Ben Økland

Alder: 5
  RSS

Om Ben

Følgere

Spennende på kirkemøtet

Publisert over 7 år siden

Menneskerett opp mot det økonomiske herreveldet. Kirkemøtet i sentrum for oppmerksomheten.

Reidar Kaarbø har skrevet et interessant innlegg på "nye meninger"

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread297746/#post_297746

Les det. Innholdet kan være fruktbart å kommentere, vær så god.

Gå til innlegget

Hva er såkalt "synd" for noe?

Publisert over 7 år siden

Postet som kommentar #120 i tråden "Årets nyvinning: Sjelsrasisme". Men det var uhensiktsmessig: Tråden var utmattet, og temaet var et sidespor i forhold til trådens hovedtema. Så derfor. Og - vær gjerne så snill å hjelpe meg til å forstå bedre...

Min generasjon ble gjenstand for massiv propaganda da vi var barn. Systematisk indoktrinering. Hjem, nærmiljø, skole, lærebøker, plansjer, lysbilder, konfirmantundervisning, kirkeprekener... ja, budskapet ble hamret inn i oss fra alle hold.

Og tilsynelatende viste ett av poengene seg etter hvert å stemme i praksis. Altså den siden av saken som gikk ut på at alle er vi syndere. Trolig riktig, det. Til og med vår egen adferd kom på sitt vis og desverre til å bekrefte forholdet - men indirekte og bare ganske tillsynelatende hva gjelder sannhetsinnholdet, altså.

Forstillingene våre skulle temmes. Vi ble intellektuelt gjetet inn på den eneste, sanne og rette sti. Fra alle bauger og kanter. Overmakten var formidabel, og avvik skulle knuses. Med alle midler.

Hvor vellykket denne misjoneringen var, er en helt annen historie...

Problemets kjerne: Hva er synd? Hva snakket de gamle åndsautoriteter egentlig om? Eksempelvis, og da særlig, Jesus selv?

Vel, det er sannelig ikke lett å få greie på. Gjennom to tusenår har kloke hoder vridd, vrengt og tolket på budskapets innhold. Stridd og kjempet med hverandre om hvordan poenget rettelig skulle være til å forstå.

Selv i dag er ensrettingen massiv. Propagandaen danner en tett, ugjennomtrengelig front. Hvis en sannhetssøkende sjel prøver å trenge gjennom den hellige muren, så straffes vedkommende. Se bare på eksempelvis Einar Gelius: Yrkedforbud. Makta rår.

Ja, nettopp: Gelius var obsternasig nok til å mene (til og med offentlig) at doktrinen om synd og straff og helvetes evige pine var uverdig sprøyt. Sånt rokker en av grunnsteinene til (den vesteuropeiske, og særlig den protestantiske) doktrinen om sonoffer, nåde og frelse for alle og enhver gjennom henrettelse og endelig seier ved oppstandelse. Vekk med Gelius, han var plagsom, for å si det mildt.

Frelsesdoktrinen har nok reddet siste håp for mange. Særlig de gamle martyrene. For dem var en slik doktrine alfa og omega. Og så ble den grunnmuren i kirkens lære. Som rimelig kan være.

Men hva er det menneskene nå skal frelses fra, da? Nå altså. Neppe fra Nero sine henrettelser. Nei, fra sin egen såkalte "synd".

Hva i alle dager er så synd egentlig for noe? Hva går ideen om synd ut på? Opprinnelig?

Ja, det er sannelig ikke lett å få greie på. Lærepropagandaen legger skjul på en hel del viktige sammenhenger. Bevisst, systematisk og massivt.

Folk er enkle å lede. De mange tror hva de får seg fortalt.

Eksempelvis: Det var angivelig 4 skribenter som forfattet 4 evangelier, og beretningene likner så mye på hverandre innbyrdes (sælig de 3 synoptiske) at dette må jo være den fulle og hele sannhet. Særlig fordi teologene har sagt det, gjennom hundervis av år, så da må det jo være selveste Gud sine ord...Makan!

Sannheten? Nei, den vil tilsynelatende ingen komme nærmere inn på. Derfor er det spennede å prøve å finne ut hva som skjuler seg bak propagandatåka.

For egen del har jeg ikke klart å finne ut så mye. Sannheter er fortsatt skjult for meg, og hva jeg vet er mangelfullt, og på enkelte punkter kanskje feilaktig. Lærde skriftforskere vet selvsagt en hel del, men hva de vet, er vanskelig tilgjengelig.

Men noe: Det fins ingen orginale evangelieskrifter som er bevart for ettertiden, bare senere avskrifter av hva man tror kan ha vært de opprinnelige, skrevne beretningene. Trolig skrev Markus først. Kanskje er to av de fire evangeliene senere gjendiktning av tidligere, med litt ulik innfallsvinkel, men ikke mye.

Noen har fremsatt hypotese om at kanskje var den unge Markus øyenvitne, men det er litt usannsynlig. Han måtte i tilfelle ha vært utgammel da han forfattet.

Den opprinnelige storyen bygger temmelig sikkert på overlevering gjennom muntlig fortellertradisjon. Ingen ting overhodet tyder på at noen skrev ned noe i Jesus sin nære flokk og samtid. De senere, skrevne beretningene er spekket med historiske fakta, hvilket faktisk også underbygger troverdigheten til forekomsten av en muntlig tradisjon.

Og kanskje stikk i strid med hva de fleste umiddelbart skulle tro, men allikvel: Forfattere produserte såkalte "avskrifter" - og de la til og trakk fra og omdiktet orginalene. Det var helt normalt. Muligens kan muntilig sagatradisjon være mer pålitelig enn gammel avskriftstradisjon.

Når forskerne har tilgang på flere generasjoner gamle avskrifter, så sikter de mot å finne ut hva som kan ha vært den opprinnelige storyen. De finner ut mye. Men så setter propagandaen og autoritetene inn sin formidable kraft, og forskningsresultatene dysses hen i gjemsel for offentlighetens kunnskap.

Slipper noe med alvorlig innhold ut i dagslys, så starter man som regel en mot-kampanje for å drukne innholdet i rabalder. Sånn var det lenge med forskningen som påviste at tobbakksrøyking gir kreft. Sånn er det for tiden med forskningen som påviser menneskeskapte klimaendringer. Publikum skal druknes i støy.

Men hva betød egentlig det opprinnelige ordet "synd"?

Vel, ordet er ikke opprinnelig. Det ble lansert i vesteuropeisk kristentradisjon, ut fra en glose på gammelengelsk. Og så ble det nyskapte ordet "synd" tillagt et meiningsinnhold som underbygget gjeldende, teologiske lære og dogmesett. Og dette er fortsatt "rett tro" den dag i dag. Generasjoner bibel-"oversettelser" har senere bekreftet - og underbygget frelsesdogmet, i troskap mot lærens kjernepunkter.

De gamle hebraiske og greske glosene som var i bruk i de eldste skriftene, betyr visstnok noe i retning av "feilgrep" eller "bomskudd", eller eventuelt "tabbe", for å være nymoderne...

Og det er svært vanskelig å forestille seg at det som senere ble omdiktet til nyordet "synd", opprinnelig og i det hele tatt skal ha betydd noe i retning av slikt meiningsinnhold som autoritetene tillegger ordet innenfor senere, nyere og moderne, kristendogmatisk metafysikk.

Er det egentlige og opprinnelige poenget bare noe såvidt mer prosaisk som dette: Alle er vi feilbarlige?

Gå til innlegget

Kirken skal være Kristi vitnesbyrd

Publisert over 7 år siden

Kristi gjerning bør være rettesnor for kristne sitt levevis, og selvsagt også for kirken sin praksis

Kristus var menneskekjær og omfavnende. Evangeliene forteller om et konsekvent særtrekk ved Kristus sin gjerning: Han inkluderte gjentatte ganger, noen ganger nesten demonstrativt, mennesker som i sin samtid ble betraktet som syndere og derfor ble utstøtt.

Paulus identifiserer i brevet til romerne hva han mener er synd. Han forteller de kristne at de ikke skal synde, men det synes ikke å fremgå at han gir menigheten anvisning om å utstøte eller forskjellsbehandle enkeltmennesker fordi de var syndere.

Et hovedspørsmål nå gjelder om kirken skal velsigne alle lovlige ekteskap, inklusive likekjønnede, eller om kirken gjennom sin praksis skal forskjellsbehandle mennesker ut fra deres homofile legning, hvilket jo også ville innebære brudd på Diskrimineringsloven.

Veivalget gjelder dette: Skal kirken diskriminere homofile, eller skal kirken gjennom sin praktiske ordning opptre inkluderende og likebehandle, slik Norsk lov faktisk anviser?

Hvorvidt homofili er synd eller ikke, er ikke et avgjørende spørsmål i sammenhengen. Hvis problemstillingen hadde vært et teologisk trosspørsmål, så ville antakelig bispemøtet sitt flertall ha bestemt hva som er rett lære. Spørsmålet gjelder hvilke praktisk ordninger kirken skal ha eller ikke ha. Kirkemøtet avgjør saken.

Kirkens viktigste rettesnor er Kristi lære. Det sentrale er vel da at Kristus til stadighet tok i mot mennesker og hjalp dem, uten å sortere vekk noen i henhold til hvorvidt de var syndere eller ikke. Tvert imot demonstrerte Kristus gjentatte ganger hvordan han tok i mot, og ikke gjorde forskjell på, selv de ”verste, sorte fårene i samfunnet”, de som var sosialt utstøtte.

Fremfor noe bør Kristi gjerning være rettesnor for kristnes levevis, og selvsagt også for kirken sin praksis. Kirken bør slett ikke gradere mennesker etter en slags ”mer eller mindre menneskeverdig” -prinsipp. Sånt blir prinsipielt umulig for en folkekirke.

Hvis kirkens gjerning mot formodning skulle fortsette å være ekskluderende gjennom å forskjellsbehandle mennesker i forbindelse med ritualer ved ekteskapsinngåelse, så kommer kirken i skade for å bære vitnesbyrd for et ukristelig prinsipp. I så fall har den ingen fremtid.

Gå til innlegget

Ola Borten Moe og Senterpartiets sjel

Publisert over 7 år siden

Dramatisk hendelsesforløp kan avføde positiv renselsesprosess.

Ola Borten Moe har eksponert seg i offentligheten. Han ødela den rødgrønne regjeringen sin utøvelse av olje- og energipolitikk og fremstår som frontfigur i den råtne femtekolonnevirksomheten mot partileder Liv Signe Navarsete. Nestlederen har gjort betydelig skade på sitt eget parti. Det er svik, høyst sannsynlig begått med overlegg.

Kunsten for partiet blir å fjerne Borten Moe fra tillitsvervet på korrekt og ryddig vis. Det er viktig at prosessen i komite og landsmøte gjennomføres pinlig etter boka. Hvis mannen hadde tilstrekkelig omsorg for partiet sitt, trakk han seg nå. Intet tyder på at han vil gjøre det, og sammenhengen bærer bud om at han er svanger med kongstanker.

Ifølge "Nationen" mener Per Olaf Lundteigen at "problemene i Senterpartiet stikker dypt og går mange år tilbake". Det er all grunn til å tro at han vet godt hva han snakker om. Nettopp sunn realitetsforankring og høy innsiktsfullhet er er noen blant mange, positive kjennetegn som utmerker Lundteigen.

Man kan spekulere over hvor omfattende flokk Ola Borten Moe har som partiinterne disipler, og hva femtekolonnistene står for ideologisk og politisk. Er forskjellen mellom meinigsfløyene veldig dyp, så må de som vil partiets beste, vurdere hvilken vei fremover som er mest hensiktsmessig: Kompromisser eller avskalling.

Venstre sprakk under landsmøtet på Røros i etterkant av den første EF-kampen i Norge i 1972. Unionstilhengerne på partiet sin liberalistiske fløy, inklusive de aller fleste stortingsrepresentantene, meldte overgang til det utpreget liberalistiske DLF, og politikken til Venstre gjennomgikk en radikal fornyelse etter at man var kvitt dem. Venstre ble miljøpartiet par exellance og et ideologisk fyrtårn i norsk politikk. Etter en tung periode med dårlig velgeroppslutning under stortingsvalg, viste det seg at partiet var i pakt med fremtiden, fylte et tomrom i det politiske landskapet, og ble gjenstand for kraftig økende medlems- og velgeroppslutning.

DLF skrumpet etter hvert til en ubetydelighet. Men i 1988 ble DLF gjenforenet med Venstre, og Venstre sin politikk har etter samlingen blitt mer liberalistisk. Partiet sin rolle i norsk politikk kan nå se ut som en glidning henimot å bli miljøpolitisk alibi og haleheng til Høyre. Partiledelsen drøfter åpent deltakelse i den blåblå regjeringen, vel vitende om at neste trekk i flørten blir å motta dødskysset. Trolig har den fløyen internt som bærer videre de gamle DLF-synspunktene, gradvis men sikkert blitt mer dominerende.

Krisen i Senterpartiet blir en skjebnekamp om partiets sjel: Skal partiet fortsatt være fanebærer for økologi, miljø, desentralisering og distriktsutbygging, eller skal det bli en liberalistisk hjemstavn for industrialiserte storbønder, slik Frp-statsråd Sylvi Listhaug drømmer om? De to standpunktene er komplett motstridende og aldeles uforenelige.

En god del av den formidable fremgangen til Mdg kan tilskrives den ideologiske glideflukten som Venstre gjennomfører. Venstre sitt vingle-drama er meget illustrerende, og innsikt i Venstres ulykkelige skjebne bør være god ballast for folk i Senterpartiet nå.

Det ekstraordinære landsmøtet i Senterpartiet skal nok ikke behandle ideologi og politisk retning. Bare valg på ny ledelse blir trolig tema for forhandlingene. Liv Signe Navarsete har vært en sterk leder og en dyktig strateg. Hadde hun ikke nå signalisert sin vilje til å fratre, men overlatt den organisasjonsmessige oppryddingen til neste, ordinære landsmøte, så kunne det landsmøtet ha blitt ideologisk og organisasjonsmessig jordskjelv. Navarsete ga alt for partiet og går ut døra med flagget høyt hevet.

Borten Moe går trolig også. Han vil ikke, men alle solemerker tyder på at han må.

Våre nære etterkommeres ve og vel samt fremtiden til distriktene her i landet behøver at Senterpartiet gjennomgår en renselse. Ettertiden ville tjene stort på det, hvis Senterpartiet sin flokk av politikere og tilhengere som ser erkeliberalisme som et frelseslys, forsvinner ut i det blåblå mørket.

For tiden nyter de blåblå en viss opinionsmedvind, men sånne vinder snur. Et veivalg for Senterpartiet som medførte helomvending mot liberalisme, sentralisering og distriktsdød, ville bli en enveiskjørt tunnel ut i ingenting og historiens glemsel. DLF sin dystre skjebneseillas fra 1972 til 1988 bærer illustrativt bud om nettopp det.

Senterpartiet ville være tjent med å bli kvitt flest mulig av femtekolonnistene sine, og sagaen om Venstre illustrerer hvor drepende det kunne bli hvis de etter en tid skulle komme tuslende tilbake.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere