ikke ateister, vil påstå at ateisme er et identitetsskapende filosofisk system. Det finnes ingen helhetlig ateistisk filosofi. Det finnes ulike tankesystemer og filosofiske retninger som i seg selv er ateistiske, slik som human-etisk filosofi, ikke-religiøs eksistensialisme, konfusianisme, buddhisme, visse former for moderne spiritualisme - listen kan bli lang. Hver av disse systemene i seg selv kan være identitetsskapende, men mange av dem har så forskjellige utgangspunkt at de, selv om de er ateistiske, ikke kan sier å være spesielt kompatible. Man kan jo merke seg, for eksempel, hvordan enkelte av human-etisk forbunds medlemmer sluttet i protest da kampanjen "ingen liker å bli lurt" ble arrangert tidligere i år, og HEF markerte at de representerer en rasjonalistisk ateisme. 

Mange vil også protestere på påstanden din om at agnostisisme er en kategori mellom teisme og ateisme. Dette gjelder for eksempel det jeg vil kalle epistemiske ateister, (eller kanskje Russells tekanne-ister) - de som erkjenner at det ikke finnes noen metodikk som kan gi oss svar på om en Gud finnes, men fastholder at det er uklokt å legge sin lit til fenomener som det ikke kan presenteres positivt evidens for. Epistemiske ateister vil fastholde at deres ikke-tro på Gud er den samme ikke-tro de ilegger usynlige drager, julenisser og flygende tekanner i bane rundt Jupiter. Som et rent epistemologisk spørsmål vil de dermed si at Gud er noe man ikke kan vite noe om (det du kaller agnostisisme), men at mangel på positivt evidens tilsier at vi kan si at en Gud ikke eksisterer (det du kaller ateisme).

Dette er et resultat av et empirisk epistemologisk syn, og jeg tror det er et viktig poeng at hva slags epistemologisk syn man benytter i utgangspunktet har veldig mye å si for hvordan tabellen din tolkes. Hva vil det si å "tro"? Hva vil det si å "vite"? Hvordan "vet" man og hvorfor "tror" man? Bør man tro på noe man ikke kan vite? Det gir ingen mening å påstå at man "tror" på noe, uten å ha definert hva som menes med begrepet i utgangspunktet. For en empiriker vil det si å ha tiltro til at påstanden er sann på grunnlag av tilgjengelig evidens. For en religiøs eksistensialist kan det bety at man har tatt et "trossprang" inn i et område man ikke vet noe om og tillegger påstanden sannhetsverdi mot bedre vitende. For mer tomistisk anlagte krisne kan påstanden være at man har en synderetisk følelse av at gud eksisterer, og at dette epistemologisk sett er det sikreste grunnlaget man kan ha for viten.

Det du har rett i er at det finnes et skille mellom ateister som er religionskritiske/-fiendtlige og de som ikke er det, de som kanskje til og med "tror på det å tro." På engelsk blir sistnevnte gruppe ofte, med kritikk i tonen, kalt "faitheists" av førstnevnte.  

Gå til kommentaren

Publisert over 10 år siden
Ragnhild Kimo – gå til den siterte teksten.

Homøopatmedisin eller Guds legende kraft?

...eller feilvurdering fra legens side og/eller naturlig remisjon.

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere